Skogtrollets hule

Her følger et lite utdrag fra roman serien dragenes by. Håper det faller i smak og at det gir noen av dere lyst til å ta en bedre kikk på verket. Det er mulig å bestille fra meg direkte eller via forfatter sida mi, noe som er billigere for deg som kunde :)

Da hun våknet neste morgen var det fremdeles stille i bygningen, vanligvis ble morgenen ledsaget av et sant kaos av lyder, folk som bannet og løp fordi de var sene, smelling i dører og krangling om hvem som hadde ansvaret for å holde vakt neste kveld. Ayren våknet nesten samtidig med henne og strakte seg med et digert gjesp. Luggen hans sto til alle kanter og han smilte og rusket henne i håret. «God morgen kjære deg, jeg får vel komme meg av gårde?»

Hun nikket og gyste ved tanken på å stå opp, golvet var kaldt og hun hadde ikke tepper på det slik Ayren hadde. Han kom seg opp og vasket seg og gredde håret før han fikk på seg klærne igjen. Morghian hjalp ham med å pusse over støvlene og rette på uniformen før han kysset henne adjø og gikk. Han fikk henne til å love at hun skulle gjøre som hun hadde tenkt og hun nikket og begynte å lete etter rene klær. Hun trengte ikke gå ennå så hun lagde seg litt lett frokost og satte seg på balkongen sin for å slappe av litt.

Byen var vakker om morgenen også, tåka og disen lettet over hus og trær og de første gateselgerne begynte å dukke opp. Det var lettere skyet og solstrålene tegnet vakre mønstre over takene. Morghian hadde forelsket seg i byen ganske så fort, hun hadde ikke vært vant med slik skjønnhet og undrene der hadde overrasket henne totalt. De fengslet henne ennå, hun så daglig ting hun ikke hadde sett før og det gav henne i det minste noe å glede seg over.

Hun hadde slitt lenge med å forstå det intrikate systemet byens sosiale hierarki var, det var uendelig mange ulike laug og det var flere sterke adelige familier som både kriget mot hverandre og innad for å øke sin egen makt og innflytelse. Det meste som skjedde var selvsagt meget sublimt og foregikk i det skjulte. Det var spionasje og skittkasting på høyt nivå, og det gikk rykter om de mange skitne triksene man brukte for å bringe andre i vanry hos kongen. Morghian hadde syntes byen virket idyllisk i begynnelsen men fant fort ut at det ikke stemte, det var så mange ulike raser der og så mange ulike trossamfunn og holdninger at gnisninger var umulige å unngå.

Heldigvis foregikk det sjelden alvorlige ting der og hærens tilstedeværelse var antagelig grunnen. Det var hele avdelinger som gikk rundt forkledd som vanlige folk og så etter bråk og alle visste det. Det virket ganske effektivt og Morghian hadde vært med på slik spaning noen ganger da hun var menig. Hun hadde likt det men fant det litt forstyrrende også. Hun glemte liksom hva hun var når hun blandet seg med vanlige folk uten å ha på seg uniformen. Nå var hun selvsagt ikke nødt til å være med på slikt lenger og hun var egentlig glad til. Hun gikk inn igjen og fikk på seg uniformen og flettet håret. Sjekket utseendet i speilet lenge før hun spente på seg sverdet og trakk på seg støvlene.

Hun så ikke uthvilt ut men det hadde hun ikke gjort på lenge nå. De grågrønne øynene så matte ut og hun hadde et gustent skjær i huden som selv ikke sminke ville ha skjult. Hun ristet oppgitt på hodet og bestemte seg for å oppsøke byens bad i løpet av dagen. Det var en hel avdeling der satt av til byens offiserer og hun likte som regel servicen der. Kanskje noen av de dyktige kvinnene som arbeidet der hadde noen tips å gi henne. Hun fulgte ikke venninnenes råd lenger, sist hun hadde det hadde hun endt opp med et særdeles tydelig utslett som hadde vært plagsomt i over en uke.

Det var ennå ganske stille i gangene da hun gikk ut, hun møtte noen kjente og hilste høflig men stanset ikke for å prate. Hun skulle være med på å trene den tredje troppen sin i nærkamp og siden de var av et ganske lavt nivå måtte hun antagelig være med å demonstrere. Hun likte det, likte de kompliserte bevegelsene og kastene. Hæren brukte en blanding av flere nærkampteknikker som var svært effektiv men også meget vanskelig og Morghian hadde øverste grad i alle de ulike grenene. Hun var også kjent for sin dyktighet med våpen og visste at hennes nærvær fikk rekruttene til å skjerpe seg svært mye. De ville ikke dumme seg ut foran en så velkjent figur og aller minst foran en kvinne.

Hun brukte lang tid til kasernen nå, tok det med ro og nøt morgenluften og fuglenes sang. Det var mest duer i byen men også en del andre arter og hun likte å høre på dem. Det minte henne om de gode minnene hun hadde fra barndommen. Hun møtte en og annen kjent person også på veien, deriblant en gammel kvinne som livberget seg ved å spå folk i handa. Morghian hadde blitt spådd av den gamle mange ganger og kjente henne godt. Hun slapp en sølvklo i kvinnens tiggerskål og mottok overstrømmende velsignelser som takk.

Ved porten sto to menn som nesten virket for å halvsove, de rettet seg opp da de så henne komme men de sank sammen igjen da hun var passert og hun gliste litt for seg selv. Det var tydelig at de hadde vært ute på galeien dagen før. Hun kom til oppstillingplassen i god tid og tok seg tid til å sjekke at alt utstyret var i orden før soldatene ble stilt opp. Hun sto stramt og betraktet oppstillingen og så at mange ble litt bleke om nebbet da de så henne. De visste at de måtte gjøre sitt beste nå. Det var en stor øvelses bane der og den var av ypperste kvalitet, alt var tatt med i beregningene når det gjaldt treningen av de kommende yrkessoldatene. Morghian så på at de ble delt inn i grupper på fire og fire og at de begynte å trene med hverandre.

Hun og to andre instruktører gikk rundt og så på mennene og hun måtte vedgå at de fleste var blitt betraktelig mye bedre enn sist hun så dem. Det var ikke lenger tåpelige småfeil som felte dem men rett og slett mangel på nye taktikker og grep. De var klare for å gå opp et nivå og Morghian smilte for seg selv da hun trakk av seg jakka for å vise noen nye bevegelser. Alle stirret interessert og imponert mens hun og en av instruktørene demonstrerte det for dem. Morghian hadde lengtet etter å få bruke litt krefter og likte utfordringen. Instruktøren var en mann hun hadde sparret mot mange ganger og hun visste hva som var hans styrke og svakhet og hun vant enkelt. Hun var blant de beste der og klar over det, men hun overdrev ikke og sørget for at alle så hva hun gjorde.

Da hun var ferdig med demonstrasjonen rant svetten av dem begge og hun bukket seremonielt for å vise at kampen var over før hun trakk seg tilbake. Karene virket giret på å bruke det nye de hadde lært og hun kjente seg underlig tilfreds da hun gikk mot hovedbygget. Hun gledet seg ikke til å snakke med Torean men det måtte til. Han var ledig og hun slapp rett inn da hun kom til kontoret hans. Han satt med noen papirer og smilte stresset da hun satte seg foran ham.

«Vær hilset Morghian, huff, jeg går snart fra forstanden av dette her, jeg skulle gitt alt for å være menig igjen!»

Morghian trakk på smilebåndet. «Det mener du ikke ærede!»

Torean smilte litt skjevt som svar. «Vel, kanskje ikke, men dette papirarbeidet er drepen. Hva kan jeg gjøre for deg i dag Morghian?»

Hun sukket lavt og rettet seg litt opp. «Først, har det blitt gjort noe angående forgiftningen?»

Torean nikket kort og åpnet en skuff i skrivebordet, tok frem en ørliten eske. «Denne ble funnet utenfor matsalen, i søpla. Det luktet mistenkelig av den.»

Morghian tok den og snuste varsomt, hodet hennes rykket tilbake og hun gispet lavt. «Guder, det er jo…»

Torean smilte barskt. «Giften ja, la oss håpe at dette var alt den potensielle morderen hadde.» Han lente seg bakover. «Vi har skjerpet vaktholdet og nå blir alle undersøkt før de slipper inn i matsalene, vi har sagt at det er fordi vaktene trenger trening men det går vel ikke lenge før katten er løs av sekken.»

Morghian nikket urolig. «Og Lirion?»

Torean smilte kort. «Han greier seg utmerket, har helse som en okse sier de. Flaks at det var en alv som ble forgiftet og ikke et menneske, da ville stakkaren stupt nesten momentant.»

Morghian nikket og samlet seg for å snakke om neste tema.

«Ærede Torean, det er en sak jeg vil ta opp med deg, jeg tror du kan gjette hva?»

Torean støttet haken i hendene, sendte henne et oppgitt blikk gjennom den tette grå luggen. «La meg gjette tre ganger, Abhelas, Abhelas, Abhelas?»

Morghian sukket og nikket. «Mennene begynner å mukke ærede, og han sprer usikkerhet i troppene. Det er ikke trygt med en slik mann der, hva om noe skjedde? Han er den svake lenken som kan sprenge hele kjeden!»

Torean sukket, gjemte ansiktet i hendene med en trist mine. «Jeg vet, og ærlig talt, jeg ønsker kreket dit pepperen gror og lengre. Han er en pest og plage og har alltid vært det men mine hender er bundet!»

Morghian svor stygt. «Han kan ikke utvises eller hva?»

Torean slo ut med hendene og smilte skjevt. «Stemmer, ikke uten at vi får ganske så mange problemer på nakken, hans familie er svært mektige og de spytter inn temmelig mye penger i hæren hvert år, vi vil ikke slakte gullgåsa.»

Morghian lukket øynene med et stivt utrykk i ansiktet, hun kjente seg fanget. «Mennene mine stoler på meg ærede, de stoler på at jeg skal løse problemet! Det må da være noe vi kan gjøre?»

Torean klødde seg i hodet. «Han er sendt hit for at vi skal gjøre et mannfolk av ham, vel, det er kanskje en løsning men den er ufin.»

Morghian så oppfordrende på ham. «Snakk ærede og jeg lytter!»

Han smilte kort. «Tenkte meg det Morghian, det tjener deg til ære. Vel, vi har reservetroppene i grenselandsbyene. Det er meget tøft der ute og jeg gjetter på at han kommer til å trygle om å få reise hjem temmelig fort.»

Morghian kjente en strime av iver slå igjennom hos seg. «Ja, ja, send ham dit!»

Torean så fort på papirene sine. «Det skal jeg forsøke ja, men det er en måned til neste utskiftelse og før det går det bare ikke, dere får tåle ham i fire uker til, greier dere det?»

Morghian nikket heftig. «Når vi vet at vi blir kvitt ham ja, vi skal klare det.»

Torean smilte vennlig. «Det er ypperlig min venn, og nå bør du gå og få et bad, du lukter svette!»

Morghian rødmet kort og reiste seg, gjorde honnør. «Badet er neste stopp ærede, jeg har akkurat trent dem i nærkamp så det er ikke uten grunn at jeg stinker!»

Torean nikket faderlig og vinket henne ut og Morghian sukket lettet over at dagens offisielle plikter var over.

Badet lå ganske nær hovedtårnet, det var en svær bygning bygget over flere varme kilder og dampen fra pipene lå alltid over kvartalet. Det luktet svakt av svovel på lang avstand og det var plantet en god del trær og andre vekster rundt der, liksom for å gjøre det mer innbydende. Morghian gikk rett til fløyen for offiserer, det var et av privilegiene ved å være offiser, at en fikk egen adgang til en del slike etablissementer. Bygget var laget i marmor og lignet nesten et tempel med sine vakre søyler og statuer og det var elegant pyntet med fargede mosaikker i vegger og tak og flerfargede steiner i golvet. Morghian hadde alltid syntes det var den vakreste og mest fredfulle bygning i byen og hun var ikke alene om det. Det var lite folk der på denne tiden av døgnet og Morghian var nesten alene der hun gikk inn til avkledningsrommene.

Det var små avlukker med lås og hun fikk av seg den støvete uniformen og trakk på seg en tykk badekåpe med et lettelsens sukk. Det var varmt og klamt der og hun svettet allerede da hun gikk bort til skranken der klær ble tatt imot til rens. Det var særskilte kanaler der med varm luft som tørket klær på rekordtid og hun visste at uniformen hennes ville være ren igjen når hun var ferdig med badet. Det var fem bassenger der inne, atskilt med vegger og dører av tykt stoff og det var mange tjenere der inne samt massører og folk som var eksperter på helse og kroppspleie. Morghian gikk bort til bassenget med varmt vann og slapp kåpen.

Hun hadde vegret seg for å være naken sammen med fremmede de første månedene hun hadde vært i byen men nå gjorde det henne ikke noe. Hun så at det bare var to andre i denne avdelingen nå og begge var middelaldrende kvinner, antagelig offisershustruer. Hun steg ned i varmen og ynket seg nesten, det var meget varmt men hun tvang seg til å dukke seg helt. Etter litt vente hun seg til det og svømte litt før hun fant et sete langs kanten og satte seg for å slappe av. Det var til og med nakkestøtte på setene og hun lukket øynene og lot varmen sive inn i kroppen og løsne stive muskler og svette.

Det gikk ikke lenge før Morghian faktisk dormet av og ble sittende der å sove. Hun hadde vært sliten og stresset og roen der inne var for mye for henne. Hun drømte igjen, det var den andre drømmen denne gangen og hun visste faktisk at hun drømte, det var uvanlig. Hun sto i en mørk skog igjen, rundt henne følte hun ondskap på alle kanter og foran henne, knapt synlig i mørket, ruvet en storreist skikkelse med glødende øyne. Skapningen var vanskelig å skjelne men øynene glødet kattegrønt i mørket og stemmen var som lyden av torden der den sakte resiterte noe hun ikke hadde den minste mulighet til å forstå. Hun kjente seg fanget og vred seg mens hun klynket svakt.

Hun ble vekket av at en av badevaktene rusket henne i skulderen. «Våkne ærede, du har mareritt.»

Morghian satte seg brått opp og hikstet kort etter luft, hun kjente seg merkelig doven og svimmel og forsto at hun fikk kare seg opp. Hun takket og steg opp, gikk over i et annet rom med kjølig vann og det var som en velsignelse å kjenne det slå om seg. Hun svømte litt til og så gikk hun til rommene med massasje og pleie. En høy mørk kvinne sto ved ene benken og Morghian smilte litt sjenert og la seg ned. «Kan du noen knep som kan berge ansiktet mitt? Jeg ser snart ut som et spøkelse!»

Kvinnen løftet varsomt Morghians ansikt mot lyset og studerte det nøye med en kort oppgitt hoderisting. «Du er slem mot deg selv ærede, dette har pågått en stund men frykt ikke, vi har botemiddel.»

Hun sendte en tjener av gårde og etter litt kom han tilbake med noen boller og begre som luktet mildt sagt sært. Kvinnen smilte oppmuntrende til Morghian. «Slapp av ærede, vi skal gi deg kongelig forpleining.»

Etter to timer var Morghian både blitt knadd og behandlet med ansiktsmasker og kremer og hun kjente at hun luktet som et parfymeri da hun omsider fikk gå derifra. Uniformen og undertøyet var rent og tørt og hun trakk det på seg med et salig smil. Nå var det universitetet som sto for tur og hun aktet å finne svaret på problemene sine. Hun kom ikke til å gi seg før det gikk. Ute var det faktisk et svakt duskregn da hun kom ut og hun kjente at luften alt var i ferd med å bli friskere, hun løftet nesen og nøt lukten før hun begav seg mot universitetet.

Det lå et godt stykke unna så hun kapret en av de små tohjulskjerrene som fungerte som drosjer og kusken syntes visst at det å få en El’arn som kunde var storveies, så han holdt en mildt sagt selvmorderisk fart gjennom trafikken. Morghian klamret seg til armlenene med hjertet i halsen mer enn en gang. Hadde hun selv kjørt ville hun frydet seg men hun likte ikke å legge sitt liv i andres hender.

Universitetet var enormt, ti svære bygninger som var forbundet med både broer og gangveier og ganger under bakken og det var en stor park i midten. Her fikk både adelige og den gemene hop studere om de ble antatt. Det var strenge inntaksprøver og ingen kunne kjøpe seg en plass om de ikke hadde det som trengtes. De fleste studentene der lærte om alt fra krigskunst til kunst men en stor andel var blivende magikere og for dem var opptaksprøvene ikke bare vanskelige men direkte livsfarlige. De måtte ha kraften ellers var det bare bortkastet tid å prøve å lære dem noe og av femti som prøvde greide bare en å bli tatt inn.

 Morghian var vant med alt det underlige som skjedde ved dette stedet, hun hadde blitt herdet og reagerte ikke på snakkende trær eller benker som løp sin vei når en prøvde å sitte på dem.

Etter århundrer med magiundervisning der var det knapt en gjenstand som det ikke hvilte en eller annen form for besvergelse over ble det sagt.

Hun stanset ved en bod som solgte småretter og kjøpte seg en stor rundpai, det var ganske enkelt paifyll og kjøtt bakt inn i en tykk velsmakende deig. Det hele var formet som en svær pølse og hun brukte tid på å få i seg alt men det var pengene verdt for det smakte utsøkt og stagget den verste hungeren. Hun skylte alt ned med et stort glass med ferskpresset fruktsaft og kjente at velbehaget spredte seg gjennom kroppen. Hun var klar til å besøke biblioteket.

Det var en respektinngytende plass med flere strenge og strikse damer som virket for å beskylde alle og en som kom dit for å ønske å ødelegge bøkene deres. Det var nemlig liten tvil om at bøkene var nettopp deres. I det minste trodde de det. Hovedrommet var enormt og taket ble båret av minst tyve grove søyler pyntet med malerier av fortids helter og sagn og golvet var dekket med svære bokhyller. Alt var systematisert og merket og Morghian stønnet lavt innvendig da hun så hvor stor avdelingen for språk var. Hun kunne lete her et år uten å komme halve nær riktig bok, om riktig bok i det hele tatt eksisterte.

Hun bestemte seg for å jobbe i system, noen språk kunne hun uten videre utelukke siden hun kjente til dem og andre var også usannsynlige men allikevel ble hun sittende igjen med en hel bokhylle. Dette kom til å ta tid og hun kjente at frustrasjonene allerede begynte å arbeide i henne. Hun var ikke tålmodig når det gjaldt papirarbeide. Det hang svære magiske lamper over hver hylle og noen mindre i mellom der det var satt opp bord og benker og Morghian passet seg nøye for å lage lyder. De magre bibliotekarene lignet nesten en slags gribber der de patruljerte sitt domene på evig utkikk etter noen de kunne kaste ut.

Antagelig var de greie damer men Morghian var litt redd de strenge oppsynene og prøvde å unngå dem i det lengste. Hun fant noen svære bøker og gav seg til å bla nesten desperat. Tiden gikk og nye ble funnet og andre satt på plass igjen og hun forsto at det språket hun hadde hørt ikke var vanlig, det måtte være nærmest glemt om det ikke bare var noe hennes egen hjerne hadde kokt i hop. Hun lekte med tanken på å gå over til avdelingen for drømmer og drømmetyding da en av bibliotekarene kom spaserende. Det var en heller kort kvinne som måtte være rundt seksti og hun hadde smilerynker rundt øynene og en blomstret kjole som kanskje ikke akkurat var kledelig men som så avgjort livet opp i de dystre fargene der inne. Hun la hodet på skakke og så vennlig på Morghian som strevde med en bok så svær at hun hadde vansker med å løfte den. «Har du vansker unge dame?»

Morghian smilte forsiktig og frustrert. «Vel, æh, ja, det har jeg.»

Damen kom nærmere og så på tittelen på boka. «Hmm, språk fra det gamle Bhargistan, det er tung lektyre unge dame, hva er det du er ute etter?»

Morghian likte faktisk denne damen, hun virket ikke så stiv som de andre. «Vel, det er litt skrudd, jeg har hatt noen underlige drømmer og det blir sagt merkelige ting i dem, på et språk jeg ikke skjønner. Det er mulig at det bare er tull også men jeg vil så gjerne vite det. Og her en dag snakket en Sha’vlat til meg og det var på det samme språket tror jeg, det var helt uforståelig.»

Kvinnen lyste opp, antagelig sanset hun en utfordring. «Det høres spennende ut unge dame, vel, jeg tror vi har all verdens språk referert til her, langt fra alle er komplett men alle er nevnt i det minste.»

Hun fant frem en lapp fra en lomme og en blyant og smilte nesten kokett. «Si hva som blir sagt, så skal jeg se om jeg kan hjelpe deg!»

Morghian pustet lettet ut og begynte å langsomt resitere det hun husket og kvinnen noterte nøye ned hvert et ord. Hun tygde på blyanten og rynket pannen. «Dette ser mildt sagt arkaisk ut men jeg skal prøve å finne det, jeg kjenner disse bøkene bedre enn deg vesla, så kom tilbake i morgen du, da skal jeg se hva jeg kan gjøre.»

Morghian smilte og var meget positivt overrasket over velviljen og damen smilte søtt og klappet henne på armen. «Det er ikke noe som er så spennende som å finne ut av slikt skal jeg si deg, noe helt annet enn å katalogisere og ordne støvete skrifter.»

Morghian nikket og takket overstrømmende før hun gikk ut igjen.

Det å kanskje kunne løse det gjorde at humøret hennes steg til nye høyder og hun plystret mens hun tok seg tilbake til hovedtårnet. Hun hadde ikke vakt denne dagen så hun besøkte kampdragen sin. De øverste etasjene var ikke så åpne som dem for de vanlige ridedragene. Kampdrager var mer aggressive mot andre av sin art og likte ikke å se andre rundt seg hele tida så de ble holdt i egne rom. Morghians kampdrage het Langklo og var en mørk rød skapning med kort hode og store ildgule øyne. Den var ikke kjælen slik som Ildklinge og tolererte bare folk når den skulle ris og hun sto bare utenfor og betraktet den en stund. Den så frisk og sunn ut, skjellene glinset og øynene var klare og ville og uten hvite hinner eller andre tegn på dårlig kondisjon. Hun ble fornøyd så hun gikk ned og tok Ildklinge ut for en varsom flygetur. Den var litt støl etter dagen før så de fløy bare pent rundt byens ytre mur en gang. Morghian nøt det og Ildklinge bare lå på vinden og virket for å kose seg også.

Det lå en varm duft av blomster på vinden nå, alle frukttrærne i byen blomstret og Morghian kjente at det var som å fly på en sky av parfyme. Dagen hadde vært meget vellykket og hun smilte fra øre til øre da hun leverte dragen over til oppasserne og fant en hest for å ri hjem. Det var ennå tidlig på ettermiddagen så hun stanset ved en kro og spiste middag siden hun ikke orket tanken på kantinen i leilighetskomplekset. Den var som regel full av unger og sure kvinnfolk og maten der kunne vært laget dagen byen ble grunnlagt etter smaken å dømme. Hun gikk hjem til leiligheten og skiftet til sivil og så gikk hun til parken med et par gode bøker og satset på å slappe totalt av resten av dagen.

Hun var ennå i parken på sitt yndlingssted da Ayren fant henne på kvelden, hun var oppslukt og merket ham ikke før han la hendene over øynene på henne og hun skvatt og hylte litt ungpikeaktig. Det var ikke vanskelig å finne ut hvem det var og Ayren klemte henne kjærlig og overtalte henne til å bli med den faste gjengen ut på byen. Senere skulle Morghian tenke tilbake på den kvelden med en slags sår glede, hun hadde vært genuint lykkelig. Alt vondt var liksom glemt og alt var bare glede. Hun ble med Ayren hjem og de tilbrakte hele natten på balkongen hans og Ayren lo og sa at han blåste i om at noen så og hørte dem. Den varme sommerlufta var som kjærtegn mot huden og Morghian sovnet i armene hans med et fornøyd lite smil om munnen.

Dagen etter våknet de svært sent men begge hadde fri og de ble liggende til de av anstendighetsårsaker ikke kunne bli der ute lenger. Noen av naboene var pripne og ville ikke ha godt av synet av dem. Morghian trakk på seg noen lette sivile klær og nøt å ha håret løst og Ayren var mer enn lovlig kjekk i sin permuniform. Morghian fikk lagd litt frokost og så dro de til biblioteket. Morghian var meget usikker på om den aldrende damen hadde greid å finne ut noe som helst men turen var i det minste fin og hun gledet seg over å få en hel dag sammen med Ayren. Det var helt stille i biblioteket, det var en høytidsdag for mange folk der og det gjorde at byen også var rolig. Morghian så seg rundt og brått kom den gråhårete bibliotekaren løpende så den blomstrete kjolen sto bak henne. Hun var vill i øynene og trakk dem begge med seg mot et avlukke. Morghian kjente et fort gufs av uhygge, det var nesten som et deja vu om noe nifst.

Kvinnen så smalt på Morghian. «Hva slags drømmer er det egentlig du har jente? Det tok meg timer å finne ut hva slags språk det var og jeg greide bare å tyde litt men det gir meg frysninger!»

Morghian trakk pusten og Ayren grep henne fort i handa, som for å trøste henne. «Hva slags språk var det?»

Kvinnen sukket. «Et jeg måtte over i magikernes avdeling for å finne. Det ble kaldt mørkets tale for det ble bare brukt av mørke magikere, slike som studerte de forbudte kunster.»

Morghian gispet. «Det har ikke vært slike på mange tusen år.»

Ayren nikket. «De ble henrettet alle sammen og magien over byen tillater ingen slike å komme inn i den.»

Kvinnen la hodet på skakke og så skarpt på dem. «Si ikke det barn, si ikke det. De var mektige de gamle og mang en kunst de kunne er glemt i våre dager. For alt vi vet driver de ennå sine mørke kunster på skjulte steder.»

Hun sukket og trakk frem et pergament. «Jeg måtte nærmest trygle en jeg kjenner om hjelp og han fant bare noen få ord. Dette er hva som blir sagt i drømmen, tror vi. Noen ord har vi satt inn og tror de er riktige utifra sammenhengen.»

Morghian tok nølende pergamentet og leste sakte. «Vokt deg barn av de glemte, ordene som ble ytret på den mørkeste dag har atter fått kraft. Mørkets øyne hviler på deg.»

Morghian så uforstående på kvinnen som rakte henne et annet pergament. «Her er det vi kom til var det Sha’vlaten sa til deg.»

Morghian sukket og leste det høyt. «Dødens kyss vil være deg nær når mørk ild brenner?»

Hun kastet fra seg pergamentene med en irritert mine. «Hva pokker betyr dette? Det er bare tull!»

Kvinnen så ned, det var noe fjernt i blikket hennes. «Det kan hende, men det er gamle sagn som…»

Hun avbrøt seg selv. «Nei, jeg er bare gammel og rørete og dere er unge og sterke og vet best, kall det hva du vil ærede, gjerne forvirrede ord uten mening.»

Morghian tok seg sammen. «Jeg er takknemlig for at du hjalp meg, det er jeg virkelig, men ikke noe av dette gir mening.»

Kvinnen skakket på hodet. «Det får jeg håpe for din skyld at det ikke gjør, for det lyder ganske så illevarslende uansett.»

Ayren reiste seg og smilte kort. «Hun har god fantasi, og Sha’vlaten kan ha tatt henne for å være en annen, de er jo blinde blir det sagt.»

Morghian skar en kort grimase. Den hadde kjent henne, men det sa hun ikke høyt og hun ble med Ayren ut etter å ha gitt damen noen sølvklør for bryet.

Ute ble liksom ordene enda mer absurd. Sola skinte varmt og fuglene sang og folk gikk rundt med glade fjes. Hun ble enig med seg selv om å glemme alt sammen og heller satse på sove drikker, da fikk en i hvert fall ikke mareritt.

Resten av dagen brukte de på å handle og følelsen av uhygge forsvant totalt. Hun møtte på flere venner og satt ved en kro og skravlet og ting var som de skulle være.

Den neste dagen ble også normal, Lirion var blitt enda bedre og Morghian og de andre begynte å tro at det hele hadde vært en feiltagelse, at det kanskje ikke var meningen at noen skulle dø. Det var mange der i byen som misunte soldatene og mange så opp til dem og det hadde hendt at særlig kvinner prøvde å lure i de mest attraktive kjærlighetsdrikker og slikt. For en uten kjennskap til droger kunne det gå an å ta feil. Lirion selv kunne ikke fatte at noen ville prøve å ta livet av ham og det kunne ingen andre heller. Saken gled langsomt ned i rekken av hendelser der og ingen snakket om det lenger. Morghian hadde nok med sine plikter og hun drømte faktisk ikke mer illevarslende og ting falt tilbake til det normale.

Troppen som var utkommandert til utmarsj kom seg vel av sted og Morghian så nøye etter at de hadde godt nok utstyr. Vanligvis skulle hun vært med men en annen offiser hadde meldt seg frivillig siden han hadde slekt i den landsbyen de skulle til og Morghian var bare glad til. Karene tok det egentlig ganske greit også og ingen mukket for de forsto at det ikke kom til å bli presset på tempoet mer enn høyst nødvendig. Morghian forsto det da de kom tilbake etter fire dager, ingen var sårføtt og de hadde egentlig nesten tatt det som en slags ferietur. Det hadde i hvert fall øket moralen i troppen og karene virket fornøyde og i god form.

Det ble nesten en hel uke før noe skjedde og da skjønte Morghian at det hadde vært stillen før stormen. Hun og Orha og Shiaban og et par andre offiserer satt på en fortausrestaurant i et av de finere kvartalene i byen. De hadde ettermiddagen fri og dagen var virkelig fin. De diskuterte ulike ståltyper i sverd og hvordan en skulle temme en god ridedrage og alle var avslappet og koste seg. Morghian var akkurat ferdig med å fortelle om en rekrutt som hadde landet feil på et treningsapparat og slått seg grundig der nede da en brå vind føk over dem og fikk dem til å kvekke og se opp.

Det var drage vinger som hadde laget vinden og Morghian bannet sint. Det var ulovlig å fly så lavt mellom husene.

Dragen var en ridedrage av den dyre typen, et elegant dyr med sølvbeslått seletøy og vinger med vakre jevne mønstre. Orha så storøyd på at rytteren snudde den for enden av plassen, vinge vinden fikk takene til å blafre på bodene og mange skrek forbannelser ut av et rettferdig sinne. «Han lander? Hva pokker er dette?»

Morghian reiste seg nesten, hun så at dragerytteren tvang dyret ned med harde rykk i tøylene og dragen skrek skremt og bakset vilt med vingene. Det var dårlig plass der og dyret tok bakken med et brak som fikk kopper og service til å danse på bordene. Den prøvde å holde balansen men landet på brystet med et dunk og en klynkende lyd ingen skulle kunne ventet fra et så stort dyr.

Shiaban så kaldt på men Morghian så en bekymret rynke i pannen hennes. Rytteren hoppet ned på bakken og flere gateselgere kom og skrek i munnen på hverandre og krevde erstatning for vogner og skur som ble ødelagt. Dragen kavet seg opp på beina igjen men sto og skalv med hodet nede på bakken.

«El’arn Morghian, er El’arn Morghian å finne her et sted?»

Mannen overså alle de sinte menneskene og gnomene og dvergene og andre rasene og banet seg vei mot restauranten. Morghian kjente seg brått iskald innvendig, noe var forferdelig galt, hun visste det instinktivt. Et øyeblikk fryktet hun at det var Ayren som hadde hatt en ulykke men noe sa henne at de ikke ville gått til så drastiske steg som å sende en dragerytter etter henne for det. Hun reiste seg og ropte til ham. «Jeg er her!»

Mannen løp bort til henne og knelte fort som tegn på respekt. Han var en av de profesjonelle budbringerne som arbeidet for hæren og ingen offiser. «Jeg har blitt sendt for å hente deg Morghian, det gjelder en av dine soldater.»

Morghian så skremt på ham. «Er Lirion død?»

Mannen smilte stivt «Nei, dette gjelder en viss Abhelas.»

Morghian ble stående helt stiv, så kjente hun at et forferdelig villsinne brøt seg vei opp gjennom henne. «Abhelas? Hva har den lusne unnskyldningen for en mann gjort denne gangen?»

Bud rytteren kremtet kort. «Det er ikke hva han har gjort men hva han gjør ærede!»

Han senket blikket ydmykt.

«Forklar deg!»

Mannen rettet seg opp. «Han har utfordret Lord Eyvarn til duell ærede, på øvelsesplassen til tropp fire, og lagt en magisk mur rundt så ingen kommer inn til dem!»

Morghian kjente at beina ble gele under henne og hadde ikke Shiaban grepet henne diskret i beltet ville hun veltet overende. Hun kunne ikke fatte dette, det var et så grovt brudd på reglene at en mann ville bli dømt til å vandre spissrotgang for det. Lord Eyvarn var en mesterfekter som var kommandant over en brigade av byvakten og alle kjente ham og visste hvor dyktig han var og hvor viktig han var for stabiliteten i hæren. Det gikk rykter om at den neste overkommandanten kanskje ble ham. «Det…» Hun rensket stemmen. «Det er galskap, hvorfor trenger dere meg der?»

Mannen svelget. «Fordi de tror du kan stagge ham, de tror han har blitt gal.»

Morghian sukket kort, det var virkelig ille og hun forsto ikke at Eyvarn ikke bare slo ut den elendige tosken. Budet smilte litt skjevt. «Jeg skulle tilbudt deg skyss men dragen min er skadet og jeg må skrive ned alle skadene slik at alle får erstatning, er redd det vil ta sin tid. Det er en leiestall like rundt hjørnet.»

Morghian nikket tamt. «Jeg kjenner til den.»

 Hun kjente seg helt fjern og nesten lammet av nyheten.

Orha fiket til henne. «Hei, våkn opp, du må dit med en gang jente, sett i gang!»

Morghian hikstet og la på sprang og de to ble med henne.

Leiestallen var en av de virkelig fine, av dem adels folk brukte og det var bare fullblods dyr der. Store vakre hester av edel rase og avstamning. Stallkarene så forskrekket på de tre offiserene som kom springende med ville øyne men de forsto at det hastet og en kom og bukket servilt og spurte om hva de trengte.

«Raske hester mann, det er brått om Gi oss de raskeste du har!»

Morghian formelig trippet. Ble Eyvarn for sint kunne han antagelig miste besinnelsen og drepe Abhelas som tross alt bare var en menig og hun ville ikke være den som fortalte hans fine slekt hva som hadde skjedd.

Stallmesteren virket litt skremt av de tre «Lover dere å ri dem pent?»

Morghian så kaldt på ham. «Nei, det står om liv. Rir vi dem i hjel får dere erstatning fra hæren.»

Mannen sukket tungt og så trist ut. «Greit, det er deres ansvar.»

Noen stallgutter kom leiende på to høye vallaker og en svær svart hoppe. Dyrene virket nesten halvville og Morghian spratt i salen på hoppa, dyret slo med hodet og sloss mot bittet og hun kjente at den hadde krefter i massevis. «Det er hester fra nordre Aart ærede, nettopp temt.»

Morghian bare nikket og sporet merra ut døra, den skjøt ut i gata som en løpsk drage og gikk rett over i vill galopp. Morghian skrek og folk kastet seg til side med bleke ansikter. De to andre kom tett bak og hylte til hestene sine som også var raske men ikke så kjappe i vendingen som den svarte hoppa.

Morghian lot dyret hoppe over boder og gjennom hauger med grønnsaker og tepper. Hun gjorde ganske mange temmelig forbannet men det spilte ingen rolle nå, hun drev hesten nådeløst og merket til sin forbauselse at den ikke virket for å ta seg nær av det. Selv den mest vanvittige fart virket ikke for å tappe den for krefter og den greide glatt sprang ingen annen hest hun hadde ridd ville våget å ta. De pløyde seg vei gjennom trafikken, hoppet over de trege turgherne og brukte både fortau og parker, Morghian kjente at skrekken rev i henne. Dette kunne ende med noe virkelig forferdelig og hun var lettet da porten til forlegningen dukket opp foran henne. Hesten peste og svetten rant men den var ennå frisk og i stand til en spurt og de sprengte inn porten så vaktene bare glante med store øyne. Det sto en stor folkemengde foran treningsplassen og noen skrek og ropte et eller annet. Morghian så den skimrende perlemorsfargen som røpet en magisk vegg og forsto at ingen kom gjennom før en magiker ble hentet.

Hun stanset hesten med et rykk og raste frem til en av kommandantene som sto fremst, han så henne og stirret på henne med svart fortvilelse. «Stans ham, for gudenes skyld!»

Mennene rundt dem var fullstendig stille, hun kjente igjen både offiserer og menige og noen var fra hennes tropper. Hun snudde seg mot plassen og gispet forskrekket.

De to der inne slåss, og det var helt klart at det var en kamp på liv og død. Hun forsto ikke det hun så, Abhelas var lat og treg og visste knapt hva som var riktig og gal ende av sverdet men nå kjempet han med en dyktighet hun aldri hadde sett maken til. Hver bevegelse var ladet med kraft og teknikken var bent fram fantastisk. Lord Eyvarn forsvarte seg desperat men det var tydelig at alven var bedre.

Morghian hikstet av forvirring, hva var dette? Hun formet hendene til en ropert og skrek at Abhelas skulle stanse, at hun beordret ham til det men enten så gav han faen eller så hørte han ikke innenfor muren.

Soldater og offiserer sto som lammet av gru, ingen hadde noen gang overvunnet Eyvarn og nå fikk han praktisk talt grisebank. Morghian hulket og dundret hendene mot den usynlige muren men fikk bare støt og måtte rygge bakover. Eyvarn vaklet av utmattelse, det lange lyse håret var vått av svette og han peste formelig. Morghian bet seg i fingrene av uro og kommandanten skrek rasende til mengden at de fikk finne en magiker litt faderlig fort.

Inne bak muren skjedde brått noe, Eyvarn knelte sakte med blottet nakke, han holdt sverdet ut foran seg som tegn på at han gav seg, at han underkastet seg. For en soldat i de to dragers by var dette et tegn en ikke kunne overse, det å skade noen som overgav seg var utenkelig, det brøt med hele æreskodeksen de alle levde etter. Det var mer tenkelig at en ravn skiftet farge til hvitt enn at en mann der fra riket gjorde noe mot en som underkastet seg slik.

Det kom en merkelig lyd fra bak muren, Abhelas lo, en skjærende kald latter som gjorde Morghian klar over hva som ville skje. Hun skrek og resten av mengden skrek med henne men det kunne ikke stoppe det som skjedde, Abhelas tok et steg frem, svingte sverdet likesom likegyldig og Morghian kjente skriket stivne i halsen i det Eyvarns hode ramlet ned på bakken og kroppen seg sammen mens blod sprutet fra den avkappede halsen.

Hun stirret målløs og forskremt på hodet som rullet bortover og stanset mot muren, bare et par meter fra henne. Øynene var fulle av sand men stirret ennå uforstående på dem og kroppen ble liggende å rykke litt før den ble stille. Blod rant ennå fra halsen og Morghian ble svimmel og kvalm og rakk ikke engang å snu seg før hun besvimte av det makabre synet.

Hun kom til seg selv igjen inne i ene kasernen, en adjutant sto og viftet henne, mannen gråt og Morghian kunne ikke tro det hun hadde sett. Hun satte seg opp og mannen reagerte sporenstreks og rakte henne et glass sterk vin. Hun drakk alt sammen med en gang og hostet, satte beina i bakken. «Hva skjer?»

Hun så at adjutanten skalv, det hadde vært et forferdelig sjokk for alle der. «Muren falt like etter at du svimte av ærede, det beistet prøvde ikke engang å stikke av, han bare lo helt sykt. De har satt ham i fengsel og det blir en høring på et par timer. Du er bedt om å møte der.»

Morghian hikstet. Hun kjente seg kvalm fremdeles, forvirret og skremt. «Det… det regnet jeg med ja.»

Stemmen hennes var svak og hun reiste seg sakte. «Det var umulig, det var…»

Han klappet henne på armen. «Ikke si noe ærede, vi vet alle hva du mener.»

Morghian stavret ut i sola igjen, rett utenfor sto de to venninnene hennes og begge hadde grått. «Tror du ikke at hestene våre stupte før vi rakk frem, å guder Morghian, det må ha vært fryktelig å se.»

Morghian bare nikket stumt, hun var som lammet innvendig, skalv og ristet og følte at alt hadde snudd seg til et mareritt. Hun hørte fottrinn og så at det var Torean, han var blek som en kalket vegg og det var noe i blikket hans som hun aldri hadde sett før. Han virket brått gammel.

«Morghian, hvordan går det med deg?»

Hun nikket kort og svelget sakte, kjente at synet ennå satt klistret på netthinnen. «Jeg har det bra, etter forholdene, burde ikke ha besvimt slik så brått for gudene vet at jeg da er herdet nok men det var noe ved det som var så totalt unaturlig. Det var som om skrekken selv hadde kommet inn i verden i legemlig form, jeg kan ikke beskrive det annerledes. Jeg greide det bare ikke, jeg er virkelig redd fremdeles, et eller annet forferdelig vil skje, jeg er sikker.»

Torean smilte litt trist. «Jeg har sendt bud til familien hans, selv ikke de kan gjøre noe nå. Han myrdet en offiser foran mange andre, selv om mannen bad om nåde. Jeg har aldri hørt om en lignende udåd noe sted.»

 Morghian dirret i det kvalmen steg i henne igjen. «Jeg vil se ham.»

Torean skvatt nesten. «Liket?»

Morghian ristet på hodet. «Abhelas, jeg…»

Hun hulket kort. «Det burde vært umulig, han er elendig til å fekte, så dårlig at han er mer til fare for seg selv enn andre. Eyvarn ville ledd av ham, ikke gått med på en duell slik!»

Torean nikket sakte. «Jeg begynner å fatte hvor du vil Morghian. Kan han ha holdt oss for narr hele tiden?»

Morghian så bare tomt på sin kommandant. «Jeg aner ikke, nettopp derfor vil jeg se ham.»

Torean trakk på skuldrene. «Greit, jeg blir med deg, vi må rett til høringen etterpå, bare så du vet det.»

Fengselet lå i en klippe som var blitt uthult i mange etasjer og ganger og vaktene bukket ærbødig for de to. Det var et mørkt og dystert sted uten annet lys enn fakler og en og annen magisk lampe. Abhelas var satt i den tryggeste cellen og Morghian stålsatte seg. Hun forsto ikke noe av dette. Da de nesten var fremme hørte de tydelige skrik og døra fløy opp, en meget vakker alvekvinne raste frem og tårer tegnet grimer i sminken hennes.

 Hun stanset foran Morghian og Torean og hulket desperat. En høy blek mann kom bak og han virket like rystet. «Det der…»

Hun hulket desperat. «Det der er ikke min sønn, det er ikke blod av mitt blod, kjød av mitt kjød.»

Mannen grep henne mildt om skuldrene og leide henne videre mens hun fortsatte med å skrike og bære seg. Torean så forbauset ut. «Hva mente hun med det? Har de forstøtt ham?»

Morghian sa ikke noe, hun bare gikk inn. Det var et ganske stort rom foran den solide cellen, Abhelas var alene nå og satt på en benk der inne, bare opplyst av noen steinlamper.

Morghian kremtet og gikk nølende bort til stålgitteret. Det var grovt nok til å holde igjen en drage og hun kjente seg rimelig trygg der inne. «Abhelas?»

Mannen på benken løftet hodet sakte og gliste, Morghian skrek nesten, det var Abhelas men allikevel ikke. Ansiktet hadde mistet det trumpete preget, det liksom uferdige. Nå var det ondt, kaldt og følelsesløst og øynene brant av et mørke som fikk henne til å stivne totalt. Det var som å stirre rett ned i helvete, rett ned i et flammende inferno der alt godt opphørte å eksistere og ren ondskap var alt som var igjen.

Hun hikstet og brått var Abhelas på beina, like innpå gitteret og hun kjente en svak stank av svovel i det han grep tak i gitteret og rykket i det så det skalv fra golv til tak. Ansiktet som ble presset mot stålet var heslig, skrekkelig i sin fordreide skjønnhet.

«Moooorrrghhiaaan, Stjeeeerneeeblikk. De kommer!»

Han vrælte av latter og Morghian rakk å se at tennene hans var blitt unormalt lange og skarpe før Torean rykket henne vekk fra gitteret.

«Guder, hva har skjedd med ham?»

Den gråhårete kommandanten var synlig blek og Morghian hulket vettskremt. «Jeg aner ikke, tror det må en magiker til her!»

Fangen gapskrattet ennå og de gikk, greide ikke nærværet hans lenger.

Morghian formelig stormet ut igjen, hun var våt av svette og skremt til margen og hun begynte å ane en forbindelse et sted, en forbindelse som gjorde henne vettskremt hinsides forstanden. Hun grep Torean i ermet. «Du har makt, du må si det til dem, fortelle dem at et eller annet er galt. Abhelas kunne aldri ha drept Eyvarn slik, han ville aldri tillat en duell dessuten. Du må si det!»

Torean tørket henne ømt rundt øynene. «Kjære venn, jeg skal si det, stol på meg.»

Hun pustet lettet ut og de gikk til forsamlings hallen der høringen skulle være. Noen rekrutter fortalte hvordan de hadde oppdaget hva som var i ferd med å skje, og noen offiserer hadde slått alarm. Hele hendelsesforløpet ble rekonstruert og så ble Morghian kalt opp og måtte beskrive Abhelas svært grundig og hun ble kryssforhørt lenge før de alle var skjønt enige om at Abhelas neppe hadde hatt noe nag til Lord Eyvarn eller i det hele tatt kjent ham personlig. Hun var skjelven da de slapp henne ned igjen og hun gikk ut i forhallen etterpå. Orket ikke å høre på resten av saksførselen. Hun visste selvsagt hvor det gikk, Abhelas måtte henrettes for dette men hun ante ikke når eller hvordan.

Torean var fremme og forklarte seg og etter en stund kom han gående, blek av raseri. «Jeg fortalte dem det du sa, forklarte at noe ligger bak, at det ikke er naturlig men de nekter å høre på meg. De tror bare at Abhelas har fått i seg droger eller noe og at han har skjult sine egentlige evner til nå. De nekter å høre på det jeg sier om Eyvarns stolthet og slikt.»

Morghian hulket lavt. «Det er galskap, ser de ikke at noe er forferdelig feil her? Ser de ikke at Abhelas bare var et redskap?»

 Hun lot tårene flomme. «Å guder ha miskunn med oss, jeg er redd han spådde om undergangen.»

Torean klappet henne på skuldrene, prøvde å roe henne ned. «Du overdriver Morghian, du er ute av balanse og i sjokk, Gå hjem og sov, la Ayren passe på deg i natt. Du trenger ro nå.»

Morghian snufset. «Hva ble dommen?»

Torean var hes i stemmen da han svarte henne. «Døden, hva ellers? Han henrettes i overmorgen, de trengte ikke engang en vanlig domsavsigelse siden flere hundre så det skje. Han skal løpe spissrotgang først.»

Morghian svelget tungt. «Hvor mange runder?»

Torean så ned. «Ti!»

Morghian rykket til og løftet hodet. «Ti?, en vanlig mann overlever ikke fem! Han vil være død lenge før bøddelen får gjort jobben sin! Det blir…»

Hun regnet fort i hodet. «Tusen slag!»

Torean nikket. «Med svepe og stokk ja, jeg synes de overdrev men de hører ikke på meg, jeg begynner visst å bli gammel.»

 Det siste kom ironisk.

Morghian snufset dypt. «De er arrogante er de, de burde lytte til deg!»

Torean smilte trist. «De tør ikke, det er saken. De tør ikke innse hva som har skjedd for det vil bety for mye tenking for dem. De velger det enkleste og håper at de ikke må svi for det senere.»

Morghian så ned, hun kjente seg underlig sliten. «Gudene må være med oss Torean, de bare må. Jeg føler på meg at dette bare er starten på et eller annet forferdelig.»

Torean sukket tungt og satte øynene i henne temmelig skarpt. «Gå hjem Morghian, det er en ordre. Du trenger hvile. Jeg vil ikke se deg her før etter henrettelsen, er det klart?»

Hun gjorde en fomlete honnør og snudde seg, kjente at øynene var såre og hodet merkelig stint. Det ville bli godt å få hvile litt.

Hun var ikke kommet langt før Ayren dukket opp, han grep henne ganske enkelt og løftet henne opp og hun orket ikke engang å protestere. Det var som en mur mellom henne og verden og det skulle mye til for å få den muren til å falle. Ayren bar henne hjem til seg selv, opp alle trappene uten engang å stanse og han snakket heller ikke. Kanskje han forsto at ord ikke var det hun trengte nå. Vel innenfor døra fikk han av henne sverdbeltet og støvlene og sverdet og trakk av henne uniformen. Deretter ble hun plassert i den beste stolen hans og han helte i en dryg drink til henne av den vesle lommelerka som inneholdt ursh. Morghian orket ikke engang si noe på det. Hun svelget ned og kjente seg litt bedre men ennå var hun nesten som i et slags sjokk. Ikke noe betydde noe for henne og alt hun ønsket seg var å gjemme seg for verden. Ayren kledde av henne resten også, helte i henne mer brennevin av mer tvilsom karakter til hun kjente seg aldeles snurrete og så fikk han henne i seng og bredte over henne. «Sov nå Morghian, la dagens kamp være glemt og la nattens hvile komme.»

 Han kysset henne på pannen og det siste hun merket før mørket tok henne var at han mumlet navnet hennes merkelig trist.

Morghian sov til langt ut på neste dag, da hun våknet var Ayren der igjen og han helte i henne mer ursh og hun kjente seg bedre men det var ennå noe som hang igjen i henne. Gudene skulle vite at hun hadde sett nok død til å være herdet. Hun hadde sett folk som var blitt trampet ned av løpske kvegflokker, krigere nærmest kappet opp med sverd, likene som lå igjen på slagmarker og ofrene for blind vold. Hun hadde sett skader og smerte og hadde trodd at lite skulle gå inn på henne men slik det var nå hadde synet av Eyvarns død lammet henne. Det hadde vært så rått, så følelseskaldt og så totalt meningsløst, så bortkastet.

 Hun ble liggende å grunne over det lenge, over hva Abhelas kunne hatt å hente ved å drepe lorden men fant ikke noe. Abhelas hadde helt klart ikke vært seg selv, han måtte være besatt og selv om Morghian ikke likte mannen likte hun tanken på at han skulle henrettes slik enda mindre. Han trengte en eksorsist og ikke en henrettelse, men ingen trodde henne.

Ayren kom med mat til henne og en bok og hun spiste og prøvde å lese men det gikk dårlig. Tankene hoppet vilt frem og tilbake og hun greide ikke å konsentrere seg i det hele tatt. Det var som om det avhugde hodet trillet frem foran øynene på henne gang for gang til hun syntes hun nesten ble gal av det. Ayren var ute en liten stund og da han kom tilbake var hun på nippet til å stå opp. Hun orket ikke å bli i senga som om hun skulle vært syk Ayren beordret henne ned under teppene igjen og hun ble irritert og prøvde å krangle med ham men det gikk heller dårlig. Han truet henne med å binde henne og hun ble sittende der med en merkelig følelse av å være hjelpeløs, at ingenting hun gjorde kunne utgjøre noen form for forskjell. Det var ingen god følelse.

Hun brast i gråt flere ganger i løpet av ettermiddagen, som regel nesten helt uten grunn og Ayren var alvorlig bekymret for henne. Hun spiste det han gav henne men var ellers rimelig sløv og han fikk brakt opp vann og en stamp og fikk henne til å bade. Hun slappet av i det varme vannet og han ble sittende å holde rundt henne lenge. Alt det merkelige som skjedde hadde uroet ham også og han skulle gladelig innrømme det for seg selv men ikke for henne. Nå trengte hun hans styrke å støtte seg på og han aktet ikke å svikte henne. Mot kvelden roet hun seg igjen og da de gikk til sengs var hun nesten som vanlig, bare litt stillere enn ellers. Ayren håpet bare at dagen etter skulle passere uten alt for store påkjenninger.

Morgenen kom med plaskregn, et meget passende vær for en slik dag. Det var kommet bud om at Eyvarn skulle begraves dagen etter og Morghian tok nyheten med en merkelig ro Ayren ikke var sikker på om han likte. De kom seg opp og fikk på seg uniformene som ble brukt ved spesielle begivenheter. Morghian slet med sin og Ayren hjalp henne og kjente at hun var merkverdig anspent. Egentlig burde hun blitt der men alle offiserer var pliktige til å være til stede ved en henrettelse og især en slik en. Morghian ville ikke ha mat og Ayren forsto henne. Han kjente godt til dommen og visste at det kanskje var lurt ikke å ha noe i magen.

Da de ankom den store plassen i søndre parken som var satt av til slikt var det allerede svart med folk der. Noen hadde klatret opp i trærne for å se og noen vakter løp rundt som strikkballer og prøvde mer eller mindre desperat å holde orden på folkemengden. Morghian var stille nå også, merkelig blek og forknytt og Ayren ønsket at han hadde kunnet skåne henne for dette. Offiserene fikk orkesterplass og de fant plassene sine. Torean hadde arrangert så Ayren fikk sitte ved Morghian og han sendte en takknemlig tanke til den gamle kommandanten.

 Det var stilt opp to rekker med soldater fra kongens elite garde der, femti i hver rekke med ansiktene mot hverandre på to korte skritts avstand mellom rekkene og mennene. Alle bar sveper eller lange slanke stokker og det var annenhver gang. Morghian ble enda blekere da hun så dem og Ayren klemte handa hennes medfølende.

Etter en stund var alle som måtte være til stede der og det hele kunne begynne. Den dømte ble kjørt inn i en gammel kjerre trukket av et gammelt muldyr og Morghian gispet lavt da hun så ham. Han hadde magret voldsomt av på to dager og hun forsto at dette slettes ikke var normalt. De måtte da se det? Fangen ble slept frem av to svære vakter og Morghian hørte at han bannet og svor med underlig dyp røst, han hadde ikke hørtes slik ut før. Ordene var uforståelige og Morghian kjente det skarrende språket igjen. Hun følte frykten gripe seg dypt om hjerterøttene.

En av byens øverste leste opp dommen igjen og Abhelas kom bare med grove fornærmelser til gjengjeld. Det virket ikke for at hans nær forestående skjebne gjorde ham noe i det hele tatt. Han ble slept frem foran linjene og lenket til en kjetting som gikk mellom rekkene, to lag med menn sto i hver ende, han ville bli tvunget til å løpe eller gå mellom dem. Morghian stønnet lavt og Ayren sukket lavt og strøk henne over håret. Ti ganger mellom rekkene var mye mer enn noen kunne vente at noe levende vesen skulle overleve.

Signalet ble gitt og mannen ble slept frem mellom rekkene, hver mann avleverte et slag og da han stavrende nådde enden var ryggen allerede blodig. Morghian stønnet og snudde seg, gjemte ansiktet mot Ayrens bryst. Det var flere som ikke likte det de så, mange fant det for strengt eller i det minste som sløsing av tid. Morghian hørte på folkemengden når Abhelas nådde enden av en runde, det lød et stønn blant dem. Hun nektet å se og etter noe som virket for å være en evighet brøt en av de øverste der inn. Abhelas lå nå og måtte slepes og dermed ble det satt stopper for spissrotgangen. Morghian var meget lettet over det.

Hun rakk å se at mannens rygg var en eneste masse av blod og i stykker pisket vev. Det var grotesk og hun svelget surt. Det var satt opp en blokk der og en bøddel ventet allerede, med skjerpet øks. Siden Abhelas var en ugjerningsmann av de sjeldne ble han henrettet med øks i stedet for med sverd som var en mye mer ærefull måte å bli drept på. To vakter halte med seg kroppen bort mot blokka og brått begynte den dømte å skrike, det burde vært umulig med tanke på den omgangen han hadde fått men det var virkelig skrik, vettskremte fortvilte skrik som fikk Morghian nesten til å besvime. «Det har forlatt ham nå, i tide til å la ham forstå.»

 Ayren nikket sakte.

«Må gudene se i nåde til ham.»

Morghian snudde blikket vekk, hørte bare suset av øksa og et dempet tsjokk og så gikk det et sus gjennom folkemengden. Hun så ned og kjente en varm tåre mot kinnet, tørket den vekk nesten med undring.

Folkemengden ble stående en stund å rope og bue men så løste den seg opp og Morghian og Ayren gikk langsomt vekk. De følte seg underlig tomme begge to, de hadde sett noe så ondt at de knapt kunne fatte det og Morghians dystre tanker virket for å være varsler om ting som skulle skje. De kommer hadde Abhelas sagt, Morghian skulle gitt svært mye for å få vite sikkert hva det var som kom.

Oversikt