Skogtrollets hule

Dette er en novelle som jeg ble inspirert til å skrive da jeg selv var seterbudeie. Det gikk vei forbi oss og folk kjørte gjerne som om de hadde stjålet både bilen og førerkortet og hadde fanden og hele anegalleriet i hælene... og det gikk med sau der hvert år som regel. Så her er det ei budeie som tar saken i egne hender og ordner opp, bokstavelig talt.

Rettferdigheten smaker salt!

Veien svingte seg oppover lia, krokete og mange steder bratt. En gang i tida hadde hardbarka mannfolk brutt den ut av berget med hakke og spett men det var mange år siden nå. Nå var den utvidet og gruslagt og utstyrt med både skilt og autovern på sine steder. Nei Krok-kleivslia var ikke å spøke med men nå om sommeren var det faktisk en riktig fin tur å ta om en ikke stresset for ille. Et stykke oppe i lia var det en sving, den var smal og brå og det gikk bratt utover på utsida av autovernet, utsikten var flott der men det var sjelden noen stanset lenge nok til å beundre den. I svingen var det godt og varmt, sørvendt som den var og det var vanlig at sauer og geiter la seg til der og alle visste at en burde ta foten av gassen før en nærmet seg stedet.
Sommeren var på sitt varmeste, det hadde vært styggvarmt i over to uker og lufta dirret rent. I bygda gikk gårdbrukerne og klødde seg i hodet og undret seg på om avlingene klarte seg og i fjellet trakk dyra ned til de lavere dalene der det ennå var litt vann å oppdrive. Noen sauer hadde funnet det vesle tjernet som lå inne på kjølen ovafor brattsvingen som den het på folkemunne, der var det ennå saftig gras å beite på og flokken aktet ikke flytte seg før det ble tørt også der. Et par tre søyer og noen lam lå i veikanten og ørtet og koste seg, de hadde slengt seg ned slik skjødesløst som sauer gjerne gjør. Ikke brydde de seg om bilene som av og til kreket seg forbi for biler var jo ikke farlige. Av og til lagde de rare lyder og noen ganger kom det folk ut av dem som brukte kjeft og bar seg men det var jo heller ikke farlig. Kjevene gikk rolig i sitt vante tempo, lammene var litt mer urolige enn mødrene og spratt rundt, slik lam gjerne gjør. Det var midt på dagen og varmt, ingen orket flytte seg på denne tida av døgnet.

         Nede i veien kom en bil sakte sneglende oppover, veien hadde vært skurt for noen dager siden og veihøvelen hadde tatt dypt, det var et grovt lag med grus og stein som lå løst i veibanen og det var lett å få sleng på føret. Bilen var en gammel Lada Niva, militærgrønn og preget av et langt og hardt liv som gårdsbil men ennå kunne den nok tynes ytterligere noen tusen kilometer. Den var lagd for å tåle det meste og gikk nesten uansett hva som skjedde. Inne i bilen satt tre jenter, de hadde vært nede i Gørrtjerna og badet midt på dagen, den ene av dem var budeie på Utsetra og de to andre var venninner av henne som var på besøk. Det var budeia som het Lissa som kjørte, Nivaen var budeiebilen til beitelaget, den tålte en støyt og hadde plass til både kraftforsekker og annet budeia kunne trenge å flytte på. Lissa hadde vært budeie der oppe i mange år nå, hun kjente veien og hun kjente bygda som sin egen bukselomme. De to i baksetet satt og snakket og fniste, Eldbjørg skulle gå siste året på politihøgskolen og Brita skulle starte på første året som dyrepleier student på veterinæren. De skulle dele hybel og nå ble det ivrig diskutert hva de skulle anskaffe av diverse ting. Lissa satt og holdt øye med veien, den var vond å kjøre på nå og hun giret kyndig ned den sterke firehjulstrekkeren foran de bratteste svingene.  Krok-kleivslia var stengt om vinteren og takke faen for det, det var ikke mulig å ta seg opp de bakkene selv med snøscooter.

Lissa rynket pannen, bak i speilet hadde hun sett noe som blinket, var det en annen bil som kom bakfra? Hun kikket en gang til i speilet, joda, det var en bil! En bil som kom i en aller helvetes fart og støvet sto som en ren sandstorm bak den. De to i baksetet ble klar over at sjåføren så bakover, de snudde seg. Bilen dukka opp igjen etter en av de mange krappe svingene, bakparten kom nesten ut men sjåføren trakk den inn igjen og gasset til på nytt. Lissa begynte å føle seg nervøs, veien var slettes ikke bred der og egentlig burde en ikke engang møte en annen bil, og ihvertfall ikke noe så stort som det som kom sprengende der bak. Hun bremset litt ned, la Nivaen så langt ut på veiskulderen som hun kunne, det var bare berget rett utenfor grøfta så mistet hjulene grepet kunne det bli stygt. Den som kom der bak brøt ihvertfall fartsgrensa, lengre nede i veien sto det et skilt som ettertrykkelig sa at hastigheter over førti kilometer i timen var farlig. Nå måtte da den bilen bremse ned? Lissa trakk pusten skarpt da den sølvgrå bilen dukket opp i speilet igjen, den kom like fort.  Eldbjørg sitter og måper. - I helvete, for en tulling.... Brita så bare skremt ut. Den sølvgrå bilen tar dem fort igjen, Nivaen gjør bare tjue oppover den smale bratte veien og Lissa er livsikker på at nå blir de påkjørt bakfra. Bilen vrenger ut, uler forbi dem så nær at speilene nesten rører hverandre og Brita hyler nesten. Eldbjørg ser bare rasende ut og Lissa bremser automatisk, hun vet hva slags skur av grus og stein som vil treffe Nivaen så fort det monsteret er forbi. Det brøler i en kraftig motor og den sølvgrå bilen forsvinner rundt svingen og etterlater Nivaen i en sky av grus og støv. Lissa slepper pusten igjen, hun har holdt den og nevene er skjelvne, det var like ved. Hun tvinger seg til å roe seg ned.        - Han der kjørte i nitti, minst! Eldbjørg er kvass i stemmen, den blivende politikvinnen i henne har våknet. Lissa stryker det blonde håret bort fra ansiktet med en trett mine.     - Det er noen slike her dessverre, er et nytt hyttefelt lenger inne, med dyre hytter. Brita svelger kort. - Hva slags bil var det der? Jeg har aldri sett en slik før? Eldbjørg snur seg med en kyndig mine. - Porsche Cayenne, dritdyr. Minst en mill for en slik en og jeg tror den der var nesten helt ny også. Lissa rister oppgitt på hodet. - Det hjelper deg ikke om du ryker utfor brattsvingen, da er denne gamle kassa mer å stole på.!

Den sølvgrå bilen raser oppover veien, grusskya står etter den og den sakner ikke farten i det den begynner å svinge inn i brattsvingen. Det er en lyd av bremser og en skur av grus som slår mot autovernet, så dumpe smell av noe bløtt. Den store bilen snurrer i veien, går merkelig nok ikke i bergveggen eller autovernet. Den blir i stedet stående med nesa i samme retning som den kom fra. Det ryker lett fra fronten og motoren kutter, det lyder en serie mindre pene eder fra førersetet.

Et par minutter senere kommer Nivaen rolig ruslende rundt svingen, grusskya har lagt seg og de tre jentene ser hva som har skjedd. Den store suv'en står ennå på et sted, eieren prøver visst å få liv i den kvalte motoren igjen. I  veien ligger tre søyer, to av dem rører seg ikke, en tredje prøver å komme seg opp men klarer det ikke, de mørke øynene er ville av panikk og smerte. Noen lam løper skrikende rundt, forvirret og skremte. Lissa banner, bestefaren hennes er finne og nå kommer hans beste eder til heder og verdighet. Hun stanser Nivaen og går ut, Eldbjørg og Brita ser at hun er rasende, det er noe svart i det vanligvis så blåe blikket og det milde budeie ansiktet har fått et hardt drag. Hun går mot førersetet på Porschen, fyren der inne gjør noen merkelige gester, som for å skyve unna noe i passasjersetet. De to venninnene går ut av bilen, de ser på de tre skadde dyrene, en av dem ser alt død ut men to er i live og den ene ligger og breker sårt. Lissa banker på vinduet og sjåføren veiver motvillig ned mens han ennå prøver å starte bilen. - For faen, kan ikke folk få værra i fred?! Stemmen er rå, ubehøvlet og uhøflig. Lissa ser at mannen er ganske så svømmende i blikket, han tygger på noe som må være mentol pastiller men hun syns hun kjenner en annen lukt under.  - Du må ringe eieren av de søyene, så han kan få erstatning for dem vet du, det er loven!              Fyren strekker ut armen, stikker pekefingeren rett under nesa på Lissa så hun må rygge tilbake. - Ikke faen om jeg skal ut med noen erstatning sier jeg bare, se bare, de jævla krekene har bulket bilen min har de. De har da for helvetet ikke noe her i veien å gjørra! Det er jeg som skal ha erstatning, for skadene på bilen!
Lissa dusjes nesten av spytt fra karen som nærmest fråder. Det er to i budeia, hun viker ikke en tomme, hun er vel vant med å håndtere sta stuter fra før av. Fyren ser bort på Brita og Eldbjørg, begge er i shorts og bikini topper siden de har bada og øynene hans henger seg fast i brystpartiet på dem. De skadde dyrene ser han ikke på i det hele tatt    – Du kjørte som en tulling, dette er ikke noen autostrada vet du! Fyren snur hodet igjen, kjapt som en kobra, Lissa får fingeren nesten tredd inn i nesa igjen. - Jeg trenger da vel ikke for faen å bli belært av en slik liten bondetuppe som deg, klapp igjen brødhølet du vesla. Detta har du ikke greie på! Lissa biter tenna sammen. - Du bør ihvertfall ringe noen så dyra kan bli ordentlig avlivet, de pines jo! Fyren banner grovt og vrir på startnøkkelen,denne gangen starter motoren og han vrenger den tunge bilen rundt i veien, Lissa må nesten opp på rekkverket for ikke å bli truffet og de to venninnene hennes står måpende og ser på at karen kjører over den ene søya for å komme seg ut på veien igjen. Bilen brøler og spinner og forsvinner på nytt i støvføyka. Eldbjørg banner bare matt og Lissa står der og er svart i blikket. - Jeg noterte bilnummeret med mobilen. Brita viser dem og Eldbjørg smiler fort. - Det er bra, men det er ikke mobil dekning her, ellers skulle jeg ringt med en gang. Makan til jævel! Lissa nikker, hun mumler noe for seg selv på finsk. Det er neppe pent men svært passende for situasjonen. - Jeg skal ringe, jeg har satelitt telefon. Den går gjennom uansett.
         Hun går bort til de tre påkjørte søyene, ser på øremerkene. - Jasså, så det er Torfinn sine ja, jeg regna med det. Det er bra! Eldbjørg ser forvirret på henne. - Bra? Lissa nikker, hun er stram i kjevene ennå, sinnet ulmer i blikket. - Ja, da slepper han ikke unna. Torfinn gir seg aldri for noen, uansett hvor mye penger de har. Brita svelger hardt, ser på de skadede dyra. - Hva skal du gjøre nå? Lissa sukker tungt. - Det den stuten burde gjort, den borteste søya der er alt død men den nærmeste har brukket ryggen og den ved autovernet der har nok indre skader. Jeg må spare dem for pinslene. Eldbjørg ser litt urolig på budeia som går bak i Nivaen og kommer tilbake med en sleggehammer og en stor kniv av det slaget jegere ofte går med. - Kan du detta? Lissa nikker, blikket er fremdeles kølsvart og dypt, de to kjenner henne og vet at nå er Lissa forbanna, og da nytter det ikke å prøve å roe henne ned før hun selv lar det skje. - Jeg har slått ihjel sau før, men aldri som har blitt kjørt ned slik. Hun smiler fort til Brita.      - Gå i bilen du, om du ikke vil se detta. Brita rister på hodet. - Jeg skal da studere til dyrepleier, såpass må jeg tåle å se.

Lissa gjør det hun må, så stikker hun kyndig dyrene og lar dem blø seg tomme, trekker skrottene ut av veien og finner frem en ren presenning bak i bilen. Hun åpner dem fort, i to av søyene renner det blod overalt, de har blitt knust innvendig av smellen og hun rister på hodet. - Tviler på at kjøttet på disse er brukbart men Torfinn får se på det selv, han vil kanskje tørke kjøttet og gi det til bikkjene. Så blir det da brukt til noe fornuftig. Hun vommer ut og trekker innvollene opp gjennom krattet, gjemmer det unna. Vinden suser tungt i trekronene og en kråke flyr kraksende over dem, det er noe merkelig ødslig  ved det. Noe nesten uhellsvangert. Lissa trekker selve skrottene opp i Nivaen, legger dem på presenningen og dekker over dem. Hun er blodig til albuene og det er striper av blod i fjeset på henne, hun ser nesten ut som en slags hedensk krigerdronning der hun står i fjellreven bukse og militærgrønn singlet. Armene svulmer av harde arbeidsmuskler, hun er vant med å ta i et tak. Eldbjørg ser på sporene i grusen. - Han bremsa ikke før han så sauene, se her, samme farta gjennom svingen som da han kjørte forbi oss. Å hadde jeg hatt uniform så skulle jeg så inderlig.... Lissa smiler kaldt. - Jeg skal be Torfinn ringe lensmann Andersen, han tar ikke med silkehansker på slike, det kan jeg love dere.
Hun fisker en telefon ut av ei lomme i buksa, leter gjennom minnet og finner et nr, hun står og venter litt, så høres det en grov bass. - Jaaa, det er Torfinn! Lissa forteller fort hvem det er, så begynner hun å forklare det inntrufne og både Eldbjørg og Brita skjønner fort at Torfinn må være nordlending for de hører klart og tydelig hva fyren sier og edene er blomstrende. Førrbainna gjeilltykje og hain steikje og fortære for ein hæstpeis er det mildeste mannen lirer utav seg. Lissa gir ham registreringsnummeret på cayennen, og Torfinn lover å ringe lensmann med en gang. Selv kan han ikke komme oppover med en gang for han har ei ku som skal kalve men så fort det blir morgen kommer han etter skrottene, og da er forhåpentligvis Andersen med. Eldbjørg har vært i bilen, henta kameraet sitt. Hun fotograferer nøye hjulsporene og får Lissa og Brita til å markere hvor søyene lå. Det løper noen lam rundt i bakken over svingen, Torfinn får fange dem inn når han kommer oppover. Heldigvis er de ikke avhengige av morsmelk lenger for å klare seg. Lissa er stiv i maska, hun har ennå ikke roet seg ned. - Den ene søya var yndlingen til ungene hans, Matilde kalte de henne. Beste søya han hadde sa han, jeg tror Torfinn kommer til å gi den karen et helvete. Eldbjørg smiler forsiktig. - Jeg hørte at han var grov i målet ja, nordlending? Lissa smiler, det er et farlig smil. - Yess, innfløtta. Gifta seg med ei jente herifra. Fyren er to meter høy og veier hundre og tredve kilo og alt er muskler, pleier å være vakt på bygdefestene og ingen kødder med den karen, det kan jeg love deg. Han tar vanlig karer under armen som kattunger og bærer dem rett ut.
Brita myser mot sola, peker på åsen på andre sida av dalen. - Det blinker der borte? Lissa tar frem kikkerten, hun er smal i blikket. - Det er veien inn til det nye hyttefeltet ja, og tar jeg ikke feil er det Hr hissig som er på tur innover. Det kunne jeg gjetta meg til. Hun legger kikkerten tilbake.- Da vet vi hvor han er hen!
De setter seg i bilen igjen, stemningen er ødelagt. Eldbjørg rynker på nesa over den rå slaktelukta som nå er i Nivaen, men hun sier ikke noe. Hun vet at Lissa er rasende ennå, budeia er glad i dyr, og detta har gått hardt inn på henne. Brita kremter kort. - Jeg tror fyren var drita, jeg mener, ingen oppfører seg vel slik edru? Eldbjørg nikker tenksomt.    - Det er godt mulig ja, men noen er bare slik, edru eller ikke. Lissa slår neven i dashbordet så bilen nesten gynger. - Han var full, ellers kan du kalle meg en krakk, jeg kjente lukta av pusten hans! Eldbjørg banner sakte. - Synd vi ikke har bevis, da kunne vi tatt'n for fyllekjøring også. Lissa svarer ikke, hun bare kjører, blikket er svart ennå og tilsynelatende fokusert på noe langt langt vekke. Hun kjenner ungene til Torfinn, to søte småjenter som er like glade i sauene som faren er det. De kommer til å bli skrekkelig lei seg nå. Dette er som faen selv også.

Etter en stund svinger de opp på neste åsen, tar av mot setra og humper seg de stakkars kilometrene inn til setervangen. Lissa trekker ut saueskrottene, henger dem opp inne på låven. Det er mulig at ihvertfall den ene kan brukes til folkemat, hun vet at naboen til Torfinn røyker kjøtt for bygdefolket. Og kona hans er også rene mesteren med lokale råvarer. Jentene samler seg på kjøkkenet etterpå, de er stille og ettertenksomme. Det gikk inn på dem alle sammen. Lissa har tatt frem et kart, hun betrakter det med en kald mine i ansiktet. Det virker for at hun pønsker på noe. Eldbjørg blir nysgjerrig men hun spør ikke, vet at Lissa må få fortelle når hun selv bestemmer seg for det.
De gjør unna kveldstellet, det går fort å melke de tredve kyrne men begge de to gjestene merker at Lissa tenker på det inntrufne. Hun pleier ikke være så stille av seg. Etterpå spiser de litt og så finner Lissa frem kartet igjen, trekker på seg noen varme klær og nikker til de to. - Hvis dere vil bli med så kle godt på dere. Brita ser litt skeptisk ut. - Hvor skal du? Lissa fester knivbeltet i buksa, hun ser innbitt ut. - Til hyttefeltet, jeg skal se litt nærmere på Hr Hissig. Eldbjørg raser avgårde etter litt tøy og Brita blir også med, litt nervøs men like fullt bestemt på å gjøre sitt. De kommer seg inn i bilen og Lissa kjører avgårde, de følger veien et godt stykke, så svinger hun brått av og inn på en skogsbilvei. Det er milevis av slike i området og Eldbjørg vet at Lissa kjenner skogene her som sin egen håndbak men hun fatter ikke helt hva budeia tenker på nå. De kjører en god stund på veien som er ganske bra, nesten like god som hovedveien. Så svinger Lissa av igjen og denne gangen er det en virkelig gammel vei, antagelig er det år siden sist det gikk bil der for ungtrærne skraper mot undersiden av Nivaen. Lissa girer og lirker bilen kyndig frem, Nivaen har gjort tjeneste under elgjakta mange ganger, tatt seg frem der få andre kjøretøy ville klart seg. En gang gikk farfaren hennes tom for drivstoff innpå skogen, han svor på at han helte på ei kanne med gammal matolje og ei halvflaske himkok av det tvilsomme slaget og bilen gikk helt til bygda igjen, bedre enn noen gang før mente han. Til slutt kommer de til en snuplass for tømmerbiler, Lissa parkerer Nivaen i skyggen og går ut, hun bikker på hodet og ser seg rundt. Det er tydelig at hun vet hvor hun er, og hvor hun skal. Hun henter frem en gammal grå ryggsekk fra bilen, så trasker hun avgårde etter en nesten forsvunnet sti.
Eldbjørg og Brita henger etter som klegg, budeia er vant med å gå i skogen, stegene er lange og jevne, hun følger terrenget i stedet for å slåss mot det. De to andre blir lett andpustne av tempoet men de er ivrige etter å finne ut hva venninnen pønsker på. Etter litt åpner skogen seg, de ser inn på en setervoll med noen gjerder og gamle seterhus. På andre siden av vollen går veien, og det er flere nye hytter der. Alle er fine og hvite og det er tydelig at de er i den høyere prisklassen. Innerst ligger det en hytte som er nybeiset, den glinser flott i kveldssola og størrelsen på hytta indikerer at eieren har bra med penger. Lissa gliser sakte, det er ikke et pent glis. - Jeg tror jammen Hr Hissig tror han er John Wayne! Eldbjørg måper litt, det er gjerde rundt alle hyttene der men foran den brunbeisa hytta er det slik gjerde en forbinder med westernfilmer. Brita rister på hodet. - Det er jo paddock gjerde, slik en bruker til hest! Lissa nikker med kjennermine. - Jeg var innover her for to uker sida, da var det ikke gjerder her ennå. Han har satt det opp i det siste tror jeg. Se bare på den porten! De to jentene glaner, porten er lagd av to svære furustammer som er stilt opp side ved side. Mellom dem henger et skilt med store bokstaver i beste wild west stil. Triple bar står det svidd inn i treverket. - Jeg skal gi deg bar jeg! Lissa mumler det sint.

Under er det en port men den er ikke som på de andre hyttene og de eldre seterhusene. Det er en slik port du ser på saloonen, svingdører som henger et stykke over bakken.      - Og hva er det han har tenkt å holde ute mon tro? Lissa's stemme drypper av sarkasme. Brita og Eldbjørg skjønner hva hun mener, de andre eiendommene er godt gjerdet inn, slik det er skikken i bygda. Gjerdene er lagd av sterke stolper som står i bakken med fire meters mellomrom. Det er strukket tråd mellom stolpene, oppe og nede og selve gjerdet er hundrevis av halvannen meter lange smale raier av treverk. De er rett og slett spunnet fast mellom de doble ståltrådene og lager et gjerde som er tett og solid og som ingen sau kan sette seg fast i eller ødelegge. På Hr Hissig sin eiendom er det helt annerledes. Porschen står parkert med rumpa helt inn mot svingporten, den er ikke engang stengt. Det virker for at eieren har satt den der så alle kan se og beundre den.
Det er tydeligvis folk på et par av de gamle hyttene på setervollen men i den nye avdelingen er Hr Hissig alene. Lissa går rolig nærmere, hun ser nøye på bilen.

         Det er noen bulker foran på den, ved ene forhjulet og bakover mot døra. Og det er riper her og der. Men mye synes det ikke, antagelig var farta så stor at sauene ble nærmest kastet unna. Det er mørkt inne i hytta, Lissa peker på veien. - Han har gått seg en tur ser det ut til, antagelig skal han vel ned til elva og fiske. Eldbjørg ser at sporene svinger påfallende mye. Med mindre fyren har hatt et slag så vaklet han mer enn han gikk. Lissa myser, hun har fått et merkelig utrykk i ansiktet. Hun går helt bort til porten, for noen andre ser det kanskje ut som om hun beundrer det vakre treverket, eller skiltet som henger der opp. Hun strekker fort ut handa, stryker den diskret over bakvinduet på bilen. Det er et tykt lag støv der, det er grått og brunt men det er noe hvitt der også.
Eldbjørg rynker forvirret pannen da Lissa stikker tungespissen borti bilstøvet og spytter.      - Hva driver du med? Lissa går bort mot veien igjen, hun ser ut som en som har lett etter lyset lenge men brått har oppdaget at det brant rett under nesa på en hele tiden. - Det er veisalt på den bilen Eldbjørg. Eldbjørg ser uforstående på budeia som setter seg ned på en stein der med ryggen mot hytta og bilen. - Og? Brita setter seg også, hun ser temmelig forundret ut. - Det er bare en vei her i bygda som  har vært saltet de siste to ukene, og det er baksideveien fra Unnes. De kjører tømmer der nå og det støvet så ille at de måtte salte for å binde noe av støvet. Eldbjørg begynner å skjønne, hun lener seg fremover. - Det er den veien som nesten møter hovedveien like ved Brunmyrsetra ikke sant? Lissa nikker og Brita ser forvirret ut, hun ser på de to. - Nå må dere forklare litt tror jeg, jeg er ikke så godt kjent her!

Lissa nikker og peker utover. - Alle som skal oppover fjellveien må gjennom bommen nede ved Breistad, og den er betjent hele sesongen så det går ikke å lure seg forbi. Jeg slepper å betale siden jeg har årskort og jobber her inne, men ellers koster det seksti kroner pr tur. Kjører en baksideveien kan en lure seg unna det men da trenger en jaggu en god bil også. Eldbjørg ser bort på cayennen, den er høy og sterk og klarer sikkert all slags terreng. - Så han har sneket seg unna bommen? Det er jo skikkelig kjipt gjort. Lissa knurrer nesten. -Ja, men det er ikke bare det. Det er to hundre meter fra enden av baksideveien og frem til hovedveien opp til fjellet, baksideveien ender nemlig i en velteplass for tømmer. Men for å komme til hovedveien derifra må en over et lite plantefelt som Per Oppigård gjorde i stand i fjor høst, og et kvigebeite som hører Ola Uthus til. Og jeg prata med Ola her for tre dager siden, en eller annen idiot hadde kjørt over beitet hans og ikke stengt grindene så kvigene hans var på rømmen over halve bygda. De hadde visst gått ned til hjemtraktene igjen. Han sa at kjerringa hans hadde vært i telefonen nesten halve dagen med sinte folk som ville klage over at de hadde fått kyr i blomsterbed og kjøkkenhager. Og ei av de drektige kvigene hans rota seg ned på riksveien og ble påkjørt av en trailer. Han var fly forbanna som ventelig kan være. Eldbjørg måpte nesten. - Nei så jævlig!

Lissa smilte smalt. - Ola hadde tatt bilde av sporene sa han, og den som hadde åpnet grindene hadde kjørt villmann over plantefeltet så Per må rydde opp igjen og sette nye planter flere steder, han var også i harnisk. Det er ingen bønder som har tid til å drive å kjøre til fjells for slikt fillearbeide nå midt i høyonna. Brita ristet på hodet. - Så det er Hr Hissig som har gjort det?
Lissa gliste kaldt, det var noe illevarslende i blikket hennes. - Det kan du ta gift på, den karen har sikkert råd til å betale seksti kroner i bomavgift men han er sikkert overbevist om at han burde slippe, siden han er så rik! Faen til kar, men jeg tror Ola blir glad for å vite hvem han skal sende regninga for den døde kviga til. Og Per vil sikkert også kreve litt erstatning, det var visst kjørt opp noe sinnssykt stygt. Eldbjørg så spørrende på budeia. - Det gjør de sikkert, men hva kan vi gjøre nå? Lissa smilte, det var noe fornøyd og forventningsfylt i det smilet. - Jeg skal gjøra jobben min som budeie for beitelaget. Ikke mer og ikke mindre. Hun trakk av seg sekken hun hadde på ryggen, tok frem et par små poser. - Her, strø dette på steinene her. Dette var foringsplass før vet dere, er på tide at det blir beita litt av her, er alt for langt gras.

Brita så ned i posen. - Salt?! Lissa nikker, det er en merkelig glans i blikket hennes. Eldbjørg får også en pose i handa, hun ser like forvirret ut som Brita. - Men? ... Lissa smiler vennlig men det er stål i blikket hennes. - Den fyren der borte vil nok få en klekkelig bot foruten erstatningene for sauene og den kvigen og plantene og kanskje miste førerkortet også, men syns dere at det er bra nok? Eldbjørg får noe hardt i minen. - Nei, ikke egentlig. Brita rister også på hodet og Lissa smiler fort. - Bra, strø salt på alle steinene her, jeg skal se om jeg finner sauene som skal holde til her i området. De har nok trekt ned mot elva nå i tørka men får de salt kommer de hit igjen. Ingen budeie går noe sted uten salt vet dere, det er rene magien til tider.
De to jentene begynner å strø salt på steinene, bare en snau neve på hver av dem. De skjønner at Lissa har baktanker med dette men forstår ikke hvilke det kan være. Budeia forsvinner i skogen nedenfor setra og Eldbjørg ser langt etter henne. Lissa er vanligvis en mild og vennlig person, dette har avdekket en side av personligheten hennes de vanligvis aldri ser. Det er mørke sider i alle mennesker pleide Eldbjørgs bestemor å si, og jo stillere vann, jo dypere grunn. Brita våger seg nærmere porten og den sølvgrå bilen, hun titter fort inn bakvinduet og rynker pannen med en truende mine. - Ser du det der? Eldbjørg kommer borttil henne, skygger for handa og ser hva Brita snakker om. Det er en lomme på baksida av passasjersetet, det står stukket en flaske ned i den. Det er ikke vann for å si det slik. Eldbjørg kjenner igjen etiketten, ikke rart mannen tygde mentol pastiller for å skjule lukta. - Hmm, så Hr Hissig drikker whiskyen sin bar, i farta også. Brita nikker, hun ser sint ut. - Tror du at lensmannen kan bevise det? Eldbjørg trekker på skuldrene. - Kanskje, det er jo mulig at noen så ham på tur oppover, det er jo mye hytter og trafikk på nedre delen av veien.
Etter litt er posene tomme, det er litt salt på alle steinene der. De to jentene setter seg i graset bak en stor einerbusk, er ingen som ser dem der om noen skulle dukke opp. Heldigvis er det så kjølig og stri vind nå at ingen gidder ut av de som er på hyttene. Snart hører de svak breking, den blir sterkere og Lissa dukker opp. Hun smiler fra øre til øre. Bak henne kommer en stor flokk sau og jammen er det med en god del geiter også. De svinser ivrig rundt og så fort de oppdager saltet gyver de løs på steinene. Brita skjønner ikke hvorfor Lissa ser så fornøyd ut, hvorfor det er et slikt infernalsk glimt i de blå øynene. Eldbjørg har begynt å forstå, hun har vokst opp på en gård og selv om dette krasjer litt med hennes yrkesetikk er det jo ikke ulovlig å fore dyra. Og vollen er overvokst, den må beites ned før graset blir for gammalt. At Hr Hissig har lagd et gjerde som kun kan stanse ei og anna ku og kanskje en hest er ikke deres problem. Lissa står og ser på, det er fryd i blikket hennes. Sauene løper rundt og snart er de første under den merkelige porten og inne på tomta foran den brune hytta. Antagelig har ikke Hr Hissig brydd seg om at de lokale har fortalt ham hvordan gjerdene bør være. Her i bygda får folk klare seg selv om de ikke vil høre på fornuft.
Noen geiter forsyner seg av graset foran inngangspartiet, så retter de sin oppmerksomhet mot det blanke monsteret som står i innkjørselen. Er det spiselig mon tro? Bukken som er med følget ser speilbildet sitt i en hjulkapsel, tar rennafart og smeller til den. Et kje er alt oppe på panseret og nupser ivrig på en vindusvisker. Ei voksen geit gnager fornøyd på ene bakskjermen, det smaker deilig salt av den jo, da er det jo klart at dette er en rullende saltstein. Lissa ler lydløst og vinker på de to jentene som står nærmest himmelfalne. - Jeg tror ikke Hr hissig vil trekke så mye damer med den bilen når de er ferdige med den. Eldbjørg skjærer noen merkelig grimaser, hun vet ikke helt om hun skal le eller grine. - Ja snakker om penisforlenger med potensproblemer he he he! Brita fniser og rister rent mens de tre går tilbake til Nivaen.      Lissa kjører inn på hovedveien igjen, så tar hun av og svinger inn på veien mot hyttefeltet. Det er en bom der og hun har et nøkkelknippe i hanskerommet. Hun finner riktig nøkkel og låser bommen, veien er smal der mellom to bergeskorter så ingen biler kan passere. - Det er sent nå, tviler på at de i de andre hyttene skal ut igjen, og Torfinn og lensmann kommer tidlig i morgen. Andersen har også nøkkel til alle bommene her innover. Eldbjørg vet ikke helt hva hun skal tro om metodene men hun vet at slikt aldri ville gått an inne i byen. Her på bygda derimot er det andre regler som gjelder.

         Tilbake i hytta for kvelden feirer de tre med hver sin pils og stemningen er ganske god da de finner køya. De er spente på hva Torfinn og lensmannen vil finne dagen etter.

Neste morgen gjør de morgenstellet fort, de er ivrige og mens de sitter med frokosten durer det og en stor pick up triller inn på tunet. En kjempe av en kar trer seg formelig ut av førersetet og bilen løfter seg betraktelig da han kommer seg ut av den. Lissa går ut og de to følger etter hakk i hel. Torfinn hilser vennlig men de ser at mannen har vært ute på et eller annet for flere knapper i skjorta hans er revet ut, en lomme henger på halv tolv og det er blod på bukselåret hans. Lissa ser forskrekket på ham. - Hva skjedde? Torfinn setter seg nonsjalant ned på den grove trebenken utafor seterveggen. - Jau det  ska æ si dokker jenter, makan til tykjekaill ska ein leite længe ætter. Han slår støvet av capsen sin mot benken. - Jammen fortell da? Lissa er ivrig og Torfinn gliser innfult. - Jau, først så ringe nå ein av naboan der oppe te han Andersen, det va visst ei gorrhysa av ein kaill som skreik og bar sæ så ille. Ja han baintes og svor så kvinnfolket vart visst reint nervøs. Brita fniser så hun rister igjen.- Hvorfor det? Torfinn smiler underfundig, det er noe i blikket hans som forteller dem at han har skjønt hvem som var der kvelden før.      - Joo, hain hadde vesst ikkje regna med at sauan kunne gå under gjerdet og porten hainnes, og dei hadde spist av biln hains.

Eldbjørg må fnise også. - Spist av bilen hans? Torfinn nikker sindig. - Akkurat ja, spist av biln. Dei hadde vist gnagd mesteparten av aill lakken av han, og det som var av gummilista og slikt. Geiten hans Børre på saga hadde visst slått sæ i lag med sauan hans Emil Søroset og dei hadde trækt oppover fra ælva for kvæiln. Ja dokker veit jo kor uhællig med mygg de e så nære vatn nå før tida. Lissa bare nikker sindig. Hun ser ut som en katt som har fanget og fortært en riktig så fet og fin rotte. - Ja kailn baintes så stygt at sjøl æ vart betænkt ja. Og hain nækta plænt å betale mæ førr de tre søyan han kjørte ihjæl.

Lissa så smalt på bonden som strøk seg over panna med en litt forbauset mine. Det var sjelden noen prøvde å gå i mot ham, de fleste visste bedre.
- Men dere fikk orden på det?  Torfinn gliste bredt. - Åh jauda, både godt og væll. Du veit, han Andersen e ikkje dum, og hain så ei heil flaske med slik Glenfiddisj i biln, og det bare oste gammal fyll av karn så dæ va ænkelt å lægge to og to samman. Og han ville ikkje bli me og ta blodprøve heiller. Ja han Andersen kunne visst bærre ta sæ sjøl i ræva meinte han visst. Eldbjørg rykket til, å snakke slik til en polititjenestemann var ikke lurt om en ikke ville ha ordentlig trøbbel. - Sa han det?!

Torfinn nikket sakte. - Jada, og æ va ein hælvetes bondelarv fikk æ vite. Ja han Andersen visste jo om det med kvigan te hain Ola og meinte at kona hans Per hadde sett kailn kjøre over beita hasses her om da'n men det va visst bærre slarv og førbainna løgn. Og at dæm fire ungdomman som leie hytta hannes Sivert nede væ Sikvatnet hadde sett hain kjøre forbi som om hain hadde både hinmainn og heile åsgårsreia i hælan var jo også bærre fjas og fanteri må dokker vit. Lissa koste seg visst-  Så noen så ham kjøre så fort ja, det var bra. Torfinn viftet med pekefingeren. - Ja men det blir likar, det blir mykje likar. Ein tyskar som va på vei oppetter vegen på sykkel i går blei forbikjørt av kailn, og hain fekk ei tomflaska i hauet, han sykla jo av arme mainn. De e angrep med farli våpen de. Eldbjørg gliste. - Ja og forsøpling også.

Lissa så storøyd på blodflekkene på bondens grønne felleskjøpet bukser. - Men blodet? Torfinn så litt brydd ut. - Njaaaa, dokker ser, hain ville ikkje væra med lennsmainn ned i bygda igjæn, og han forlangte å få vite navnan på dei som eigde de sauan som hadde gnagd i stykker biln hasses for han ville saksøke dæm aille som ein. Ja at gjerdet hasses va for dårlig det ville hain ikkje høyre noe snakk om. Ja åssa rauk han på hain Andersen da han ville arrestere kroppen. Brita gispet. - Gikk han løs på lensmannen?! Torfinn nikket, det var noe huldsalig i blikket hans. - Jaaa, han gjorde det ja, så æ måtte hjelpe hain Andersen kain dokker skjønne. Ja fyr'n ville jo ta mæ å, hain slo faktisk ætter mæ så æ slo tilbake og da var det litt neseblod, ja det vart nå det ja. Lissa måtte le, om en fikk et slag av Torfinn var det som å bli sparka av en hest.
- Men får du erstatning for de sauene? Torfinn rettet litt på den istykkerrevne skjorta, det er noe stolt i minen hans. - Jaaa, æ gjør nå det. Andersen veit jo at dokker veikjan ikkje fær med toskeskap og løgn og skrottan hæng nå her så de e nå i orden. Og det va ull og blod på biln så han kain ikkje ro sæ bort fra at det va hain som kjørte på dæm. Ja æ vil savne ho Matilde, de va ei go søya. Lissa brøt inn. - Så nå er fyren i arresten? Torfinn nikket sindig. - Jada, nå e han i arræsten, og hain Andersen va så førbainna som æ aildri ha sætt hain før. Ja kailn hadde med sæ ei slik bærbar læptop dei kaille det og han hadde visst lurt penga av firmaet sitt. Æ trur skattefuten kjæm te å gni sæ i heindern nå.

Jentene så sakte på hverandre, det var til pass. Torfinn fortsatte. - Ja og så låg det no'n bilda på dein maskina au, slike som e ulovlige å ha. Det va visst både unga og dyr sa hain lensmainn. Hain tykje førr ein kvalpeis! Æ e glad hain ikkje kjem te å fær hit opp no meir. Hytta bli det visst firma som lyt ta over, det va jo deira midla som var blitt brukt. Lissa gliste kaldt, det var visst ikke bare en fyllekjører de hadde fjernet, det var et skikkelig utyske. - Ja apropo sailt, ha dokker hængt opp de dærre skrottan? Hain nabon sku visst prøve å røyke dæm lovte hain mæ. Lissa nikket og viste veien mot låven. De tre søyene hang der til slakt men han som hadde ansvaret for det kom til å bli buret inne lenge etter dette. Lissa smilte til den svære bonden som langet ut bak henne. - De sier jo at rettferdighetens kvern maler langsomt men denne gangen malte den fort, og elegant. Og hevnen var ikke søt heller, men salt! Torfinn gliste i skjegget, han hadde skjønt hva Lissa hadde gjort og han visste at budeia kunne være innful hun også om hun følte at det trengtes. Det var slike kvinnfolk bygda trengte. - Jau, de e så evig rett, både dein og rettferdigheta!

Oversikt