utdrag romaner

Utdrag snøtigerens klør bøk en

Her følger et lite utdrag fra roman serien Snøtigerens klør, hentet fra bok en i serien. Det blir nok etterhvert flere bøker i serien, for øyeblikket er det fjorten.  Håper dere liker det og blir fristet til å ta en bedre titt på verket. :)

 


 

Etter en drøy halvtime så Akisha en stor bygning tårne foran dem, det var mye folk der og noe som lignet scener var satt opp langs veggene. Hun frøs på ryggen da hun så bur med folk i, lukten av fortvilelse fortalte henne at dette var slavemarkedet før noen trengte å si det. De andre jentene kjempet mot lenkene nå og jamret seg høylydt, noen av de som passerte lo høyt av dem. Akisha følte en hvitglødende glo av raseri ved synet, hun rettet seg opp og gikk stolt og rett. Fanget noen blikket hennes skvatt de, de blå øynene glødet av noe som gav de siviliserte menneskene i byen en følelse av å være mindre enn skitt på en sko. Hun hadde også arvet sine foreldres stolthet, i fullt monn.

Bergad dro dem med seg bort til en av scenene, han skjøv fangene inn i en slags innhegning og satte mennene til å vokte dem. Så henvendte han seg til en fyr som tydeligvis var en slags administrator eller leder. Han bar en vakker drakt i lin og ansiktet var kjølig men edelt. Det var allikevel noe i mannens øyne som fortalte Akisha at utseendet bedro, han var ikke noe bedre enn en gal sjakal. Bergad hilste som til en likeverdig og mannen smilte litt nedlatende men velvillig. De sto så nær at Akisha hørte dem.

“Nå, har du fått en fin fangst denne gangen?”

Bergad gned seg i skjegget. “Jeg kan ikke klage, disse her vil nok betale for noe av slitet i hvert fall, det er fordømt men landsbyene begynner å forsvare seg. De er sauer men noen av dem kan faktisk bite fra seg. “                  

 Den høye mannen smilte sleskt. “Det er ikke bare du som har problemer med det, de aller fleste som handler med levende varer har problemer for tida, det er snart ikke skikkelige varer å finne. “                                                                                                                                   

Bergad nikket. “Det er uårene sin skyld, jeg skulle aldri tro jeg ville klage over det men nå må jeg. De fordømte bondefjolsene får jo bare sveklinger, ikke skikkelige kraftige unger. Det er snart så jeg må seile lenger sør for å skaffe inntekt. “

 Den andre smattet medfølende. “Det er ille er det, jeg skal la den fyren der borte selge unna sitt, så er det din tur. Han har bare noen få å selge og de burde gå fort. Det er bra stemning her i dag, mye folk utenbys fra. Jeg tror det har noe med en eller annen høytid å gjøre. “

Bergad brummet. “Det er jo bra, jeg har en her jeg vil bli kvitt i dag og til min pris.“

Du vet at det er vanskelig å vite hva pris en får? En kan knapt forlange minstepris lenger, det er hard konkurranse.                                                         

Bergad skulte. “Jeg vet det, men den jentungen har kostet meg to mann, og de skyldte meg femti til sammen og de skal jeg ha igjen!”

 Den vakre fyren nikket. “Jeg forstår, hvem av dem er det?”

 Han var nysgjerrig men litt overlegen. Han var sjefen for dette markedet og visste meget vel hva en kunne få for en slave bare ved å se på den, en slik barbar som Bergad ville aldri lære det spillet, han lot seg styre av følelser og ikke forretningssans.

Bergad pekte på Akisha og den andre brast i latter. “Du vil ikke si meg at du skal forlange femti for det der? Du vil ikke få fem! For femti kan en kjøpe en av kongens konkubiner kamerat, det der ser ut som noe du har revet ut av rennesteinen. Er det en jente? Jeg synes det ser ut som det bør sjekkes!”

Bergad så sint på mannen, han bet tennene sammen. “Det er en jente ja, og jeg skal få femti for henne, det sverger jeg på, bare vent å se. “                              

 Den andre slo ut med hendene. “Vel, jeg ønsker deg lykke til, det vil du trenge, og nåde deg om du lager bråk. Tid er penger og jeg vil ikke ha noen forstyrrelser her. “ 

Bergad nikket, han kokte av sinne men visste når han måtte styre seg. Dette var det beste stedet og røk han uklar med Selicus ville han neppe få bruke det igjen. Han la seg på minnet at en ørliten gave kunne være en bra ting, en liten gull ring eller noe slikt. Selicus var forfengelig og Bergad var kanskje en barbar men en smart barbar. Han satte hendene i sidene og gav seg til å vente på tur.

Akisha merket fort at det var et livat sted de var kommet til, hun glemte nesten å være redd. Hun hadde aldri trodd at det fantes så mange forskjellige typer mennesker og glodde på de fleste. Det var folk med mørk hud, det var folk med lys hud, det var kapper og turbaner og slør. Hun ble nesten forvirret av alt sammen. De andre jentene virket for å være mer som i sjokk, de bare sto der med bleke ansikter og skjelvende hender, Akisha visste at de neppe hadde noen god skjebne å se fram mot. Hun kikket bort på en av de andre slavehandlerne, ved hans bod var det langt penere jenter og hun antok at dette var omtrent som et hestemarked. Det var en bisarr tanke men det passet, folk ville vente til de beste varene ble frambudt.

Noen passerte forbi og kikket, de så på de andre jentene Akisha hadde kommet med men henne overså de. Hun visste hvorfor, de kunne ikke forstå hva eller hvem hun var og det skremte dem. Mennesker greier ikke å oppføre seg normalt overfor noe de frykter. Det samlet seg etter hvert mange på plassen foran scenene, det var en tykk masse med folk og de aller fleste var menn. Det var interessant å gå på slavemarkedene, ikke bare for å kjøpe men også for å se.     

 Handelen kom i gang, Akisha fulgte med, hun trengte de knep hun kunne få om hun skulle greie seg gjennom dette. Det var ikke store signalene de gav men lederen for dette motbydelige stedet fanget dem opp alle sammen. Før hun visste ordet av det var det Bergads tur. Han fikk en av mennene til å løsne lenkene på den første av jentene og dro henne opp på podiet. Akishas mage vrengte seg nesten over stakkarens fortvilelse, hun visste at redsel kan virke rent provoserende på noen, mane til økt voldsomhet fordi en føler seg meget sterk og overlegen selv. Den jenta var ikke akkurat smart. Hun ble solgt ganske hurtig, til en eldre fyr som ikke så  ille ut. De neste gikk også fort, det kom grove rop og plystring hver gang en ble halt opp på podiet og tårer lot bare til å gjøre levenet verre.

Hun følte en hul følelse av skrekk i brystet, hun aktet ikke å gi dem noe å le eller more seg over, spørsmålet var bare om hun hadde nerver til det. Bergad virket for å være i et bra humør igjen, det gav henne håp men hun satset ikke for mye på det. Fikk han det ikke som han ville kom han til å bli rasende, gudene alene visste hva som kunne skje da. Gudinnen hadde lovet henne at alt ville bli bra men det kunne gjelde for neste måned eller år, hun måtte holde seg sterk.

Da hun var igjen som den siste rettet hun seg opp nesten umerkelig, hun lot skrekken manifestere seg som stolthet og ikke tårer. Hun visste at hun tårnet over de fleste der siden de var av kortvokste folkeslag og gikk inn for å utnytte det til fulle. Bergad grep armen hennes og dro henne opp, det ble stille et øyeblikk. Folk glante med store øyne på henne, de virket ikke for å vite hva de skulle gjøre. Det ble en tykkfallen kar rett under podiet som først åpnet munnen. “Hva i alle dager er det du kommer trekkende på Bergad? Er det en bønnestengel eller er det et menneske? Hun er jo skinn og bein!”

Folk lo og Bergad fikk en rød tone i huden. Akisha stirret stivt utover folkehavet, skalv men lot dem ikke se det. “Er det der et kvinnfolk? Jeg synes det ligner et eller annet fra mørkefjellene, tvi!”

En vakker og rikt kledd kvinne like ved kom med den kommentaren, hun spyttet på bakken. Akisha skvatt nesten, var hun så uvanlig! Bergad prøvde å si noe men en annen stemme brøt inn.                                                                                                              

 “Det der er jotun yngel, tro du meg, ingen andre blir så høye, hvor gammelt er vesenet?” Bergad brølte nesten. “Det er en jente, hun er fjorten somre og hun drepte to av mennene mine, jeg skal ha igjen det hun har kostet meg!”

Det ble stille noen sekunder, folk glodde og noen av de som sto nærmest podiet rygget liksom umerkelig unna.

“Drepte det der to menn? Hvordan da? Blunket hun til dem?”

Vill latter og hoiing. “De må ha vært utsultet på kvinnfolk da, for hun er ved sjakalens hale stygg som juling!”

 Det kom enda mer huiing, og folk gapskrattet.                                               

“Hva har du tenkt deg for denne farlige damen da, jeg kan ikke tro at hun kan ha vært så farlig, sier du det ikke bare for å gjøre henne interessant?”                                                          

Bergad var sint nå, virkelig sint. “Hun drepte dem sier jeg, med sverd! Hun er en berserk, jeg skal ha femti for henne, det er minstesummen. “

 Folk gapte, det ble en lamslått stillhet over plassen, noe som ikke var vanlig. Til og med kjøterne som løp rundt og tagg ble stille.

“Femti? Femti! Du er gal, du kan kjøpe alle jentene til Hamal her for femti. Den saken der er ikke verdt fem. Knapt en halv vil jeg tro. Hvem vil kjøpe noe slikt, hun er jo farlig “            Bergad grep tak i Akishas bluse, flerret den av henne så fort at hun ynket seg. Kjedet hennes røk ikke og lå som før mot huden. Bergad rygget da han så det. “Se her, hun er sterk, dere kan da trenge en sterk ekstra hånd?”

 Folk lo, de glante på den høye jenta men uten det skitne blikket som de andre slavene hadde blitt tildelt. Det var bare nysgjerrighet og en snev av frykt i blikkene.

Akisha krympet seg, hun sto der med naken overkropp og øynene lynte som før men det merket ikke hun. “Det er der ikke engang brukbart til sengevarme, hun er skinn og bein, du får ikke solgt henne Bergad. Se på det kjedet, hun er en heks, eller i ledtog med mørkemaktene. Bare de har dyr med slike tenner og klør. “                                                          

Folk mumlet enig, det var en spent atmosfære på hele plassen. Bergads fjes var mørkt av raseri, han bet tenner og knurret nesten av frustrasjon. “Det må da være noen av dere som liker å temme villdyr? Hun kan gi en interessant kamp!”

 Folk fnøs, snudde seg. “Dette er et slavemarked, ikke et marked for eksotiske dyr!”

 Bergad hoppet nesten av sinne, Akisha håpet nesten at han skulle få hjerteinfarkt og dø der og da. Bergad brølte. “Det må da være noen av dere som kan tenke dere et leketøy som dette, eller er dere blitt dekadente hele gjengen?”                                                                                 

En del ble fornærmet av det han sa, ansikter mørknet og sverd ble trukket. Bergad var for sint til å merke faren han hadde satt seg selv i. “Dere bruker da mer i måneden på parfyme enn det jeg ber om for denne jenta her, kom igjen, ikke vær bleike.“                                                

Det kunne kommet til håndgemeng om ikke en stemme hadde båret gjennom kaoset. Den tilhørte en høy mann med arr i fjeset og hvit kappe. “Jeg er villig til å gi deg tredve for jenta.“

Akisha grøsset, denne mannen var ond, selv hun merket det på lang avstand.

Bergad skummet nesten om munnen. “Jeg skal ha femti har jeg sagt, ikke tredve, ikke førti, femti!”

Mannen gliste. “Du får ikke solgt henne for femti, vi vet det begge to, trettifem, ikke en sølvmynt mer. “

 Bergad vaklet, mannens ro og overlegenhet roet ham med, og han begynte å se sin egen tåpelighet. Trettifem var bedre enn ingenting. Akisha svelget, havnet hun hos den mannen kunne hun ikke regne med et langt liv og ikke et behagelig ett heller. Hun samlet seg, visste at hun måtte flykte om det ble for galt. Bergad vaklet ennå, klødde seg i skjegget og kikket på mannen. Han merket nok makten bak ansiktet der nede og forsto å jenke seg etter slikt. Han skulle til å si noe da han igjen ble avbrutt. En røst som en tåkelur ljomet over plassen, folk snudde seg instinktivt for å høre. “Jeg byr hundre for den jenta. “

Stillheten var total, hundre? Det var nok til å kjøpe de fineste Bhariske hingster, de vakreste dansepiker eller et lite gods! Akisha følte hjertet hugge i brystet, folkemassen delte seg og tre mennesker steg fram. Hun måpte for slike folk hadde hun aldri sett. Den som hadde snakket var en kvinne, hun var høy og kraftig med langt lyst hår bundet i en flette rundt ansiktet, armene bulet av muskler og hun gikk i en lett rustning. Det var en imponerende så vel som forvirrende fremtoning.

 De to andre lot til å være vakter, det var menn som ruvet over mengden, kraftige og velproporsjonerte, kledd i bare lendeklede og sandaler. De virket farlige og de lette lenkene de bar om halsen sa at de var slaver selv om de førte seg som konger. Det var noe nesten overlegent over minene og bevegelsene som fortalte Akisha at disse karene kunne bite fra seg, de hadde de rolige nesten forræderske bevegelsene til et rovdyr. Den ene var svart som bek og hadde ikke engang hår på hodet, hun syntes skikkelsen så skremmende ut men beholdt masken.

Bergad samlet seg, han hadde stått med munnen på vidt gap og så tåpelig ut. “Selvsagt edle frue, hundre, EH, det er meget generøst. Piken er din. “

Han grep Akisha i armen og dro henne ned av podiet. Hun stirret skremt på de to digre mennene, armene deres var grovere enn livet hennes, de kunne knuse henne som du knuser en maur. Damen gav Bergad en stor pung, mengden var like stille fremdeles, de virket ikke for og riktig å tro det de hadde hørt.                   

“Her min gode mann, slit dem med helsa. “

 Damen smilte mot Akisha og smilet var vennlig og mykt. Hun følte seg trygg. Den ene av mennene hadde en bylt under armen, nå rakte han den til Akisha som nølende tok i mot. Det var en kappe og hun sukket lettet. Hun skulle slippe å gå halvnaken gjennom byen i det minste, hun nikket takknemlig og mannen smilte tilbake. Han virket også snill. De begynte å gå og så fort som de var ute av plassen og den nesten unaturlige stillheten la damen armen rundt Akishas skuldre.

“Du kan ta det med ro vesla, du er trygg nå. Jeg skal være ærlig, jeg er hard og forventer hardt arbeid men jeg tror jeg er rettferdig. Du vil ikke sulte og ikke bli slått, i hvert fall ikke så lenge som du adlyder meg. Jeg er Whaly, gladiatortrener og eier av sirkus her i byen. De to staute karene her er Ali og Erinius, de er mine beste elever kan en si. “

 Akisha svelget opplysningene, hun hadde hørt om gladiatorer.

“Er det ikke gladiatorer som blir drept i slike kamper, for å forlyste folk?”                                Hun visste at bestyrtelsen hennes hørtes gjennom stemmen. Whaly lo høyt. “Du har hørt feil vesla, se på disse to godbitene her, tror du jeg har råd til å la dem bli drept? Det koster mye å trene en fyr så han kan slåss overbevisende og samtidig være bra å se på. Nå nei, ingen dør i ringen lenger, det er skuespill alt i hop. Vi bruker en del griseblod og slikt og folket er fornøyd.“

Ali gren på nesen. “Når du nevner det Whaly, det du kjøpte sist var for gammelt, vi lukter råttent alle i hop. Gi den tufsen av en slakter en reprimande. “

  Whaly nikket. “Det skal bli gjort, stol på meg”

Mannen nikket og klukklo og Akisha skjønte at de nok bar slavering men neppe var slaver i ordets egentlige forstand. Whaly klemte skulderen hennes. “Jeg hørte at du hadde drept, det er en tung byrde å bære for en så ung, tro meg, jeg drepte en mann da jeg var ti. Jeg kan hjelpe deg å finpusse talentet ditt, gi deg styrke til å styre din egen skjebne. Alt jeg venter i gjengjeld er at du arbeider godt og er i ringen så lenge at jeg tjener inn igjen det jeg betalte. Du må nok bære en slavelenke men det er for din egen sikkerhets skyld, en slave er tryggere enn et fritt menneske her i byen. En slipper å betale erstatning om en dreper en som ikke er annen manns eiendom. Jeg ser ikke på dere som slaver, husk det. Jeg forventer at dere gjør det som forventes av eget initiativ, men jeg tror ikke du er lat jente!”

Akisha nikket. “Jeg er vant til hardt arbeid. “

 Whaly skoggerlo. “Ja, det synes, slike armer får en ikke av å sy eller drive dank, jeg vil tro du har drevet en del trening. Stemmer det?”

Akisha nikket. “En eldre kriger trente meg i vinter, jeg har lært en del. “                                Whaly smilte. “Det vil jeg tro ja, Bergad hyrer bare råskinn, det krever en del for å få ned to slike uten selv å bli drept. Jeg ser talent lettere enn mange andre, det er en egen gave jeg har. Du blir god! Det kan jeg allerede se. “

Akisha følte seg underlig forvirret, ting skjedde så fort. “Men, hvordan, EH. “

Whaly smilte mildt. “Ta det med ro, jeg ser at du er forvirret men det vil bedre seg. Alt for mange inntrykk på en dag er ikke bra. Nå skal vi rett tilbake til sirkus og du skal få mat og et sted å sove. Jeg vil anta at du er trett?”

 Det var sagt i en spøkefull tone og Akisha likte denne damen bare mer og mer. Hun var riktignok heller mannhaftig men hun var godhjertet innerst inne.

 Akisha smilte tørt. “Det er ikke fritt, jeg må ha levd flere livs lengder mens jeg sto der på podiet, hjertet mitt galopperte. “

Whaly sukket. “Det vil jeg tro, det svinet Bergad og hans like skulle vært gjeldet og solgt selv, så hadde de merket hvordan det er. Prestene her vil bli kvitt slavehandelen, det er da en god ting ved dem, selv om det meste andre er heller sinnssykt. Jeg skal forklare deg det siden.“

Hun slo ut med hendene i det de rundet et hjørne og skuet ned mot en enorm vegg, buet langs gaten. Den var bygget av enorme steiner og Akisha følte seg lamslått av størrelsen.                       

“Velkommen til sirkus vesla, dette blir ditt hjem de neste årene, du bestemmer selv hvor godt det blir”

Akisha nikket usikkert, hun svelget tungt i halsen. Dette kunne bli svaret på alle hennes drømmer eller det stikk motsatte. Hun måtte spille sine kort meget vel.

Da de kom inn i skyggen så hun at det var en enormt kompleks bygning, det var kjellere, det var minst fem etasjer over bakken og et utall av ganger og rom. Hun var redd hun skulle gå seg vill. Whaly ledet sikkert an og de kom ned i et digert rom som måtte være en spisesal og kombinert kjøkken. Det luktet godt der, hun fikk vann i munnen. Whaly snudde seg mot henne. “Jeg  skal gi beskjed om at du skal få noen klær og tepper. En av innejentene viser deg rommet ditt, så skal du få et bad. Jeg har forresten ikke fått vite navnet ditt heller?”

Hun smilte usikkert. “Jeg heter Akisha. “

 Whalys øyenbryn for i været. “Det er et navn fra de ville fjellene i nord, det er et sterkt navn. Det er bra jente, det forteller om en sterk sti. Ali skal være din læremester i begynnelsen, jeg foreslår at dere blir kjent med hverandre og ikke vær redd ham. Han ser skremmende ut men er snill som en puse katt. “

Ali skar en grimase og Akisha ble litt mindre engstelig med en gang. Whaly pekte på benkene. “Dette er spisesalen vår, vi er mellom hundre og hundre og tjue mennesker her til sammen og det trengs mye mat så det er fire måltider hver dag og et om kvelden. Mister du det går du uten mat til morgenen etter, ødelegger du noe her trekkes det av bonusen men vær ikke redd. Det eneste som er verdt trekk her er koppene og de tåler det meste. “                                      Whaly grep en bolle og fylte den med suppe. “Her, hiv innpå vesla, du trenger en god del kjøtt på beina, har du aldri spist deg mett?”

 Akisha vred seg på benken. “Ikke før i vinter, da fikk vi penger igjen.,”

  Whaly sukket. “Fattigdom og sult, hvor godt kjenner jeg ikke det, du skal slippe det nå. Du er i gode hender her, jeg tar vel vare på mine lærlinger. “                         

 Ali gliste. “Ja, vi har det som plommen i egget kan en si. “

 Whaly sendte et skjelmsk blikk mot den svarte mannen og Akisha rødmet, hun sanset det som lå i luften mellom dem.

Brått hørte de fot trinn og en pike kom inn, hun bråstoppet med rynkede øyebryn da hun så Akisha. Akisha stirret, hun var vidunderlig vakker, en dukke med gyllent hår og fioløyne og en figur andre ville drepe for. Det var nesten som om en alv eller noe skulle dukket opp blant vanlige klumpete dødelige. Jenta slengte en epleskrott opp i et søppelspann med en elegant bevegelse.

“Har du kjøpt en ny kjøkkenslave?”

  Hun kastet et tilsynelatende uskyldig blikk på Akisha som merket noe mørkt i det blikket. Denne jenta kunne være farlig. Whaly ristet på hodet, hun så strengt på den lyse skjønnheten. “Jeg trodde du hadde såpass med vett nå Zoleba at du ikke sier slik. Dette er Akisha, hun er en ny lærling her. “

  Jenta lo høyt, hun hadde en vakker latter men det var noe skingrende ved den. “Det der ny lærling? Vel, lykke til. Hun vil virkelig gjøre seg tror jeg. Ha!”

  Hun snudde på hælen og spankulerte ut igjen med nesa i sky. Akisha kom til at hun slettes ikke hadde likt henne, det var noe storsnutet eller direkte bortskjemt ved henne.

 Whaly smilte beroligende. “Ta det med ro du, hun bjeffer verre enn hun biter. Hun er stjernen her og dessverre har jeg ikke hatt noen som har kunnet dukke henne før nå. Jeg tror du kan rette på den overlegenheten hennes. “

Akisha så ned. “Er hun så dyktig?”                  

Ali fnøs. “Hun er ikke dyktig nei, hun later som om hun er det. Hadde vi kjempet med våpen med egg ville hun blitt stygt skadet eller skadet oss også. Hun følger aldri planen og er klossete, men tror hun er elegansen selv. Du er allerede bedre enn henne, det ser jeg på måten du beveger deg på. “

 Akisha rødmet igjen. Whaly ble geskjeftig. “Nei, få i deg maten nå, så skal Ali vise deg rundt litt”

Akisha fikk i seg suppa, det var vidunderlig å fylle magen med noe som smakte skikkelig igjen, og hun kunne knapt tro at hun skulle få slik mat hver dag. Ali smilte mens han så at hun spiste. “Bare forsyn deg jente, det er deg vel unt. Jeg åt som en hest selv de første dagene jeg var her, jeg var også vant til sult og frykt og det henger i en lang stund. Du er trygg her, vær ikke redd. Zoleba kan prøve seg på noen triks for å dukke deg men ta igjen med en gang så gir hun seg. Det er ingenting den pyntedukken er mer redd for enn blåmerker. “

 Akisha tørket seg om munnen. “Hun virket litt oppblåst ja. “

Ali slo ut med hendene. “Hun er dessverre mer enn oppblåst, det er tre andre kvinner her som er gladiatorer men de er ikke så pene som henne så derfor er hun en publikumsfavoritt. Det har gått til det nette hodet hennes, hun hadde vært bedre ad om hun hadde fått hjerne i stedet for skjønnhet men nei. På henne lar de to tingene seg ikke forene. “

 Akisha lo fort, usikker på hvor mye hun kunne tillate seg. “Er hun dum?”

Ali gliste så hun så alle de hvite tennene hans. “Hun er veldig dum, men si det ikke til henne for da tenner hun fullstendig. Hun tror hun er et geni. “

Akisha slikket av skjeen og kjøkkenpiken glante skarpt på henne. “Hvorfor er hun her om hun er slik?”

Ali smilte vemodig. “Vår frue her er nok streng å se på og skremmer vannet av folk om hun vil men hun er bløt som en svamp med vann. Alle vi her har hun berget fra skjebner du ikke vil tenke på, og vi vet at hun er glad i oss, som om vi var barna hennes. Dette er en stor vakker familie Akisha, noe krangling og slikt er det men aldri vondt ment. Alle må stole på hverandre for selv med sløve våpen er det vi gjør farlig. Den eneste tornen i skjødet her er den vesla lyse damen vår. Hun er nødvendig for billett salget, ellers ville vel Whaly ha fått henne giftet bort eller noe slikt. Hun er langt verre enn Whaly vet av”

Akisha så forvirret på den sorte mannen, han hadde et bittert utrykk i ansiktet.                                

“Hvordan da, jeg mener ikke å blande meg inn i deres affærer men jeg vil så gjerne vite. Jeg vil jo gjerne passe inn her og ikke gjøre noen blundere den første dagen. “                                  

Ali lo. “Det er klart, vel, hun kom hit for to år siden, da var hun fjorten tror jeg. Allerede da farlig vakker og neppe noen uskyldighet men du vet, hun visste å vri hodet på folk ved å spille nettopp det. Whaly syntes hun lignet datteren sin, hun døde for mange år siden og derfor tilgir hun Zoleba mer enn rettferdig. Jeg tror ikke Whaly vet det selv heller at hun gjør det og hun vet i hvert fall ikke at den lille frøkenen er etter alt som heter mannfolk. Hun har alt forført flere av de yngre mennene her og hun skal vist nok møte en del  av publikum etter forestillingene, de rikeste og mektigste selvsagt. “

Akisha så sjokkert ut. “Selger hun seg?!”

Ali skar en grimase. “Selv mener at det er gaver det hun får men jo, per definisjon er hun et ludder. Støter det deg?”

 Akisha ristet på hodet med en forvirret mine. “Jeg vet ikke, det var ingen slike der jeg kommer fra og de andre som bodde der var veldig religiøse. Jeg tror jeg kan forstå henne men jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Det er jo ikke min sak heller.“                                           

Ali smilte. “Er du religiøs? Det er ikke noe galt med det, men ingen her kan ta bønnepauser eller slikt. En må jenke seg etter de andre. “

Akisha ristet på hodet. “Jeg er ikke religiøs, i hvert fall ikke som dem, jeg tror på maktene i naturen, som den store gudinnen, men jeg tror min far hadde rett i det han fortalte meg om at gudene bare hjelper den som prøver å hjelpe seg selv. “

 Ali smilte men det var noe vaktsomt i blikket hans. “Den store gudinnen har jeg også hørt om, hun tilbes mange steder men aldri av mange. Var din far en kriger? Det du sa er en krigers måte å se på verden på. .                           

Akisha nikket stille. “Han var en kriger ja, en leiesoldat, men han ble bonde for å oppdra meg. Han var ikke egentlig min far heller, bare min foster far. Han døde da de tok meg til fange, de brente hele landsbyen og fanget alle de andre unge jentene der. Det var fryktelig. Det var da jeg drepte de røverne. “

Ali sukket og rusket henne i håret. “Det er tragisk at du måtte gjøre noe slikt vesla, og det er ille at folk ikke er trygge lenger noen steder. Verden går unna bakke for fulle seil, det er bare slik det er. Vi får håpe at det går bedre snart. Du er ikke fra dette landet vel, du ser så fremmedartet ut og du har et uvanlig navn.“                                                                                

Akisha rødmet. “Ja, jeg vet det, mine egentlige foreldre er fra et land langt borte, fra noen fjelldaler tror jeg. Navnet mitt er på deres språk, det betyr Snø tigerens øyne. Det er egentlig langt forstår du, men jeg kalles bare Akisha.“                                                                                 

Ali nikket. “Det forstår jeg, lange navn er vanskelige for andre tungemål og kan misforstås. Jeg er glad jeg heter Ali og ikke noe langt og komplisert noe. De fleste her er fra andre riker, kanskje du møter noen som kjenner til foreldrene dine? Det er ikke umulig. Det er gladiatorer her fra hele den kjente verden. “

Akisha tenkte seg om. Hun visste ikke om hun burde fortelle akkurat hvem hun var datter av. Selv her kunne hun være i fare om noen fant det ut. “Jeg tviler på det, så vidt jeg vet var de bare vanlige landsbyfolk som måtte sende unna alle barna for at de ikke skulle sulte.“                    

Ali smilte sakte. “Der løy du vesla, ingen bondeslekt kan gi slik en glød som den du har, men ok, vil du at det er historien din så sier vi det. Dine årsaker er dine alene og jeg vil ikke grave. Det er mange her som har meget å skjule, noen ville bli drept om de reiste hjem, og her har de en trygg havn. Stol på det, gutta her vil respektere deg, uansett hvem du er.“                           

Akisha nikket, hun ønsket hun kunne fortalt men greide det ikke selv om Ali virket å være ærlig nok.

En jente kom inn, hun hadde med seg en bluse av lin og Akisha sukket lettet. Endelig var hun skikkelig kledd igjen. Jenta smilte og virket for å være nysgjerrig og blid og hun gav beskjed om at hun skulle bli Akishas personlige kammertjener der. Hun skulle ha et bad klart når hun var ferdig med å se seg om, og hun skulle sørge for å sette henne inn i rutinene. Akisha følte seg flau over å ha en kammerpike men jenta som presenterte seg som Eirin sa at hun aldri i livet ville få tid til selv å re senger og vaske klær og slikt. De var over ti tjenere der og de jobbet alle med mat og klær og slike ting. Det trengtes mange for å se til over tredve gladiatorer og en flokk med trenere. Akisha forsto at det var en diger bedrift hun hadde havnet i.

Ali strakte seg. “Vi får komme oss av gårde, det er mye å se over her. Sirkus er større en fem bygårder og det er åtte etasjer her, tre og en halv av dem er under bakken også så en kan gå seg vill om en ikke passer seg. “

 Akisha skar en grimase, hun følte seg overveldet. Tre etasjer under bakkenivå? Det var vanskelig å fatte for en som var vant med tømmerhytter og gammer.

 Ali geleidet henne ut i en gang der det var bredt og luftig, han pekte på de store vinduene som lå nær oppunder taket. “Dette var langt fra så koselig da Whaly fant ut at hun skulle kjøpe stedet. Det var fukt overalt, rotter og kakerlakker på hvert et rom og det var lik i kjelleren. Du kan tro stedet stinket og ingen overnattet her frivillig. Det sies at det ennå går igjen folk her inne, jeg har aldri sett noen men noen av de andre karene sverger på at det er sant. “      

Akisha svelget tungt. Tanken på å møte gjenferd på toppen av alt var ikke fristende. Ali viste henne tribunene, de var av stein og heller ordinære men gullende rene og hvitkalket. “Siden du er lærling blir det din jobb å holde dem rene, du må nok regne med noen timer med kosten hver dag og annenhver måned kalkes de. Folk liker at det ser rent ut, da tar de med ungene og madammen også og det betyr mer penger i pungen for oss alle sammen. “

  Han pekte på sanda nede i den store midtseksjonen.

“Det er spesialsand, Whaly får den fra et eller annet gudsforlatt sted. Den er lett og suger opp fuktighet, og den skjærer ikke i huden når en faller. Vi brukte skjellsand en stund men det gikk ikke så bra, vi så ut som om vi hadde slåss med en flokk katter etter hver kamp. “           Akisha så interessert på portene og dørene som ledet ned i bygningen. “Hva er det egentlig dere gjør, jeg mener, er det bare kamper?”                                                                                  

Ali ristet på hodet. “Nei, da ville folk blitt leie av oss temmelig fort, du vil nok lære utrolig mye her, bare vent å se. Vi må være skuespillere, komikere, ryttere, vognmenn, tiggere, alt du kan tenke deg. Jeg kjører ofte stridsvogn i veddeløpene her, det er farlig for plassen er heller liten til slikt men vi har sluppet ulykker de siste årene. Bank i bordet!”

 Han gliste.

Akisha kunne ikke helt forstå alt det han hadde sagt. “Spiller dere skuespill her også? Kjenner ikke folk dere igjen fra dag til dag?”

  Ali nikket, ”Selvsagt gjør de det, de kjenner oss alle men vet at det er spill når vi stuper så blodet spruter. Alle har favoritter og  vedder på oss, det er bare sminke og litt fiffige kostymer som skiller oss fra gårsdagens rolle, men slik er det bare. Vi er populær underholdning, du vil bli berømt før du vet ordet av det. “

 Han trakk henne med seg ned i en av gangene, de hørte lyden av hestehover og lukten av stall  Akisha visste ikke riktig om hun likte det der med berømmelse men hun likte tanken på å lære mange forskjellige kunster. Ali snudde seg mot henne. “Alle mennene her er fri til å reise når de har jobbet inn igjen det Whaly har betalt for dem, hun prøver å gi oss en ny sjanse, lære oss å greie oss. Alle disse underlige sakene er nyttige i så måte, vi kan sno oss i enhver situasjon og tilpasse oss overalt vi ferdes. Hun er en meget god kvinne vesla, selv om hun beordrer deg til å vaske latrinene i en måned mener hun ikke noe vondt med det. Disiplin er noe av det første du vil lære deg her og greier du den er du garantert å lykkes med det andre også. “                                                                                                                                            

Han åpnet en dør og de kom inn i en diger stall. Akisha så med store øyne på den lange rekken med doble spiltau og bokser og alle side rommene med for, seletøy og annet utstyr. Det var rent overalt, og ingenting lå på feil plass. Ali smilte av det forundrede utrykket hennes

 “Dette er mitt favorittsted, du må sikkert regne med stalltjeneste, alle får det av og til. Alle hestene her er verdifulle og stellet er førsteklasses. Du vil få  tildelt en egen hest når du kommer så langt at du skal trene ridning. “

  Han lot henne spasere rundt å se på dyra. Det var over tredve hester der og alle  flotte og velstelte. I en stor løs boks travet en diger hvit hingst, den var aldeles utrolig vakker og Akisha sukket henført. Ali nikket rolig. “Det er Whalys hest, han heter Khalay, det betyr ørkenvind. Bare hun får ri ham, men han er snill som et lam. Pusser du den ekstra godt blir hun blid, han er hennes øyesten og største skatt. Jeg vil tro den hesten er verdt mer enn hele sirkus til sammen med gladiatorer og det hele. “

 Akisha nikket. “Det tror jeg så gjerne, han som trente meg hadde en stor stridshest, en grå en, den var fin også men ikke halvparten så fin som denne. “

I en annen boks sto en vakker palomino hoppe, den var tydelig sky og rullet med øynene.       “Gjett hvem denne skjønnheten tilhører. “

  Alis stemme var heller skarp.  Akisha så spørrende på ham. “Er den Zoleba sin?”

Ali nikket og kastet noen høyfjoner inn i boksen, hesten steilet nesten og sparket i veggen så det dundret. “Hun ville selvsagt ha den vakreste hesten i byen og siden Khalay var opptatt kjøpte hun denne. Den er spinne steike gal men det bryr ikke hun seg om, den er vakker, det er alt som teller. Før eller siden brekker den nakken på henne men hun er selvsikker som alltid. Tror hun er en mesterrytter men rir som en melsekk. “

Akisha fniste. “Det er det vel ingen som sier til henne vel?”

 Ali trakk på smilebåndet. “Selvsagt ikke, vi er da ikke dumme heller. “

 Akisha begynte å skjønne at den vakre Zoleba neppe var en enkel person å måtte omgås.

 Ali viste henne videre, de så treningsrom, våpenlagre, badstuene, bad, lagre, sykestua og kontorene. Det var trapper og ganger og korridorer og Ali bemerket tørt at ikke engang Whaly kjente alle rommene der. Det var mange som var gjenmurt eller skjult bak andre rom og siden bygningen hadde blitt påbygd et ukjent antall ganger kunne det være minst en ti tjue ganger og rom ingen lenger visste noe om. Han bemerket at de av og til kjente en lukt av jordkjeller nede i for lagrene men at ingen hadde greid å finne noen nedgang. Det var sikkert en kjeller til der nede men han hadde ikke lyst til å finne den, for som han sa, den hadde sikkert vært brukt som begravelsesplass før i tida. Akisha følte seg temmelig makaber ved tanken på det, alle her levde over noe som inneholdt menneskelevninger men Ali brød seg ikke om det. Skulle en tenke på hva bakken under bena på en inneholdt hele tiden ville en bli gal.

Han fortalte henne at alle hadde to frikvelder i uka da de kunne forlate sirkus og gå ut i byen. Det lønte seg å gå flere sammen, for mange ville vise seg i fylla og trodde de kunne ta en gladiator med letthet. Akisha var trygg slik foreløpig men hun måtte lære de reglene som gjaldt. Det var bare spesielle steder de kunne gå siden de var å regne som slaver og måtte holde seg unna de delene av byen som var styrt av bander og presteskapet. Hun følte seg heller forvirret men han trøstet henne med at hun ville lære, han skulle være med henne og sa spøkefullt at de stedene der slaver slapp inn var de beste. De finere kroene og restaurantene var dødskjedelige, og man fikk bare ørsmå porsjoner sur vin og dyr mat der. Det var bedre der en kunne drikke seg sørpefull for noen koppermynter og ete det en greide å svelge unna for et par til.

“Bare vent, snart kjenner du alle i området her, vi er som et stort brorskap. Av og til blir det noen små krangler og slikt men stort sett går det knirkefritt, en har sjelden krefter til å finne på tull med all treningen og alle forestillingene. Vi er avhengige av at alt går bra og at ingen blir uvenner for lenge av gangen. Dette er vårt hjem, vår trygge lille hule og stakkars den som setter det i fare. “

Da hun hadde sett alt som var verdt å se og følte seg fullstendig omtåket og forvirret geleidet Ali henne tilbake til kjøkkenet. Eirin sto klar for å ta henne med til damenes område som hun kalte det. Hun fortalte at de kvinnelige gladiatorene gladelig badet sammen med de andre men at presteskapet ikke ville tolerere det så de hadde et system med at kvinnene hadde badet til visse tider og mennene til andre. Akisha følte seg nesten sløv, som om hun hadde et teppe mellom seg og verden. Alle inntrykkene hadde overveldet henne til de grader og hun visste ikke om hun burde le hysterisk av lettelse over å være trygg eller gråte ukontrollert.

 Eirin forsto, hun klappet henne vennlig på skulderen.                                                               “Ta det med ro, ingen her venter at du venner deg til alt første dagen. Jeg rotet meg bort hver dag i en hel måned og en gang var jeg alene hele natten nede i en eller annen gang. Jeg har aldri vært så redd verken før eller siden. Det er en over ansvarlig her for alle tjenerne, hun heter Jalisa og er kjempekoselig, hun strevde en hel dag med å roe meg igjen. Har aldri blitt så degget for, en skulle tro jeg hadde vært borte i en uke. “

Hun strenet bortover og Akisha måtte nesten løpe for å holde følge.

De kom inn i et stort rom med et basseng og flere benker og stoler. Det var skap der og på et bord sto det flere krukker med noe som luktet både godt og ille. En høy slank gråhåret mann i hvit kjortel sto ved bassenget og bukket kort da de kom inn. Eirin smilte. “Dette er Naragh, han er bademester her og ansvarlig for at vi holder oss friske og pene. Han er ikke farlig så du trenger ikke å engste deg, alle her er vant med å vise seg for ham. Er det noe galt noe steder ser han det med en gang, han har falkeøyne. “

 Mannen smilte mildt og nikket. “De påstår nå det, men jeg vil tro det er trening som gjelder og ikke noe annet. Jeg vil tro du er Akisha?”

 Hun nikket sky, vennligheten denne mannen utstrålte var genuin, det merket hun godt. Han gikk rundt henne og kikket kritisk på henne, rørte ved håret hennes med en forferdet mine og gransket fjeset hennes så grundig at hun følte seg flau. “Du har ikke hatt det for godt, du er sterk og har en utrolig holdning men håret ditt ligner hamp og du er alt for tynn. En dame på din alder skulle vært utviklet nå, matmangel antar jeg?”

 Hun nikket forsiktig.                                                                                    

“Det er en svøpe, du aner ikke hva jeg har sett av vanskjøtsel men jeg tror jeg skal greie å gjøre en skjønnhet av deg. Du er ikke håpløst tynn og med maten kokka lager blir det fart på formene før du vet ordet av det.“                                                                                            

Akisha rødmet dypt, hun følte seg nesten like mye på utstilling som på slavemarkedet, det virket forresten en hel livslengde unna. Naragh pekte på bassenget, han fant en kam og noen krukker. “Du får hoppe uti, stanken av slaveskip henger igjen over hele deg vesla og det er ikke en lukt jeg liker. Jeg har merket den på kroppen selv. “

  Hun så tvilende på ham før hun smøg av seg klærne, vel var han gammel men allikevel.. Eirin smilte fort.

“Han er ikke farlig, han er evnukk. Du trenger ikke skamme deg over noe for han har vært tjener hos kongen og tjent i haremet hans. Det er en ære å bli stelt av så kyndige hender.“

Akisha kjente ikke ordet evnukk, hun rynket pannen og så spørrende på den eldre mannen som smilte vemodig.

“Jeg ser undringen din jente, du kan si at jeg er en vallak, jeg ble kastrert av min eier som ung mann. “

 Akisha gispet forferdet. “Kan man gjøre sånt med mennesker? Det er jo forferdelig!”

 Naragh nikket. “Det er vanlig lengre øst, de som overlever er verdifulle som haremsvakter og slikt, det er vel en uskikk men verden er hard. En må finne seg i det eller gå til grunne.“

Akisha nikket bistert, gjett om hun visste akkurat det der.

Vannet var forbausende varmt og hun krympet seg i det hun steg uti. Eirin satte seg på kanten og gav seg til å helle vann over hodet hennes fra en krukke. “Jeg vet at Whaly gav hundre for deg, det er mye så jeg får stelle deg ekstra godt. Whaly ser mer i folk enn alle andre, jeg tror nesten hun har en sjette sans eller noe. Det kjedet er fint men det er skremmende, hvem har du fått det fra?”

Akisha smilte, vannet var utrolig behagelig når hun ble vant til temperaturen. “Det er min egentlige fars, en venn av ham hadde det med til meg, det er tenner og klør av en snøtiger.“

Eirin så undrende på henne. “Det dyret har jeg aldri hørt om, hva er det for tiger?”

  Akisha trakk på skuldrene med en trist rynke i pannen.

“Jeg vet ærlig talt ikke, jeg vet ikke noe om det, bare at det var en slags prøve å drepe en slik en. “

 Naragh hadde lyttet og fikk noe anspent i bevegelsene.

“Hvis din far drepte en slik var han en farlig mann, snø tigere lever bare i de aller høyeste fjellene i nord og de er store som en hest og villere enn noe annet dyr. De er sjeldne også, og lever lenge. Det sies at kongen her ønsket en slik til dyrehagen sin og at mennene hans lette i tyve vintre men at ingen av dem så så mye som spor selv om den drepte flere hester og menn. De mener det er et slags spøkelse, ikke et dyr av kjøtt eller blod. “

  Han så granskende på henne.

“Jeg tror nok at din far var nordfra, du er høy og vil bli høyere enda men ikke tynnere. Du har anlegg for styrke jente. Jeg skal sørge for at du blir både sterk og feminin, kulemuskler kler ingen. “

 Han smilte og gikk bort til den ene benken der han fant fram håndklær og oljer. Eirin vasket Akishas hår og pakket det inn i en oljefylt duk. “Sitt med  dette på en stund, det gjør håret blankere og mykere. Jeg tror du trenger en klipp også men det tar vi etter hvert. Du skal nok få karene til å sende gaver og brev til rommet ditt også. “                                          

Akisha fniste. “Hvorfor det?”

  Eirin gliste. “De kvinnelige gladiatorene er populære ser du, menn liker sterke kvinner men ikke som hustruer og noen liker dessuten damer som kan banke dem opp. De er så utrolig teite, men morsomme også. De tror at bare de gir en noen gaver og et søtladent dikt eller noe så kjenner en igjen dem oppe på tribunene. Det er erkefjollete  men en kan tjene godt på det, gaver er fint det. En bare sørger for og ikke vise at en liker noen av dem mer enn de andre og dermed har en smykker og penger og slikt lett tilgjengelig. “

 Akisha ristet på hodet. Dette var mer komplisert enn hun hadde trodd.

Eirin masserte skuldrene hennes og hun følte at hun ble mer og mer døsig, Eirin nynnet sakte og Akisha begynte  å bli redd hun skulle sovne der hun satt. Eirin skylte ut hårkuren og betraktet håret hennes med falkeblikk. “Det er ikke slitt, det er bra, du må nok spille fin frøken eller tjener eller noe til du er så flink til å fekte at du kan greie deg mot karene. Først da blir du virkelig berømt, skjønt, det er noen som liker de med mindre roller også. “

 Hun så skjelmsk på Akisha. “Hvordan er det med deg, har du noen kjæreste?”

 Akisha hoppet nesten i bassenget. “Nei, jeg kjenner ingen gutter, dessuten ble alle drept der jeg kom fra. “

 Eirin sukket. “Samme her, men jeg har en her som jeg er sammen med. Han arbeider i stallene og er kjempesøt men litt dum. Han tror liksom ikke at jeg er interessert. Menn er utrolig klossete til tider. “

 Akisha fniste lavt, hun koste seg virkelig nå og følte seg som i en fjern drøm. Hun nøt dessuten å ha en venninne å snakke med og virkeligheten føltes underlig fjern. “Jeg så en i et syn en gang, gudinnen passer på meg ser du, og hun sa at jeg skulle møte en som skulle berge sjelen min. I hvert fall var det de jeg tror hun mente?”

 Eirin så med store øyne på Akishas drømmende ansikt.

“Mitt folk tilbad gudinnen før, og kvinnene gjør det ennå, i smug. Hvis hun virkelig har vist seg for deg er du en av hennes yndlinger. Du vil neppe få noe lett liv men et interessant et, det kan jeg vedde alle perlene mine på. Hvordan så han ut?”

 Akisha smilte fjernt. “Han var høy og mørk og så fremmedartet ut, liksom uvirkelig på en måte men det kan ha vært visjonen som var uklar. Fjeset husker jeg ikke men han var på en måte kjent, som om jeg har sett ham før. “

 Eirin sukket betatt.                                                                                                                  

“Du er heldig slik, jeg har aldri opplevd noe overnaturlig, jeg er bare vanlige ordinære Eirin fra klippeøya. Jeg skulle vel bli kona til smedens eldste sønn hadde ikke nabo klanen overfalt oss og solgt alle kvinnene som slaver. Det var flaks jeg havnet her, jeg kunne endt på bordellet i havna, eller som leketøy for en eller annen pervers tulling. “

Akisha så smalt på den søte jenta. “Du er heldig, heldigere enn du aner. Jeg skulle gitt mye for å ha en normal fortid men det har jeg ikke. Stefaren min er død, jeg drepte to menn, jeg er uten røtter og om jeg ikke passer meg blir jeg en ond kriger uten sjel. Det viste gudinnen meg i en drøm. “

 Eirin sperret opp øynene og bleknet nesten. “Det er utrolig, drepte du virkelig to menn?” Akisha nikket. “Jeg skulle gitt alt for at det var ugjort men det er umulig å vende tida. Jeg har blod på hendene Eirin. Jeg har mistet alt jeg hadde, en røver har min mors sverd som jeg skulle passe så godt på og en bue min fars venn gav meg og jeg savner min far og hesten vår og gården og alt!!”

Hun følte at hun nesten var på gråten, det presset på i brystet og Naragh satte seg på bassengkanten. “Ta det med ro Akisha, tårer ødelegger huden. Jeg skal be en tjener se etter den røveren som har sakene dine, kanskje han kan spille dem fra ham. Hvilke bande tilhører han?”

 Akisha snufset men tok seg sammen.                                                                                        

“Han hører til i Bergads bande, en lys fyr og sverdet er tveegget med et ulvehode som sverdknapp og rødt lær på hjaltet. Buen er av barlind og fem og en halv fot lang..

Hun så forhåpningsfullt på den gamle mannen som smilte og klappet henne på hodet. “Slike våpen skulle være enkle å finne igjen, jeg skal se hva jeg kan gjøre. De er jo dine så det er bare riktig at du får dem tilbake. “

 Han gav henne handa. “Kom nå, du er  ferdig badet, nå skal du masseres og oljes inn. Huden din trenger skikkelig pleie. “

Akisha fulgte villig etter bort til benken, Naragh åpnet noen krukker og hun kjente at underlige lukter spredte seg i rommet. Det luktet nesten som et drogeri. Hun skvatt da han la hendene på skuldrene hennes og gav seg til å massere dem. Eirin smilte beroligende. “Det er bare å slappe av, dette vil du bli vant med. Alle gladiatorene blir massert minst en gang om dagen, det er viktig for at en ikke skal stivne til. Jeg er ikke gladiator men jeg får massasje to ganger i uka for det. Whaly er snill mot tjenerskapet også. “                                                         

Etter litt greide hun virkelig å slappe av og nøt Naraghs kyndige hender.                                     

“Du er godt bygget opp, det er bra. Jeg finner ikke noen skjevheter i ryggen din eller feiltrente muskler. Det er veldig fint for slikt gir smerter senere i livet. Du har vært heldig slikt min lille tiger. Whaly så nok ditt sanne potensiale med en gang hun så deg, hun er bare slik. “Akisha bare mumlet og adlød når han bad henne flytte på seg eller strekke på bein og armer. Det var utrolig behagelig å ligge slik og oljene han smurte på henne gjorde henne døsig. Hun skjønte at hun hadde sovnet der hun lå da Eirin lattermildt rusket i henne.

Da de var ferdige vandret de tilbake til spisesalen, Akisha kunne høre folk der nå og kvidde seg for å gå inn men Eirin dro henne etter seg. Nå var det mange der, folk på nesten alle benkene og det var flere store gryter hengt opp over ildstedet. Tre kjøkkenjenter løp fram og tilbake med store kjeler og en myndig dame som Eirin presenterte som over forstandersken for tjenerskapet. Hun virket myndig men mild og smilte varmt mot Akisha som ønsket å gjemme seg bak Eirin. Det gikk selvsagt ikke siden hun var et hode høyere enn den muntre kammerpiken.

Det var gladiatorer på alle benkene, folk av alle farger og størrelser og folkeslag. De hadde allikevel mye felles, alle bar klær og lette rustninger som fortalte hva de drev med og de hadde en utstråling av livat fandenivoldskhet som var ganske tiltalende. Akisha kunne kjenne igjen Erinius på den første raden men resten var fremmede for henne. Alle så opp og smilte da de så henne. Ali kom inn døra bak i salen og grep et ølkrus med en feiende bevegelse.                          

“Folkens, hils på Akisha, hun er vår nye søster. Whaly berget henne i dag fra en heller ufin skjebne, hun gav hundre for denne lille skatten her så behandle henne med respekt!”         Mengden ropte og huiet og Ali grep henne i armen og leide henne rundt. Hun skjønte at han ville presentere henne men trodde ikke hun kunne huske noen navn nå, hodet hennes spant av tretthet og forvirring.

Ved en benk satt tre kvinner, de var garantert de andre kvinnelige gladiatorene som hun hadde hørt om. De var høye og slanke men sterke også og ganske pene alle tre. To av dem var mørke med sort hår og brune øyne mens den tredje var meget lys og rødhåret.                                      

“Akisha, dette er Mazra, Nasren, og Sorcha. De er det viktig å holde seg inne med. “                Det kom med skjemt og hun forsto at de tre allerede likte det de så. De smilte vennlig og Sorcha, den rødhårede, klemte henne likegodt. “Det er sannelig bra at Whaly har øynene åpne, en slik liten kriger som deg bør ikke gå utrent.!”

 Ali gliste og dro henne videre.

De neste de stoppet foran var fire menn som satt for seg selv på en benk, de studerte henne med alvor men ikke uten glimt i øynene. Akisha forsto at de var viktige og at de hadde mye å si. Ali nikket mot dem.

“Dette er dine fremtidige lærere i kampteknikk når du kommer deg over det grunnleggende. Jeg vil tro at du allerede er kommet langt så du vil nok møte dem temmelig fort.“                   

Han pekte på dem etter tur. “Den flintskallede fyren med fletter i skjegget er Wilbwyn. Han er sverd og økse lærer og driver også med kunster på hesteryggen. Nestemann, med pannebåndet og det ytterst kledelige arret over nesen er Khean, han er bueskytter og lærer i alt som har med den slags å gjøre. “                                                                                                        Khean gliste og Akisha så at arret som gikk langs neseryggen helt ned til tippen slettes ikke skjemmet ham. Det gav ham bare særpreg. Den neste var en mørk mann med langt svart hår i en pisk nedover ryggen. Ali presenterte ham som Thi, han drev med økser og skjold og forsvarsteknikker. Hun ville møte ham ganske ofte. Den siste var en liten sprett av en fyr med lange barter og to fletter. Det var noe riktig fandenivoldsk over ham som hun likte med en gang og Ali bemerket at han lærte dem å lure folk trill rundt, enten det var med maskering eller oppførsel. Det var flere lærere der også men de var ikke så viktige, og hun måtte bare venne seg til at det ble mange nye fjes i begynnelsen.   

Akisha fikk seg en plass ved siden av Ali på en benk og den ene kjøkkenjenta gav henne en bolle med stuing. Suppa hun hadde fått før på dagen var borte og maten var så god at hun bad om en bolle til.

Det var øl å drikke til og Akisha følte seg langt fra sikker på om hun tålte det men hun fikk i seg et krus. Det smakte godt og Ali gliste, han mente at hun ville bli vant med slikt temmelig fort. Det var nesten en livsnødvendighet der, øl ble drukket til nesten alt. Det var høy stemning i salen og snart ble mange med på allsang og ordleker. De fleste av dem av en slikt karakter at det fikk Akisha til å rødme. Hun forsto at det slettes ikke var slikt her som det hadde vært i landsbyen. Det eksisterte nesten ikke tabuer der og folk snakket rett fra leveren. Zoleba dukket opp, med nesen i været og et nådig overlegent utrykk i det pene ansiktet. Hun overså Akisha glatt men verdiget Ali et fort smil før hun satte seg hos en meget staut ung mann som virket for å være relativt betatt av henne. Ali hvisket fort at den stakkaren sikkert ble dumpet som alle andre så fort Zoleba var lei av ham. Hun brukte bare menn til sengekos, ikke noe annet.

Akisha kunne ikke riktig forestille seg en slik holdning men passet seg vel for å vise ubehaget hun følte. Hun ville ikke la folk få et alt for godt innblikk i hennes egentlige jeg for fort. Det lønte seg å være litt lukket til man visste hvem en kunne stole på.

Etter en stund kom Eirin tilbake, hun skulle vise Akisha rommet hennes. Akisha var glad til, hun var skrekkelig trett og tanken på søvn fristende. Eirin ledet henne opp i tredje etasje, det var ganske enkelt å finne fram der og dørene var merket. Rommet hun fikk var faktisk forbausende stort. Det var en fin seng der med halmmadrass og rene linlakner, og det var to skap og et vindu oppe ved taket. Et vaskevannsfat sto på det minste skapet og i det største var det hengt inn klær av forskjellig type. Det var både enkle arbeidsklær og kjoler. Akisha ble stående og glo på alt dette som var blitt henne til del helt til Eirin kremtet bak henne.

“Dette er et vanlig rom, du får ominnrede det selv etter hvert, jeg skal sørge for at det er friske blomster her hver dag, da lukter det så godt her. Senga trenger du ikke re og vi skifter på sengene annenhver dag. Du vil ikke tro hvor mye vask det blir her. “

 Akisha smilte bare, senga dro på henne som en magnet på en kniv. Eirin hjalp henne med å få av seg klærne, og linlaknene var som kjølige kjærtegn mot huden. Hun sovnet nesten før hun fikk hodet på puten.

 Hun våknet av at sola stakk henne i øynene, vinduet var slik plassert at morgenens første lys traff rett på senga. Det var sikkert gjort med vilje. Hun følte seg fortumlet fremdeles, alt hadde hendt for fort og hun hadde ikke greid å fordøye alle inntrykkene ennå. Hun hørte fjernt lydene fra byen, rop, dyrebrøl, knirking i vogner, soldater som marsjerte. Hun visste at hun hadde noen hektiske dager foran seg før hun lærte å slappe av med alt dette nye. Musklene hennes verket, hun hadde ikke fått beveget seg på skipet og nå merket hun at det straffet seg. Det føltes ikke behagelig. Hun strakte seg og sto opp, magen knurret igjen og hun prøvde å huske når det var mat. Dette med tid var vanskelig for henne siden de ikke tenkte over det hjemme. Hun sukket, hjemme, det var en livslengde unna, som en drøm hun hadde drømt.

Hun lukket øynene og så for seg det kjente stedet men alt ble forvrengt av minnene fra overfallet. Hun forsto at det hadde ødelagt mer for henne enn en skulle tro. De gode barndomsminnene ville alltid være tilsølt av blod og redsel. Hun prøvde å samle seg, få oversikten over alt hun var og hadde opplevd. Det var ikke enkelt, hun hadde liksom våknet opp av en tåke og alt var mer virkelig enn før. Allikevel var noen minner brent fast i minnet, drømmene hun hadde hatt, de døde småbarna, likbålet, hendelsen i skogen, ingen av dem vakre eller gode men de var alle som omen som fortalte henne at livet aldri ville bli enkelt eller forutsigbart igjen. Hun var i ferd med  bli voksen på alvor.

Det banket på døra og Eirin kom inn, hun smilte da hun så at Akisha var våken.                         

“God morgen, jeg fikk beskjed om å la deg sove lenge i dag, men regn ikke med det til hverdags. Du må nok venne deg til å krype ut av loppekassa tidligere heretter. “                       Akisha bare smilte, hun var vant med å være tidlig oppe og så fort hun fikk hvilt ut ville det ikke være noe problem. Eirin fant en enkel tunika og et par lette bukser til henne. “Ta på dette, du skal visst testes ut i dag, Ali venter på deg etter maten. Det er spart en del til deg nede i spisesalen. Skal jeg være med deg?”

 Akisha nikket, hun visste ærlig talt ikke om hun ville finne tilbake alene, alt hun hadde opplevd dagen før virket veldig fjernt og tåket. Nede i kjøkkenet ventet en av kjøkkenjentene på henne med et smil og en stor bolle med stuing. Akisha merket at hun var meget sulten og spiste med god matlyst, det virket som om humøret ble meget bedre med en full mage. Eirin ventet mens hun gjorde seg ferdig og så ble hun geleidet ut mot arenaen. De kom ut i solskinnet og Akisha trakk etter pusten, det virket som om alle som jobbet der var samlet i arenaen denne morgenen. De trente eller snakket og hun roet seg litt ned. Kanskje de ikke ville bli klar over at hun var der? Tanken på å bli testet ut foran så mange var ikke bare hyggelig.   

Ali så henne og smilte vennlig mens han gjorde klar et lett sverd og noen andre våpen.                   

“Det er fint du er her tidlig vesla, dette blir en lang dag. Når vi har grillet deg her skal du lære om maskering og skuespill. Det tar tid å lære slikt ser du, derfor må en begynne tidlig”

Han slengte sverdet til henne, det var lett og godt balansert men hun så at eggen var slipt vekk. “Du får slåss med sløve våpen inntil videre, det er tryggest, husk at dette bare er en lek, ta det ikke for alvorlig for det er vondt å bli truffet av det metallrasket der uansett. Etterpå skal vi se hva du greier med en bue.“                                                                                             

Akisha samlet seg, hun lot kroppen gli inn i den litt fjerne stemningen som gjorde en i stand til å kjempe godt. Ali så det og nikket imponert. Hun hadde allerede lært noe som var ytterst viktig, kamp disiplin. Hun så fort på de andre våpnene som lå rundt om kring der, ingen av dem hadde egg, men det var noen pussige skjøter på noen av dem som fikk henne til å undre seg.

“Si meg, hva er det med de sverdene der borte?”

  Ali bare gliste og gikk bort til haugen. Deretter grep han et av dem og kjørte det inn i magen til parer stengene, blodet rant nedover skinnkjortelen. Akisha gispet forskrekket men han bare dro det vekk igjen og gliste. “Det er sammenbrettbart, bladet glir inn i seg selv, og det er fylt med griseblod. Det ser svært livaktig ut ikke sant? Vi bruker disse i de store dødscenene, jeg kan love deg at det gjør suksess!”

Akisha nikket matt. “Det vil jeg tro!”

Hun så at en yngre kar med vennlig ansikt og lange fletter kom bort til dem. Han nikket mot Ali som presenterte ham som Enok, han var ganske fersk og dugelig som sparringpartner for henne.  Akisha hadde nesten trodd at hun skulle slåss med Ali men forsto at den topptrente mannen måtte være lærer og overvåke feilene hennes i stedet. Enok hadde et litt lengre sverd enn henne og lengre armer og hun forsto at de tenkte å teste om hun la merke til det. Enok ville ha litt av et overtak om hun tillot ham å slåss på vanlig vis.

Gerulv hadde lært henne mye om å vurdere en fiendes svake og sterke sider og hun følte seg relativt selvsikker. Hun så på måten den unge mannen beveget seg på at han hadde flere svake punkter hun kunne utnytte. Ali smilte, klappet henne på skulderen. “Dette er ikke alvor men det kan bli det en dag, den som lærer å fekte til perfeksjon med sløve våpen er bedre rustet til å slåss med skarpe senere. Du er her først og fremst for å lære, gladiator er du i andre rekke. Sett i gang!”

Alis stemme runget og Akisha tok seg sammen, vendte hele sin oppmerksomhet mot Enok. Den unge gladiatoren var slu, han gjorde noen finter som ville avsløre hvilket nivå hun lå på men hun gjennomskuet ham fort. Hun hadde lært at det uventede er det som skiller mellom jevnbyrdige motstandere og gjorde noen uvanlige unnamanøvre som gjorde det umulig å lese henne.

 Enok virket forvirret av det, hun visste at mye av det Gerulv hadde lært henne var langt fra vanlig tradisjonell praksis. Den gamle krigeren hadde først og fremst lært henne kunsten å vinne for å overleve. Etter litt fikk de farten opp, finter og pareringer haglet og Akisha merket at hun ble underlig opprømt, hun greide å holde ham unna. Hun lekte seg med ham! Det var gøy å merke det og hun ble stadig støere og sikrere. Hun bestemte seg for å felle ham på en uvanlig måte. I det han gjorde et utfall senket hun kroppen og skjøv sverdbladet mellom knærne hans, deretter gjorde hun kollbøtte uten å slippe sverdet og han ble slengt overende. Hun hadde snudd høyden hans til sin egen fordel. Ali plystret fornøyd og Enok gned seg bak med et irritert grin, han virket for å mistro det han selv hadde sett.

 Ali klappet henne, smilet fikk de hvite tennene til å lyse. “Du er sannelig dyktig allerede, du er i stand til å tenke og ikke bare reagere, det er sjelden. Du må ha lært å tenke utradisjonelt og det er meget verdifullt, det gir deg en fordel. Jeg tror ikke vi trenger å lære deg så mye på det området. “

Han slengte sverdet unna. “Om du ikke er for trett skal vi prøve andre teknikker nå!”

Noen timer senere satt hun i skyggen og peste, aldeles utslitt. Hun hadde fått avdekket hullene i utdannelsen sin ganske grundig men hun hadde også fått meget ros. Hun hadde funnet ut at en mann med en slagstav kunne ta ut fem sverdfektere fort som bare fy og at hun slettes ikke greide å handtere en stridsøks eller et stridsgissel. De våpnene hun hadde vært borti var hun god i allerede men ukjente teknikker var vanskeligere for henne å takle. Hun hadde lært litt selvforsvar uten våpen og de sa at hun ville bli god men alle hun hadde prøvd å ta hadde gitt henne grundig juling. Hun hadde et blått øye og flere skrammer og følte at hele strupen besto av sand og atter sand.

Ali hadde skamrost henne foran Whaly og Akisha hadde vært meget stolt av det men nå følte hun seg elendig. Hun hadde langt å gå før hun var like god som Ali, eller de andre topp atletene. Eirin kom bort til henne med en mugge og et brett med kjeks.                                        

“Du trenger litt å styrke deg på, du ser forferdelig ut, men vær ikke redd. De vil ikke presse deg så hardt heretter. Du trenger bare trene en ting om dagen, ikke fem seks forskjellige om du ikke selv vil det. “

  Akisha drakk grådig av det kjølige vannet, det var en svak smak av ingefær i det som forbauset henne. Eirin så det og smilte fort. “Det er et knep Jalisa bruker, ingefæren gjør at en ikke blir så kvalm av vannet. Om sommeren er det best at en beholder det en drikker, det er vannmangel her relativt ofte, og fryktelig varmt. “                                        

 Akisha stønnet, hun syntes det var uutholdelig varmt allerede men det skulle altså bli enda verre? Død og pine!

Eirin pekte brått mot den andre enden av arenaen, “Nei se der, nå skal de øve på neste forestilling!”

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

11.10 | 14:03

Takk 😊👍

...
09.10 | 12:49

Dette bildet er tatt et stykke unna Snøhetta, noen km øst for turisthytta der bussene nå stopper.

...
08.10 | 22:00

Hei hvor er dette bildet?

...
03.08 | 11:29

så fine fantasy bilder du er kjempeflink anne olga

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE