Skogtrollets hule

Her er en liten novelle av det humoristiske og fandenivoldske slaget :) Håper dere liker den.

Klaskeren.

Veikroa som lå langs hovedveien var viden kjent. For det første hadde den mat som var så god at det ble sagt at trailersjåførene gladelig kjørte noen mils omvei bare for å nyte en bedre middag der. For det andre var det virkelig en trivelig liten kro med en egen huslig sjarm. Eieren som het Guri var en utrolig kokke og meget bestemt av seg, alt skulle være på stell og hun kunne være temmelig stri men overfor trailersjåførene var hun som alles kjære gamle mamma. Hun så til at karene fikk den maten de trengte og var rask til å si ifra om hun mente at de trengte mer enn bare en kort stopp. Ingen forlot det stedet før de hadde fått seg en liten lur om de trengte det.
På kroa jobbet det en fem seks kjøkkenjenter samt et par karer som var altmuligmenn, De hadde også et par vaskekoner som tok seg av de tolv rommene som var til leie. Det var oftest trailersjåfører og oljearbeidere på vei hjem til to ukers ferie som brukte dem, samt en og annen stakkars bilist som brått innså at kroa var siste sted på mangfoldige mil der en kunne ha håp om å leie en real seng for natta.
Kroa var ikke stor men det var alltid folk der, mange av de lokale kom også dit for å spise eller bare sitte å snakke og kose seg. Og Guri så til at alle ble servert og at ingen manglet noe, de fleste karene som var fast inventar der var på fornavn med hele staben og de var som en slags utvidet familie bundet til veien som bant vest og øst sammen. Hos Guri fikk karene vite nyeste nytt om veiforhold over vidda og om de trengte hjelp til å legge på kjettinger eller noe slikt stilte stedets karer gladelig opp. Så kroa var et godt sted, et sted der alle koste seg, det vil si, alle koste seg helt til en ny kunde begynte å dukke opp rundt to tre ganger i uka.
Den nye kunden fikk fort tilnavnet klaskeren, han hadde en stygg uvane med å klaske kvinnfolkene på baken, hardt og frekt. Klaskeren var ansatt i et elektronikkfirma og kjørte mye og da stanset han alltid der på kroa og var generelt en pest og plage. Serveringsjentene hatet ham og han klasket også kvinnelige gjester på baken. Klaskeren hadde en helt egen teknikk også, slaget kom liksom litt nedenfra så baken disset på de litt fyldige og siden klaskeren var en liten tass av en kar fikk han god vinkel også. At mannfolk klasker damene på baken kan jo til tider bare være sjarmerende men det var det ikke når han gjorde det, for klaskeren slo virkelig og han var generelt sett utrivelig. En småfeit liten fyr med gammal skjeggstubb, en stank av gammal svette tjukk som havtåke, brilleglass tjukke som bånn i colaflasker og en hentesveis som ville gjort Donald Trump grønn av misunnelse.  Og han gliste alltid, et slikt småsleskt glis mens øya hang på alle hunnkjønn til stede som om blikket hans var låst til dem. Og han svettet, svettet så det rant nedover den runde pannen og han tørket den stadig med et lommetørkle som så ut som om det hadde vært uvaska siden invasjonen av Normandie.

Det virket som om klaskeren virkelig trodde at alle damer bare elsker å bli klasket på baken i alle tenkelige situasjoner og antagelig hadde fyren et kvinnesyn som ville gjort en erkekonservativ mullah rimelig stolt. I det minste oppførte han seg slik, serveringsjentene ble konsekvent tiltalt som «søta» « Søtsaken» «honning» eller enda verre « Tøs». Guri kunne han til nød titulere som «Frue» men andre damer ble av og til nærmest fanget i et hjørne mens denne lille mannslingen hvisket diverse utrivelige forslag til hva de kunne finne på sammen og hva han kunne tenke seg å gjøre med henne. Serveringsjentene nektet plent å forlate kjøkkenet når Klaskeren var til stede og karene serverte i stedet. De andre gjestene likte ham ikke heller, han ødela stemningen og Guri var på nippet til å ringe lensmannen og anmelde fyren for trakassering men han betalte jo for seg og var stort sett bare der noen korte timer. Uansett så la damene lavt i terrenget mens han var til stede.
Klaskeren holdt dermed på lenge helt til en vakker dag da alt brått endret seg. Klaskeren var nemlig svært svaksynt, og jentene spøkte ofte med at han var blind som en flaggermus uten de tjukke brillene. De mente for øvrig at Klaskeren  garantert var jomfru for ingen dame ville vel ha noe med det der å gjøre. Klaskeren ankom en sen onsdagskveld i en høststorm som virkelig rev i trærne og fikk trailerhengerene som  var parkert på parkeringsplassen til å svaie. Det regnet horisontalt og alle var glade for at de var innendørs. Det lød et svakt og kollektivt stønn fra stab og gjester da døra gikk opp og Klaskeren ankom. Han gliste til Guri og siklet etter en av serveringsjentene som hurtig søkte dekning bak disken. Trailersjåførene sendte fyren noen stygge blikk, de flørtet gjerne med jentene men aldri på en slik måte. Han var ille ansett også av karene og det hadde vært på nære nippet at de ikke tydde til håndgripeligheter ved et par anledninger.
Klaskeren går til disken for å bestille mat men ved et lite skjebnens lune sklir han i en vanndam på golvet og mister brillene i golvet. Ingen tilbyr seg å hjelpe og Klaskeren famler rundt på golvet en god stund før han finner brillene og famler gjennom lommene for å finne noe å tørke av dem med. Det han finner er det skitne fete lommetørket så det kunne umulig gjøre situasjonen bedre. Han står der på kne og pusser briller ivrig da noe brått dukker opp i Klaskerens synsfelt, hvor begrenset det enn er. Selvsagt ser han ikke klart, han ser bare det uskarpe omrisset av et pent rutet skjørt og et par bein med høye hvite strømper som går forbi og instinktene lar seg ikke stanse av den ubekvemme situasjonen. Han slår til, klasker neven i den passerende bakenden med et realt sving med armen. Men reaksjonen denne gangen er uventet, ikke noe hvin eller fornærmet snøft.
En grov stemme høres brått fra oven og han er plutselig formelig omringet av slike skjørt og hvitkledde legger. «What’s yer doing ya goddam wanker?»
Klaskeren får på seg brillene, rundt ham står en sirkel av mannfolk, og ikke bare det. De fleste er meget røslige og hårete. På skjortene de bærer over kilten står det med store bokstaver. «Edinburgh bagpipe orchestra and historical battle reenactment group»
Klaskeren stirrer med store øyne på en særdeles rasende kar på en nitti, og han innser at han har gjort en gedigen tabbe. En av karene bærer faktisk på et claymore sverd og Klaskeren rekker å tenke at det må være en replika før noen griper ham og hiver ham på beina. «Right guys, let im ave it»
To minutter senere vakler Klaskeren ut av døra og ut i øsregnet, desperat etter å komme seg vekk fra denne situasjonen. Skjorta er revet i fillebiter, han blør neseblod og brillene er knekt. Hentesveisen er det bare rester igjen av og et par tenner har sagt adjø til eieren. Han hadde kort og godt fått en god og grundig omgang gammeldags juling og det i løpet av to minutter blank. Klaskeren vakler ut til bilen sin og forsvinner og etter denne episoden begynte han å bruke en annen kro der lensmannen tilfeldigvis også pleide å spise . Kort fortalt gikk det bare to uker før Klaskeren havnet bak lås og slå og måtte dele celle med en svær kar som ble meget interessert da en betjent tilfeldigvis røpet hva Klaskeren drev med. Det viste seg at han hadde en kusine som jobbet på Guris kro og om omgangen skottene gav ham var ille var det barnemat i forhold til hva som nå ventet.
Og på Guris kro ble skottene som hadde søkt tilflukt fra uværet applaudert og fikk middag og drikke gratis samt at de ble ønsket hjertelig velkommen tilbake når som helst. Klaskeren kom aldri tilbake dit og Guri hengte for sikkerhetsskyld opp et skotsk flagg ved døra, bare som en liten påminnelse om hva som kunne ventes om en viss person noen gang satte beina innenfor døra der igjen.

Oversikt