Skogtrollets hule

Når jeg skriver fantasy hender det ofte at jeg finner opp karakterer som jeg brått føler at jeg kan utforske litt mer. Her møter vi en av dem, en figur som så avgjort kan bli et spennende bekjentskap videre. Han er en drage med evnen til å skifte ham og leve som en alv eller et menneske og det fører ham inn i en del kinkige og også interessant situasjoner: Denne novellen er av det litt mer vovede slaget og anbefales ikke for mindreårige. Her hjelper han et reisefølge og oppdager at takknemlighet kan uttrykkes også på svært intime måter.

 I takknemlighet

Den smale dalen gjenlød av rop og skrik, lyden av metall mot metall og vrinsk fra vettskremte hester. En stor vogn trukket av seks store gråskimler sto kjørt inntil et klippefremspring og fem menn forsvarte den desperat mot en bande med landeveisrøvere. Det var dobbelt så mange av dem som av forsvarerne og de virket temmelig sikre på å vinne. En av de fem mennene var allerede såret og vaklet bakover mot vogna og de fire som sto tilbake ville ikke klare  å holde stand særlig lenge. Da brått skjedde noe uventet, et brøl hørtes fra oversiden av klippen og en skikkelse ramlet formelig ned fra himmelen og landet blant de fire karene som ennå sto. De stirret forskrekket på den nyankomne, uvisse på om dette var en ny fiende, men det var det neppe. Den fremmede var en stor lang kar kledd i reiseklær og kappe. Han ruvet over dem alle og hadde trukket to slanke sverd mens han var i lufta. Nå gikk han til angrep på landeveisrøverne som også hadde blitt litt forbauset av synet og nølte ørlite grann. Det var nok, den fremmede raste frem med de to sverdene parat og to røvere stupte hodeløse.

Den neste fikk et sverd tvers gjennom brystet og en annen stupte med et hogg over skulderen som gikk langt ned i brystkassen. Brått var det bare seks stykker igjen! De fire som forsvarte vogna hev seg fremover igjen, nå som de var mer jevne i antall kunne de kjempe i stedet for bare å forsvare seg og etter bare et kort minutt var det bare to igjen av røverne og de forsto klokelig at dette ikke var et sunt sted å være på så de tok beina fatt og løp for livet. De fire forsvarerne trakk pusten dypt av lettelse og så forskende på den fremmede som rolig tørket av sverdene sine og plasserte dem i slirene over ryggen igjen. De ante ikke helt hva de skulle tro om mannen, ingen de visste om beveget seg så raskt og sikkert. Han nikket kort til de fire som sto litt samlet for sikkerhets skyld.     - Dere var heldige, den gjengen der har flere reisende på samvittigheten! De fire smilte nervøst. - Vi tviler ikke på det, de angrep som om de var trente soldater, vi merket ikke noe før det var for sent. Den fremmede så fort over de døde som lå der på bakken. - De plager ingen heretter, men trent var de nok. Disse fjellpassene har vært livsfarlige lenge, hvorfor har dere valgt å reise slik en farlig rute? Den eldste av de fire tok seg synlig sammen og tok av seg lua som tegn på respekt. - Vel, vi har ikke noe valg. Herren vår beordret det og vel, en blir ikke gammel i hans tjeneste om en ikke adlyder. Den fremmede skottet bort på vogna, den var dyr og fin og hestene var verdt flesk også, antagelig var eieren adelig. - Er det herren deres som sitter i vogna? I så fall burde han ha hjulpet dere om han er noe til kar. Den eldste skar en grimase. - Det er hans hustru og hennes terner, de er på vei fra kysten etter å ha oversett noen av herrens forretninger der.

Den fremmede løftet hodet litt og øynene smalnet, den eldre mannen syntes et øyeblikk at det glødet i blikket, som på en stor katt i mørket. - Han tar sjanser med sin hustru da vil jeg si, men nå er dere trygge ned til dalen igjen. De angriper aldri to ganger, og ihvertfall ikke når de har mistet så mange av sine. De tre andre hadde fått den sårede mannen opp i vogna i bakrommet der bagasjen ble oppbevart, nå sto de og så avventende på sin kommanderende. Den eldre mannen tørket svetten av pannen.- Vel, jeg må ihvertfall si at jeg er deg ytterst takknemlig for at du valgte å hjelpe oss, vi hadde vært ferdige uten din ekspertise. Jeg er Simon av Vharda, jeg skylder deg våre liv.

Den fremmede smilte bare, et smalt smil uten tenner som egentlig var nesten skremmende, det de hadde sett fortalte dem alle at dette var en ytterst farlig skapning. Simon så grundigere på mannen som tårnet over ham, huden var ganske mørk og håret virket for å være svart eller rødsvart, og øynene var ravfarget. Det han kunne se av trekkene under hetten på kappa sa at dette var en vakker mann, men det var noe skremmende ved ham. - Jeg kalles Ghuad, jeg hørte bråket så jeg tenkte jeg fikk hjelpe til.

Simon bukket kort. - Da Ghuad må jeg si at det var et gudenes hell at du var i nærheten, har du en hest her et sted? Ghuad så et øyeblikk litt forvirret ut. - Vel, nei, jeg er til fots. Hesten min brakk et bein på vei opp fjellet så jeg måtte avlive den. Simon skar en medfølende grimase.- Det var trist å høre, men du kan få sitte på videre med oss, vi har plass på vogna. Det er det minste vi kan gjøre etter at du hjalp oss? Ghuad nølte et kort øyeblikk, så nikket han og ble med Simon bort til vogna. Det var et ledig sete bak på vogna og han så at gardinet i vinduet på ene siden beveget seg et kort øyeblikk. Han syntes et øyeblikk at han så det glimtet i øyne der inne og følte en svak lukt av parfyme men ingen viste seg eller tok kontakt. Greit, om de ikke ville vise noen form for takknemlighet var det deres valg.

Vogna satte seg i bevegelse, Simon var kusken viste det seg og han mestret seksspannet på en ypperlig måte, snart gikk det ganske fort bortetter fjellveien på tross av snøen. Ghuad trakk kappen tettere om seg og så seg rundt. Han hadde jaktet på røvere i disse fjellene i flere uker nå, det var snart ingen tilbake og han gliste for seg selv. Han hadde lært å finne leirene deres og i sin rette skikkelse hadde han ingen vansker med å tilintetgjøre leire og røvere samtidig. Det var flaks for dette følget at han hadde vært i nærheten og sjekket noen spor, egentlig var han ikke på jakt denne dagen men litt ekstra spenning var bare bra. Han følte seg alltid så levende etter en slik kamp. Røverne var amatører alle sammen, ingen av dem kunne måle seg med ham og han var glad til for å ha blitt kvitt enda noen misdedere.

Snart var fjellet tomt og han kunne reise videre til neste sted, han så frem til det. At disse folkene tilbød ham skyss var egentlig ikke med i beregningen men han sa ja for å virke normal, og ikke vekke mistanke. Og veien gikk til et godt vertshus nede i dalen, han kunne trenge et par dager med avslapning og god mat nå. Han kunne godt unne seg det etter noen uker med kamper og leting. To av karene satt på kuskebukken ved siden av Simon og en satt bak ved siden av Ghuad, det var en yngre kar som ennå ikke hadde dun på haka og han virket temmelig nervøs ved siden av den svære fremmedkaren. Ghuad bare overså ham, han hadde andre ting å tenke på. Veien var godt anlagt nedover liene og snart nærmet de seg dalbunnen i hoveddalføret, en elv rant makelig gjennom området og vertshuset sto akkurat der fjellveien kom ned på hovedveien gjennom dalen. Det var stort og kunne romme mange gjester, og det var viden kjent for sin gode service og utmerkede kjøkken. Ghuad hadde vært der før en gang, men det var mange år siden nå. Ingen ville huske ham uansett, skikkelsen han hadde valgt seg da var en annen enn den han hadde nå.

Simon sørget for at Ghuad fikk et rom og alt han ønsket på deres regning, Ghuad følte seg et øyeblikk nesten litt brydd, han var ikke vant med at folk var så vennlige men han takket litt stotrende og fant ut at rommet var av de bedre der. Faktisk temmelig stort med en god seng og svært luksuriøst. Han kjente seg litt usikker, slike tilstander var han ikke vant med i det hele tatt for vanligvis holdt han seg i sin egentlige skikkelse og da trengte han verken seng eller varme. Men hvorfor ikke når muligheten bød seg? Han fikk utnytte dette for alt det var verdt. Etter å ha nytt et fortreffelig måltid og mottatt noen halvveis skremte og halvveis flørtende blikk fra tjenestejenta som kom med maten slappet han av en stund før han bestemte seg for å ta et bad. Området var vulkansk og det var mange varme kilder der, vertshuset hadde fått en av dem ledet inn i kjelleren der det var et bad som var kjent for å være bra.

Han fikk på seg en av de fremlagte slåbrokene og gikk litt usikker ned til kjelleren, det var ingen andre der for øyeblikket og han sukket lettet. Han var ikke vant til å være sammen med mennesker ennå og var alltid redd for å gjøre tabber som kunne røpe ham. Det var ille nok at øynene hans var som de var, ørene hans var også som på en alv og trekkene hans var for vakre til å være fullstendig menneskelige. Helst holdt han seg for seg selv for å unngå nysgjerrighet eller pågående spørsmål. Det var et stort basseng der nede med sitteplasser innfelt langs kanten, varmen slo mot ham og føltes merkelig behagelig selv om han selvsagt aldri frøs. Det luktet litt stramt der nede og dampen drev mellom de mørke steinveggene. Noen lamper sto og brant og kastet et flakkende skinn rundt seg, han hadde sett steder som så verre ut. Vannet var temmelig varmt men han kom seg nedi og sukket lettet, egentlig trengte han dette. Han stinket ille etter kampen og i denne skikkelsen kunne han bli både støl og sliten. Vannet var behagelig etter litt og han lente nakken bakover mot bassengkanten og bare slappet av.

Han var sjelden ute av sin egen skikkelse men av og til var det nødvendig og han hadde ofte spilt rollen som reisende for å lokke røverne frem. Da var det å stille sin styrke opp mot angripernes og selv om han alltid vant hadde han faktisk blitt lettere såret et par ganger. Han hadde et ganske ferskt arr over låret som ennå gav et visst ubehag og et kutt på overarmen som var temmelig sårt men det ville gro fort, som det alltid gjorde på hans slag. Det var en av bakdelene ved denne formen, at han kunne bli skadd lettere enn når han var i drageskikkelse. Men som drage kunne han ikke nyte noe slikt som dette og bedre mat og drikke hadde heller ingen betydning for ham, Han tok en hjort og åt den nesten hel og så var han mett en stund. Slik sett var det alltid en fornøyelse å utforske hva denne kroppen gav av nye opplevelser. Han var selvsagt sterkere enn noen dødelig og raskere også og han var klar over sin overlegenhet men han syntes det var morsomt å gå blant menneskene og se på deres daglige liv og lære mer. De var fascinerende på mange måter, så mangesidige og forskjellige. Han så slike osean av både godhet og ondskap i dem og ofte begge deler i det samme mennesket.

Han lente seg bakover, fikk hodet i vannet og gned det lange rødsvarte håret grundig, det var fullt av floker og svette og han likte ikke følelsen. Han var mest fornøyd når han var velpleid, det var vel hans mentorer blant gudinnens utvalgte som hadde lært ham det. Han var da ikke noe simpelt villdyr heller, sin verdighet skulle en aldri glemme. Med magen full av god mat og et par glass av vertshusets beste vin var han svært fornøyd med dagen. Det ville bli uvant å sove i en seng men han aktet å kose seg som best han kunne når han hadde sjansen. Han ble sittende der og døse og bare nyte roen og freden der nede i halvmørket.

Han rykket til av en uventet lyd, en dør hadde lukket seg et sted og han åpnet øynene og så seg forvirret rundt, en svak lukt kom sigende med luftdraget og det var noe kjent ved den. Dampen skjulte det meste av rommet og han skjønte at han ikke var alene lenger, han kunne høre fotttrinn mot flisene og bevegelser. Han kremtet høyt for å tilkjennegi at han var der, antok at det var det mest høflige å gjøre. Han følte seg brått brydd, han var naken og tanken på å la andre se seg avkledd var ikke bare fristende. I sirkus hadde det vært normalt, der brydde han seg ikke for han kjente alle og de kjente ham men her var det fremmede. Dampen delte seg formelig og en skikkelse kom sakte frem i lyset fra de nærmeste lampene. Ghuad stirret, det var en kvinne og han kremtet igjen enda høyere og en smule panisk for å gjøre henne klar over at han var der. Hun så bort på ham, et smalt smil gled over det alvorlige ansiktet. - Jeg hørte deg første gangen! Hun stanset ved trappen ned i bassenget, trakk rolig av seg de myke filttøflene. Ghuad presset seg mot steinen med en følelse av gryende panikk, hva var dette? Var hun uhøflig eller var det vanlig å bade to kjønn sammen der hun kom fra? Han kjente igjen parfymen nå, dette var fruen han hadde reddet før på dagen.

Hun gikk sakte ned i vannet, den hvite lette kjolen hun bar virket for å nærmest smelte bort og Ghuad tvang blikket vekk. Hun var kanskje over sin første ungdom men hun var antagelig av de kvinnene som bare blir vakrere med årene, mer moden og elegant. Hun førte seg ihvertfall med stor selvsikkerhet og det stolte ansiktet fortalte om en sterk personlighet. Han måtte se på henne igjen, hun var uvanlig. Ansiktet var for markert til at en kunne kalle henne en stor skjønnhet, nesa var for fremtredende og munnen en tanke for bred men hun hadde utstråling. Ved gudinnen som hun hadde utstråling. De mørke øynene var store og blikket gjennomtrengende, fortalte om en enorm viljestyrke. Hun hadde en lang flette av mørkt kastanjebrunt hår med en vakker bronseaktig glans og nå flettet hun det opp med raske lette bevegelser.

Noe ved henne fortalte om klasse og velstand for hun var velstelt og den enkle kjolen av dyrt stoff, hun bar armbånd med rubiner i og det satt en diamant i hvert øre, men Ghuad sanset noe fremmed ved henne som brøt med velstanden. Det var et hint av desperasjon i øynene, noe jaget i bevegelsene hennes. Ghuad fant henne brått fengslende, ble nysgjerrig på hva hennes historie var. Men hun var også foruroligende, hva gjorde hun der i badet? Når hun så at det var en mann der? Hun så på ham, smilet hennes var nesten spotsk. - Du trenger ikke være redd meg, en mann som deg må da være vant med kvinner? Om du da ikke er av dem som foretrekker andre menn, det må jeg i så fall si er synd, slik en sløsing med gudenes gaver. Ghuad forsto først ikke helt hva hun mente men så skjønte han og kjente at han ble sprutrød i fjeset. - Æhh, neida, jeg æh, jeg foretrekker kvinner ... Han merket hvordan han stotret og kunne slått seg selv!

Hun skakket på hodet, det danset noe i blikket hennes, noe vilt og ubendig som gjorde ham nervøs. Hva i alle guders navn var det hun hadde i tankene? - Jeg regnet med det. Jeg er Ahnirab, hustru til lord Bhoru av Valaju. Du berget oss i dag, jeg er deg meget takknemlig. Ghuad prøvde å presse seg enda tettere opp til bassengkanten. - Det... det var bare en glede edle frue. Ghuad tvang seg til å se på ansiktet hennes, kjolestoffet ble gjennomsiktig i vann og det var tydelig at hun visste det også. Hun viste seg rett og slett frem, med vitende og vilje. Hun smilte sakte, det var noe bittert i ansiktet hennes som fikk ham til å se nærmere på henne. Hun virket sliten eller kanskje heller oppgitt. - Så bra at noen gleder seg over det, min mann gjør det neppe. Men jeg takker deg Ghuad, mitt liv er i det minste verdifullt for meg.

Hun sto der med haken hevet og så ut som en dronning, det flammet i blikket hennes. Han tvang blikket bort igjen, så nær som hun sto så han alt, hver kurve og hver detalj av den smekre kroppen hennes. Hun var virkelig en vakker skapning, kanskje ikke av det slanke og nesten gutteaktige slaget som var så populært for tiden men en virkelig kvinne. Med hofter og midje og et par bryster han kjente jenter som ville drept for.

Ghuad tvang seg til å ta seg sammen. - Ærede frue, du burde ikke være her, jeg mener, alene med en mann i bassenget... Det glimtet til i blikket hennes. - Er du så ridderlig at du engster deg for ryktet mitt? Ghuad nikket lettere panisk, han begynte å skjønne hva det var den edle fruen ville! Ahnirab satte hendene i hoftene, smilte sakte. - Mine terner holder kjeft de, og noen gullmynter sikrer at vertshusets folk også holder munn. Ingen vet at jeg er her, og ingen vil vite det heller. Jeg er som sagt meget takknemlig, og jeg vil gjerne vise det. Ghuad svelget hardt, duften av parfymen hennes var nesten bedøvende og han var så avgjort en hann, som om han noen gang hadde vært usikker på det. I sirkus hadde han gjort seg sine erfaringer, noen av de mer lettlivede kvinnelige gladiatorene hadde vågd seg frempå og gitt ham noen riktig så minneverdige stunder men dette var da noe annet. Denne kvinnen var da gift! Og Ghuad hadde kanskje ennå en noe gammelmodig holdning.- Ærede frue, æh, din takknemlighet er så aldeles nok.

Hun så skarpt på ham. - Er jeg ikke tiltrekkende nok? Hun løftet armene og strakte seg, blikket hennes var dvelende og Ghuad greide ikke trekke øynene til seg. Hun smilte vitende. - Blikket ditt forteller alt! Ghuad skulle ønske at han visste hva han burde gjøre, han ville ikke såre henne med en avvisning og han ville heller ikke bryte noen uskrevne regler. Hun smilte igjen, det var igjen et snev av desperasjon i blikket hennes.  - Er det fordi jeg er gift? Ghuad nikket forsiktig, hun sukket lavt og gikk et par steg nærmere. Å ha henne så nær var nervepirrende, i denne skikkelsen hadde han sterke følelser og akkurat nå kokte de.

 Hun så rett på ham. - Min mann har rørt meg en gang i de femten årene vi har vært gift, en gang! På bryllupsnatten var han full og hev seg over meg som om jeg var krigsbytte og etterpå gikk han til sitt eget kammer og lot meg ligge igjen skjendet og vettskremt. Etter det har han ikke sett i min retning. Jeg er ikke vakker nok for ham, og alt for lavættet. Ghuad så vantro på henne.                       - Men...hvorfor er dere gift da? Ahnirab så litt vantro på ham.   - Du er naiv, jeg ble solgt til ham av min far, mot et landområde som var strategisk viktig. Min mann fikk et annet område i bytte som var viktig for ham. Jeg var handelsvare. Ghuad følte brått at noe som lignet medynk rørte seg i brystet. - Hvordan kan han si at du ikke er vakker nok?

Hun smilte, et ekte smil. - Se det var et ekte kompliment, det har ikke vært for mange av dem i mitt liv. Han foretrekker dem unge, jeg er bare hans tredje hustru, lavest i rang. Han har to andre koner, den eldste er femten, og tynn som en sild. Han liker dem slik!

Ghuad rynket pannen, mennesker sluttet aldri å sjokkere ham men dette var direkte motbydelig. Hun måtte ha sett utrykket i ansiktet hans, det var noe merkelig fornøyd i de vakre mørke øynene.   - Jeg er bare en byrde for ham, en gjenstand han helst ville vært foruten. Denne reisen var noe han foreslo, han vet at mange som krysser fjellene aldri vender tilbake. Det er hva han ønsker skal skje meg. Ghuad kjente at halsen strammet seg, vreden begynte å koke i ham dypt der inne i sjelen. - Om det er sant er han et usselt menneske som fortjener straff. Ahnirab smilte mykt, de myke kobberbrune krøllene glinset i lampelyset, hun var virkelig vakker. - Gudene straffer ham allerede du fremmede, de siste årene har han knapt kunnet ta sine to barnebruder til sengs, og jeg takker dem hver dag. Jeg har ofret i templene mer enn en gang kan jeg love. Ghuad måtte flire. - En passende straff! Hun senket blikket, det luet i det av vilje og kraft. - I sannhet, jeg gleder meg til å se ansiktet hans når jeg vender tilbake i en bit.

Ghuad så fort på henne. - Hva om han gjør deg noe? Ahnirab lo lavt, det var en bitter latter uten glede. - Men det har han allerede gjort, hver dag har han gjort livet mitt til en kamp. Aldri har jeg vært bra nok, til og med mitt folkeslag må han rakke ned på. Nei, han har aldri lagt hånd på meg, men det er slag som sårer mer enn de fysiske. Ghuad forsto at hun måtte være av en annen etnisk gruppe enn sin ektemann, men for ham var slikt likegyldig. -Jeg vet det, du er tapper som har klart deg så lenge.

 Hun så mildt på ham, sto så nær at han følte varmen fra pusten hennes. - Jeg er sterk, det er sannheten. Det er en styrke skapt av nødvendighet, en styrke jeg har lært å finne med årene. Hun løftet handa og strøk den lett mot kinnet hans. - Jeg har brutt lovene mange ganger, frykt ikke for det. Det er min hevn for mitt tapte liv. Ghuad så bedende på henne. - Ærede frue, du vet ikke hvem jeg er.... Hun avbrøt ham med en myndig håndbevegelse. - Jo, jeg vet. Jeg har evnen til å se det få andre ser. Men din hemmelighet er trygg hos meg, vindrytter! Ghuad så vantro på henne.    -Og alikevel så ... Hun smilte sakte og bikket på hodet, - Og allikevel vil jeg vise min takknemlighet på en så .. håndfast... måte? Ghuad kunne bare nikke usikkert. Hun strøk en finger nedover brystet hans, en fjærlett berøring han vanligvis knapt ville merket men nå situasjonen tatt i betraktning var det nok til å få ham til å skjelve. - Du er vakker vindrytter, alt en kvinne kan begjære. Og du skremmer meg, men lite er mer ... pirrende enn frykt.

Ghuad svelget tungt, stemningen var blitt så utrolig tett, hjertet hamret så det hørtes ut som torden i ørene på ham. Han forsto henne nå, så hennes motiv og behov for å bli begjært og ønsket av noen, Noen med mer hjerte enn hennes udyr av en husbond. Dette var for henne den ultimate hevnen, ikke noe kunne komme opp mot det. Å bli begjært og elsket av en skapning som ham. Ahnirab smilte spørrende og han nikket nølende, ennå litt usikker på om dette var riktig. Hun tok et steg bakover, vrikket lett på skuldrene og det allerede gjennomsiktige kjolestoffet gled ned av skuldrene hennes, hun skjøv plagget av seg med et par raske bevegelser og var fullstendig naken. Ghuad måtte lukke øynene et kort øyeblikk, han husket stundene i sirkus og merket hvordan kroppen brått lengtet vilt etter en slik opplevelse igjen. Han var bare redd for å miste kontrollen og skremme eller skade henne, tross alt var han mye sterkere enn henne. Når han var i sin rette skikkelse hadde han ingen slike drifter, dette var noe han kun kunne nyte i denne formen,og brått satte han mer pris på den enn noen gang før.

Ahnirab la hendene på skuldrene hans, han kjente at de smale litt kjølige hendene skalv lett, blikket hennes brant formelig og han følte seg litt uskikkelig, som et rampete barn. Denne kvinnen skyldte ikke sin husbond noen troskap, heller tvert i mot. Og han hadde lovet å bringe hevn til de som ikke selv kunne hevne seg. Nå var kanskje dette ikke akkurat hva gudinnen hadde i sinne da hun gav sine undersåtter sine bud men han hadde da sin frie vilje til å følge hennes forordninger som han selv valgte det? Ahnirab så dvelende på ham, det lange håret hennes virket for å være like mykt som silke og han strøk fingrene gjennom noen løse lokker, han hadde rett. Hun så på ham med et spørsmål i blikket. - Liker du det?

Ghuad nikket og lot begge hendene gli gjennom de lange myke bølgene. - Min husbond hater fargen, jeg ser ut som en hest mener han. Han vil bare ha blonde kvinner. Ghuad knurret nesten.      - Han er blind for sann skjønnhet, tro ikke annet. Håret ditt er som høstløv i gyldent solskinn. Hun strøk handa over brystet hans igjen. - Og du er poetisk vindrytter, ja ditt slag har ord på seg for å være det. Og dere har ord på dere for noe annet også.. Ghuad så spørrende på henne. - Hva da? Handa hennes gled ned fra brystet hans og Ghuad gispet og måtte lukke øynene da den fant det den var ute etter. Det gnistret rent for blikket på ham og all følelse han hadde i kroppen virket for å rase dit ned. Det var ihvertfall ingen tvil om at han var påvirket av stunden, og klar for det meste. Ahnirab fikk et underlig utrykk i ansiktet, noe som lignet hunger og tvil i blanding. - Og ordene var sanne!

Ghuad  lente seg bakover mot kanten av bassenget, hun visste virkelig hva hun gjorde, ved alle guder han kjente til. Hun lente seg forover mot ham, og han la armene rundt henne og strøk hendene nedover den sterke ryggen hennes. Enden hennes var perfekt, andre ord kunne ikke beskrive den, helt fantastisk. Ahnirab stønnet lavt og kysset ham på halsen. Det var et kyss med et snev av tenner og Ghuad skjønte at hun hadde erfaring i massevis, følelsen var vanvittig opphissende. Han lente seg forover, kysset henne på munnen og hun besvarte det ivrig. Hun smakte lett av vin og blomster, av rent og ufordervet liv og han ønsket at det skulle bli perfekt, for dem begge. Hun hadde løftet hendene nå og la dem rundt nakken hans. Hun var overraskende sterk, og han likte det. Likte den overgivne iveren hennes, lysten som virket for å ha overtatt henne fullstendig. Munnen hennes var så utrolig myk og tunga hennes gjorde virkelig oppsiktsvekkende ting med hans egen, han hadde aldri opplevd lignende. Hele kroppen skalv av iver nå, det gjorde nesten vondt og hver berøring var en søt pine han ikke ville skulle ende. Ahnirab kunne virkelig denne kunsten, mye bedre enn ham selv. Hun kysset ham på halsen, skjøv ham varsomt foran seg mot trappa opp av vannet og han adlød litt forvirret.

Han var ikke sikker på hva hun ville men antok at hun ville opp av bassenget. Hun stanset ham da han var nesten oppe av vannet, hun sto nedenfor ham i trappa og hendene hennes kjærtegnet ham varsomt men bestemt. Ghuad kunne bare klamre seg til rekkverket med ene handa og prøve å ikke virke for uerfaren, men det neste hun gjorde fikk ham nesten til å krysse grensen der og da. Ghuad hadde hørt andre snakke om det men selv ikke jentene i sirkus hadde gjort det der med ham, følelsen av lepper og tunge som kjærtegnet ham der nede var nesten mer enn han holdt ut. Han knøt handa så hardt sammen at neglene skar i håndflaten i et forsøk på å beholde selvkontrollen, han ville ikke at dette skulle ende, ennå! Han skulle ofre noe virkelig stort til gudinnen som takk for denne opplevelsen, det lovte han dyrt og hellig.

Til slutt sto han der og skalv og greide knapt stå på beina, han la handa varsomt på hodet hennes. Prøvde å snakke rent men det var ikke enkelt. - Ahnirab, ikke mer nå, jeg klarer ikke mer uten å ... Hun sluttet men så på ham med et uskikkelig blikk, lignet brått på en litt skøyeraktig jente. - Er jeg så god? Han nikket matt. - Ja! Han tok seg sammen med en kraftanstrengelse, trakk henne opp i trappa så de ble jevnhøye. Hun skulle ikke ha gjort dette uten at han gav noe til gjengjeld og noe hadde da jentene i sirkus lært ham. Han lente seg mot henne, fanget en hard og nydelig formet brystvorte i munnen, lot tunga og tennene leke varsomt med den. Ahnirab gispet og la hodet bakover, gav seg over til ham. Han skiftet og fortsatte samtidig som han lot hendene utforske resten av henne. Hun var utrolig, myk og fast på en og samme tid, formene hennes passet så utrolig godt inn i hendene hans. Lukten hennes fikk sansene hans til å koke, hun var mer fristende enn noe annet han hadde opplevd på svært svært lenge. Hun presset seg mot ham, viste ham hvor hun likte å bli berørt og han adlød gladelig. Hendene hennes var like generøse overfor ham og han gyste av fryd over følelsene hun skapte i ham. Dette var å være i live, fullt og helt, enda mer enn i kampens hete og blodrus.

Han skjøv seg nedover, lot tunga tegne et snirklete spor nedover den myke magen hennes og hun gispet høyt og plasserte ene foten i rekkverket så han slapp til. Hun slapp fra seg et lite skrik da han fant frem og begynte å kjærtegne hennes mest følsomme steder med tunga, varmen han følte kom brått ikke bare fra vannet og dampen i rommet. Han fortsatte til hun skalv og klynket av iver, merket på henne hvor nær hun var. Det var noen lave benker plassert bakerst i badet og han grep henne og bar henne bort til dem. Hun klynket navnet hans ivrig og vred seg til, ble stående på knærne på benken med ryggen til ham. Hun vred seg og fanget blikket hans, satte enden i været og han forsto hva hun ønsket. Han grep henne om hoftene, i den høyden passet de perfekt til hverandre, han slapp å huke seg ned i det hele tatt. På tross av iveren han følte husket han på å være forsiktig, han var svært varsom da han styrte seg på plass, hun var kanskje ikke vant med all verden heller. Ahnirab lagde en merkelig lyd i det han gled inn og fylte henne, et slags uartikulert rop av ren ubetinget lyst, det fikk det til å dirre i ham.

Følelsen var overveldende, han hadde glemt hvor deilig dette var, hun var så varm og myk og herlig og de passet så godt sammen at en skulle tro de var skapt for hverandre. Hun begynte å bevege seg, gynget frem og tilbake mot ham og han fulgte rytmen hennes, møtte henne og kjente hvordan det snart ble for mye å holde tilbake.

Ahnirab falt ut av rytmen, kroppen rykket til og han grep henne hardere om hoften, presset henne mot seg og kjente hvordan hun brått klemte sammen rundt ham i kraftige rykk. Hun skrek navnet hans og Ghuad merket hvordan det strammet seg i hele kroppen, at han ikke lenger kunne holde tilbake. Det banet seg vei og eksploderte i ham, han bet tennene sammen og dempet ropet av ekstase. Skrek han høyt ville hele vertshuset høre det, og han aktet ikke å dele dette med gud og hvermann. Det gnistret for øynene på ham, det var nytelse på grensen til pine, nesten mer enn han kunne fatte at hjertet hans tålte. Ahnirab hikstet og skalv ennå, i korte dirrende rykk som tvang frem lignende reaksjoner hos ham. Det virket som en evighet men var bare sekunder, og han var glad til. Han ante ikke hvor mye denne kroppen tålte og han var nesten redd det kunne bli for voldsomt. Ahnirab lot seg falle fremover og han fulgte etter, ble liggende ved siden av henne og gispe etter luft som en pisket hest. Hun smilte sakte, et vitende og underlig vemodig smil. - Nå, var det verdt å minnes? Ghuad nikket og kysset henne i nakken. - Ja, så avgjort. Jeg har aldri følt lignende. Hun lukket øynene med et glimt av salighet i blikket. - Godt, da blir jeg aldri glemt. Hun presset seg tettere inntil ham og han følte noe som lignet ydmykhet. Han hadde i det minste også gitt henne noe å minnes ved for dagene som kom. Han snuste ned i håret hennes. - Du er den beste jeg noen gang har hatt, din mann har gått glipp av en skatt. Hun smilte sakte med lukkede øyne. - Og det er min hevn, at han aldri vil få vite hva jeg kunne vært for ham, hva jeg kunne gjort for ham. Og nå vil mitt navn leve evig hos deg vindrytter, du vil alltid huske meg som jeg er nå. Han nikket kort, forsto hva hun mente. De ble liggende der en stund og Ghuad lot hendene følge linjene i kroppen hennes, undret seg over hvor skjør og samtidig sterk hun var. Menneskekroppen var fremdeles slikt et mysterium for ham. Ahnirab snudde seg mot ham igjen, blikket hennes var kjærlig. .- Men dette er ikke alt jeg kan, jeg har betalt for å ha badet for meg selv i natt. Om du vil lære mer? Ghuad smilte og kysset henne på halsen, nappet lett i huden med de skarpe hjørnetennene og hun gyste synlig av fryd. - Ærede frue, jeg er din lydige læregutt. Hun smilte bredt og gled opp over ham med en smidig bevegelse. - Godt, da følger flere leksjoner og den første kommer nå!

Morgenen etter forlot Ghuad vertshuset like etter at sola sto opp, han var langt fra uthvilt men kjente en slags trang til å forlate stedet fortest mulig, Han ønsket ikke å møte henne igjen og bli nødt til å late som om han ikke kjente henne, samtidig som han av hele sitt hjerte ikke ønsket å se henne bli borte. Han ville blitt der med henne, hvor lenge hun enn ville ønsket det men det var umulig. Natten de hadde delt hadde vært noe unikt, en oase av lykke og nærhet i et hav av vold og kulde. De hadde drevet sammen som to skipbrudne vrak og funnet ny styrke i hverandre og gledene de hadde delt. Ghuad ville huske henne i all evighet, lenge etter at hun var borte og hennes ben kun støv i en grav et eller annet sted. Hun hadde vist ham en verden av sensuell glede han knapt hadde trodd eksisterte og han var en mye mer erfaren person nå. Han hadde sett hva følelser gav i tillegg til den rå legemlige lysten og det hadde lagt en helt ny dimensjon til elskov for ham. Det ville aldri mer bli det samme. Hun hadde vist ham variasjoner og nye sider ved det han knapt hadde kunnet forestille seg og han følte en slags dyp ydmykhet over å ha gitt henne så mye nytelse som han tross alt hadde.

Hun hadde hvisket til ham at ingen noen gang ville kunne måle seg med det han hadde gitt henne, det hadde vært hennes livs natt. Og hun hadde gitt ham også nye følelser han ikke ante at han hadde, lokket frem nytelse på måter han var totalt uvitende om. Vinden som blåste rundt hushjørnene kjentes kaldere enda ved tanken på varmen de hadde delt, fjellet var så utrolig mye mer ødslig enn dagen før. Ghuad så ned på vertshuset da han var halvveis opp i fjellsida, vogna kjørte ut fra gårdsplassen. Hun var på vei til sin likegyldige og hatefulle ektemann, han ville igjen prøve å kvele lyset i henne, gleden og skjønnheten Ghuad hadde bevitnet. Det var noe bittert i blikket hans i det han tok til å gå videre. Hun hadde gjort det i takknemlighet for at han reddet henne fra røverne, og han visste at i stedet sto han i takknemlighetsgjeld til henne. Han hadde lært mye om mennesker i løpet av den natten, enda mer om kvinner og det var verdifull lærdom. Jo, hun hadde betalt sin gjeld men han hadde knapt begynt å gi tilbake for det hun hadde gitt ham. Ved et gammelt forkrøplet tre stanset han og så opp på de piskende grå skyene, nei, han ville ikke la dette skje. Han måtte betale tilbake gjelden til henne, han måtte se til at hennes skjebne ble blidere enn den hun ventet. Han hadde da ære nok til å vite hva som var dannet og høflig. Med en ed forsvant han inn i fjellkløftene på jakt etter et sted der ingen kunne se ham endre tilbake til sin egen form.

Et par dager senere var Ahniabs husbond ute på en ridetur, han hadde med seg en av sine utallige elskerinner, en spe lyshåret jente på rundt tolv somre som red bak ham med et konstant vettskremt utrykk i det søte ansiktet. Hun hadde allerede lært å frykte sin nye herre og hans raseri over å ikke strekke til lenger. Lorden red en god fullblodshest som hadde kostet mye og var godt trent. Lorden ble derfor ganske bestyrtet da hesten brått stanset midt i ridestien og begynte å bukke. Først trodde han at det var veps som stakk dyret, så ble han var at trærne like ved beveget seg på en lite botanisk måte. Det var noe der, og det var stort!

Hesten skrek og gjorde et byks ingen rytter kunne håndtere, han ble slengt rett av og gikk på baken på ridestien med et rop. Jenta hadde ikke greid å tøyle sin hest, den var på vei vekk allerede og lorden skrek etter sin egen hest som slettes ikke hørte etter. Dyret løp for livet vekk fra lukten den kjente. Mannen kom seg på beina, så at trærne hadde blitt stille igjen, han rynket pannen, forsto ikke noe. Han merket brått at han ikke var alene, snudde seg sakte med hjertet i halsen, det var noe der som var langt fra vennligsinnet. Det sto en mann der bak ham, en svær kar på rundt to meter med utrolig vakre fremmedartede trekk og spisse ører som en alv. Øynene var som dypt gyldent rav og de så kaldt på lorden. Mannen holdt en stridsøks i handa, et digert våpen vanlige menn ville hatt vansker med å løfte av bakken. Lorden famlet etter sin egen kårde, den var ynkelig smal og elegant til sammenligning med øksa. - Hvem er du? Hva er det du vil?! Panikken gjorde stemmen lys som en jentes og den fremmede blottet tennene, de var lange og kvasse og alt annet enn menneskelige. Lorden innså brått hva han hadde foran seg, hva slags skapning dette var. Han lagde et pip og hev kården, prøvde å løpe men det var ingen vits. Ghuad tok mannen igjen etter to steg og Ahnirabs ektemann ramlet om hodeløs. Ghuad plasserte øksa i bakken ved siden av liket, han så kaldt på det. Denne mannen var så kald og ondsinnet at han ikke var verdig å bli drept av en drage, en skarpretter øks var det rette våpenet i så måte. Ghuad hadde sørget for å samle mye informasjon og han hadde fort skjønt at hans beslutning var den riktige. Det var langt fra alt Ahnirab hadde visst om sin husbond, mye av det Ghuad hadde funnet var horribelt. Denne mannen fortjente det som skjedde, og forhåpentligvis jaget gudinnens ulver sjelen hans og fortærte den. Ghuad ristet på seg og gikk tilbake i skogen. Han ville aldri se henne igjen, det var slik det måtte være selv om det på en måte gjorde vondt. Men han hadde gjort det han kunne for å gjøre livet hennes bedre fremover, og det var gjort i takknemlighet.

Oversikt