Skogtrollets hule

Jeg har opparbeidet meg et eget lite univers jeg bruker i skriveriene mine. Her møter en mange av de typiske fantasy skapningene og jeg har et fast galleri av karakterer som brukes i romaner og noveller. Her møter vi to av dem, alvene Elywen og hennes make Våk, som kommer over noe de absolutt ikke ventet i en fredelig liten landsby.

 Redskaper

Føl hennes styrke

Frykt hennes makt

Vit at rettferd er på vei

Mørket må vike og ondskap må dø

Når gudinnens redskap er valgt.

Vadestedet ved tolv eiker hadde en gang vært et meget travelt sted, reisende i hundretall hadde krysset Shlakh elva akkurat der. Hvert år hadde pilegrimer, handelsfolk, kveggjetere og andre gått ned veien som ledet til det eneste stedet i dalen der elva kunne krysses uten at man trengte å svømme. Hester og kveg ville sette sitt merke på elvebredden og for hvert år slet hovene den mer ned så den ble mindre og mindre bratt og farlig. De hadde vært nødt til å krysse der, for det var det eneste krysningspunktet innen rekkevidde for Mialaypasset. Passet var viktig for landet, et vitalt punkt som bestemte mye av landets handel med naboene til øst og nord. Fjellene var alt for høye og farlige til å bli krysset noe annet sted så alt som ble fraktet inn i landet fra de retningene måtte over passet. Å krysse elva var enkelt, å krysse fjellene ikke. Liv gikk tapt hvert år, hele karavaner kunne forsvinne nærmest sporløst i plutselige snøstormer, snøskred eller de mer sjeldne mudderskredene. Folk ville gå seg bort og noen ganger aldri bli funnet igjen. De sa at hver en fjerding av den veien ville vært dekket med beina til de uheldige om det ikke hadde vært for gribbene og de få barmhjertige sjelene som tok tid til å begrave kropper de kom over.

Siden kryssingen av fjellene var så farlig ble byen som lå ved foten av fjellene der stien begynte temmelig viktig. Her kunne de reisende hvile og samle krefter til anstrengelsene som lå foran dem, andre kunne feire at de faktisk hadde kommet over i en bit og den vesle byen var like livlig og broket som noen stor grenseby. Her ville noen prøve å drukne sin frykt og tvil i mjødfatene og andre ville prøve å søke tilgivelse for de synder de måtte ha begått før de krysset fjellene. Du kunne kjøpe og selge, finne omtrent alt du måtte ønske på dette ene stedet. Formuer var skapt og tapt hver dag og de faste innbyggerne hadde vent seg til det aller meste i den menneskelige natur, av både godt og ondt.

Ti år hadde gått siden alt forandret seg, ti år var gått siden jordskjelvet som ingen i landsbyen noen gang kunne glemme. Det hadde satt en stopper for alt i løpet av en eneste skjebnesvanger aften. Skjelvet hadde vært massivt og det hadde gjort enorme skader på de små samfunnene rundt fjellpasset men det verste var det som hadde skjedd oppe i fjellene. Passet var ennå åpent og stien intakt men skjelvet hadde på et sted fått en hel fjellside til å rase og dermed hadde en helt annen og mye enklere rute over brått blitt tilgjengelig for folk. En smal dal som før hadde vært umulig å nå var nå åpen og du kunne krysse på bare halve tiden av det du før måtte ha brukt.

Vadestedet ved tolv eiker var brått blitt glemt og det hadde byen også blitt etter hvert. Ingen trengte den lenger siden det nye passet lå nesten tre mil lengre sør og byen ble etter hvert nesten en spøkelsesby. Noen få mennesker levde fremdeles der, folk med familiens røtter så dypt begravd i den gode jorda i dalen at de ikke anså seg som i stand til å noen gang å flytte. Forfedrene deres hadde skapt sine hjem i denne eldgamle dalen og det var fullt mulig å leve bra der. Handelsmenn ble gårdbrukere igjen og de som hadde ledet karavanene over fjellene begynte igjen å gjete sauer og geiter på de fjellengene der de reisende før hadde latt hester og muldyr hvile. Kvinnene ville ikke lenger selge håndverket sitt men bruke det for å gjøre sine egne hjem vakrere og byen ble fredelig og trygg. Det hadde vært et rikt samfunn før og nå ble det enda rikere, bare på en annen måte.

            Det var sommer, heten fikk lufta til å dirre og fuglene hadde blitt stille i aftenvarmen. Dalen var svært fruktbar, avlingene stort sett gode og skogen sto tykk og grønn langs elva som snodde seg som et sølvbånd langsmed dalbunnen. Vannet sto lavt på denne tida og sola varmet sterkt men ennå var det noen kulper som var såpass dype selv i tørken at barna søkte dem opp og brukte dem til bading og lek. En liten gruppe ungdommer lekte i og ved elva denne aftenen, det hadde blitt for varmt til å arbeide og de nøt det å ha fri. Noen gutter plasket og herjet og prøvde å gjøre seg til for jentene som solte seg på elvebredden. To lekesloss på en enkel flåte og jentene prøvde å late som om de slettes ikke så på dem. Noen eldre barn slappet av i skyggen av et enormt Bhalang tre og anså seg selv for å være for modne og voksne til å delta i slike barnsligheter. Det var en god atmosfære der, ingen ventet at noe uvanlig skulle skje og ting var bra.

Brått løftet noen av barna hodet, de hadde hørt lyden av hover mot skogbunnen, noen av de eldste reiste seg og sjekket hvor de andre var, bare i alle tilfelles skyld. Noen vandrere krysset fremdeles passet der men det var slike som vanligvis av en eller annen årsak ikke kunne velge de vanlige rutene. Det var folk som var lyst fredløse, kriminelle og desperate menn, noen folk som var åpenlyst gale. De eldste kommanderte de yngre inn i skyggen av den enorme trestammen, de kunne gjemme seg der. Mange øyne snudde seg mot lyden som nærmet seg i en blanding av forventning frykt og nysgjerrighet. Lyden ble stadig høyere og de eldste nikket kort, to hester, det kunne ikke være mye å frykte av bare to ryttere men de forble i skyggen for sikkerhets skyld.

Hestene som lagde lyden dukket opp på elvebredden og mange stirret med store øyne. Ingen fredløs eide dyr som dette, det var de beste hestene barna noen gang hadde sett. Først kom en mektig brun hingst med svart man og hale, nakken hans var buet og sterk og beina lange  harde og muskuløse og hver en bevegelse var så lett og elegant som en sommerfugls dans over en blomstereng. Det var en stridshest, mer enn nitten hender høy og bakparten fortalte om enorm styrke og fart. Den andre hesten var en hoppe, også en stridshest men mer elegant feminin og nervøs. Skinnet hennes var dypt gyldent som en gullmynt og den silkeaktige manen og halen hvit som myrull på en høstdag, hun danset ned stien bak den store hingsten. Hun var nesten sytten hender høy men virket liten sammenlignet med hingsten, nesten som en ponny.

Barna hadde blitt så fascinert av dyrene at de helt glemte å se hvem rytterne var til de kom nærmere, da stirret de igjen, enda mer fascinert og forundret. Mannen som red hingsten var ingen vanlig person, han var svær også og ansiktet og trekkene hans fortalte alle med synets gave at han var av alveætt. Han hadde langt svart hår med en merkelig hvit stripe fra ene tinningen og huden var temmelig mørk også, nesten den samme fargen som på hans mektige ganger. Noen av barna gjemte seg bak hverandre, mannen var skremmende på et vis på tross av hans skjønnhet. Enhver kunne føle at denne mannen bar på en byrde av noe mørkt og farlig, noe ubeskrivelig og fryktelig. Han bar en lett lærrustning over tunikaen og to svære sverd hang over den brede ryggen. Han var en kriger om de noen gang hadde sett en.

            En kvinne red hoppa, en vidunderlig skapning like vakker som sin ganger, smekker og allikevel sterk på sin egen måte. Ansiktet var så vakkert at alle bare kunne måpe, de fant ingenting de kunne sammenligne denne skjønnhetsvisjonen med. Håret hennes hadde samme fargen som flammer og hun bar en ridedrakt av grønn fløyel som bare fremhevet hennes gylne øyne og perlemoraktige hud. Rytterne nådde elva og hestene blåste i nesa og gikk sakte ned til vannkanten. Hingsten nølte ikke et sekund, den sprang rett ut i vannet og plasket mens den vadet mot den andre bredden. Hoppa var mer nervøs, hun knegget og ville tydeligvis ikke bli våt men hun samlet motet sitt og fulgte hingsten utti. Hun bar hodet høyt og gjorde mye utav det. Barna kom frem fra gjemmestedene, de var for fanget av synet til å huske å være varsomme, dessuten var alver gode vesen, alle visste det.

Den brune hingsten hadde nesten nådd elvebredden på andre siden da det skjedde, den lyse hoppa skrek, en skrekkelig lyd som sendte ekko opp og ned langs åssidene. Lyden fikk alle til å stivne, de kunne knapt tro at en så fæl lyd kunne komme fra en hest. Noen av barna gispet og så vekk, visste på rent instinkt at noe galt skjedde. Hoppa steilet vilt og kvinnen på ryggen prøvde desperat å holde seg i salen, hesten pisket vannet med hovene og skrek fremdeles. Den brune hingsten og rytteren hans virket for å ha stivnet totalt, akkurat som de andre. Hoppa gikk ned igjen, prøvde å bukke men rytteren greide å holde hodet hennes oppe. Hun steilet i stedet en gang til, ristet seg fra hode til hale og alle så hvorfor hesten hadde panikk nå, noe som lignet et brunt bånd hang fra ene forbeinet like over koden. Det var helt klart en slange.

Mannen reagerte, han tvang hingsten til å snu og på noen få sekunder var han oppe på siden av den vettskremte palominoen. Han grep hoppa i bittet og tvang henne ned. Kvinnen var blek som et nyvasket laken og hun hadde mer enn nok med å klamre seg til salhornet for tømmene hadde hun mistet. Barna hadde samlet seg nå, stirret og pekte. Hoppa skrek og sparket fremdeles vilt men de kunne se hvordan de kraftige musklene i mannens armer strammet seg og sakte fikk han hesten under kontroll igjen. Han trakk henne etter seg inn mot stranda igjen, hun svettet og rullet med øynene men måtte adlyde for kreftene til hingsten og rytteren var for store til at hun kunne slåss mot dem lenge, allikevel var hun et skremmende syn. Barna flyttet seg unna for de to dyrene og rytterne virket for å bli oppmerksomme på dem for første gang. Mannen sprang ut av salen med elegansen til et dyr og hjalp kvinnen ned av den skremte hesten før han slapp sine egne tømmer og vendte oppmerksomheten mot hoppa.

            Hun sto stille nå, skalv og gispet etter luft som om hun hadde blitt hardt ridd lenge. Kvinnen så skrekkelig usikker ut og mannen sa noe til henne på et syngende melodisk språk barna ikke forsto et dugg av. Han knelte ned og løftet forbeinet varsomt, slangen var borte men det dryppet litt blod fra to små sår. Han reiste seg igjen og bannet, i det minste hørtes det ut som banning. Barna så på med like mye uro som kvinnen, de hatet tanken på at noe så vakkert som denne hesten skulle være skadet alvorlig. Det virket ikke helt for at mannen visste hva han skulle gjøre og en av de eldste barna, en gutt, samlet alt motet han hadde og nærmet seg ærbødig.

” Ærede? Om dere unnskylder at jeg trenger meg på, smeden vår er en stor ekspert på hester og han vet alt om slangene her i området også” Mannen så brått mye mindre skremmende ut, han rettet seg opp og strøk luggen ut av øynene. ” Takk gutt, setter pris på det, om du løper og henter ham fort skal du få en sølvmynt for strevet.” Gutten gispet og grep mynten alven slengte til ham og så var han borte som om han hadde fått brann i baken.

Resten av barna klynget seg ennå til hverandre og stirret. Hingsten blåste i nesa da et par kom litt for nær ham og de skjønte budskapet og pilte tilbake til de andre. Kvinnen svelget tungt og stirret på sårene med en bekymret mine i det vakre ansiktet. ” Hvor ille er det? ” Mannen skar en grimase.            ” Vet ikke, vi må vente til smeden kommer, jeg kjenner ikke slangeartene i denne regionen og jeg fikk ikke sett særlig nøye på den heller, det gikk så vanvittig fort det hele. ” Hoppa skalv ennå og så ut som om hun syntes skrekkelig synd på seg selv. Kvinnen prøvde å smile til barna men det smilet ble temmelig stivt og blekt.

            De trengte ikke vente lenge, en lang kar kom løpende og han hadde med seg en pose i ene handa mens gutten de hadde sendt løp bak ham, pesende som en pisket løpshest. Smeden stanset med sjokk og ærbødighet skrevet over hele fjeset, så ble han effektiv. Han grep tømmene til hoppa med selvfølgelighet og tjoret henne solid til et tre, så løftet han foten hennes med åpenbar kyndighet og studerte sårene nøye. Han sjekket avstanden mellom dem og klemte og rørte på leddene, kjente på temperaturen rundt sårene og sjekket om beinet var hovent. Han grep så posen og trakk ut en liten boks av keramikk som han vippet åpen med tollekniven sin. Den inneholdt en slags fet illeluktende olje og de to alvene gren på nesa og måtte snu seg bort, alle skjønte at deres sanser var skarpere og mer vare enn et menneskes. Han klinte den ekle oljen over sårene og så tok på en lett bandasje før han lot hoppa slippe beinet ned igjen. Hun sto med senket hode og så ukomfortabel ut.

” Hun blir ok igjen på noen dager, slangen var harmløs men beinet vil være hovent i noen dager så hun må hvile. Jeg kan ta meg av henne, jeg vet akkurat hva hun trenger for å bli like frisk som før” Alven slapp pusten hørbart og smilte, alle ble forbauset over hvor vakker og vennlig han brått virket.                                                                                                                                                      ” Vi er meget takknemlige min gode mann, jeg var virkelig bekymret der en stund og det var min make her også. Det er hennes hest ser du. ” Smeden klappet hoppa på nakken med en god del respekt og beundring. ” Jeg skjønner det godt, utsøkte dyr dere har, jeg har aldri lagt øye på noen bedre i mitt lange liv. Tillat meg forresten å introdusere meg selv, jeg er kjent som Thorar, dette er landsbyen Tolv eiker.”

Alven smilte litt brydd.  ” Tilgi meg for at jeg har vært uhøflig og ikke fortalt deg hvem vi er. Dette er min make Elywen og selv bærer jeg navnet Våk.” Thorar bukket dypt som tegn på respekt. ” Og deres utrolige gangere? ” Våk klappet hoppa vennlig på nakken.                                                                 ” Hun er Isrose, han er kalt Trollknuser” Smeden så på hingsten med smale øyne, kjente en stridshest når han så den. ” Trollknuser eh? Forundrer meg ikke ærede! ”

Han samlet tingene sine og Elywen smilte, hun begynte å få tilbake fargen og virket ikke så bekymret lenger. ” Fortell meg, er det et vertshus her noe sted? Og en god stall? ”                                   Thorar nikket, nesten overveldet av alvekvinnens skjønnhet. ” Det er et vertshus her ja, det er ikke hva det var før skjelvet for ti år siden men det er fremdeles et meget godt sted og maten er superb. ” Våk grep hingsten i tømmene. ” Hva med stallen der? ” Smeden skar en stygg grimase, klødde seg i hodet.                                                                                                                                                         ” Æh, vel, de har en stall men den er ikke bra, langt fra bra nok for dyr som deres. Den er for liten og foret er elendig. Det er bare en ansatt der og han er lat som dagen er lang, foretrekker å sove fremfor å stelle dyrene. ” Våk sukket lavt.                                                                                                  ” Det høres ikke bra ut, noen alternativer? ” Thorar nikket kort. ” Ja ærede, min egen stall, den er svært bra om jeg kan få skryte. Jeg kan stelle hoppa og tro meg, jeg har førsteklasses havre og høy, ikke som det middinfiserte sølet de kaller for på vertshusstallen. ”                                                                Våk smilte bredt.” Det er perfekt min venn, jeg vil selvsagt betale deg godt for foret og stallplassen.  Thorar rødmet dypt. ” Ærede, bare æren ved å ha slike dyr i min stall for noen dager er mer enn nok! ” Våk smilte igjen og Elywen trakk også på smilebåndet. ” Vi kan diskutere det senere min gode mann, nå vis oss veien”

En kort stund senere stanset de foran en stor stallbygning, bare utseendet fortalte alle at eieren elsket hester og visste hvordan de skulle tas best mulig vare på. To nydelige fullblodshester opptok to av boksene men resten av stallen var tom og smeden geleidet dem til de beste boksene. Bygaten hadde vært temmelig tom men de hadde sett nysgjerrige fjes overalt. Fremmede var en kilde til interessant sladder og skvalder og ingen hadde sett slike reisende som disse før.

Våk var svært fornøyd, dette var blant de beste staller han hadde sett og han forsto at Thorar var en meget kyndig mann som uten tvil kunne få Isrose frisk igjen på rekordtid. Han kunne lese en persons karakter meget lett og denne smeden likte han med en gang, det var ikke noe falskt eller overfladisk ved ham og han kunne så avgjort det han drev med. Han fikk salen av Trollknuser og børstet fort over den siden hingsten slettes ikke likte å bli for degget med. Hadde det ikke vært for at hesten tross alt trengte litt stell ville han neppe engang ha striglet den. Etterpå hjalp han Elywen med Isrose som fremdeles så ut som om hun syntes skrekkelig synd på seg selv, men hun var i gode hender og han var ikke lenger bekymret for henne. Thorar hadde lovet at ingen skulle få slippe inn i stallen, han visste at stridshester som Trollknuser ble trent til å angripe om noen andre enn eieren prøvde å ta dem med seg ut av stallen.

Det var flere folk i gatene da de kom ut fra stallen, de fleste prøvde å late som om de hadde noe utendørsarbeide som slettes ikke kunne vente men Våk gjennomskuet dem selv om de virket for å ikke bry seg om de fremmede fjesene. Alle var nysgjerrige som katter og nyheter sprer seg fort i en slik liten by. Thorar hadde fortalt dem hvor vertshuset lå så de grep saltaskene sine og begynte å gå. Våk følte øynene på seg og han likte det slettes ikke, han ble anspent og nervøs og Elywen rørte handa hans kjærlig.

” Ikke vær engstelig min kjære, det er ingen farer her, jeg føler det. De er bare ikke vant med vårt folk. ” Han smilte kort. ” Jeg vet det men instinktene mine sparker bakut her” Hun lo og bikket på hodet, humor glitret i blikket hennes. ” Når var det ikke at instinktene dine reagerte? Du er en kriger min kjære men det er ingen slag her! ” Han nikket sakte” Jeg er enig, undrer bare på hva de andre sier når vi ikke møter dem når vi skal! ” Elywen himlet fort med øynene og så litt trett på sin livsmake. ” Jeg har sagt det før, Frostfugl er med dem og jeg kan nå henne telepatisk og fortelle hva som har skjedd! ”                                                                                                                                     Våk nikket sakte, han hadde bare en merkelig følelse i bakhodet, som om noen snakket om ham akkurat utenfor høreavstand.

Vertshuset var plassert ved enden av gata og det hadde en gang vært meget luksuriøst. Det så fremdeles dyrt ut og bygningene var meget godt vedlikeholdt. Våk stirret på den flotte inngangen med malerier og utskjæringer samt masse blomster og kalkulerte i sitt stille sinn over hvor mye av reisepengene de kunne ha råd til å svi av her. Han bare håpet av merra ble fort frisk for her ville pengepungen bli temmelig lett fort. De gikk inn og en høy kvinne dukket opp bak noen forheng ved et skrivebord som tjente som desk. Det store rommet de kom inn var fylt med vakre møbler og det hadde en meget vennlig og koselig atmosfære, en følte seg meget velkommen og hjemme der. Damen var over sin første ungdom for å si det slik men hun var ennå meget vakker og kledd i en kjole av fløyel og sateng som måtte ha kostet flesk. Hun gispet lavt da hun så at de to gjestene var alver, så tok hun seg synlig sammen og ble meget profesjonell. Hun gikk mot dem med et stort smil og det var tydelig at hun var nysgjerrig som resten av landsbyen hadde vært. ” Hvordan kan jeg stå til tjeneste mine herskaper? ”

Våk bukket kort for å vise respekt. ” Min hustru og jeg selv trenger et rom for noen dager, med fulle måltider og vi trenger også et bad. ” Damen virket overbegeistret med ett, hun rødmet og lignet nesten en løpshest bak startsnora så ivrig var hun. ” Selvsagt min herre, vi har meget vakre og behagelige rom og også et meget fint bad.                                                                                             Hun skyndte seg bak bordet og tok frem gjesteboka og Elywen skrev dem inn siden Våk bare så vidt kunne lese og prøvde han å skrive lignet det bare et barns drodling. Damen smilte hele tiden, det var tydelig at tanken på litt inntekt var meget velkommen.

” Vær velkommen til vertshuset tolv eiker, jeg er Margharata, jeg driver og eier dette stedet.” Elywen presenterte dem og damen ringte i en liten bjelle. ” En av mine ansatte vil komme og lede dere til rommet. Dere vil ha det beste antar jeg? ” Det var håp i stemmen. Våk åpnet munnen for å si noe men Elywen tok ordet før han rakk å si noe som helst.                                                                   Hun nikket ” Jeg elsker tanken på litt luksus igjen, jeg synes vi har sovet ute i ukevis så jeg vil skjemmes bort litt, fortjener jeg det kanskje ikke? ” Våk stønnet innvendig og tenkte på pengepungen, Elywen så ut som om hun hadde forlatt hjemmet deres dagen før men hun hadde rett, de hadde vært ute lenge og hun fortjente litt luksus, det gjorde hun virkelig. Margharata smilte forstående og Elywen kunne sanse at denne damen var en meget vennlig og godhjertet sjel, en som ville gjøre alt hun kunne for å være til hjelp for andre. På utsiden virket hun kanskje profesjonell og kjølig men på innsiden var hun både medfølende og bløthjertet.

En dør bakerst i rommet gikk opp og en gutt kom løpende inn, han gikk i en lang skjorte lagd av enkel lin og en bukse stor nok for to gutter på hans størrelse. Han var tynn og virket temmelig nervøs og øynene var store i det skarpt dratte ansiktet. Elywen hadde sett hva sult kunne gjøre med mennesker og denne gutten sultet eller hadde gjort det for ikke lenge siden. Han bukket og grep saltaskene deres og husfruen klappet ham på hodet og smilte til ham.                                                     ” Vis dem til rom nr 5 Alhan” Han smilte tilbake og la på sprang og Elywen la merke til at han trakk på ene beinet på en underlig måte, et eller annet hadde skjedd med dette barnet.

De fulgte gutten inn i en stor hall og han stoppet foran en imponerende dør, den hadde flere gullornamenter og Våk følte seg litt nervøs. De kunne nok ha råd til dette men reisen var ikke over ennå og hva om noe uventet skjedde senere? De burde ha litt i reserve til eventualiteter.

            Rommet var svært, Elywen plystret imponert og studerte alle de luksuriøse detaljene. Dette måtte minst være konge suiten eller noe slikt. En enorm seng var plassert midt i rommet og Våk sukket og satte seg ned på den mens smilet hans ble bredere. ” Om vi ikke sover godt her ja da tror jeg neppe vi vil sove godt igjen noen gang. ”                                                                                      Elywen smilte og trakk av seg jakken, løsnet fletten og strakte seg. ” Ved gudinnen, jeg tror ikke jeg har vært så redd noen gang, jeg håper ved gudene jeg ikke opplever noe slikt flere ganger. ” Våk gjespet langt. ” Jeg også, jeg er glad den slangen var så harmløs. ” Hun satte seg ved siden av ham, lente seg mot skulderen hans. ” Gjett om jeg er det også, jeg elsker Isrose og tanken på å miste henne slik får hjertet mitt til å fryse til is. ” Våk klappet seg på magen. ” Jeg undrer på om maten her er like god som rommene? ” Elywen fniste og kilte ham på magen. ” Jeg vedder på at den er superb som smeden sa. ”

Noen banket på døra og Elywen løp bort og åpnet døra, en ung jente i en enkel uniform sto der, hun så temmelig nervøs ut og rødmet dypt mens hun nesten gjemte ansiktet i hendene.                                    ” F..fruen sier at baderommet er klart” Elywen smilte vennlig, jenta kunne kanskje være en femten år gammel men det var vanskelig å si sikkert. Hun virket temmelig tynn akkurat som gutten og hun hadde tydelige merker etter gamle blåmerker og sår rundt munnen og nesen, Elywen åpnet munnen for å spørre men lukket den igjen, det kunne være at det ble ansett som uhøflig å si noe om slike ting.

Våk grep noen rene plagg fra sataskene og de fulgte jenta ned en trapp og inn i et svært rom. Flere badestamper var plassert der i en sirkel atskilt av forheng og alt var like luksuriøst som resten av stedet, det var marmor og vakre detaljer overalt. Det var tydelig at vertinnen hadde smak for til og med håndklærne bar preg av klasse og stil. Jenta viste dem hvor de kunne finne såpe og annet de trengte og så gikk hun. Det var to stamper fylt med varmt vann og Elywen ventet ikke et sekund mer enn nødvendig, hun hev seg ned i et av dem så fort hun fikk av seg klærne, sukket dypt av lettelse og slappet totalt av.

To timer senere gikk de fra badet, Våk syntes han hadde ligget til bløt mer enn lenge nok men Elywen skulle gladelig blitt der enda lengre hadde det ikke vært for den sultne magen hennes som høylydt forlangte å bli fylt. Middagsbordet de kom til var akkurat så overveldende som de hadde ventet seg, det var mange retter og vertinnen holdt dem med selskap så de følte at de bare måtte spise selv om de snart følte seg fylt til randen av diverse delikatesser.

            Vertinnen underholdt dem med små historier fra stedets storhetstid og hun var virkelig en likande dame, Elywen likte virkelig å høre på henne. En kvinne kom fra kjøkkenet for å hente de brukte tallerknene og Elywen ble nødt til å snu seg bort et kort sekund. Det stakkars mennesket var stygt forslått, hun hadde en svær blåveis rundt det ene øyet som var nesten helt stengt, det var tydelige tegn på en eldre blåveis rundt det andre og hun hadde en nese som var blodig og blåslått og helt tydelig knekt. Hun virket for å mangle de fleste tennene og hun også så ut som et vandrende skjelett. Margharata stirret på den ferske blåveisen og sukket oppgitt.  ” Falt ned trappa igjen Nylla?  Stemmen rant av ironi!

Kvinnen så bort og skalv svakt. ” J   ja frue, jeg er klønet! ” Nyllas stemme var tom og uten liv og Margharata rørte den magre handa varsomt. ” Hvor mange ganger har jeg sagt at du ikke bør prøve å skjule det han gjør med deg og barna? ” Hun svarte ikke, grep bare tallerkenene og gikk ut.

Elywen satt med nysgjerrigheten tydelig over hele fjeset og Margharata sukket langt, hun så svært trist ut men prøvde å smile. Elywen bikket på hodet. ” Jeg så gutten og jenta som viste oss til badet, de lignet Nylla ganske mye, hennes barn? ” Margharata nikket og øynene hennes ble fjerne. ” Ja, jenta er eldst og hun har to til som er for unge til å arbeide. Jeg har gitt alle arbeide her for Nyllas mor var min niese og de trenger pengene desperat. Jeg prøver å hjelpe men hun nekter meg det”             Våk rensket halsen med et kremt. ” Slår hennes mann henne? ” Margharata lo men det var en sarkastisk latter. ” Åh nei da, langt ifra, hun bare faller ned trapper og går inn i dører og andre ting som om hun var blind eller noe. Selvsagt slår han henne, og barna med. Lille Alhan har en dårlig fot for faren brakk den på ham da han bare var en baby siden han skrek og de to yngste var døden nær da jeg gav moren jobb her.” Elywen bare stirret. ” Arbeider ikke faren deres i det hele tatt? ”

Margharata ristet voldsomt på hodet, hun hadde tydeligvis glemt alt om å være profesjonell.                   ” Nei, han arbeider ikke i det hele tatt, han er en tyv når sjansen byr seg og han er hele dalens store skam. En dum bølle er alt han er. Om Nylla eller ungene greier å tjene noen få slanter tar han dem og bruker dem til drikking og gambling og horer, det er ikke noe rart at de nesten har sultet i hjel. ” Elywen skalv, hun bare stirret på Margharata med store øyne. ” Og ingen gjør noe som helst? ” Den eldre kvinnen så ned i golvet med en bedrøvet og skamfull mine.                                                           ” Ingen tør gjøre noe, han er en svær og voldelig mann og han har venner her, menn som ham selv. Vi ønsker oss ikke vansker her, jeg gir Nylla noen få slanter i hemmelighet og lar dem spise her på vertshuset, de får det som blir igjen av måltidene til gjestene og det pleier å være en del. ” Hun sukket! ” Jeg skulle ønske det var mer jeg kunne gjøre, Nylla var slik en god jente før hun møtte ham og nå er hun redd sin egen skygge og alt for redd for ham til å vedgå hva han driver med. ”

            Våk så rasende ut, hendene var knyttet hardt og han knurret nesten. ” Er det ingen lov her, ingen som forsvarer de uskyldige? ” Margharata rustet på hodet. ” Det var en lensmann her men da Yalg kom hit med Nylla forsvant han, noen tror han ble myrdet. Han var en god mann men ikke særlig sterk er jeg redd, ikke sterk nok til å få et grep på en slik bølle og slabbedask.” Elywens stemme var klar som krystall. ” Jeg er sikker på at han prøvde og at det var årsaken til at han forsvant. ” Vertinnen stirret på den vakre alven med store øyne. ” Er de synsk ærede? ” Elywen lagde et svakt smil. ” Nei det trengs ikke her, sunn fornuft holder lenge for å trekke slutningene om hva som har skjedd. ”                                                                                                                                               Margharata kom seg på beina. ” Dette er et godt sted å leve mine venner, denne familien er den eneste tornen i vårt kjød kan du si. De lever i et elendig gammelt skur bak et lagerhus og ethvert forsøk på å hjelpe har feilet totalt, han er en ond mann, en ond mann! ”  Hun unnskyldte seg og gikk og Elywen ble sittende å stirre inn i flammene på vokslysene med fjerne øyne.

” Det var gudinnen selv som fikk oss til å stanse her Våk, jeg er sikker. Hun vil at vi skal hjelpe disse stakkars barna” Våk prøvde å se rolig ut men det gikk ikke særlig bra, Elywen kjente den svarte flammen i blikket hans alt for vel. ” Ja, det er hennes vilje, det er derfor det føltes så merkelig da vi forlot stallen, vi er hennes soldater og hun trenger oss til å utkjempe sine slag, om jeg bare visste hvorfor? ” Elywen la albuene på bordet, så ut som om hun tenkte hardt. ” Vi er hennes redskaper kjære, hun vil bruke oss som hun lyster. Vi må bare vente til hun gir oss veien vi skal gå.  Våk sukket, rørte handa hennes kjærlig og hun kjærtegnet hans tilbake. ” Det vil bli hardt å vente, jeg har aldri sett noe lignende. Stakkars kvinne og stakkars barn! ” Elywen nikket stille.                                 ” Mennesker kan være så grusomme til tider, de behandler til og med sine egne familier verre enn udyr”

Våk reiste seg opp. ” Enig, vi må finne ut så mye vi kan, får vi nok bevis kan jeg reagere ut fra det. Som våpenmester kan jeg være både jury dommer og bøddel, og om ikke Nylla snakker er det kanskje andre som vil.» Elywen så på ham, hun virket for å være nysgjerrig. ” Hva er det du tenker på min kjære? ” Han smilte og hjalp henne opp. ” Hun fortalte oss jo at han drikker, det pleier å være et skjenkested selv på slike små plasser gjør det ikke? Det er mulig jeg kan få tatt en nærmere titt på denne jævelen. ” Elywen lyste opp ” God ide, jeg skal se om jeg kan få barna til å si noe som vil hjelpe oss. ”

Våk forlot vertshuset og begynte å spasere gjennom gatene, folk stirret og han kunne ikke annet enn å føle seg ukomfortabel, han var ikke vant med denne typen oppmerksomhet. Det var et skjenke sted der, han hadde gjettet riktig. Det lå på andre siden av landsbyen og hadde nok en gang vært et meget travelt og muntert sted men nå så det mer ut som om det var i desperat behov for kunder. Skiltet utenfor døra var så slitt og ødelagt at det ikke lenger var lesbart og resten av fasaden var heller ikke mye å rope hurra for. Malingen skallet av og noen av de små vinduene var knust og byttet ut med alt fra gamle saueskinn til biter av knekte golvbord. Inntrykket var temmelig sjuskete og han regnet med hva han ville få se på innsiden, det var ingen overraskelser i så måte.

            Rommet innenfor var stort men det var få lys der og støv og møkk virket for å ha lagt beslag på enhver overflate, bordene var seige og svarte av fett og sot fra de osende lampene. Han skar en grimase, så seg vaktsomt rundt. Det var fem menn der, de spilte kort ved et bord i et hjørne og eieren av stedet kunne ikke være inne for øyeblikket for Våk så ham i hvert fall ikke noe sted. Våk fant et bord og slo seg ned, han hadde med vilje satt seg slik at han kunne holde et lite øye men karene uten å bli lagt merke til selv og kortspillet var heller interessant, det var helt tydelig at samtlige jukset, den beste i den tvilsomme kunsten ville nok være den som stakk av med potten.

Alle karene var kledd i heller utslitte filler og de var bevæpnet med kniver og korte sverd. En av dem bar en øks og Våk måtte smile for seg selv. Våpenet hadde kanskje vært bra en gang i tida men eieren som bar det nå hadde ikke tatt vare på det. Bladet var rustent og bøyd og bulket og skaftet virket for å være bortimot råttent det også. Dette var ikke krigere, de var vant til at folk var mindre vant med vold enn dem selv og derfor redd dem. Han kunne høre på konversasjonen deres at de alle var uten arbeide, at de ikke gadd å gjøre et ærlig dagsarbeide heller, og at hovedinntekten kom fra diverse lyssky aktiviteter dette avsides stedet passet perfekt for. De var avskum og snyltere og like stokk dumme og uopplyst som de virket for å være. Våk ventet, han håpet på å få noe mer informasjon, kanskje fra eieren.

Mens Våk satt og ventet i puben gikk en mann langs en smal sti i skogen bak landsbyen, han hadde tydelig hastverk og ansiktet kunne avslørt selv for en blind mann at eieren var svært opphisset over noe. Han gikk i de samme utslitte fillene som resten av gjengen på puben og hadde Våk vært der ville han ha møtt Nyllas voldelige mann ansikt til ansikt. Yalg stanset ved en skjult liten hytte lagd av tilfeldig sammenraskede byggematerialer og greiner og rask, det var der de brente hjemmebrent og han smilte igjen. Endelig hadde det kommet en sjanse til å gjøre virkelig store penger, det var ikke mindre enn han fortjente. En annen mann arbeidet på innsiden av hytta, han ordnet et eller annet på apparatet de brukte til brenningen og lagde et heller tannløst og fåret smil da han så Yalg.               ” Nå kompis, det ser ut te at du har gode nyheter? !”

Yalg smilte og satt ned, ansiktet fortalte om både stupiditet og brutal arroganse mikset med et generelt hat mot hele skaperverket med unntak av ham selv. Han nikket bestemt. ” Hør her Karloo, jeg har sett noe utrolig, vi skal bli rike mann, skittent rike! ”  Karloo så mistenksom ut, han knep øynene sammen og satte seg sakte ned ved siden av den store karen. ” Hva er det du snakker om? Forrige gangen du fikk en ide ble vi nesten drept, jeg vill ikke ha noe av noe lignende igjen hører ru? ”                                                                                                                                                            Yalg bare snøftet. ” Bha, det var bare uhell, de soldatene skulle ikke vært der i det hele tatt, en eller annen offisersradd fikk vel feil ordre, nei detta er noe helt annet” Karloo sukket. ” Ok, spytt ut, jeg hakke hele dagen på meg heller! ”

Elywen ble på rommet deres men hun sa fra til vertinnen at hun trengte litt hjelp med noen småting. Etter litt banket det på døra og den unge jenta sto der, hun så nervøs ut og Elywen smilte kort men vennlig.” Kom inn kjære deg, jeg trenger noen til å hjelpe meg med håret mitt, jeg får ikke børstet det helt ut bak alene. ” Hun gikk over til en stol og satte seg ned og jenta rødmet og grep børsten med skjelvende hender. ” Hva heter du jente? ”                                                                                       Elywen gjorde stemmen så myk hun bare kunne og jenta begynte å børste henne med litt usikre drag. Elywens hår var svært langt og tett og nå som det hadde vært vått trengte det virkelig å bli gjennombørstet. ” J … jeg er Jahara min frue. ”                                                                                         Elywen smilte.  ” Et vakkert navn barn, jeg er Elywen ”  Jahara svelget usikkert og ydmykt. . ” Ja vel frue ”  Elywen lot jenta jobbe og begynte å konsentrere seg, som alv hadde hun en del evner mennesker ikke har og hun forberedte seg på å bruke dem for å hente inn mer informasjon fra jenta. Hun åpnet sinnet, prøvde å finne en måte å få jenta til å glemme frykten som knuget henne og fortelle mer om familien.

Våk ventet lenge, så dukket en liten mann opp bak disken, han så nesten ut som en rotte i et hus der de avler katter så nervøs virket han. Han virket ikke for å like klientellet sitt særlig mye, de ropte ham over med mer øl og han så ut som om han ventet at de skulle rane ham der og da. Mannen fikk brått øye på Våk og gispet høyt, øynene hans ble enorme og han hikket nesten av sjokket, så raste han rundt disken og nærmet seg alven med ærbødig varsomhet. ” Min herre, dette er en ydmyk pub, ikke et passende sted for … for noen som deg herre! ” Våk bare smilte smalt. ” Puben din er ikke så ille, tro meg, jeg har sett steder atskillig verre enn dette. ”  Mannen bukket og svelget kort.                         ” Hvordan kan jeg tjene deg min herre? ”                                                                                                      Han så skremt ut og Våk visste hvorfor. Han virket for å være et meget følsomt menneske og slike følte ennå den byrden av mørke som Våk fremdeles bar og utstrålte. Elywen hadde reddet sjelen hans men han hadde en gang vært en dødens tjener og det var ennå merkbart for de med åpne hjerter.

” Du kan fortelle meg litt om en mann ved navn Yalg! ”  Den lille mannen tok et stort steg bakover og bleknet enda mer. ” Min herre, jeg … jeg kan ikke! ” Våk lente seg ørlite gran forover, han smilte men det var et farlig smil, det viste hans mørke side tydelig for alle som hadde evnen til å se. ” Hvorfor gamle mann? Er du redd for at han vil drepe deg om du snakker? Ikke om jeg dreper ham først, alt jeg trenger er et vitne til hans onde gjerninger og så kan jeg handle som en utsending fra gudene, som deres rettferdighet. ”                                                                                                           Mannen krympet seg foran ham, han skalv nesten synlig og Våk kjente lukten av frykt fra ham, gjennomtrengende og ekte. ” Jeg kan virkelig ikke.. jeg…vær så snill, la meg være! ”  Han snudde og formelig løp ut til bakrommet. Våk lagde en stygg grimase, så denne Yalg var så ille? Da fikk han bruke hardere metoder!

Elywen satt stille, hun lot jenta jobbe og hun fikk langsomt en hypnotisk adgang til sinnet hennes. Det var et forferdelig sted, så fylt med mørke og frykt og fortvilelse og Elywen hadde aldri noen gang vært i kontakt med et slikt sinn før. Problemet var bare at uansett hvor hardt hun prøvde så ville ikke jenta avsløre noe som helst direkte. Det var som om det arme barnet hadde bygd en solid rustning rundt sjelen og nektet noe som helst å få adgang, selv sine egne tanker. Det var som om hun prøvde å beskytte seg i mot sine egne tanker og minner, å fornekte dem totalt.                                                                                                                       Elywen ble nødt til å slippe grepet etter en stund, ellers ville hun antagelig skade jenta og det trakk mye av hennes egne krefter å gjøre dette uten at barnet merket noe til det. Hun kunne tvinge seg adgang til minnene hennes men da ville jenta antagelig bli traumatisert for livet og det ønsket Elywen så avgjort å unngå.

Hun takket barnet for arbeidet og gav henne noen små mynter, så la hun seg nedpå senga og håpet at Våk hadde hatt bedre hell. Det var ennå ingen direkte beviser mot Yalg og det gjorde henne fortvilet. De måtte løse dette på et vis. Enten var den mannen meget heldig eller utrolig slu. Elywen sov nesten da Våk kom tilbake, han var sint og skuffet og Elywen visste hvorfor av rent instinkt.            ” Ingen sa noe? ” Han nikket kort og trakk støvlene av med en sint grimase.                                                   ” Stemmer, jeg prøvde å snakke med pub eieren men han var så livredd at han nesten pisset i buksene. Jeg prøvde drikke kameratene til Yalg også og fikk lurt i dem nok øl til å løsne selv den stiveste tunge men nei, de sa ikke et kløva ord som kunne virke fellende mot deres gode venn. De er rett og slett vettskremt, mannen har et stålgrep på dem og jeg skulle likt å vite hvordan, han må være absolutt hensynsløs. ”                                                                                                                      Elywen sukket og omfavnet ham. ” Ikke bekymre deg min elskede, i morgen finner vi en måte å få bevis på, stol på meg, jeg vet det! ” Våk smilte litt trist, kjærtegnet håret hennes langsomt og kjærlig. ” Du er en optimist min kjære, ja du har rett. I morgen,, la oss få oss noe søvn, det har vært en lang dag og jeg er sliten. ” Elywen kysset ham og nikket. ” Riktig tankegang kjære du, la problemene hvile til i morgen. ”

Landsbyen ble langsomt stille, mørket  svelget den og dekket den med sitt tykke teppe av natt og selv hundene holdt kjeften lukket og fant et sted å sove. Thorar hadde sjekket stallene for natten, han hadde tatt en titt på Isroses bein og det var temmelig hovent og stygt men det ville bli ok om noen dager slik han hadde gjettet. Hoppa var en vennlig sjel som godtok at han håndterte henne men han visste meget godt hvor farlig den store hingsten var. Han gav de to stridshestene litt mer høy og gikk for å stenge porten da han hørte en rar lyd, det var nesten så han begynte å tro at noen var på taket? Han snudde for å se og plutselig traff noe ham i hodet, hardt og kjapt. Han så stjerner og så ramlet han sammen på bakken, fullstendig slått ut.

            Yalg og Karloo hoppet ned, de bar de samme klærne som før men nå hadde de smurt dem inn med gjørme, bare sånn for sikkerhets skyld. Yalg snek seg rundt stallveggen  og Karloo snek seg etter, synlig nervøs. ” Yalg, jeg tror ikke dette er så lurt , eierne er jo alver mann! ”  Yalg lagde bare et nedlatende smil. ” Det betyr ingenting, er du plutselig blitt en feiging?  Da får jeg ta de hestene selv og når jeg har solgt dem blir jeg den rikeste her i bygda!  Karloo vred hendene i en miks av følelser. ” Men de så han derre alvekaren i puben og han var svær mann. Alver bør ikke bare ignoreres, de er mer enn oss! ”

Yalg knurret nesten av irritasjon. ” De er bare misfostre din tosk, de har ingen magi, det er bare folkesnakk! De er ikkeno å være redd for, bare pene fjes og slikt. Nå konsentrerer du deg her ellers nagler jeg deg til veggen her etter øra! ”  Karloo bare svelget og tørket svetten av pannen, han kjente Yalg godt nok til å vite at alle trusler kunne bli satt ut i live uten noe forvarsel i det hele tatt.

Yalg åpnet sakte stalldøra, rommet var stille og mørkt og han tente en lampe for å kunne se i det hele tatt. Karloo stirret på hestene, den gyldne hoppa sov tydeligvis og hingsten sto og tygget på høyet sitt. Yalg gliste, han visste at disse hestene var verdt en sann formue og det var nesten så han siklet ved synet. Dette ville bli som å stjele godter fra en unge! Han gikk bort til hoppa sin boks og grep et tau som hang der for å feste det i grima hennes. Karloo bare sto der som om han var frosset til stedet, han hadde ikke helt trodd det Yalg fortalte ham men nå forsto han at disse dyrene var enda mer utrolige enn den dumme bølla påsto at de var.   

Han var blitt stadig mer nervøs, visste at hestetyver dinglet for forbrytelsen og han hadde ikke tenkt å forlate denne verden på slik en ubehagelig og nedverdigende måte. Disse alvene ville vel heller neppe hvile før de fant ridedyrene sine igjen, og da ville de finne Yalg og ham selv også. Han følte kaldsvetten renne nedover ryggen nå, hvorfor i alle guders navn hadde han gått med på å hjelpe Yalg med dette? Det kom til å ende med forferdelse, alle hans instinkter fortalte ham det og han ønsket han var ti mil vekk.

Yalg hadde festet tauet til grima og trakk i det og hoppa våknet og løftet hodet. Hun stirret med store forvirrede øyne på den fremmede mannen som sto der i hennes boks. Hun fryktet ingen mennesker men hun forsto ikke hvorfor hun skulle ut nå og beinet hennes gjorde vondt ennå, hun ville ikke forlate tryggheten i stallen. Hun nektet å gå og Yalg ble sint, han la ikke merke til at hingsten nå hadde glemt høyet sitt og hadde begynt å vandre rundt i boksen sin med flate ører og rullende øyne.

Yalg rykket i tauet igjen, det var hardt og Isrose ble skremt, ingen hadde noen gang behandlet henne slik. Hun vrinsket og prøvde å steile men det vonde beinet hindret henne og hun greide bare å hoppe bakover et par steg. Yalg bannet stygt og grep en taustump som ellers hang der for å låse boksdørene, slo hoppa over bakparten med den. Det gjorde utslaget! Hoppa skrek i frykt og smerte og sinne, denne mannen luktet ille og han var  fremmed og gjorde henne vondt. Hun ville ikke akseptere dette! Hun senket hodet med en kvikk bevegelse og prøvde å bite ham i armen, kjevene hennes var kraftige nok til å rive armen av mannen men Yalg var forbausende rask på tross av utseendet. Han flyttet seg ut av faresonen og festet grimetauet til veggen. ” Så du biter din elendige haug med gammal havre, jeg skal lære deg manerer! ” Isrose prøvde å rive seg løs men tauet var solid og godt festet. Hun sparket og skrek igjen og Yalg slo henne brutalt over ansiktet med taustumpen. Det var brått en merkelig mørk ild i de vanligvis så vennlige øynene, hun kjempet for livet nå.

Karloo bare stirret, han var for sjokkert til å gjøre noe som helst, han bare sto der og måpte som om han var like dum som Yalg påsto han var. Hingsten skrek og steilet nå og de to fullblodshestene knegget panisk og raste rundt i boksene sine, skremt av bråket og det som skjedde. Noen kom til å høre dette levenet og de ville bli oppdaget snart. Han prøvde å snakke til Yalg.

 ” Kom igjen, vi må stikke, det kommer snart folk, halve landsbyen må høre dette! ” Yalg bare bannet grovt og slo hoppa igjen, hun svettet kraftig nå og øynene flammet formelig av frykt og sinne. Hun kunne ikke komme unna mannen for både tauet og grima var sterke nok til å holde henne, ingen av delene ville ryke med det første. Yalg gliste ondskapsfullt og slo henne over flanken, en tykk hoven stripe ble synlig på den gyldne huden. ” Der fikk du ditt loppespiste gamle krek, jeg er din nye herre nå og du skal sannelig få lære hvem som er sjefen! ” Isrose prøvde å steile igjen men tauet gjorde at hun mistet balansen og falt ned på knærne. Yalg var der med en gang og startet med å piske hoppa over ryggen og halsen som en gal, ansiktet lyste av sadistisk fryd.

            På vertshuset våknet Elywen med et skrik og Våk gispet og stirret på henne med store øyne, hun stirret tilbake med sjokk i blikket. ” Noe skjer hos hestene, jeg føler at Isrose trenger hjelp! ” Våk spratt ut av senga og trakk på seg buksene med en stygg grimase. ” Jeg sanser det samme, noe er virkelig galt! ” Elywen trakk fort på seg en av Våks skjorter og et underskjørt og de løp ut av rommet, de visste begge at noe forferdelig var i ferd med å skje.

Karloo bestemte seg, han kunne ikke vente der på at folk ville ta ham så han løp ut og lot døra stå åpen. Han skulle prise gudene for den avgjørelsen senere, den reddet livet hans. Hingsten steilet igjen, øynene rullet og hovene dundret mot golvet. Han visste at hoppa var i fare, han luktet ondskapen fra menneskehannen og han visste hva han hadde å gjøre.                                                         Våk ville alltid beskytte Elywen og Trollknuser ville uten å nøle beskytte Isrose. Den enorme hingsten spant rundt og slo ut med de kraftige bakbeina, brukte all sin kraft. Boksdøra formelig eksploderte med et smell som kunne høres over hele landsbyen. Trollknuser skrek, en forferdelig høyfrekvent lyd som var det siste mange fiender hadde hørt i dette livet, det var en klar utfordring og advarsel. Han var ikke lenger stengt inne i boksen.

Yalg hørte selvsagt smellet og snudde seg, det han så fikk ham til å slippe taustumpen og strekke seg etter en høygaffel men det var for sent. Trollknuser var et skrekkinnjagende syn nå, ørene var nesten borte i den tykke svarte manen og tennene var blottet. Øynene var hvitringet av sinne og han var raskere enn en skulle tro det var mulig å være for et så stort og muskuløst dyr, Yalg var ikke på langt nær så rask. Han kunne ikke unnslippe stridshingstens vrede og begge forhovene traff mannen midt i brystet med et smell, han fløy baklengs og kolliderte med veggen bak.

 Hingsten gikk i nærkontakt, grep mannen med tennene etter skulderen og løftet ham illskrikende klar av bakken. Yalg prøvde å slå hingsten over mulen men det var for sent, livet ebbet ut i ham for hovene hadde knust brystkassen hans og punktert begge lungene. Trollknuser slapp mannen og kroppen falt sammen på golvet som en sekk med poteter, deretter avsluttet hingsten jobben med å steile og la hele kroppsvekten på mer enn et tonn gjentatte ganger lande på Yalgs jordiske rester. Du kunne høre  lyder som når noen brekker  døde greiner av et tre. Kroppen bare lå der og hingsten ristet på hodet og vendte oppmerksomheten mot hoppa igjen. Hun sto oppe nå men skalv fra hode til hale og hun var dyvåt av svette. Flere av piskeslagene hadde gått gjennom huden også så hun blødde. Trollknuser kjærtegnet henne ømt med mulen, han ville beskytte henne til deres herre og mester kom, hun var trygg nå.

På gaten kom folk snublende ut av hjemmene sine, alle revet ut av søvnen av all vrinskingen og skrikingen. Våk og Elywen løp så fort de greide, mange hadde samlet seg utenfor smedens hjem og Våk brøytet seg vei gjennom folkemengden og fikk porten opp. Elywen var rett bak ham og hun skrek i da hun så Thorar ligge der på bakken som om han var død. Våk snudde ham rundt, rørte ved nakken. ” Han lever, er bare slått ut. En eller annen, ta hånd om ham! ”  Et par av naboene kom frem og begynte å stelle med ham så Våk og Elywen snudde seg mot stallen, døra var åpen og Våk stirret på mengden med nysgjerrige og skremte mennesker. ” Hva dere enn gjør, ikke gå inn i stallen før jeg sier at det er trygt. ” Alle nikket, han trengte egentlig ikke å si noe til dem om det, lydene fra stallen hadde for lengst fortalt dem at det var fare der inne.

Våk gikk sakte bort til døra, han svelget og åpnet døra helt, kikket inn. Han stirret og Elywen gispet, det var vantro i blikket hennes. Trollknuser sto ved siden av Isrose med ville øyne og foran de to dyrene lå Yalgs døde kropp. Han var totalt knust! Isrose knegget da hun så Elywen og Trollknuser kneiset med nakken, vrinsket høyt og triumferende.                                                              Elywen skalv. ” Allmektige gudinne, hva er det han har gjort med deg min skjønne! ” Merkene på den blanke huden var enda mer tydelige nå og Våk knurret lavt. ” Han pisket henne, den sadistiske kjøteren, sønn av en ork og et rabid villsvin.” Trollknusers øyne glødet ennå av opphisselse så Våk var meget varsom da han nærmet seg hesten, han klappet ham på nakken og hingsten rørte ham fort med nesen før han vendte oppmerksomheten mot hoppa igjen.

Elywen tok av Isrose grima og tårene rant nedover kinnene hennes. Våk tok et noe nøyere overblikk over merra og hun virket ikke for å være alvorlig skadet men hun skalv ennå og sårene var ganske stygge, de trengte stell. Han var ennå så sint at han dirret og han trengte virkelig all sin selvbeherskelse for å styre seg nå. Han satte hingsten i en av de andre boksene, så hjalp han Elywen med å rense og vaske de stygge piskemerkene før han åpnet dørene igjen.                                   Folkene stirret med store øyne på det flate liket, noen kvinner besvimte nesten av synet for det var utvilsomt temmelig grotesk. Våk kunne føle hvordan stemmen hans skalv av følelser.

” Gode folk i Tolv eiker, denne mannen prøvde å stjele våre hester, en forbrytelse som er forbundet med dødsstraff. Gudene har talt og denne mannen har allerede blitt straffet for sine onde gjerninger.” Det var en merkelig stillhet i mengden, de hadde kjent Yalg og de fleste hadde fryktet ham. Elywen gikk bort til Våk, la armen over hans.                                                                                       ” Gudinnen har talt antar jeg, hun valgte sine redskaper og denne gangen var det ikke oss hun valgte til å gjøre jobben. ” Våk smilte og nikket kort. ” Nei, det var Trollknuser som var hennes utvalgte denne gangen! ” Elywen tørket øynene. ” Jeg antar at Isrose blir ok igjen men hvorfor kunne ikke det svinet ha prøvd seg på Trollknuser først, da hadde han blitt drept før han kunne rukket å skade min elskede Rose. ” Våk sukket lavt ” Vi får vel aldri vite sannheten der kjære, noen ganger må bare skjebnen få vandre sin egen vei, ikke engang gudene vet hvor hun velger å gå. ” Elywen så ned.                 ” Du har rett min kjære, som vanlig. ! ”

Dagen etter våknet Thorar og han var ikke særlig hardt skadd, han begynte å arbeide på Isroses skader med en gang, han mente at hun neppe ville få arr etter sårene engang. Yalgs kropp ble brent og ingen savnet ham nevneverdig. Ikke engang svirebrødrene sørget over ham, de så hans død som et tydelig tegn. Våk måtte bruke flere dager på å roe ned hingsten og han innså visdommen i det som hadde skjedd. Ingen der ville ha vågd å si noe som helst men for et dyr betydde ikke det noe, Trollknuser knep Yalg på fersken og reagerte på den eneste måten han kunne.

Nylla og barna flyttet inn på vertshuset, de var mer enn velkomne der og da Elywen og Våk reiste nesten to uker senere så alle mye bedre ut allerede. Nylla hadde grått da hun fikk høre at Yalg var død men ingen trodde for et øyeblikk at det var tårer av sorg. Isrose ble frisk igjen, hoppa var ennå litt nervøs men hun kom seg fort og Elywen gjorde sitt ytterste for å skjemme henne bort. Våk visste at landsbyen nå hadde blitt et bedre sted å bo, Yalg var borte og han hadde vært pådriveren, den som skapte problemer, den som mange andre ville følge uten spørsmål. Han betalte Thorar en stor sum selv om smeden påsto at det slettes ikke var nødvendig. Margharata hadde også fått mer enn hun egentlig bad om så Våks lommebok var nesten tom men det hadde vært verdt det.

Han klappet hingsten kjærlig på nakken i det de startet på turen over passet. ” Denne gangen min venn, må jeg si at hun valgte et redskap verdig hennes rettferd. ” Hingsten blåste i nesa og slo over i trav. Hans stålharde hover hadde vært gudinnens våpen denne gangen og en eller annen gang kunne det være at de ville bli hennes redskap igjen.

Oversikt