Skogtrollets hule

Jeg skriver fantasy som sagt, og av og til liker jeg å skrive litt humoristisk. Her er en novelle jeg originalt tenkte ut til en konkurranse. Den omhandler en dverg med et skal vi si, hårete problem?

Haggard den hårløse

I en dvergby dypt inne i fjellene på et avsides lite sted bodde en dverg med et stort problem. Ja problemet hans var virkelig alvorlig og merkelig! Da han ble født tullet moren hans ham inn i et gammelt saueskinn og alle de andre dvergfruene kom og dikket og synes han var et uvanlig velskapt barn, med nydelig dun på de riktige stedene og alt. ”Han blir du stolt av” mente de og alt var bra, i slik cirka to måneder. Dere forstår, dverger er hårete, ja ekstremt hårete. De har hår på steder andre raser knapt kan drømme om og de er stolte av hårveksten sin. Selv kvinnene har skjegg og for en dverg er det knapt noe mer mandig og barskt enn skikkelig grov og stri og kraftig skjeggvekst. Kvinnenes er vel så stort og imponerende men mykere i strukturen og mer lettstelt og hos begge kjønn begynner skjeggveksten slik omtrent ved et par måneders alder. Det gjorde det ikke hos stakkars Haggard, hos ham ramlet alt håret av!

Dere kan tro moren hans var fortvilet, ikke bare manglet han skjegg, han manglet hår totalt. Ikke annet enn øyebryn og øyevipper hadde han og selv det var sparsommelig for å si det pent. Alle dverger har skjegg, selv de som mister håret på hodet med alderen og de er få, så Haggard stakkar stakk seg ut som en svart drage i en flokk sauer. Hun prøvde alle mulige kurer og til slutt begynte hun skamfull og forvirret å gjemme gutten bort. Hun var redd for hva de andre dvergene ville si for mange var overtroiske og ville kanskje tro at barnet var forbannet eller noe slikt, og de kunne kanskje i verste fall kreve at hun tok ham med seg og dro derfra. De andre barna mobbet såklart etter hvert som han vokste til, de kalte ham ukoselige ting som ” eggskalle” ” steinknoll” og ikke minst” hvitost”

 Haggard stakkar vokste opp til å bli en meget melankolsk og tidvis forvirret ung dverg. Fysisk sett var det ingen ting galt med ham, langt derifra! Han var sterk og seig som noen og meget begavet på mange områder men ingen så det. Alt de så var at han manglet hår! Der de andre mennene gikk stolt med håret vakkert flettet og skjegget trimmet og elegant dandert gikk Haggard med senket hode og en gammel hette for å skjule skammen. Han var deprimert, ja han var desperat!

Dverger kommer også i puberteten og det gjorde jo ikke dilemmaet mindre kan en si. Han lengtet seg syk etter å få være med de andre ungdommene og flørte og leke som dem men nei! Jentene lo av Haggard og mente at han måtte være en bytting av noe slag. Guttene ertet ham nådeløst og en skulle tro at han ville bli sint og ta igjen men nei. Haggard var fredelig på sitt vis, han prøvde å løse problemet på andre måter. Han lagde løsskjegg av geiteragg og lot som om han ikke hørte det ondsinnede de andre dvergene lirte utav seg. Løsskjegget klødde og røytet og oste geitebukk og når jentene lekent og flørtende prøvde å trekke i det, en skikkelig turn on for enhver mannlig dverg, falt det av. Haggard ble ustanselig til latter for alle og mer og mer desperat ble han. Han prøvde å kompensere på andre måter, et ikke ukjent fenomen blant menn som føler at noe mangler, enten det er reelt eller ikke.

Først tenkte han at han skulle vise seg som en modig og dristig kriger. Han meldte seg til utallige farlige oppdrag mot orker og andre uvesen og han sloss drabelig og godt. Utallige orker drepte han men ingen ting endret seg. Hørte han dem kalle seg Haggard orkedreper? Nei, han var og ble hårløse Haggard. Deretter prøvde han seg med statusobjekter. Ingenting er mer status for en dverg enn ei staselig øks og Haggard arbeidet som en gal i minene og kjøpte seg ikke bare en men tre utsøkte økser av aller ypperste klasse. Så de andre dvergene på øksene i stedet for hans hårløse fremtoning? Akk nei, de bare ristet på hodet og mente at nå var hårløse Haggard blitt skjør i toppen også.

Kunnskap, kunnskap burde være nøkkelen til respekt. Haggard studerte  fanatisk og ble en sann mester innen bergverksdrift, geologi og andre viktige kunnskapsområder men han ble ikke kalt den vise eller den lærde for det, det forble hårløse Haggard. Han satte seg ned og tenkte, lenge og vel, det måtte da være noe som kunne gi ham et annet navn enn dette oppnavnet han etter hvert hatet slik? Han prøvde seg innen sport. Dverger har svært få sporter siden de ikke akkurat er skapt for de store krumspringene men de få de har er veldig populære. Han ble snart dyktig i både bryting og vektløfting og håndbak, både beinkrok og det å kaste tunge ting langt men ingenting hjalp. Haggard ble en utrolig veltrent ung dverg jentene normalt sett ville siklet vilt etter men han var fremdeles flintskallen ingen ville ha. Det å ha hår var for viktig, en for innarbeidet del av dvergenes kultur.

Tro det eller ei, men poesi er viktig for dverger, det å lage gode rim og vers er noe som raskt gir en et godt navn og Haggard prøvde seg. Han lagde rim og fortellinger som fikk de andre til å klappe begeistret og lattermildt men alt han hørte var at ” jaggu er hårløse Haggard morsom når han vil” Alt han ønsket var at bare en, bare en eneste dverg skulle kalle ham noe annet. Hans hårløse hode vokste i sinnet hans til det ble en besettelse og han begynte å isolere seg fra de andre. Moren hans gråt fortvilede tårer men kunne ikke hjelpe og mange av de andre dvergkonene så litt skjevt på henne for noe galt måtte hun da ha gjort for å få en slik unge? Haggard så det og det gjorde ham enda mer ute av seg for han var jo så glad i moren.

 Han vandret rundt i byen og prøvde å finne en løsning og han så ikke lenger skjønnheten berget rommet. Han så ikke at de andre egentlig hadde godtatt ham på et vis, alt han merket var at han var annerledes og han visste ikke hvorfor! Han forbannet gudene ofte og titt og begynte å bli bitter og sur, en folk unngikk å snakke med. Ikke arbeidet han, ikke gjorde han noe, han bare gikk å surmulte og ofte tenkte han at kanskje det beste hadde vært om han aldri hadde blitt født. Ja så ille ble det at han begynte å tenke på å hive seg ut fra en av broene som hang over de veldige dypene i hjertet av fjellet. Det eneste som stanset ham var tanken på hvilke navnløse beist som kom til å gnage knoklene hans rene der nede, og at han ville bli husket som hårløse Haggard som ikke orket mer.

En dag kom han over en gammel formel i byens bibliotek. Den skulle gi økt hårvekst og i noen hektiske dager var Haggard grepet av en intens iver og et like intenst håp. Formelen var skrevet på alvisk av alle ting, et språk han ikke akkurat behersket til fingerspissene men han greide å oversette det meste og så var det å skaffe ingrediensene! Akkurat det viste seg å bli en utfordring for hvor i en by med dverger oppbevares slikt som salamanderøyne og værballer samt melk fra svarte kuer. Haggard var desperat nok til å gå utenfor byen og søke seg ned til nærmeste landsby. Det bodde ikke mange mennesker der og de fleste var bare bønder men det var da en slags lege der og han burde da forhåpentligvis ha noen remedier som i det minste lignet det formelen krevde.

 Stakkaren ble mer enn forbauset da Haggard vekket ham sent på natta og krevde de diverse ingrediensene og lista gjorde vel karen overbevist om at denne underlige skapningen tjente mørke makter men Haggard fikk da i det minste det den fortumlede legen hadde på lager. Salamanderøyne hadde han ikke, så det ble froskeøyne for det lignet da ganske mye, og værballer var vriene å opprive men katten til smeden hadde blitt gjellet den dagen og de ynkelige restene av pusens manndom var løsningen. Svarte kyr fantes ikke på mils omkrets men svarte geiter var det der og melk var da melk ikke sant? Urtene i oppskriften var enklere, de hadde legen de fleste av med unntak av nyserot og alrune. Omsider hadde han alt og måtte vente på fullmånen som krevdes for at det hele skulle bli riktig. Aldri hadde stakkars Haggard vært mer utålmodig i sitt liv, han vandret rundt og rundt i rommet sitt til han slet en grop i golvet og tiden sneglet seg sakte av sted, ja den var å sammenligne med rennende bek.

Fullmånen steg til slutt og han tjuvlånte en av morens kjeler og skyndte seg til et avsides rom for å koke sammen ingrediensene.

Han begynte fort å tvile for skulle det virkelig lukte så forferdelig? Det luktet bent frem verre enn dragespy og det ferdige resultatet hadde en ekkel grågrønn muggfarge som ville fått en god gammeldags heks til å snu i døra. Haggard var tapper, det kunne ingen ta fra ham. Han smurte den forferdelige gugga over hele kroppen, så gikk han til sengs med et inderlig håp i sitt stakkars plagede hjerte. Da han våknet om morgenen klødde han intenst over det hele og jo da, han hadde fått hår. Masse hår, faktisk enormt med hår. Aberet var at det var grønt i en tone som var nesten selvlysende. Og det vokste som en bambusskog på steroider, nesten en halvmeter i døgnet. Allerede dagen etter lignet arme plagede Haggard et grotesk overvokst lykketroll og han vågde seg ikke ut fra rommet. Det vokste hår på hver en ledig centimeter hud, i ansiktet var det hår til og med i nesa og på øyelokkene og moren hans besvimte nesten da hun så sin sønn forvandlet til noe som på den tida minnet aller mest om en svær tue med gras. Hun tok seg inn, hadde vel vent seg til at ekstreme ting skjedde rundt hennes sønn, og tok sauesaksa fatt. Det ble senere kjent som den store høstslåtten i lagerrommet og uansett hvor mye hun klippet vokste det for fort til at hun greide å holde tritt med det. Rommet ble nesten fylt med hår og Haggard stakkar ble nesten kvalt av alt håret. Ikke fikk han spise eller drikke og det stinket også, han luktet ikke så rent lite som en geitebukk midt i paringstida.

Han var like ved å be moren om å ta saksa og kutte hodet av ham da håret brått sluttet å vokse, deretter ramlet det av, hvert et minste lille hårstrå og tingene var tilbake til den gamle tilstanden. Han sto der glatt som en barnerumpe fra øverst til nederst og av alt håret vevde moren hans ti gode tepper og et par store kapper samt nok sokker til å holde en stor familie varm på beina en hel vinter. Haggard resignerte, og han holdt seg mer og mer borte fra de andre. Av og til gikk han til og med ned til landsbyen og drakk seg full på vertshuset for det var nesten ingen som så at han var en dverg i halvmørket der inne. Alle trodde bare at han var en kortvokst mann eller en guttunge eller noe slikt og alle visste jo at verden krydde av merkelige skapninger. Så en kveld kom en fremmed til landsbyen, en kar på gjennomreise og han var kledd i grått med en svær spiss hatt og støttet seg på en lang knortekjepp. Med skarpe øyne i det skjeggete og skarpskårne fjeset slo den fremmede mannen seg ned ved baren og bestilte noen beger mjød og begynte å helle i seg med en fart som var ikke noe mindre enn fenomenal. Haggard sanset fort en plaget sjel på lik linje med sin egen og vandret bort til den fremmede for han var faktisk litt nyssgjerrig. Den fremmede hilste vennlig men avmålt på ham til han så hva Haggard var for noe, han tok nemlig av seg hetta og røpte elendigheten. Den fremmede virket faktisk ganske sjokkert over utseendet til den unge dvergen men det var medlidenhet også i det kvasse blikket.

Vanligvis ville Haggard aldri ha gjort noe slikt foran en fremmed men det var noe med denne gamle mannen som fikk ham til å gjøre noe han ellers aldri ville gjort. Han åpnet seg helt, fortalte om elendigheten i minste detalj og mannen røpte at han var trollmann og slet noe helt forferdelig med å utføre et eller annet oppdrag. Etter som de begge ble fullere enn det som godt var ble de faktisk gode busser og trollmannen røpte at han hadde problemer med en sta liten kar som måtte bli med på en eller annen slags ferd til et fjell men som ikke ville for alt i verden og at han lette etter en metode å få lurt ham med. Det var visst noe med en drage og noe slikt involvert også, veldig viktige saker.

Haggard fikk et lite håp da han fikk vite at denne nyfunne vennen var en trollmann, kanskje han kunne trylle så han fikk det han ønsket mest av alt i verden, nemlig hår og skjegg? Trollmannen så skarpt på Haggard, så klasket han ham hardt på skallen med neven. Han sa at han ikke kunne trylle hår på Haggard, og det av en spesiell grunn.

- Alle har en rolle her i verden, og de er skapt for å fylle den rollen, sa han høytidelig. – Selv den minste av oss har en sti å gå og den kan vi ikke vike fra for det vil endre allting, det kan bli tua som velter lasset.  Han snøt seg og bestilte enda en mjød. – Du Haggard har også en rolle å spille, og hårløsheten er en del av det. Det er en gave, ingen forbannelse. Du har bare ikke sett det ennå. Uttalen var blitt litt uklar nå så Haggard hadde litt vansker med å forstå mannen men meningen var da klar om ikke særlig trøstende. Trollmannen la en trøstende arm rundt Haggards kraftige skuldre og nikket som en snill gammel bestefar. – Selv ikke de viseste av oss kan se hvordan det vil ende og…. Hvorfor fikk jeg en følelse av deja vu nå, hmmm.  Han bøttet nedpå med enda litt mjød og snart skrålte han med på en drikkevise som handlet om en kar som kommer hjem om kvelden og finner kona i senga med en hobbit og to sauer.

Haggard hadde tidenes verste hengehode dagen etter og det sier ikke lite. Han tenkte på det trollmannen hadde sagt og bestemte seg for å slutte å sture. Kanskje det virkelig var noe i det han hadde fått vite, at det var en grunn til at han var født hårløs. Det gikk noen måneder og han fant ut at jo da, det var bedre å godta det enn å kjempe mot det og moren hans var evig glad for at det ikke ble mer klipping for hun hadde fått dobbeltsidig senebetennelse i begge armene under anstrengelsene. På den tida forelsket Haggard seg, i en vakker liten dvergmø med nydelige brune øyne og et rødgyldent skjegg så blankt og mykt som dun og silke. Hun var nok ikke helt uvillig men Haggard var ingen, han var bare hårløse Haggard og det holdt ikke for faren til den søte lille frøken Ginara. Han led alle verdens plager i mange dager og trodde at tingene igjen ville bli fryktelige men så skjedde noe som skulle endre livet for Haggard, og det var uventet og dramatisk.

Ikke alle vet det men dverger er livredd for ild, det virker kanskje noe selvmotsigende siden dverger er slike legendariske smeder men det skyldes at de er meget flinke til å lage sikre smier. Alle smiene de har er forbundet med sinnsrike kanaler som leder luft inn i dem på en slik måte at en får maksimal varme uten gnister og åpen flamme og de samme kanalene styres av et komplisert system av spjeld og spaker. Når smiene er kalde blir de rengjort og tømt ved hjelp av kanalene og det har faktisk vært sett svarte måker og terner i området rundt byen. Årsaken er at de har fløyet nær åpningen til kanalene når smiene ble rengjort for sot. Årsaken til dvergenes angst for ild er selvsagt alt håret, hår brenner meget godt , og det å få skjegg og hår svidd er et mareritt for en dverg, det går ut over selve egoet, selvfølelsen og mandigheten for karene og forfengeligheten for kvinnene. Samtidig må en legge til det faktum at dverger heller ikke er særlig glade i vann, de er faktisk livredde for det. Å bade for en dverg er utenkelig, det er faktisk mer trolig at en gris begynner å verpe egg av mithril enn at en dverg frivillig bader. Dette er fordi selve anatomien deres er uforenlig med svømming, de er korte og grove og tunge og synker som et blylodd. Onde tunger vil ha det til at noen ondskapsfulle kapteiner en gang i tidens glemte farvann brukte dverger til anker. Fordi dverger ikke liker å vaske seg setter det seg matrester og annet i skjegget og det blir svært fett, og fett brenner meget godt. Faktisk er det nesten med dverger og vann som det er med katter og vann, noen har forsket på det og funnet ut at det å kaste en dverg i et badekar er som å prøve å presse to kraftige magneter mot hverandre plusspol mot plusspol. Noen har enda til foreslått at dette fenomenet kan brukes på et eller annet vis, til å drive møller ved å feste en dverg til et vannhjul eller til å skape energi på noe vis. Det tar normalt sett bare et par tidels sekunder før dvergen er ute av vannet og han har sjelden rukket å bli fuktig engang.

I deres verden er det et utrykk som heter ” å kaste en dverg på bålet”, i andre verdener og settinger ville kanskje ordet ” bensin” vært brukt men virkningen er den samme. Dverger brenner og de brenner godt, det er derfor dverger og drager går så eksepsjonelt dårlig sammen! Dessuten lager jo alt fettet og det en god del lukt og for mange dverger er det et statussymbol å lukte gamle matrester. Det viser at en har god råd og kan spise alt en ønsker. Stakkars Haggard var jo avskåret også fra dette viktige symbolet på å høre til gruppen.

Nåvel, situasjonen var som følger, en eller annen smedlærling hadde greid å henge fra seg en sekk med stålbarrer på feil hendel, nemlig den som styrte alle spjeldene til smiene og den gav etter. Resultatet var at det brått ble mye mer luft til smiene enn det som var meningen, gnistene fløy overalt og flammene buktet seg brølende mot taket og rommet med smiene ble rømt, og det fort. Ingen dverg vil risikere sin stolthet i det infernoet som nå raste der inne og hele produksjonen av våpen og bruksgjenstander og smykker var truet. Alle sto der og tvinnet skjegget mellom fingrene og ante ikke sin arme råd. Noen måtte gå inn og vende hendelen igjen men hvem? Det var ingen av dem som vågde det! De gnistene som fløy når en smidde var tross alt noe de var vant med, det beskyttet de seg mot med forklær og hetter av lær men dette var så mye verre enn det. Om ikke brannen ble slukket snart kom det til å bli for hett for selve smiene og steinene ville sprekke og da måtte alt bygges opp på nytt og det er få ting med unntak av ild og vann en dverg frykter mer enn å gjøre noe om igjen.

Haggard hørte ståheien og kom til og undret seg over hva som sto på. Da han så ilden og røyken og de andres fortvilede ansikter var det som om han fikk en åpenbaring. Ja, brått var det som om han så den gamle trollmannen stå der foran seg og vifte belærende med pekefigrene ” Var det ikke det jeg sa gutten min?” Haggard forsto brått hvorfor han var født hårløs, hvorfor han tilsynelatende var blitt forbannet på dette viset. Det var en mening bak det og nå lovpriste han de guder han en gang hadde forbannet. Han hadde en rolle ja og det var som brannsjef! Rolig gikk han forbi gjengen med rådløse dverger og spurtet mot enden av rommet. Nå fikk han igjen for all treningen, han løp faktisk temmelig raskt til dverg å være og han enset nesten ikke ilden og gnistene for på ham var det ikke noe de kunne feste seg til og begynne å brenne i. Visst var det varmt men det gikk fort og han grep hendelen og fikk den tilbake i rett posisjon. Flammene fikk ikke mer luft nedenfra og døde ut og infernoet sluknet på noen sekunder. Tilbake sto en gjeng med lamslåtte dverger og en strålende glad Haggard. Brått hadde han fått selvtilliten og egenverdien tilbake og det var med løftet hode han gikk ut for å motta de andres takknemlighet.

Det ble vendepunktet, fra denne dagen var det ingen som så noe rart i at Haggard var uten hår og skjegg, faktisk så forsto de hva de hadde fått i ham og han fikk en egen uniform av kongen med en stillisert flamme på brystet, lagd i ekte mithril. Han var brannsjef for hele berget og hadde fått et stort ansvar men han elsket jobben og nå var det ikke lenger noen som kalte ham hårløse Haggard. Nå var det Haggard den tapre folk kalte ham og han kom seg over skyheten og motgangen han hadde møtt. Ja til og med hans utvalgtes far gav seg over til beundringen og lovprisningen og en vakker dag ble Haggard gift med den skjønne frøkenen som blygt røpet at hun syntes at Haggards hårløse hode var ” dyrisk sexy” Haggard levde et langt og lykkelig liv, han og hans hulde viv fikk etter hvert sju barn, to jenter og fem gutter og av dem var tre hårløse som faren. De ble brannvoktere som ham og utgjorde starten på en etter hvert meget fremstående ætt dverger som blant annet utpekte seg som utmerkede dragedrepere. Da Haggard etter et langt liv gikk bort ble han minnet med en statue, midt i dvergbyen sto han støpt i bronse med hevet hårløs hake og sitt skallede hode stolt skinnende og i hendene holdt han en fakkel som alltid ble holdt brennende.

Oversikt