utdrag romaner

Her følger et lite utdrag fra roman serien dragenes by. Håper det faller i smak og at det gir noen av dere lyst til å ta en bedre kikk på verket. Det er mulig å bestille fra meg direkte eller via forfatter sida mi, noe som er billigere for deg som kunde :)

 

Da hun våknet neste morgen var det fremdeles stille i bygningen, vanligvis ble morgenen ledsaget av et sant kaos av lyder, folk som bannet og løp fordi de var sene, smelling i dører og krangling om hvem som hadde ansvaret for å holde vakt neste kveld. Ayren våknet nesten samtidig med henne og strakte seg med et digert gjesp. Luggen hans sto til alle kanter og han smilte og rusket henne i håret. «God morgen kjære deg, jeg får vel komme meg av gårde?»

Hun nikket og gyste ved tanken på å stå opp, golvet var kaldt og hun hadde ikke tepper på det slik Ayren hadde. Han kom seg opp og vasket seg og gredde håret før han fikk på seg klærne igjen. Morghian hjalp ham med å pusse over støvlene og rette på uniformen før han kysset henne adjø og gikk. Han fikk henne til å love at hun skulle gjøre som hun hadde tenkt og hun nikket og begynte å lete etter rene klær. Hun trengte ikke gå ennå så hun lagde seg litt lett frokost og satte seg på balkongen sin for å slappe av litt.

Byen var vakker om morgenen også, tåka og disen lettet over hus og trær og de første gateselgerne begynte å dukke opp. Det var lettere skyet og solstrålene tegnet vakre mønstre over takene. Morghian hadde forelsket seg i byen ganske så fort, hun hadde ikke vært vant med slik skjønnhet og undrene der hadde overrasket henne totalt. De fengslet henne ennå, hun så daglig ting hun ikke hadde sett før og det gav henne i det minste noe å glede seg over.

Hun hadde slitt lenge med å forstå det intrikate systemet byens sosiale hierarki var, det var uendelig mange ulike laug og det var flere sterke adelige familier som både kriget mot hverandre og innad for å øke sin egen makt og innflytelse. Det meste som skjedde var selvsagt meget sublimt og foregikk i det skjulte. Det var spionasje og skittkasting på høyt nivå, og det gikk rykter om de mange skitne triksene man brukte for å bringe andre i vanry hos kongen. Morghian hadde syntes byen virket idyllisk i begynnelsen men fant fort ut at det ikke stemte, det var så mange ulike raser der og så mange ulike trossamfunn og holdninger at gnisninger var umulige å unngå.

Heldigvis foregikk det sjelden alvorlige ting der og hærens tilstedeværelse var antagelig grunnen. Det var hele avdelinger som gikk rundt forkledd som vanlige folk og så etter bråk og alle visste det. Det virket ganske effektivt og Morghian hadde vært med på slik spaning noen ganger da hun var menig. Hun hadde likt det men fant det litt forstyrrende også. Hun glemte liksom hva hun var når hun blandet seg med vanlige folk uten å ha på seg uniformen. Nå var hun selvsagt ikke nødt til å være med på slikt lenger og hun var egentlig glad til. Hun gikk inn igjen og fikk på seg uniformen og flettet håret. Sjekket utseendet i speilet lenge før hun spente på seg sverdet og trakk på seg støvlene.

Hun så ikke uthvilt ut men det hadde hun ikke gjort på lenge nå. De grågrønne øynene så matte ut og hun hadde et gustent skjær i huden som selv ikke sminke ville ha skjult. Hun ristet oppgitt på hodet og bestemte seg for å oppsøke byens bad i løpet av dagen. Det var en hel avdeling der satt av til byens offiserer og hun likte som regel servicen der. Kanskje noen av de dyktige kvinnene som arbeidet der hadde noen tips å gi henne. Hun fulgte ikke venninnenes råd lenger, sist hun hadde det hadde hun endt opp med et særdeles tydelig utslett som hadde vært plagsomt i over en uke.

Det var ennå ganske stille i gangene da hun gikk ut, hun møtte noen kjente og hilste høflig men stanset ikke for å prate. Hun skulle være med på å trene den tredje troppen sin i nærkamp og siden de var av et ganske lavt nivå måtte hun antagelig være med å demonstrere. Hun likte det, likte de kompliserte bevegelsene og kastene. Hæren brukte en blanding av flere nærkampteknikker som var svært effektiv men også meget vanskelig og Morghian hadde øverste grad i alle de ulike grenene. Hun var også kjent for sin dyktighet med våpen og visste at hennes nærvær fikk rekruttene til å skjerpe seg svært mye. De ville ikke dumme seg ut foran en så velkjent figur og aller minst foran en kvinne.

Hun brukte lang tid til kasernen nå, tok det med ro og nøt morgenluften og fuglenes sang. Det var mest duer i byen men også en del andre arter og hun likte å høre på dem. Det minte henne om de gode minnene hun hadde fra barndommen. Hun møtte en og annen kjent person også på veien, deriblant en gammel kvinne som livberget seg ved å spå folk i handa. Morghian hadde blitt spådd av den gamle mange ganger og kjente henne godt. Hun slapp en sølvklo i kvinnens tiggerskål og mottok overstrømmende velsignelser som takk.

Ved porten sto to menn som nesten virket for å halvsove, de rettet seg opp da de så henne komme men de sank sammen igjen da hun var passert og hun gliste litt for seg selv. Det var tydelig at de hadde vært ute på galeien dagen før. Hun kom til oppstillingplassen i god tid og tok seg tid til å sjekke at alt utstyret var i orden før soldatene ble stilt opp. Hun sto stramt og betraktet oppstillingen og så at mange ble litt bleke om nebbet da de så henne. De visste at de måtte gjøre sitt beste nå. Det var en stor øvelses bane der og den var av ypperste kvalitet, alt var tatt med i beregningene når det gjaldt treningen av de kommende yrkessoldatene. Morghian så på at de ble delt inn i grupper på fire og fire og at de begynte å trene med hverandre.

Hun og to andre instruktører gikk rundt og så på mennene og hun måtte vedgå at de fleste var blitt betraktelig mye bedre enn sist hun så dem. Det var ikke lenger tåpelige småfeil som felte dem men rett og slett mangel på nye taktikker og grep. De var klare for å gå opp et nivå og Morghian smilte for seg selv da hun trakk av seg jakka for å vise noen nye bevegelser. Alle stirret interessert og imponert mens hun og en av instruktørene demonstrerte det for dem. Morghian hadde lengtet etter å få bruke litt krefter og likte utfordringen. Instruktøren var en mann hun hadde sparret mot mange ganger og hun visste hva som var hans styrke og svakhet og hun vant enkelt. Hun var blant de beste der og klar over det, men hun overdrev ikke og sørget for at alle så hva hun gjorde.

Da hun var ferdig med demonstrasjonen rant svetten av dem begge og hun bukket seremonielt for å vise at kampen var over før hun trakk seg tilbake. Karene virket giret på å bruke det nye de hadde lært og hun kjente seg underlig tilfreds da hun gikk mot hovedbygget. Hun gledet seg ikke til å snakke med Torean men det måtte til. Han var ledig og hun slapp rett inn da hun kom til kontoret hans. Han satt med noen papirer og smilte stresset da hun satte seg foran ham.

«Vær hilset Morghian, huff, jeg går snart fra forstanden av dette her, jeg skulle gitt alt for å være menig igjen!»

Morghian trakk på smilebåndet. «Det mener du ikke ærede!»

Torean smilte litt skjevt som svar. «Vel, kanskje ikke, men dette papirarbeidet er drepen. Hva kan jeg gjøre for deg i dag Morghian?»

Hun sukket lavt og rettet seg litt opp. «Først, har det blitt gjort noe angående forgiftningen?»

Torean nikket kort og åpnet en skuff i skrivebordet, tok frem en ørliten eske. «Denne ble funnet utenfor matsalen, i søpla. Det luktet mistenkelig av den.»

Morghian tok den og snuste varsomt, hodet hennes rykket tilbake og hun gispet lavt. «Guder, det er jo…»

Torean smilte barskt. «Giften ja, la oss håpe at dette var alt den potensielle morderen hadde.» Han lente seg bakover. «Vi har skjerpet vaktholdet og nå blir alle undersøkt før de slipper inn i matsalene, vi har sagt at det er fordi vaktene trenger trening men det går vel ikke lenge før katten er løs av sekken.»

Morghian nikket urolig. «Og Lirion?»

Torean smilte kort. «Han greier seg utmerket, har helse som en okse sier de. Flaks at det var en alv som ble forgiftet og ikke et menneske, da ville stakkaren stupt nesten momentant.»

Morghian nikket og samlet seg for å snakke om neste tema.

«Ærede Torean, det er en sak jeg vil ta opp med deg, jeg tror du kan gjette hva?»

Torean støttet haken i hendene, sendte henne et oppgitt blikk gjennom den tette grå luggen. «La meg gjette tre ganger, Abhelas, Abhelas, Abhelas?»

Morghian sukket og nikket. «Mennene begynner å mukke ærede, og han sprer usikkerhet i troppene. Det er ikke trygt med en slik mann der, hva om noe skjedde? Han er den svake lenken som kan sprenge hele kjeden!»

Torean sukket, gjemte ansiktet i hendene med en trist mine. «Jeg vet, og ærlig talt, jeg ønsker kreket dit pepperen gror og lengre. Han er en pest og plage og har alltid vært det men mine hender er bundet!»

Morghian svor stygt. «Han kan ikke utvises eller hva?»

Torean slo ut med hendene og smilte skjevt. «Stemmer, ikke uten at vi får ganske så mange problemer på nakken, hans familie er svært mektige og de spytter inn temmelig mye penger i hæren hvert år, vi vil ikke slakte gullgåsa.»

Morghian lukket øynene med et stivt utrykk i ansiktet, hun kjente seg fanget. «Mennene mine stoler på meg ærede, de stoler på at jeg skal løse problemet! Det må da være noe vi kan gjøre?»

Torean klødde seg i hodet. «Han er sendt hit for at vi skal gjøre et mannfolk av ham, vel, det er kanskje en løsning men den er ufin.»

Morghian så oppfordrende på ham. «Snakk ærede og jeg lytter!»

Han smilte kort. «Tenkte meg det Morghian, det tjener deg til ære. Vel, vi har reservetroppene i grenselandsbyene. Det er meget tøft der ute og jeg gjetter på at han kommer til å trygle om å få reise hjem temmelig fort.»

Morghian kjente en strime av iver slå igjennom hos seg. «Ja, ja, send ham dit!»

Torean så fort på papirene sine. «Det skal jeg forsøke ja, men det er en måned til neste utskiftelse og før det går det bare ikke, dere får tåle ham i fire uker til, greier dere det?»

Morghian nikket heftig. «Når vi vet at vi blir kvitt ham ja, vi skal klare det.»

Torean smilte vennlig. «Det er ypperlig min venn, og nå bør du gå og få et bad, du lukter svette!»

Morghian rødmet kort og reiste seg, gjorde honnør. «Badet er neste stopp ærede, jeg har akkurat trent dem i nærkamp så det er ikke uten grunn at jeg stinker!»

Torean nikket faderlig og vinket henne ut og Morghian sukket lettet over at dagens offisielle plikter var over.

Badet lå ganske nær hovedtårnet, det var en svær bygning bygget over flere varme kilder og dampen fra pipene lå alltid over kvartalet. Det luktet svakt av svovel på lang avstand og det var plantet en god del trær og andre vekster rundt der, liksom for å gjøre det mer innbydende. Morghian gikk rett til fløyen for offiserer, det var et av privilegiene ved å være offiser, at en fikk egen adgang til en del slike etablissementer. Bygget var laget i marmor og lignet nesten et tempel med sine vakre søyler og statuer og det var elegant pyntet med fargede mosaikker i vegger og tak og flerfargede steiner i golvet. Morghian hadde alltid syntes det var den vakreste og mest fredfulle bygning i byen og hun var ikke alene om det. Det var lite folk der på denne tiden av døgnet og Morghian var nesten alene der hun gikk inn til avkledningsrommene.

Det var små avlukker med lås og hun fikk av seg den støvete uniformen og trakk på seg en tykk badekåpe med et lettelsens sukk. Det var varmt og klamt der og hun svettet allerede da hun gikk bort til skranken der klær ble tatt imot til rens. Det var særskilte kanaler der med varm luft som tørket klær på rekordtid og hun visste at uniformen hennes ville være ren igjen når hun var ferdig med badet. Det var fem bassenger der inne, atskilt med vegger og dører av tykt stoff og det var mange tjenere der inne samt massører og folk som var eksperter på helse og kroppspleie. Morghian gikk bort til bassenget med varmt vann og slapp kåpen.

Hun hadde vegret seg for å være naken sammen med fremmede de første månedene hun hadde vært i byen men nå gjorde det henne ikke noe. Hun så at det bare var to andre i denne avdelingen nå og begge var middelaldrende kvinner, antagelig offisershustruer. Hun steg ned i varmen og ynket seg nesten, det var meget varmt men hun tvang seg til å dukke seg helt. Etter litt vente hun seg til det og svømte litt før hun fant et sete langs kanten og satte seg for å slappe av. Det var til og med nakkestøtte på setene og hun lukket øynene og lot varmen sive inn i kroppen og løsne stive muskler og svette.

Det gikk ikke lenge før Morghian faktisk dormet av og ble sittende der å sove. Hun hadde vært sliten og stresset og roen der inne var for mye for henne. Hun drømte igjen, det var den andre drømmen denne gangen og hun visste faktisk at hun drømte, det var uvanlig. Hun sto i en mørk skog igjen, rundt henne følte hun ondskap på alle kanter og foran henne, knapt synlig i mørket, ruvet en storreist skikkelse med glødende øyne. Skapningen var vanskelig å skjelne men øynene glødet kattegrønt i mørket og stemmen var som lyden av torden der den sakte resiterte noe hun ikke hadde den minste mulighet til å forstå. Hun kjente seg fanget og vred seg mens hun klynket svakt.

Hun ble vekket av at en av badevaktene rusket henne i skulderen. «Våkne ærede, du har mareritt.»

Morghian satte seg brått opp og hikstet kort etter luft, hun kjente seg merkelig doven og svimmel og forsto at hun fikk kare seg opp. Hun takket og steg opp, gikk over i et annet rom med kjølig vann og det var som en velsignelse å kjenne det slå om seg. Hun svømte litt til og så gikk hun til rommene med massasje og pleie. En høy mørk kvinne sto ved ene benken og Morghian smilte litt sjenert og la seg ned. «Kan du noen knep som kan berge ansiktet mitt? Jeg ser snart ut som et spøkelse!»

Kvinnen løftet varsomt Morghians ansikt mot lyset og studerte det nøye med en kort oppgitt hoderisting. «Du er slem mot deg selv ærede, dette har pågått en stund men frykt ikke, vi har botemiddel.»

Hun sendte en tjener av gårde og etter litt kom han tilbake med noen boller og begre som luktet mildt sagt sært. Kvinnen smilte oppmuntrende til Morghian. «Slapp av ærede, vi skal gi deg kongelig forpleining.»

Etter to timer var Morghian både blitt knadd og behandlet med ansiktsmasker og kremer og hun kjente at hun luktet som et parfymeri da hun omsider fikk gå derifra. Uniformen og undertøyet var rent og tørt og hun trakk det på seg med et salig smil. Nå var det universitetet som sto for tur og hun aktet å finne svaret på problemene sine. Hun kom ikke til å gi seg før det gikk. Ute var det faktisk et svakt duskregn da hun kom ut og hun kjente at luften alt var i ferd med å bli friskere, hun løftet nesen og nøt lukten før hun begav seg mot universitetet.

Det lå et godt stykke unna så hun kapret en av de små tohjulskjerrene som fungerte som drosjer og kusken syntes visst at det å få en El’arn som kunde var storveies, så han holdt en mildt sagt selvmorderisk fart gjennom trafikken. Morghian klamret seg til armlenene med hjertet i halsen mer enn en gang. Hadde hun selv kjørt ville hun frydet seg men hun likte ikke å legge sitt liv i andres hender.

Universitetet var enormt, ti svære bygninger som var forbundet med både broer og gangveier og ganger under bakken og det var en stor park i midten. Her fikk både adelige og den gemene hop studere om de ble antatt. Det var strenge inntaksprøver og ingen kunne kjøpe seg en plass om de ikke hadde det som trengtes. De fleste studentene der lærte om alt fra krigskunst til kunst men en stor andel var blivende magikere og for dem var opptaksprøvene ikke bare vanskelige men direkte livsfarlige. De måtte ha kraften ellers var det bare bortkastet tid å prøve å lære dem noe og av femti som prøvde greide bare en å bli tatt inn.

 Morghian var vant med alt det underlige som skjedde ved dette stedet, hun hadde blitt herdet og reagerte ikke på snakkende trær eller benker som løp sin vei når en prøvde å sitte på dem.

Etter århundrer med magiundervisning der var det knapt en gjenstand som det ikke hvilte en eller annen form for besvergelse over ble det sagt.

Hun stanset ved en bod som solgte småretter og kjøpte seg en stor rundpai, det var ganske enkelt paifyll og kjøtt bakt inn i en tykk velsmakende deig. Det hele var formet som en svær pølse og hun brukte tid på å få i seg alt men det var pengene verdt for det smakte utsøkt og stagget den verste hungeren. Hun skylte alt ned med et stort glass med ferskpresset fruktsaft og kjente at velbehaget spredte seg gjennom kroppen. Hun var klar til å besøke biblioteket.

Det var en respektinngytende plass med flere strenge og strikse damer som virket for å beskylde alle og en som kom dit for å ønske å ødelegge bøkene deres. Det var nemlig liten tvil om at bøkene var nettopp deres. I det minste trodde de det. Hovedrommet var enormt og taket ble båret av minst tyve grove søyler pyntet med malerier av fortids helter og sagn og golvet var dekket med svære bokhyller. Alt var systematisert og merket og Morghian stønnet lavt innvendig da hun så hvor stor avdelingen for språk var. Hun kunne lete her et år uten å komme halve nær riktig bok, om riktig bok i det hele tatt eksisterte.

Hun bestemte seg for å jobbe i system, noen språk kunne hun uten videre utelukke siden hun kjente til dem og andre var også usannsynlige men allikevel ble hun sittende igjen med en hel bokhylle. Dette kom til å ta tid og hun kjente at frustrasjonene allerede begynte å arbeide i henne. Hun var ikke tålmodig når det gjaldt papirarbeide. Det hang svære magiske lamper over hver hylle og noen mindre i mellom der det var satt opp bord og benker og Morghian passet seg nøye for å lage lyder. De magre bibliotekarene lignet nesten en slags gribber der de patruljerte sitt domene på evig utkikk etter noen de kunne kaste ut.

Antagelig var de greie damer men Morghian var litt redd de strenge oppsynene og prøvde å unngå dem i det lengste. Hun fant noen svære bøker og gav seg til å bla nesten desperat. Tiden gikk og nye ble funnet og andre satt på plass igjen og hun forsto at det språket hun hadde hørt ikke var vanlig, det måtte være nærmest glemt om det ikke bare var noe hennes egen hjerne hadde kokt i hop. Hun lekte med tanken på å gå over til avdelingen for drømmer og drømmetyding da en av bibliotekarene kom spaserende. Det var en heller kort kvinne som måtte være rundt seksti og hun hadde smilerynker rundt øynene og en blomstret kjole som kanskje ikke akkurat var kledelig men som så avgjort livet opp i de dystre fargene der inne. Hun la hodet på skakke og så vennlig på Morghian som strevde med en bok så svær at hun hadde vansker med å løfte den. «Har du vansker unge dame?»

Morghian smilte forsiktig og frustrert. «Vel, æh, ja, det har jeg.»

Damen kom nærmere og så på tittelen på boka. «Hmm, språk fra det gamle Bhargistan, det er tung lektyre unge dame, hva er det du er ute etter?»

Morghian likte faktisk denne damen, hun virket ikke så stiv som de andre. «Vel, det er litt skrudd, jeg har hatt noen underlige drømmer og det blir sagt merkelige ting i dem, på et språk jeg ikke skjønner. Det er mulig at det bare er tull også men jeg vil så gjerne vite det. Og her en dag snakket en Sha’vlat til meg og det var på det samme språket tror jeg, det var helt uforståelig.»

Kvinnen lyste opp, antagelig sanset hun en utfordring. «Det høres spennende ut unge dame, vel, jeg tror vi har all verdens språk referert til her, langt fra alle er komplett men alle er nevnt i det minste.»

Hun fant frem en lapp fra en lomme og en blyant og smilte nesten kokett. «Si hva som blir sagt, så skal jeg se om jeg kan hjelpe deg!»

Morghian pustet lettet ut og begynte å langsomt resitere det hun husket og kvinnen noterte nøye ned hvert et ord. Hun tygde på blyanten og rynket pannen. «Dette ser mildt sagt arkaisk ut men jeg skal prøve å finne det, jeg kjenner disse bøkene bedre enn deg vesla, så kom tilbake i morgen du, da skal jeg se hva jeg kan gjøre.»

Morghian smilte og var meget positivt overrasket over velviljen og damen smilte søtt og klappet henne på armen. «Det er ikke noe som er så spennende som å finne ut av slikt skal jeg si deg, noe helt annet enn å katalogisere og ordne støvete skrifter.»

Morghian nikket og takket overstrømmende før hun gikk ut igjen.

Det å kanskje kunne løse det gjorde at humøret hennes steg til nye høyder og hun plystret mens hun tok seg tilbake til hovedtårnet. Hun hadde ikke vakt denne dagen så hun besøkte kampdragen sin. De øverste etasjene var ikke så åpne som dem for de vanlige ridedragene. Kampdrager var mer aggressive mot andre av sin art og likte ikke å se andre rundt seg hele tida så de ble holdt i egne rom. Morghians kampdrage het Langklo og var en mørk rød skapning med kort hode og store ildgule øyne. Den var ikke kjælen slik som Ildklinge og tolererte bare folk når den skulle ris og hun sto bare utenfor og betraktet den en stund. Den så frisk og sunn ut, skjellene glinset og øynene var klare og ville og uten hvite hinner eller andre tegn på dårlig kondisjon. Hun ble fornøyd så hun gikk ned og tok Ildklinge ut for en varsom flygetur. Den var litt støl etter dagen før så de fløy bare pent rundt byens ytre mur en gang. Morghian nøt det og Ildklinge bare lå på vinden og virket for å kose seg også.

Det lå en varm duft av blomster på vinden nå, alle frukttrærne i byen blomstret og Morghian kjente at det var som å fly på en sky av parfyme. Dagen hadde vært meget vellykket og hun smilte fra øre til øre da hun leverte dragen over til oppasserne og fant en hest for å ri hjem. Det var ennå tidlig på ettermiddagen så hun stanset ved en kro og spiste middag siden hun ikke orket tanken på kantinen i leilighetskomplekset. Den var som regel full av unger og sure kvinnfolk og maten der kunne vært laget dagen byen ble grunnlagt etter smaken å dømme. Hun gikk hjem til leiligheten og skiftet til sivil og så gikk hun til parken med et par gode bøker og satset på å slappe totalt av resten av dagen.

Hun var ennå i parken på sitt yndlingssted da Ayren fant henne på kvelden, hun var oppslukt og merket ham ikke før han la hendene over øynene på henne og hun skvatt og hylte litt ungpikeaktig. Det var ikke vanskelig å finne ut hvem det var og Ayren klemte henne kjærlig og overtalte henne til å bli med den faste gjengen ut på byen. Senere skulle Morghian tenke tilbake på den kvelden med en slags sår glede, hun hadde vært genuint lykkelig. Alt vondt var liksom glemt og alt var bare glede. Hun ble med Ayren hjem og de tilbrakte hele natten på balkongen hans og Ayren lo og sa at han blåste i om at noen så og hørte dem. Den varme sommerlufta var som kjærtegn mot huden og Morghian sovnet i armene hans med et fornøyd lite smil om munnen.

Dagen etter våknet de svært sent men begge hadde fri og de ble liggende til de av anstendighetsårsaker ikke kunne bli der ute lenger. Noen av naboene var pripne og ville ikke ha godt av synet av dem. Morghian trakk på seg noen lette sivile klær og nøt å ha håret løst og Ayren var mer enn lovlig kjekk i sin permuniform. Morghian fikk lagd litt frokost og så dro de til biblioteket. Morghian var meget usikker på om den aldrende damen hadde greid å finne ut noe som helst men turen var i det minste fin og hun gledet seg over å få en hel dag sammen med Ayren. Det var helt stille i biblioteket, det var en høytidsdag for mange folk der og det gjorde at byen også var rolig. Morghian så seg rundt og brått kom den gråhårete bibliotekaren løpende så den blomstrete kjolen sto bak henne. Hun var vill i øynene og trakk dem begge med seg mot et avlukke. Morghian kjente et fort gufs av uhygge, det var nesten som et deja vu om noe nifst.

Kvinnen så smalt på Morghian. «Hva slags drømmer er det egentlig du har jente? Det tok meg timer å finne ut hva slags språk det var og jeg greide bare å tyde litt men det gir meg frysninger!»

Morghian trakk pusten og Ayren grep henne fort i handa, som for å trøste henne. «Hva slags språk var det?»

Kvinnen sukket. «Et jeg måtte over i magikernes avdeling for å finne. Det ble kaldt mørkets tale for det ble bare brukt av mørke magikere, slike som studerte de forbudte kunster.»

Morghian gispet. «Det har ikke vært slike på mange tusen år.»

Ayren nikket. «De ble henrettet alle sammen og magien over byen tillater ingen slike å komme inn i den.»

Kvinnen la hodet på skakke og så skarpt på dem. «Si ikke det barn, si ikke det. De var mektige de gamle og mang en kunst de kunne er glemt i våre dager. For alt vi vet driver de ennå sine mørke kunster på skjulte steder.»

Hun sukket og trakk frem et pergament. «Jeg måtte nærmest trygle en jeg kjenner om hjelp og han fant bare noen få ord. Dette er hva som blir sagt i drømmen, tror vi. Noen ord har vi satt inn og tror de er riktige utifra sammenhengen.»

Morghian tok nølende pergamentet og leste sakte. «Vokt deg barn av de glemte, ordene som ble ytret på den mørkeste dag har atter fått kraft. Mørkets øyne hviler på deg.»

Morghian så uforstående på kvinnen som rakte henne et annet pergament. «Her er det vi kom til var det Sha’vlaten sa til deg.»

Morghian sukket og leste det høyt. «Dødens kyss vil være deg nær når mørk ild brenner?»

Hun kastet fra seg pergamentene med en irritert mine. «Hva pokker betyr dette? Det er bare tull!»

Kvinnen så ned, det var noe fjernt i blikket hennes. «Det kan hende, men det er gamle sagn som…»

Hun avbrøt seg selv. «Nei, jeg er bare gammel og rørete og dere er unge og sterke og vet best, kall det hva du vil ærede, gjerne forvirrede ord uten mening.»

Morghian tok seg sammen. «Jeg er takknemlig for at du hjalp meg, det er jeg virkelig, men ikke noe av dette gir mening.»

Kvinnen skakket på hodet. «Det får jeg håpe for din skyld at det ikke gjør, for det lyder ganske så illevarslende uansett.»

Ayren reiste seg og smilte kort. «Hun har god fantasi, og Sha’vlaten kan ha tatt henne for å være en annen, de er jo blinde blir det sagt.»

Morghian skar en kort grimase. Den hadde kjent henne, men det sa hun ikke høyt og hun ble med Ayren ut etter å ha gitt damen noen sølvklør for bryet.

Ute ble liksom ordene enda mer absurd. Sola skinte varmt og fuglene sang og folk gikk rundt med glade fjes. Hun ble enig med seg selv om å glemme alt sammen og heller satse på sove drikker, da fikk en i hvert fall ikke mareritt.

Resten av dagen brukte de på å handle og følelsen av uhygge forsvant totalt. Hun møtte på flere venner og satt ved en kro og skravlet og ting var som de skulle være.

Den neste dagen ble også normal, Lirion var blitt enda bedre og Morghian og de andre begynte å tro at det hele hadde vært en feiltagelse, at det kanskje ikke var meningen at noen skulle dø. Det var mange der i byen som misunte soldatene og mange så opp til dem og det hadde hendt at særlig kvinner prøvde å lure i de mest attraktive kjærlighetsdrikker og slikt. For en uten kjennskap til droger kunne det gå an å ta feil. Lirion selv kunne ikke fatte at noen ville prøve å ta livet av ham og det kunne ingen andre heller. Saken gled langsomt ned i rekken av hendelser der og ingen snakket om det lenger. Morghian hadde nok med sine plikter og hun drømte faktisk ikke mer illevarslende og ting falt tilbake til det normale.

Troppen som var utkommandert til utmarsj kom seg vel av sted og Morghian så nøye etter at de hadde godt nok utstyr. Vanligvis skulle hun vært med men en annen offiser hadde meldt seg frivillig siden han hadde slekt i den landsbyen de skulle til og Morghian var bare glad til. Karene tok det egentlig ganske greit også og ingen mukket for de forsto at det ikke kom til å bli presset på tempoet mer enn høyst nødvendig. Morghian forsto det da de kom tilbake etter fire dager, ingen var sårføtt og de hadde egentlig nesten tatt det som en slags ferietur. Det hadde i hvert fall øket moralen i troppen og karene virket fornøyde og i god form.

Det ble nesten en hel uke før noe skjedde og da skjønte Morghian at det hadde vært stillen før stormen. Hun og Orha og Shiaban og et par andre offiserer satt på en fortausrestaurant i et av de finere kvartalene i byen. De hadde ettermiddagen fri og dagen var virkelig fin. De diskuterte ulike ståltyper i sverd og hvordan en skulle temme en god ridedrage og alle var avslappet og koste seg. Morghian var akkurat ferdig med å fortelle om en rekrutt som hadde landet feil på et treningsapparat og slått seg grundig der nede da en brå vind føk over dem og fikk dem til å kvekke og se opp.

Det var drage vinger som hadde laget vinden og Morghian bannet sint. Det var ulovlig å fly så lavt mellom husene.

Dragen var en ridedrage av den dyre typen, et elegant dyr med sølvbeslått seletøy og vinger med vakre jevne mønstre. Orha så storøyd på at rytteren snudde den for enden av plassen, vinge vinden fikk takene til å blafre på bodene og mange skrek forbannelser ut av et rettferdig sinne. «Han lander? Hva pokker er dette?»

Morghian reiste seg nesten, hun så at dragerytteren tvang dyret ned med harde rykk i tøylene og dragen skrek skremt og bakset vilt med vingene. Det var dårlig plass der og dyret tok bakken med et brak som fikk kopper og service til å danse på bordene. Den prøvde å holde balansen men landet på brystet med et dunk og en klynkende lyd ingen skulle kunne ventet fra et så stort dyr.

Shiaban så kaldt på men Morghian så en bekymret rynke i pannen hennes. Rytteren hoppet ned på bakken og flere gateselgere kom og skrek i munnen på hverandre og krevde erstatning for vogner og skur som ble ødelagt. Dragen kavet seg opp på beina igjen men sto og skalv med hodet nede på bakken.

«El’arn Morghian, er El’arn Morghian å finne her et sted?»

Mannen overså alle de sinte menneskene og gnomene og dvergene og andre rasene og banet seg vei mot restauranten. Morghian kjente seg brått iskald innvendig, noe var forferdelig galt, hun visste det instinktivt. Et øyeblikk fryktet hun at det var Ayren som hadde hatt en ulykke men noe sa henne at de ikke ville gått til så drastiske steg som å sende en dragerytter etter henne for det. Hun reiste seg og ropte til ham. «Jeg er her!»

Mannen løp bort til henne og knelte fort som tegn på respekt. Han var en av de profesjonelle budbringerne som arbeidet for hæren og ingen offiser. «Jeg har blitt sendt for å hente deg Morghian, det gjelder en av dine soldater.»

Morghian så skremt på ham. «Er Lirion død?»

Mannen smilte stivt «Nei, dette gjelder en viss Abhelas.»

Morghian ble stående helt stiv, så kjente hun at et forferdelig villsinne brøt seg vei opp gjennom henne. «Abhelas? Hva har den lusne unnskyldningen for en mann gjort denne gangen?»

Bud rytteren kremtet kort. «Det er ikke hva han har gjort men hva han gjør ærede!»

Han senket blikket ydmykt.

«Forklar deg!»

Mannen rettet seg opp. «Han har utfordret Lord Eyvarn til duell ærede, på øvelsesplassen til tropp fire, og lagt en magisk mur rundt så ingen kommer inn til dem!»

Morghian kjente at beina ble gele under henne og hadde ikke Shiaban grepet henne diskret i beltet ville hun veltet overende. Hun kunne ikke fatte dette, det var et så grovt brudd på reglene at en mann ville bli dømt til å vandre spissrotgang for det. Lord Eyvarn var en mesterfekter som var kommandant over en brigade av byvakten og alle kjente ham og visste hvor dyktig han var og hvor viktig han var for stabiliteten i hæren. Det gikk rykter om at den neste overkommandanten kanskje ble ham. «Det…» Hun rensket stemmen. «Det er galskap, hvorfor trenger dere meg der?»

Mannen svelget. «Fordi de tror du kan stagge ham, de tror han har blitt gal.»

Morghian sukket kort, det var virkelig ille og hun forsto ikke at Eyvarn ikke bare slo ut den elendige tosken. Budet smilte litt skjevt. «Jeg skulle tilbudt deg skyss men dragen min er skadet og jeg må skrive ned alle skadene slik at alle får erstatning, er redd det vil ta sin tid. Det er en leiestall like rundt hjørnet.»

Morghian nikket tamt. «Jeg kjenner til den.»

 Hun kjente seg helt fjern og nesten lammet av nyheten.

Orha fiket til henne. «Hei, våkn opp, du må dit med en gang jente, sett i gang!»

Morghian hikstet og la på sprang og de to ble med henne.

Leiestallen var en av de virkelig fine, av dem adels folk brukte og det var bare fullblods dyr der. Store vakre hester av edel rase og avstamning. Stallkarene så forskrekket på de tre offiserene som kom springende med ville øyne men de forsto at det hastet og en kom og bukket servilt og spurte om hva de trengte.

«Raske hester mann, det er brått om Gi oss de raskeste du har!»

Morghian formelig trippet. Ble Eyvarn for sint kunne han antagelig miste besinnelsen og drepe Abhelas som tross alt bare var en menig og hun ville ikke være den som fortalte hans fine slekt hva som hadde skjedd.

Stallmesteren virket litt skremt av de tre «Lover dere å ri dem pent?»

Morghian så kaldt på ham. «Nei, det står om liv. Rir vi dem i hjel får dere erstatning fra hæren.»

Mannen sukket tungt og så trist ut. «Greit, det er deres ansvar.»

Noen stallgutter kom leiende på to høye vallaker og en svær svart hoppe. Dyrene virket nesten halvville og Morghian spratt i salen på hoppa, dyret slo med hodet og sloss mot bittet og hun kjente at den hadde krefter i massevis. «Det er hester fra nordre Aart ærede, nettopp temt.»

Morghian bare nikket og sporet merra ut døra, den skjøt ut i gata som en løpsk drage og gikk rett over i vill galopp. Morghian skrek og folk kastet seg til side med bleke ansikter. De to andre kom tett bak og hylte til hestene sine som også var raske men ikke så kjappe i vendingen som den svarte hoppa.

Morghian lot dyret hoppe over boder og gjennom hauger med grønnsaker og tepper. Hun gjorde ganske mange temmelig forbannet men det spilte ingen rolle nå, hun drev hesten nådeløst og merket til sin forbauselse at den ikke virket for å ta seg nær av det. Selv den mest vanvittige fart virket ikke for å tappe den for krefter og den greide glatt sprang ingen annen hest hun hadde ridd ville våget å ta. De pløyde seg vei gjennom trafikken, hoppet over de trege turgherne og brukte både fortau og parker, Morghian kjente at skrekken rev i henne. Dette kunne ende med noe virkelig forferdelig og hun var lettet da porten til forlegningen dukket opp foran henne. Hesten peste og svetten rant men den var ennå frisk og i stand til en spurt og de sprengte inn porten så vaktene bare glante med store øyne. Det sto en stor folkemengde foran treningsplassen og noen skrek og ropte et eller annet. Morghian så den skimrende perlemorsfargen som røpet en magisk vegg og forsto at ingen kom gjennom før en magiker ble hentet.

Hun stanset hesten med et rykk og raste frem til en av kommandantene som sto fremst, han så henne og stirret på henne med svart fortvilelse. «Stans ham, for gudenes skyld!»

Mennene rundt dem var fullstendig stille, hun kjente igjen både offiserer og menige og noen var fra hennes tropper. Hun snudde seg mot plassen og gispet forskrekket.

De to der inne slåss, og det var helt klart at det var en kamp på liv og død. Hun forsto ikke det hun så, Abhelas var lat og treg og visste knapt hva som var riktig og gal ende av sverdet men nå kjempet han med en dyktighet hun aldri hadde sett maken til. Hver bevegelse var ladet med kraft og teknikken var bent fram fantastisk. Lord Eyvarn forsvarte seg desperat men det var tydelig at alven var bedre.

Morghian hikstet av forvirring, hva var dette? Hun formet hendene til en ropert og skrek at Abhelas skulle stanse, at hun beordret ham til det men enten så gav han faen eller så hørte han ikke innenfor muren.

Soldater og offiserer sto som lammet av gru, ingen hadde noen gang overvunnet Eyvarn og nå fikk han praktisk talt grisebank. Morghian hulket og dundret hendene mot den usynlige muren men fikk bare støt og måtte rygge bakover. Eyvarn vaklet av utmattelse, det lange lyse håret var vått av svette og han peste formelig. Morghian bet seg i fingrene av uro og kommandanten skrek rasende til mengden at de fikk finne en magiker litt faderlig fort.

Inne bak muren skjedde brått noe, Eyvarn knelte sakte med blottet nakke, han holdt sverdet ut foran seg som tegn på at han gav seg, at han underkastet seg. For en soldat i de to dragers by var dette et tegn en ikke kunne overse, det å skade noen som overgav seg var utenkelig, det brøt med hele æreskodeksen de alle levde etter. Det var mer tenkelig at en ravn skiftet farge til hvitt enn at en mann der fra riket gjorde noe mot en som underkastet seg slik.

Det kom en merkelig lyd fra bak muren, Abhelas lo, en skjærende kald latter som gjorde Morghian klar over hva som ville skje. Hun skrek og resten av mengden skrek med henne men det kunne ikke stoppe det som skjedde, Abhelas tok et steg frem, svingte sverdet likesom likegyldig og Morghian kjente skriket stivne i halsen i det Eyvarns hode ramlet ned på bakken og kroppen seg sammen mens blod sprutet fra den avkappede halsen.

Hun stirret målløs og forskremt på hodet som rullet bortover og stanset mot muren, bare et par meter fra henne. Øynene var fulle av sand men stirret ennå uforstående på dem og kroppen ble liggende å rykke litt før den ble stille. Blod rant ennå fra halsen og Morghian ble svimmel og kvalm og rakk ikke engang å snu seg før hun besvimte av det makabre synet.

Hun kom til seg selv igjen inne i ene kasernen, en adjutant sto og viftet henne, mannen gråt og Morghian kunne ikke tro det hun hadde sett. Hun satte seg opp og mannen reagerte sporenstreks og rakte henne et glass sterk vin. Hun drakk alt sammen med en gang og hostet, satte beina i bakken. «Hva skjer?»

Hun så at adjutanten skalv, det hadde vært et forferdelig sjokk for alle der. «Muren falt like etter at du svimte av ærede, det beistet prøvde ikke engang å stikke av, han bare lo helt sykt. De har satt ham i fengsel og det blir en høring på et par timer. Du er bedt om å møte der.»

Morghian hikstet. Hun kjente seg kvalm fremdeles, forvirret og skremt. «Det… det regnet jeg med ja.»

Stemmen hennes var svak og hun reiste seg sakte. «Det var umulig, det var…»

Han klappet henne på armen. «Ikke si noe ærede, vi vet alle hva du mener.»

Morghian stavret ut i sola igjen, rett utenfor sto de to venninnene hennes og begge hadde grått. «Tror du ikke at hestene våre stupte før vi rakk frem, å guder Morghian, det må ha vært fryktelig å se.»

Morghian bare nikket stumt, hun var som lammet innvendig, skalv og ristet og følte at alt hadde snudd seg til et mareritt. Hun hørte fottrinn og så at det var Torean, han var blek som en kalket vegg og det var noe i blikket hans som hun aldri hadde sett før. Han virket brått gammel.

«Morghian, hvordan går det med deg?»

Hun nikket kort og svelget sakte, kjente at synet ennå satt klistret på netthinnen. «Jeg har det bra, etter forholdene, burde ikke ha besvimt slik så brått for gudene vet at jeg da er herdet nok men det var noe ved det som var så totalt unaturlig. Det var som om skrekken selv hadde kommet inn i verden i legemlig form, jeg kan ikke beskrive det annerledes. Jeg greide det bare ikke, jeg er virkelig redd fremdeles, et eller annet forferdelig vil skje, jeg er sikker.»

Torean smilte litt trist. «Jeg har sendt bud til familien hans, selv ikke de kan gjøre noe nå. Han myrdet en offiser foran mange andre, selv om mannen bad om nåde. Jeg har aldri hørt om en lignende udåd noe sted.»

 Morghian dirret i det kvalmen steg i henne igjen. «Jeg vil se ham.»

Torean skvatt nesten. «Liket?»

Morghian ristet på hodet. «Abhelas, jeg…»

Hun hulket kort. «Det burde vært umulig, han er elendig til å fekte, så dårlig at han er mer til fare for seg selv enn andre. Eyvarn ville ledd av ham, ikke gått med på en duell slik!»

Torean nikket sakte. «Jeg begynner å fatte hvor du vil Morghian. Kan han ha holdt oss for narr hele tiden?»

Morghian så bare tomt på sin kommandant. «Jeg aner ikke, nettopp derfor vil jeg se ham.»

Torean trakk på skuldrene. «Greit, jeg blir med deg, vi må rett til høringen etterpå, bare så du vet det.»

Fengselet lå i en klippe som var blitt uthult i mange etasjer og ganger og vaktene bukket ærbødig for de to. Det var et mørkt og dystert sted uten annet lys enn fakler og en og annen magisk lampe. Abhelas var satt i den tryggeste cellen og Morghian stålsatte seg. Hun forsto ikke noe av dette. Da de nesten var fremme hørte de tydelige skrik og døra fløy opp, en meget vakker alvekvinne raste frem og tårer tegnet grimer i sminken hennes.

 Hun stanset foran Morghian og Torean og hulket desperat. En høy blek mann kom bak og han virket like rystet. «Det der…»

Hun hulket desperat. «Det der er ikke min sønn, det er ikke blod av mitt blod, kjød av mitt kjød.»

Mannen grep henne mildt om skuldrene og leide henne videre mens hun fortsatte med å skrike og bære seg. Torean så forbauset ut. «Hva mente hun med det? Har de forstøtt ham?»

Morghian sa ikke noe, hun bare gikk inn. Det var et ganske stort rom foran den solide cellen, Abhelas var alene nå og satt på en benk der inne, bare opplyst av noen steinlamper.

Morghian kremtet og gikk nølende bort til stålgitteret. Det var grovt nok til å holde igjen en drage og hun kjente seg rimelig trygg der inne. «Abhelas?»

Mannen på benken løftet hodet sakte og gliste, Morghian skrek nesten, det var Abhelas men allikevel ikke. Ansiktet hadde mistet det trumpete preget, det liksom uferdige. Nå var det ondt, kaldt og følelsesløst og øynene brant av et mørke som fikk henne til å stivne totalt. Det var som å stirre rett ned i helvete, rett ned i et flammende inferno der alt godt opphørte å eksistere og ren ondskap var alt som var igjen.

Hun hikstet og brått var Abhelas på beina, like innpå gitteret og hun kjente en svak stank av svovel i det han grep tak i gitteret og rykket i det så det skalv fra golv til tak. Ansiktet som ble presset mot stålet var heslig, skrekkelig i sin fordreide skjønnhet.

«Moooorrrghhiaaan, Stjeeeerneeeblikk. De kommer!»

Han vrælte av latter og Morghian rakk å se at tennene hans var blitt unormalt lange og skarpe før Torean rykket henne vekk fra gitteret.

«Guder, hva har skjedd med ham?»

Den gråhårete kommandanten var synlig blek og Morghian hulket vettskremt. «Jeg aner ikke, tror det må en magiker til her!»

Fangen gapskrattet ennå og de gikk, greide ikke nærværet hans lenger.

Morghian formelig stormet ut igjen, hun var våt av svette og skremt til margen og hun begynte å ane en forbindelse et sted, en forbindelse som gjorde henne vettskremt hinsides forstanden. Hun grep Torean i ermet. «Du har makt, du må si det til dem, fortelle dem at et eller annet er galt. Abhelas kunne aldri ha drept Eyvarn slik, han ville aldri tillat en duell dessuten. Du må si det!»

Torean tørket henne ømt rundt øynene. «Kjære venn, jeg skal si det, stol på meg.»

Hun pustet lettet ut og de gikk til forsamlings hallen der høringen skulle være. Noen rekrutter fortalte hvordan de hadde oppdaget hva som var i ferd med å skje, og noen offiserer hadde slått alarm. Hele hendelsesforløpet ble rekonstruert og så ble Morghian kalt opp og måtte beskrive Abhelas svært grundig og hun ble kryssforhørt lenge før de alle var skjønt enige om at Abhelas neppe hadde hatt noe nag til Lord Eyvarn eller i det hele tatt kjent ham personlig. Hun var skjelven da de slapp henne ned igjen og hun gikk ut i forhallen etterpå. Orket ikke å høre på resten av saksførselen. Hun visste selvsagt hvor det gikk, Abhelas måtte henrettes for dette men hun ante ikke når eller hvordan.

Torean var fremme og forklarte seg og etter en stund kom han gående, blek av raseri. «Jeg fortalte dem det du sa, forklarte at noe ligger bak, at det ikke er naturlig men de nekter å høre på meg. De tror bare at Abhelas har fått i seg droger eller noe og at han har skjult sine egentlige evner til nå. De nekter å høre på det jeg sier om Eyvarns stolthet og slikt.»

Morghian hulket lavt. «Det er galskap, ser de ikke at noe er forferdelig feil her? Ser de ikke at Abhelas bare var et redskap?»

 Hun lot tårene flomme. «Å guder ha miskunn med oss, jeg er redd han spådde om undergangen.»

Torean klappet henne på skuldrene, prøvde å roe henne ned. «Du overdriver Morghian, du er ute av balanse og i sjokk, Gå hjem og sov, la Ayren passe på deg i natt. Du trenger ro nå.»

Morghian snufset. «Hva ble dommen?»

Torean var hes i stemmen da han svarte henne. «Døden, hva ellers? Han henrettes i overmorgen, de trengte ikke engang en vanlig domsavsigelse siden flere hundre så det skje. Han skal løpe spissrotgang først.»

Morghian svelget tungt. «Hvor mange runder?»

Torean så ned. «Ti!»

Morghian rykket til og løftet hodet. «Ti?, en vanlig mann overlever ikke fem! Han vil være død lenge før bøddelen får gjort jobben sin! Det blir…»

Hun regnet fort i hodet. «Tusen slag!»

Torean nikket. «Med svepe og stokk ja, jeg synes de overdrev men de hører ikke på meg, jeg begynner visst å bli gammel.»

 Det siste kom ironisk.

Morghian snufset dypt. «De er arrogante er de, de burde lytte til deg!»

Torean smilte trist. «De tør ikke, det er saken. De tør ikke innse hva som har skjedd for det vil bety for mye tenking for dem. De velger det enkleste og håper at de ikke må svi for det senere.»

Morghian så ned, hun kjente seg underlig sliten. «Gudene må være med oss Torean, de bare må. Jeg føler på meg at dette bare er starten på et eller annet forferdelig.»

Torean sukket tungt og satte øynene i henne temmelig skarpt. «Gå hjem Morghian, det er en ordre. Du trenger hvile. Jeg vil ikke se deg her før etter henrettelsen, er det klart?»

Hun gjorde en fomlete honnør og snudde seg, kjente at øynene var såre og hodet merkelig stint. Det ville bli godt å få hvile litt.

Hun var ikke kommet langt før Ayren dukket opp, han grep henne ganske enkelt og løftet henne opp og hun orket ikke engang å protestere. Det var som en mur mellom henne og verden og det skulle mye til for å få den muren til å falle. Ayren bar henne hjem til seg selv, opp alle trappene uten engang å stanse og han snakket heller ikke. Kanskje han forsto at ord ikke var det hun trengte nå. Vel innenfor døra fikk han av henne sverdbeltet og støvlene og sverdet og trakk av henne uniformen. Deretter ble hun plassert i den beste stolen hans og han helte i en dryg drink til henne av den vesle lommelerka som inneholdt ursh. Morghian orket ikke engang si noe på det. Hun svelget ned og kjente seg litt bedre men ennå var hun nesten som i et slags sjokk. Ikke noe betydde noe for henne og alt hun ønsket seg var å gjemme seg for verden. Ayren kledde av henne resten også, helte i henne mer brennevin av mer tvilsom karakter til hun kjente seg aldeles snurrete og så fikk han henne i seng og bredte over henne. «Sov nå Morghian, la dagens kamp være glemt og la nattens hvile komme.»

 Han kysset henne på pannen og det siste hun merket før mørket tok henne var at han mumlet navnet hennes merkelig trist.

Morghian sov til langt ut på neste dag, da hun våknet var Ayren der igjen og han helte i henne mer ursh og hun kjente seg bedre men det var ennå noe som hang igjen i henne. Gudene skulle vite at hun hadde sett nok død til å være herdet. Hun hadde sett folk som var blitt trampet ned av løpske kvegflokker, krigere nærmest kappet opp med sverd, likene som lå igjen på slagmarker og ofrene for blind vold. Hun hadde sett skader og smerte og hadde trodd at lite skulle gå inn på henne men slik det var nå hadde synet av Eyvarns død lammet henne. Det hadde vært så rått, så følelseskaldt og så totalt meningsløst, så bortkastet.

 Hun ble liggende å grunne over det lenge, over hva Abhelas kunne hatt å hente ved å drepe lorden men fant ikke noe. Abhelas hadde helt klart ikke vært seg selv, han måtte være besatt og selv om Morghian ikke likte mannen likte hun tanken på at han skulle henrettes slik enda mindre. Han trengte en eksorsist og ikke en henrettelse, men ingen trodde henne.

Ayren kom med mat til henne og en bok og hun spiste og prøvde å lese men det gikk dårlig. Tankene hoppet vilt frem og tilbake og hun greide ikke å konsentrere seg i det hele tatt. Det var som om det avhugde hodet trillet frem foran øynene på henne gang for gang til hun syntes hun nesten ble gal av det. Ayren var ute en liten stund og da han kom tilbake var hun på nippet til å stå opp. Hun orket ikke å bli i senga som om hun skulle vært syk Ayren beordret henne ned under teppene igjen og hun ble irritert og prøvde å krangle med ham men det gikk heller dårlig. Han truet henne med å binde henne og hun ble sittende der med en merkelig følelse av å være hjelpeløs, at ingenting hun gjorde kunne utgjøre noen form for forskjell. Det var ingen god følelse.

Hun brast i gråt flere ganger i løpet av ettermiddagen, som regel nesten helt uten grunn og Ayren var alvorlig bekymret for henne. Hun spiste det han gav henne men var ellers rimelig sløv og han fikk brakt opp vann og en stamp og fikk henne til å bade. Hun slappet av i det varme vannet og han ble sittende å holde rundt henne lenge. Alt det merkelige som skjedde hadde uroet ham også og han skulle gladelig innrømme det for seg selv men ikke for henne. Nå trengte hun hans styrke å støtte seg på og han aktet ikke å svikte henne. Mot kvelden roet hun seg igjen og da de gikk til sengs var hun nesten som vanlig, bare litt stillere enn ellers. Ayren håpet bare at dagen etter skulle passere uten alt for store påkjenninger.

Morgenen kom med plaskregn, et meget passende vær for en slik dag. Det var kommet bud om at Eyvarn skulle begraves dagen etter og Morghian tok nyheten med en merkelig ro Ayren ikke var sikker på om han likte. De kom seg opp og fikk på seg uniformene som ble brukt ved spesielle begivenheter. Morghian slet med sin og Ayren hjalp henne og kjente at hun var merkverdig anspent. Egentlig burde hun blitt der men alle offiserer var pliktige til å være til stede ved en henrettelse og især en slik en. Morghian ville ikke ha mat og Ayren forsto henne. Han kjente godt til dommen og visste at det kanskje var lurt ikke å ha noe i magen.

Da de ankom den store plassen i søndre parken som var satt av til slikt var det allerede svart med folk der. Noen hadde klatret opp i trærne for å se og noen vakter løp rundt som strikkballer og prøvde mer eller mindre desperat å holde orden på folkemengden. Morghian var stille nå også, merkelig blek og forknytt og Ayren ønsket at han hadde kunnet skåne henne for dette. Offiserene fikk orkesterplass og de fant plassene sine. Torean hadde arrangert så Ayren fikk sitte ved Morghian og han sendte en takknemlig tanke til den gamle kommandanten.

 Det var stilt opp to rekker med soldater fra kongens elite garde der, femti i hver rekke med ansiktene mot hverandre på to korte skritts avstand mellom rekkene og mennene. Alle bar sveper eller lange slanke stokker og det var annenhver gang. Morghian ble enda blekere da hun så dem og Ayren klemte handa hennes medfølende.

Etter en stund var alle som måtte være til stede der og det hele kunne begynne. Den dømte ble kjørt inn i en gammel kjerre trukket av et gammelt muldyr og Morghian gispet lavt da hun så ham. Han hadde magret voldsomt av på to dager og hun forsto at dette slettes ikke var normalt. De måtte da se det? Fangen ble slept frem av to svære vakter og Morghian hørte at han bannet og svor med underlig dyp røst, han hadde ikke hørtes slik ut før. Ordene var uforståelige og Morghian kjente det skarrende språket igjen. Hun følte frykten gripe seg dypt om hjerterøttene.

En av byens øverste leste opp dommen igjen og Abhelas kom bare med grove fornærmelser til gjengjeld. Det virket ikke for at hans nær forestående skjebne gjorde ham noe i det hele tatt. Han ble slept frem foran linjene og lenket til en kjetting som gikk mellom rekkene, to lag med menn sto i hver ende, han ville bli tvunget til å løpe eller gå mellom dem. Morghian stønnet lavt og Ayren sukket lavt og strøk henne over håret. Ti ganger mellom rekkene var mye mer enn noen kunne vente at noe levende vesen skulle overleve.

Signalet ble gitt og mannen ble slept frem mellom rekkene, hver mann avleverte et slag og da han stavrende nådde enden var ryggen allerede blodig. Morghian stønnet og snudde seg, gjemte ansiktet mot Ayrens bryst. Det var flere som ikke likte det de så, mange fant det for strengt eller i det minste som sløsing av tid. Morghian hørte på folkemengden når Abhelas nådde enden av en runde, det lød et stønn blant dem. Hun nektet å se og etter noe som virket for å være en evighet brøt en av de øverste der inn. Abhelas lå nå og måtte slepes og dermed ble det satt stopper for spissrotgangen. Morghian var meget lettet over det.

Hun rakk å se at mannens rygg var en eneste masse av blod og i stykker pisket vev. Det var grotesk og hun svelget surt. Det var satt opp en blokk der og en bøddel ventet allerede, med skjerpet øks. Siden Abhelas var en ugjerningsmann av de sjeldne ble han henrettet med øks i stedet for med sverd som var en mye mer ærefull måte å bli drept på. To vakter halte med seg kroppen bort mot blokka og brått begynte den dømte å skrike, det burde vært umulig med tanke på den omgangen han hadde fått men det var virkelig skrik, vettskremte fortvilte skrik som fikk Morghian nesten til å besvime. «Det har forlatt ham nå, i tide til å la ham forstå.»

 Ayren nikket sakte.

«Må gudene se i nåde til ham.»

Morghian snudde blikket vekk, hørte bare suset av øksa og et dempet tsjokk og så gikk det et sus gjennom folkemengden. Hun så ned og kjente en varm tåre mot kinnet, tørket den vekk nesten med undring.

Folkemengden ble stående en stund å rope og bue men så løste den seg opp og Morghian og Ayren gikk langsomt vekk. De følte seg underlig tomme begge to, de hadde sett noe så ondt at de knapt kunne fatte det og Morghians dystre tanker virket for å være varsler om ting som skulle skje. De kommer hadde Abhelas sagt, Morghian skulle gitt svært mye for å få vite sikkert hva det var som kom.

Her følger et lite utdrag fra roman serien Snøtigerens klør, hentet fra bok en i serien. Det blir nok etterhvert flere bøker i serien, for øyeblikket er det fjorten.  Håper dere liker det og blir fristet til å ta en bedre titt på verket. :)

 


 

Etter en drøy halvtime så Akisha en stor bygning tårne foran dem, det var mye folk der og noe som lignet scener var satt opp langs veggene. Hun frøs på ryggen da hun så bur med folk i, lukten av fortvilelse fortalte henne at dette var slavemarkedet før noen trengte å si det. De andre jentene kjempet mot lenkene nå og jamret seg høylydt, noen av de som passerte lo høyt av dem. Akisha følte en hvitglødende glo av raseri ved synet, hun rettet seg opp og gikk stolt og rett. Fanget noen blikket hennes skvatt de, de blå øynene glødet av noe som gav de siviliserte menneskene i byen en følelse av å være mindre enn skitt på en sko. Hun hadde også arvet sine foreldres stolthet, i fullt monn.

Bergad dro dem med seg bort til en av scenene, han skjøv fangene inn i en slags innhegning og satte mennene til å vokte dem. Så henvendte han seg til en fyr som tydeligvis var en slags administrator eller leder. Han bar en vakker drakt i lin og ansiktet var kjølig men edelt. Det var allikevel noe i mannens øyne som fortalte Akisha at utseendet bedro, han var ikke noe bedre enn en gal sjakal. Bergad hilste som til en likeverdig og mannen smilte litt nedlatende men velvillig. De sto så nær at Akisha hørte dem.

“Nå, har du fått en fin fangst denne gangen?”

Bergad gned seg i skjegget. “Jeg kan ikke klage, disse her vil nok betale for noe av slitet i hvert fall, det er fordømt men landsbyene begynner å forsvare seg. De er sauer men noen av dem kan faktisk bite fra seg. “                  

 Den høye mannen smilte sleskt. “Det er ikke bare du som har problemer med det, de aller fleste som handler med levende varer har problemer for tida, det er snart ikke skikkelige varer å finne. “                                                                                                                                   

Bergad nikket. “Det er uårene sin skyld, jeg skulle aldri tro jeg ville klage over det men nå må jeg. De fordømte bondefjolsene får jo bare sveklinger, ikke skikkelige kraftige unger. Det er snart så jeg må seile lenger sør for å skaffe inntekt. “

 Den andre smattet medfølende. “Det er ille er det, jeg skal la den fyren der borte selge unna sitt, så er det din tur. Han har bare noen få å selge og de burde gå fort. Det er bra stemning her i dag, mye folk utenbys fra. Jeg tror det har noe med en eller annen høytid å gjøre. “

Bergad brummet. “Det er jo bra, jeg har en her jeg vil bli kvitt i dag og til min pris.“

Du vet at det er vanskelig å vite hva pris en får? En kan knapt forlange minstepris lenger, det er hard konkurranse.                                                         

Bergad skulte. “Jeg vet det, men den jentungen har kostet meg to mann, og de skyldte meg femti til sammen og de skal jeg ha igjen!”

 Den vakre fyren nikket. “Jeg forstår, hvem av dem er det?”

 Han var nysgjerrig men litt overlegen. Han var sjefen for dette markedet og visste meget vel hva en kunne få for en slave bare ved å se på den, en slik barbar som Bergad ville aldri lære det spillet, han lot seg styre av følelser og ikke forretningssans.

Bergad pekte på Akisha og den andre brast i latter. “Du vil ikke si meg at du skal forlange femti for det der? Du vil ikke få fem! For femti kan en kjøpe en av kongens konkubiner kamerat, det der ser ut som noe du har revet ut av rennesteinen. Er det en jente? Jeg synes det ser ut som det bør sjekkes!”

Bergad så sint på mannen, han bet tennene sammen. “Det er en jente ja, og jeg skal få femti for henne, det sverger jeg på, bare vent å se. “                              

 Den andre slo ut med hendene. “Vel, jeg ønsker deg lykke til, det vil du trenge, og nåde deg om du lager bråk. Tid er penger og jeg vil ikke ha noen forstyrrelser her. “ 

Bergad nikket, han kokte av sinne men visste når han måtte styre seg. Dette var det beste stedet og røk han uklar med Selicus ville han neppe få bruke det igjen. Han la seg på minnet at en ørliten gave kunne være en bra ting, en liten gull ring eller noe slikt. Selicus var forfengelig og Bergad var kanskje en barbar men en smart barbar. Han satte hendene i sidene og gav seg til å vente på tur.

Akisha merket fort at det var et livat sted de var kommet til, hun glemte nesten å være redd. Hun hadde aldri trodd at det fantes så mange forskjellige typer mennesker og glodde på de fleste. Det var folk med mørk hud, det var folk med lys hud, det var kapper og turbaner og slør. Hun ble nesten forvirret av alt sammen. De andre jentene virket for å være mer som i sjokk, de bare sto der med bleke ansikter og skjelvende hender, Akisha visste at de neppe hadde noen god skjebne å se fram mot. Hun kikket bort på en av de andre slavehandlerne, ved hans bod var det langt penere jenter og hun antok at dette var omtrent som et hestemarked. Det var en bisarr tanke men det passet, folk ville vente til de beste varene ble frambudt.

Noen passerte forbi og kikket, de så på de andre jentene Akisha hadde kommet med men henne overså de. Hun visste hvorfor, de kunne ikke forstå hva eller hvem hun var og det skremte dem. Mennesker greier ikke å oppføre seg normalt overfor noe de frykter. Det samlet seg etter hvert mange på plassen foran scenene, det var en tykk masse med folk og de aller fleste var menn. Det var interessant å gå på slavemarkedene, ikke bare for å kjøpe men også for å se.     

 Handelen kom i gang, Akisha fulgte med, hun trengte de knep hun kunne få om hun skulle greie seg gjennom dette. Det var ikke store signalene de gav men lederen for dette motbydelige stedet fanget dem opp alle sammen. Før hun visste ordet av det var det Bergads tur. Han fikk en av mennene til å løsne lenkene på den første av jentene og dro henne opp på podiet. Akishas mage vrengte seg nesten over stakkarens fortvilelse, hun visste at redsel kan virke rent provoserende på noen, mane til økt voldsomhet fordi en føler seg meget sterk og overlegen selv. Den jenta var ikke akkurat smart. Hun ble solgt ganske hurtig, til en eldre fyr som ikke så  ille ut. De neste gikk også fort, det kom grove rop og plystring hver gang en ble halt opp på podiet og tårer lot bare til å gjøre levenet verre.

Hun følte en hul følelse av skrekk i brystet, hun aktet ikke å gi dem noe å le eller more seg over, spørsmålet var bare om hun hadde nerver til det. Bergad virket for å være i et bra humør igjen, det gav henne håp men hun satset ikke for mye på det. Fikk han det ikke som han ville kom han til å bli rasende, gudene alene visste hva som kunne skje da. Gudinnen hadde lovet henne at alt ville bli bra men det kunne gjelde for neste måned eller år, hun måtte holde seg sterk.

Da hun var igjen som den siste rettet hun seg opp nesten umerkelig, hun lot skrekken manifestere seg som stolthet og ikke tårer. Hun visste at hun tårnet over de fleste der siden de var av kortvokste folkeslag og gikk inn for å utnytte det til fulle. Bergad grep armen hennes og dro henne opp, det ble stille et øyeblikk. Folk glante med store øyne på henne, de virket ikke for å vite hva de skulle gjøre. Det ble en tykkfallen kar rett under podiet som først åpnet munnen. “Hva i alle dager er det du kommer trekkende på Bergad? Er det en bønnestengel eller er det et menneske? Hun er jo skinn og bein!”

Folk lo og Bergad fikk en rød tone i huden. Akisha stirret stivt utover folkehavet, skalv men lot dem ikke se det. “Er det der et kvinnfolk? Jeg synes det ligner et eller annet fra mørkefjellene, tvi!”

En vakker og rikt kledd kvinne like ved kom med den kommentaren, hun spyttet på bakken. Akisha skvatt nesten, var hun så uvanlig! Bergad prøvde å si noe men en annen stemme brøt inn.                                                                                                              

 “Det der er jotun yngel, tro du meg, ingen andre blir så høye, hvor gammelt er vesenet?” Bergad brølte nesten. “Det er en jente, hun er fjorten somre og hun drepte to av mennene mine, jeg skal ha igjen det hun har kostet meg!”

Det ble stille noen sekunder, folk glodde og noen av de som sto nærmest podiet rygget liksom umerkelig unna.

“Drepte det der to menn? Hvordan da? Blunket hun til dem?”

Vill latter og hoiing. “De må ha vært utsultet på kvinnfolk da, for hun er ved sjakalens hale stygg som juling!”

 Det kom enda mer huiing, og folk gapskrattet.                                               

“Hva har du tenkt deg for denne farlige damen da, jeg kan ikke tro at hun kan ha vært så farlig, sier du det ikke bare for å gjøre henne interessant?”                                                          

Bergad var sint nå, virkelig sint. “Hun drepte dem sier jeg, med sverd! Hun er en berserk, jeg skal ha femti for henne, det er minstesummen. “

 Folk gapte, det ble en lamslått stillhet over plassen, noe som ikke var vanlig. Til og med kjøterne som løp rundt og tagg ble stille.

“Femti? Femti! Du er gal, du kan kjøpe alle jentene til Hamal her for femti. Den saken der er ikke verdt fem. Knapt en halv vil jeg tro. Hvem vil kjøpe noe slikt, hun er jo farlig “            Bergad grep tak i Akishas bluse, flerret den av henne så fort at hun ynket seg. Kjedet hennes røk ikke og lå som før mot huden. Bergad rygget da han så det. “Se her, hun er sterk, dere kan da trenge en sterk ekstra hånd?”

 Folk lo, de glante på den høye jenta men uten det skitne blikket som de andre slavene hadde blitt tildelt. Det var bare nysgjerrighet og en snev av frykt i blikkene.

Akisha krympet seg, hun sto der med naken overkropp og øynene lynte som før men det merket ikke hun. “Det er der ikke engang brukbart til sengevarme, hun er skinn og bein, du får ikke solgt henne Bergad. Se på det kjedet, hun er en heks, eller i ledtog med mørkemaktene. Bare de har dyr med slike tenner og klør. “                                                          

Folk mumlet enig, det var en spent atmosfære på hele plassen. Bergads fjes var mørkt av raseri, han bet tenner og knurret nesten av frustrasjon. “Det må da være noen av dere som liker å temme villdyr? Hun kan gi en interessant kamp!”

 Folk fnøs, snudde seg. “Dette er et slavemarked, ikke et marked for eksotiske dyr!”

 Bergad hoppet nesten av sinne, Akisha håpet nesten at han skulle få hjerteinfarkt og dø der og da. Bergad brølte. “Det må da være noen av dere som kan tenke dere et leketøy som dette, eller er dere blitt dekadente hele gjengen?”                                                                                 

En del ble fornærmet av det han sa, ansikter mørknet og sverd ble trukket. Bergad var for sint til å merke faren han hadde satt seg selv i. “Dere bruker da mer i måneden på parfyme enn det jeg ber om for denne jenta her, kom igjen, ikke vær bleike.“                                                

Det kunne kommet til håndgemeng om ikke en stemme hadde båret gjennom kaoset. Den tilhørte en høy mann med arr i fjeset og hvit kappe. “Jeg er villig til å gi deg tredve for jenta.“

Akisha grøsset, denne mannen var ond, selv hun merket det på lang avstand.

Bergad skummet nesten om munnen. “Jeg skal ha femti har jeg sagt, ikke tredve, ikke førti, femti!”

Mannen gliste. “Du får ikke solgt henne for femti, vi vet det begge to, trettifem, ikke en sølvmynt mer. “

 Bergad vaklet, mannens ro og overlegenhet roet ham med, og han begynte å se sin egen tåpelighet. Trettifem var bedre enn ingenting. Akisha svelget, havnet hun hos den mannen kunne hun ikke regne med et langt liv og ikke et behagelig ett heller. Hun samlet seg, visste at hun måtte flykte om det ble for galt. Bergad vaklet ennå, klødde seg i skjegget og kikket på mannen. Han merket nok makten bak ansiktet der nede og forsto å jenke seg etter slikt. Han skulle til å si noe da han igjen ble avbrutt. En røst som en tåkelur ljomet over plassen, folk snudde seg instinktivt for å høre. “Jeg byr hundre for den jenta. “

Stillheten var total, hundre? Det var nok til å kjøpe de fineste Bhariske hingster, de vakreste dansepiker eller et lite gods! Akisha følte hjertet hugge i brystet, folkemassen delte seg og tre mennesker steg fram. Hun måpte for slike folk hadde hun aldri sett. Den som hadde snakket var en kvinne, hun var høy og kraftig med langt lyst hår bundet i en flette rundt ansiktet, armene bulet av muskler og hun gikk i en lett rustning. Det var en imponerende så vel som forvirrende fremtoning.

 De to andre lot til å være vakter, det var menn som ruvet over mengden, kraftige og velproporsjonerte, kledd i bare lendeklede og sandaler. De virket farlige og de lette lenkene de bar om halsen sa at de var slaver selv om de førte seg som konger. Det var noe nesten overlegent over minene og bevegelsene som fortalte Akisha at disse karene kunne bite fra seg, de hadde de rolige nesten forræderske bevegelsene til et rovdyr. Den ene var svart som bek og hadde ikke engang hår på hodet, hun syntes skikkelsen så skremmende ut men beholdt masken.

Bergad samlet seg, han hadde stått med munnen på vidt gap og så tåpelig ut. “Selvsagt edle frue, hundre, EH, det er meget generøst. Piken er din. “

Han grep Akisha i armen og dro henne ned av podiet. Hun stirret skremt på de to digre mennene, armene deres var grovere enn livet hennes, de kunne knuse henne som du knuser en maur. Damen gav Bergad en stor pung, mengden var like stille fremdeles, de virket ikke for og riktig å tro det de hadde hørt.                   

“Her min gode mann, slit dem med helsa. “

 Damen smilte mot Akisha og smilet var vennlig og mykt. Hun følte seg trygg. Den ene av mennene hadde en bylt under armen, nå rakte han den til Akisha som nølende tok i mot. Det var en kappe og hun sukket lettet. Hun skulle slippe å gå halvnaken gjennom byen i det minste, hun nikket takknemlig og mannen smilte tilbake. Han virket også snill. De begynte å gå og så fort som de var ute av plassen og den nesten unaturlige stillheten la damen armen rundt Akishas skuldre.

“Du kan ta det med ro vesla, du er trygg nå. Jeg skal være ærlig, jeg er hard og forventer hardt arbeid men jeg tror jeg er rettferdig. Du vil ikke sulte og ikke bli slått, i hvert fall ikke så lenge som du adlyder meg. Jeg er Whaly, gladiatortrener og eier av sirkus her i byen. De to staute karene her er Ali og Erinius, de er mine beste elever kan en si. “

 Akisha svelget opplysningene, hun hadde hørt om gladiatorer.

“Er det ikke gladiatorer som blir drept i slike kamper, for å forlyste folk?”                                Hun visste at bestyrtelsen hennes hørtes gjennom stemmen. Whaly lo høyt. “Du har hørt feil vesla, se på disse to godbitene her, tror du jeg har råd til å la dem bli drept? Det koster mye å trene en fyr så han kan slåss overbevisende og samtidig være bra å se på. Nå nei, ingen dør i ringen lenger, det er skuespill alt i hop. Vi bruker en del griseblod og slikt og folket er fornøyd.“

Ali gren på nesen. “Når du nevner det Whaly, det du kjøpte sist var for gammelt, vi lukter råttent alle i hop. Gi den tufsen av en slakter en reprimande. “

  Whaly nikket. “Det skal bli gjort, stol på meg”

Mannen nikket og klukklo og Akisha skjønte at de nok bar slavering men neppe var slaver i ordets egentlige forstand. Whaly klemte skulderen hennes. “Jeg hørte at du hadde drept, det er en tung byrde å bære for en så ung, tro meg, jeg drepte en mann da jeg var ti. Jeg kan hjelpe deg å finpusse talentet ditt, gi deg styrke til å styre din egen skjebne. Alt jeg venter i gjengjeld er at du arbeider godt og er i ringen så lenge at jeg tjener inn igjen det jeg betalte. Du må nok bære en slavelenke men det er for din egen sikkerhets skyld, en slave er tryggere enn et fritt menneske her i byen. En slipper å betale erstatning om en dreper en som ikke er annen manns eiendom. Jeg ser ikke på dere som slaver, husk det. Jeg forventer at dere gjør det som forventes av eget initiativ, men jeg tror ikke du er lat jente!”

Akisha nikket. “Jeg er vant til hardt arbeid. “

 Whaly skoggerlo. “Ja, det synes, slike armer får en ikke av å sy eller drive dank, jeg vil tro du har drevet en del trening. Stemmer det?”

Akisha nikket. “En eldre kriger trente meg i vinter, jeg har lært en del. “                                Whaly smilte. “Det vil jeg tro ja, Bergad hyrer bare råskinn, det krever en del for å få ned to slike uten selv å bli drept. Jeg ser talent lettere enn mange andre, det er en egen gave jeg har. Du blir god! Det kan jeg allerede se. “

Akisha følte seg underlig forvirret, ting skjedde så fort. “Men, hvordan, EH. “

Whaly smilte mildt. “Ta det med ro, jeg ser at du er forvirret men det vil bedre seg. Alt for mange inntrykk på en dag er ikke bra. Nå skal vi rett tilbake til sirkus og du skal få mat og et sted å sove. Jeg vil anta at du er trett?”

 Det var sagt i en spøkefull tone og Akisha likte denne damen bare mer og mer. Hun var riktignok heller mannhaftig men hun var godhjertet innerst inne.

 Akisha smilte tørt. “Det er ikke fritt, jeg må ha levd flere livs lengder mens jeg sto der på podiet, hjertet mitt galopperte. “

Whaly sukket. “Det vil jeg tro, det svinet Bergad og hans like skulle vært gjeldet og solgt selv, så hadde de merket hvordan det er. Prestene her vil bli kvitt slavehandelen, det er da en god ting ved dem, selv om det meste andre er heller sinnssykt. Jeg skal forklare deg det siden.“

Hun slo ut med hendene i det de rundet et hjørne og skuet ned mot en enorm vegg, buet langs gaten. Den var bygget av enorme steiner og Akisha følte seg lamslått av størrelsen.                       

“Velkommen til sirkus vesla, dette blir ditt hjem de neste årene, du bestemmer selv hvor godt det blir”

Akisha nikket usikkert, hun svelget tungt i halsen. Dette kunne bli svaret på alle hennes drømmer eller det stikk motsatte. Hun måtte spille sine kort meget vel.

Da de kom inn i skyggen så hun at det var en enormt kompleks bygning, det var kjellere, det var minst fem etasjer over bakken og et utall av ganger og rom. Hun var redd hun skulle gå seg vill. Whaly ledet sikkert an og de kom ned i et digert rom som måtte være en spisesal og kombinert kjøkken. Det luktet godt der, hun fikk vann i munnen. Whaly snudde seg mot henne. “Jeg  skal gi beskjed om at du skal få noen klær og tepper. En av innejentene viser deg rommet ditt, så skal du få et bad. Jeg har forresten ikke fått vite navnet ditt heller?”

Hun smilte usikkert. “Jeg heter Akisha. “

 Whalys øyenbryn for i været. “Det er et navn fra de ville fjellene i nord, det er et sterkt navn. Det er bra jente, det forteller om en sterk sti. Ali skal være din læremester i begynnelsen, jeg foreslår at dere blir kjent med hverandre og ikke vær redd ham. Han ser skremmende ut men er snill som en puse katt. “

Ali skar en grimase og Akisha ble litt mindre engstelig med en gang. Whaly pekte på benkene. “Dette er spisesalen vår, vi er mellom hundre og hundre og tjue mennesker her til sammen og det trengs mye mat så det er fire måltider hver dag og et om kvelden. Mister du det går du uten mat til morgenen etter, ødelegger du noe her trekkes det av bonusen men vær ikke redd. Det eneste som er verdt trekk her er koppene og de tåler det meste. “                                      Whaly grep en bolle og fylte den med suppe. “Her, hiv innpå vesla, du trenger en god del kjøtt på beina, har du aldri spist deg mett?”

 Akisha vred seg på benken. “Ikke før i vinter, da fikk vi penger igjen.,”

  Whaly sukket. “Fattigdom og sult, hvor godt kjenner jeg ikke det, du skal slippe det nå. Du er i gode hender her, jeg tar vel vare på mine lærlinger. “                         

 Ali gliste. “Ja, vi har det som plommen i egget kan en si. “

 Whaly sendte et skjelmsk blikk mot den svarte mannen og Akisha rødmet, hun sanset det som lå i luften mellom dem.

Brått hørte de fot trinn og en pike kom inn, hun bråstoppet med rynkede øyebryn da hun så Akisha. Akisha stirret, hun var vidunderlig vakker, en dukke med gyllent hår og fioløyne og en figur andre ville drepe for. Det var nesten som om en alv eller noe skulle dukket opp blant vanlige klumpete dødelige. Jenta slengte en epleskrott opp i et søppelspann med en elegant bevegelse.

“Har du kjøpt en ny kjøkkenslave?”

  Hun kastet et tilsynelatende uskyldig blikk på Akisha som merket noe mørkt i det blikket. Denne jenta kunne være farlig. Whaly ristet på hodet, hun så strengt på den lyse skjønnheten. “Jeg trodde du hadde såpass med vett nå Zoleba at du ikke sier slik. Dette er Akisha, hun er en ny lærling her. “

  Jenta lo høyt, hun hadde en vakker latter men det var noe skingrende ved den. “Det der ny lærling? Vel, lykke til. Hun vil virkelig gjøre seg tror jeg. Ha!”

  Hun snudde på hælen og spankulerte ut igjen med nesa i sky. Akisha kom til at hun slettes ikke hadde likt henne, det var noe storsnutet eller direkte bortskjemt ved henne.

 Whaly smilte beroligende. “Ta det med ro du, hun bjeffer verre enn hun biter. Hun er stjernen her og dessverre har jeg ikke hatt noen som har kunnet dukke henne før nå. Jeg tror du kan rette på den overlegenheten hennes. “

Akisha så ned. “Er hun så dyktig?”                  

Ali fnøs. “Hun er ikke dyktig nei, hun later som om hun er det. Hadde vi kjempet med våpen med egg ville hun blitt stygt skadet eller skadet oss også. Hun følger aldri planen og er klossete, men tror hun er elegansen selv. Du er allerede bedre enn henne, det ser jeg på måten du beveger deg på. “

 Akisha rødmet igjen. Whaly ble geskjeftig. “Nei, få i deg maten nå, så skal Ali vise deg rundt litt”

Akisha fikk i seg suppa, det var vidunderlig å fylle magen med noe som smakte skikkelig igjen, og hun kunne knapt tro at hun skulle få slik mat hver dag. Ali smilte mens han så at hun spiste. “Bare forsyn deg jente, det er deg vel unt. Jeg åt som en hest selv de første dagene jeg var her, jeg var også vant til sult og frykt og det henger i en lang stund. Du er trygg her, vær ikke redd. Zoleba kan prøve seg på noen triks for å dukke deg men ta igjen med en gang så gir hun seg. Det er ingenting den pyntedukken er mer redd for enn blåmerker. “

 Akisha tørket seg om munnen. “Hun virket litt oppblåst ja. “

Ali slo ut med hendene. “Hun er dessverre mer enn oppblåst, det er tre andre kvinner her som er gladiatorer men de er ikke så pene som henne så derfor er hun en publikumsfavoritt. Det har gått til det nette hodet hennes, hun hadde vært bedre ad om hun hadde fått hjerne i stedet for skjønnhet men nei. På henne lar de to tingene seg ikke forene. “

 Akisha lo fort, usikker på hvor mye hun kunne tillate seg. “Er hun dum?”

Ali gliste så hun så alle de hvite tennene hans. “Hun er veldig dum, men si det ikke til henne for da tenner hun fullstendig. Hun tror hun er et geni. “

Akisha slikket av skjeen og kjøkkenpiken glante skarpt på henne. “Hvorfor er hun her om hun er slik?”

Ali smilte vemodig. “Vår frue her er nok streng å se på og skremmer vannet av folk om hun vil men hun er bløt som en svamp med vann. Alle vi her har hun berget fra skjebner du ikke vil tenke på, og vi vet at hun er glad i oss, som om vi var barna hennes. Dette er en stor vakker familie Akisha, noe krangling og slikt er det men aldri vondt ment. Alle må stole på hverandre for selv med sløve våpen er det vi gjør farlig. Den eneste tornen i skjødet her er den vesla lyse damen vår. Hun er nødvendig for billett salget, ellers ville vel Whaly ha fått henne giftet bort eller noe slikt. Hun er langt verre enn Whaly vet av”

Akisha så forvirret på den sorte mannen, han hadde et bittert utrykk i ansiktet.                                

“Hvordan da, jeg mener ikke å blande meg inn i deres affærer men jeg vil så gjerne vite. Jeg vil jo gjerne passe inn her og ikke gjøre noen blundere den første dagen. “                                  

Ali lo. “Det er klart, vel, hun kom hit for to år siden, da var hun fjorten tror jeg. Allerede da farlig vakker og neppe noen uskyldighet men du vet, hun visste å vri hodet på folk ved å spille nettopp det. Whaly syntes hun lignet datteren sin, hun døde for mange år siden og derfor tilgir hun Zoleba mer enn rettferdig. Jeg tror ikke Whaly vet det selv heller at hun gjør det og hun vet i hvert fall ikke at den lille frøkenen er etter alt som heter mannfolk. Hun har alt forført flere av de yngre mennene her og hun skal vist nok møte en del  av publikum etter forestillingene, de rikeste og mektigste selvsagt. “

Akisha så sjokkert ut. “Selger hun seg?!”

Ali skar en grimase. “Selv mener at det er gaver det hun får men jo, per definisjon er hun et ludder. Støter det deg?”

 Akisha ristet på hodet med en forvirret mine. “Jeg vet ikke, det var ingen slike der jeg kommer fra og de andre som bodde der var veldig religiøse. Jeg tror jeg kan forstå henne men jeg vet ikke helt hva jeg synes om det. Det er jo ikke min sak heller.“                                           

Ali smilte. “Er du religiøs? Det er ikke noe galt med det, men ingen her kan ta bønnepauser eller slikt. En må jenke seg etter de andre. “

Akisha ristet på hodet. “Jeg er ikke religiøs, i hvert fall ikke som dem, jeg tror på maktene i naturen, som den store gudinnen, men jeg tror min far hadde rett i det han fortalte meg om at gudene bare hjelper den som prøver å hjelpe seg selv. “

 Ali smilte men det var noe vaktsomt i blikket hans. “Den store gudinnen har jeg også hørt om, hun tilbes mange steder men aldri av mange. Var din far en kriger? Det du sa er en krigers måte å se på verden på. .                           

Akisha nikket stille. “Han var en kriger ja, en leiesoldat, men han ble bonde for å oppdra meg. Han var ikke egentlig min far heller, bare min foster far. Han døde da de tok meg til fange, de brente hele landsbyen og fanget alle de andre unge jentene der. Det var fryktelig. Det var da jeg drepte de røverne. “

Ali sukket og rusket henne i håret. “Det er tragisk at du måtte gjøre noe slikt vesla, og det er ille at folk ikke er trygge lenger noen steder. Verden går unna bakke for fulle seil, det er bare slik det er. Vi får håpe at det går bedre snart. Du er ikke fra dette landet vel, du ser så fremmedartet ut og du har et uvanlig navn.“                                                                                

Akisha rødmet. “Ja, jeg vet det, mine egentlige foreldre er fra et land langt borte, fra noen fjelldaler tror jeg. Navnet mitt er på deres språk, det betyr Snø tigerens øyne. Det er egentlig langt forstår du, men jeg kalles bare Akisha.“                                                                                 

Ali nikket. “Det forstår jeg, lange navn er vanskelige for andre tungemål og kan misforstås. Jeg er glad jeg heter Ali og ikke noe langt og komplisert noe. De fleste her er fra andre riker, kanskje du møter noen som kjenner til foreldrene dine? Det er ikke umulig. Det er gladiatorer her fra hele den kjente verden. “

Akisha tenkte seg om. Hun visste ikke om hun burde fortelle akkurat hvem hun var datter av. Selv her kunne hun være i fare om noen fant det ut. “Jeg tviler på det, så vidt jeg vet var de bare vanlige landsbyfolk som måtte sende unna alle barna for at de ikke skulle sulte.“                    

Ali smilte sakte. “Der løy du vesla, ingen bondeslekt kan gi slik en glød som den du har, men ok, vil du at det er historien din så sier vi det. Dine årsaker er dine alene og jeg vil ikke grave. Det er mange her som har meget å skjule, noen ville bli drept om de reiste hjem, og her har de en trygg havn. Stol på det, gutta her vil respektere deg, uansett hvem du er.“                           

Akisha nikket, hun ønsket hun kunne fortalt men greide det ikke selv om Ali virket å være ærlig nok.

En jente kom inn, hun hadde med seg en bluse av lin og Akisha sukket lettet. Endelig var hun skikkelig kledd igjen. Jenta smilte og virket for å være nysgjerrig og blid og hun gav beskjed om at hun skulle bli Akishas personlige kammertjener der. Hun skulle ha et bad klart når hun var ferdig med å se seg om, og hun skulle sørge for å sette henne inn i rutinene. Akisha følte seg flau over å ha en kammerpike men jenta som presenterte seg som Eirin sa at hun aldri i livet ville få tid til selv å re senger og vaske klær og slikt. De var over ti tjenere der og de jobbet alle med mat og klær og slike ting. Det trengtes mange for å se til over tredve gladiatorer og en flokk med trenere. Akisha forsto at det var en diger bedrift hun hadde havnet i.

Ali strakte seg. “Vi får komme oss av gårde, det er mye å se over her. Sirkus er større en fem bygårder og det er åtte etasjer her, tre og en halv av dem er under bakken også så en kan gå seg vill om en ikke passer seg. “

 Akisha skar en grimase, hun følte seg overveldet. Tre etasjer under bakkenivå? Det var vanskelig å fatte for en som var vant med tømmerhytter og gammer.

 Ali geleidet henne ut i en gang der det var bredt og luftig, han pekte på de store vinduene som lå nær oppunder taket. “Dette var langt fra så koselig da Whaly fant ut at hun skulle kjøpe stedet. Det var fukt overalt, rotter og kakerlakker på hvert et rom og det var lik i kjelleren. Du kan tro stedet stinket og ingen overnattet her frivillig. Det sies at det ennå går igjen folk her inne, jeg har aldri sett noen men noen av de andre karene sverger på at det er sant. “      

Akisha svelget tungt. Tanken på å møte gjenferd på toppen av alt var ikke fristende. Ali viste henne tribunene, de var av stein og heller ordinære men gullende rene og hvitkalket. “Siden du er lærling blir det din jobb å holde dem rene, du må nok regne med noen timer med kosten hver dag og annenhver måned kalkes de. Folk liker at det ser rent ut, da tar de med ungene og madammen også og det betyr mer penger i pungen for oss alle sammen. “

  Han pekte på sanda nede i den store midtseksjonen.

“Det er spesialsand, Whaly får den fra et eller annet gudsforlatt sted. Den er lett og suger opp fuktighet, og den skjærer ikke i huden når en faller. Vi brukte skjellsand en stund men det gikk ikke så bra, vi så ut som om vi hadde slåss med en flokk katter etter hver kamp. “           Akisha så interessert på portene og dørene som ledet ned i bygningen. “Hva er det egentlig dere gjør, jeg mener, er det bare kamper?”                                                                                  

Ali ristet på hodet. “Nei, da ville folk blitt leie av oss temmelig fort, du vil nok lære utrolig mye her, bare vent å se. Vi må være skuespillere, komikere, ryttere, vognmenn, tiggere, alt du kan tenke deg. Jeg kjører ofte stridsvogn i veddeløpene her, det er farlig for plassen er heller liten til slikt men vi har sluppet ulykker de siste årene. Bank i bordet!”

 Han gliste.

Akisha kunne ikke helt forstå alt det han hadde sagt. “Spiller dere skuespill her også? Kjenner ikke folk dere igjen fra dag til dag?”

  Ali nikket, ”Selvsagt gjør de det, de kjenner oss alle men vet at det er spill når vi stuper så blodet spruter. Alle har favoritter og  vedder på oss, det er bare sminke og litt fiffige kostymer som skiller oss fra gårsdagens rolle, men slik er det bare. Vi er populær underholdning, du vil bli berømt før du vet ordet av det. “

 Han trakk henne med seg ned i en av gangene, de hørte lyden av hestehover og lukten av stall  Akisha visste ikke riktig om hun likte det der med berømmelse men hun likte tanken på å lære mange forskjellige kunster. Ali snudde seg mot henne. “Alle mennene her er fri til å reise når de har jobbet inn igjen det Whaly har betalt for dem, hun prøver å gi oss en ny sjanse, lære oss å greie oss. Alle disse underlige sakene er nyttige i så måte, vi kan sno oss i enhver situasjon og tilpasse oss overalt vi ferdes. Hun er en meget god kvinne vesla, selv om hun beordrer deg til å vaske latrinene i en måned mener hun ikke noe vondt med det. Disiplin er noe av det første du vil lære deg her og greier du den er du garantert å lykkes med det andre også. “                                                                                                                                            

Han åpnet en dør og de kom inn i en diger stall. Akisha så med store øyne på den lange rekken med doble spiltau og bokser og alle side rommene med for, seletøy og annet utstyr. Det var rent overalt, og ingenting lå på feil plass. Ali smilte av det forundrede utrykket hennes

 “Dette er mitt favorittsted, du må sikkert regne med stalltjeneste, alle får det av og til. Alle hestene her er verdifulle og stellet er førsteklasses. Du vil få  tildelt en egen hest når du kommer så langt at du skal trene ridning. “

  Han lot henne spasere rundt å se på dyra. Det var over tredve hester der og alle  flotte og velstelte. I en stor løs boks travet en diger hvit hingst, den var aldeles utrolig vakker og Akisha sukket henført. Ali nikket rolig. “Det er Whalys hest, han heter Khalay, det betyr ørkenvind. Bare hun får ri ham, men han er snill som et lam. Pusser du den ekstra godt blir hun blid, han er hennes øyesten og største skatt. Jeg vil tro den hesten er verdt mer enn hele sirkus til sammen med gladiatorer og det hele. “

 Akisha nikket. “Det tror jeg så gjerne, han som trente meg hadde en stor stridshest, en grå en, den var fin også men ikke halvparten så fin som denne. “

I en annen boks sto en vakker palomino hoppe, den var tydelig sky og rullet med øynene.       “Gjett hvem denne skjønnheten tilhører. “

  Alis stemme var heller skarp.  Akisha så spørrende på ham. “Er den Zoleba sin?”

Ali nikket og kastet noen høyfjoner inn i boksen, hesten steilet nesten og sparket i veggen så det dundret. “Hun ville selvsagt ha den vakreste hesten i byen og siden Khalay var opptatt kjøpte hun denne. Den er spinne steike gal men det bryr ikke hun seg om, den er vakker, det er alt som teller. Før eller siden brekker den nakken på henne men hun er selvsikker som alltid. Tror hun er en mesterrytter men rir som en melsekk. “

Akisha fniste. “Det er det vel ingen som sier til henne vel?”

 Ali trakk på smilebåndet. “Selvsagt ikke, vi er da ikke dumme heller. “

 Akisha begynte å skjønne at den vakre Zoleba neppe var en enkel person å måtte omgås.

 Ali viste henne videre, de så treningsrom, våpenlagre, badstuene, bad, lagre, sykestua og kontorene. Det var trapper og ganger og korridorer og Ali bemerket tørt at ikke engang Whaly kjente alle rommene der. Det var mange som var gjenmurt eller skjult bak andre rom og siden bygningen hadde blitt påbygd et ukjent antall ganger kunne det være minst en ti tjue ganger og rom ingen lenger visste noe om. Han bemerket at de av og til kjente en lukt av jordkjeller nede i for lagrene men at ingen hadde greid å finne noen nedgang. Det var sikkert en kjeller til der nede men han hadde ikke lyst til å finne den, for som han sa, den hadde sikkert vært brukt som begravelsesplass før i tida. Akisha følte seg temmelig makaber ved tanken på det, alle her levde over noe som inneholdt menneskelevninger men Ali brød seg ikke om det. Skulle en tenke på hva bakken under bena på en inneholdt hele tiden ville en bli gal.

Han fortalte henne at alle hadde to frikvelder i uka da de kunne forlate sirkus og gå ut i byen. Det lønte seg å gå flere sammen, for mange ville vise seg i fylla og trodde de kunne ta en gladiator med letthet. Akisha var trygg slik foreløpig men hun måtte lære de reglene som gjaldt. Det var bare spesielle steder de kunne gå siden de var å regne som slaver og måtte holde seg unna de delene av byen som var styrt av bander og presteskapet. Hun følte seg heller forvirret men han trøstet henne med at hun ville lære, han skulle være med henne og sa spøkefullt at de stedene der slaver slapp inn var de beste. De finere kroene og restaurantene var dødskjedelige, og man fikk bare ørsmå porsjoner sur vin og dyr mat der. Det var bedre der en kunne drikke seg sørpefull for noen koppermynter og ete det en greide å svelge unna for et par til.

“Bare vent, snart kjenner du alle i området her, vi er som et stort brorskap. Av og til blir det noen små krangler og slikt men stort sett går det knirkefritt, en har sjelden krefter til å finne på tull med all treningen og alle forestillingene. Vi er avhengige av at alt går bra og at ingen blir uvenner for lenge av gangen. Dette er vårt hjem, vår trygge lille hule og stakkars den som setter det i fare. “

Da hun hadde sett alt som var verdt å se og følte seg fullstendig omtåket og forvirret geleidet Ali henne tilbake til kjøkkenet. Eirin sto klar for å ta henne med til damenes område som hun kalte det. Hun fortalte at de kvinnelige gladiatorene gladelig badet sammen med de andre men at presteskapet ikke ville tolerere det så de hadde et system med at kvinnene hadde badet til visse tider og mennene til andre. Akisha følte seg nesten sløv, som om hun hadde et teppe mellom seg og verden. Alle inntrykkene hadde overveldet henne til de grader og hun visste ikke om hun burde le hysterisk av lettelse over å være trygg eller gråte ukontrollert.

 Eirin forsto, hun klappet henne vennlig på skulderen.                                                               “Ta det med ro, ingen her venter at du venner deg til alt første dagen. Jeg rotet meg bort hver dag i en hel måned og en gang var jeg alene hele natten nede i en eller annen gang. Jeg har aldri vært så redd verken før eller siden. Det er en over ansvarlig her for alle tjenerne, hun heter Jalisa og er kjempekoselig, hun strevde en hel dag med å roe meg igjen. Har aldri blitt så degget for, en skulle tro jeg hadde vært borte i en uke. “

Hun strenet bortover og Akisha måtte nesten løpe for å holde følge.

De kom inn i et stort rom med et basseng og flere benker og stoler. Det var skap der og på et bord sto det flere krukker med noe som luktet både godt og ille. En høy slank gråhåret mann i hvit kjortel sto ved bassenget og bukket kort da de kom inn. Eirin smilte. “Dette er Naragh, han er bademester her og ansvarlig for at vi holder oss friske og pene. Han er ikke farlig så du trenger ikke å engste deg, alle her er vant med å vise seg for ham. Er det noe galt noe steder ser han det med en gang, han har falkeøyne. “

 Mannen smilte mildt og nikket. “De påstår nå det, men jeg vil tro det er trening som gjelder og ikke noe annet. Jeg vil tro du er Akisha?”

 Hun nikket sky, vennligheten denne mannen utstrålte var genuin, det merket hun godt. Han gikk rundt henne og kikket kritisk på henne, rørte ved håret hennes med en forferdet mine og gransket fjeset hennes så grundig at hun følte seg flau. “Du har ikke hatt det for godt, du er sterk og har en utrolig holdning men håret ditt ligner hamp og du er alt for tynn. En dame på din alder skulle vært utviklet nå, matmangel antar jeg?”

 Hun nikket forsiktig.                                                                                    

“Det er en svøpe, du aner ikke hva jeg har sett av vanskjøtsel men jeg tror jeg skal greie å gjøre en skjønnhet av deg. Du er ikke håpløst tynn og med maten kokka lager blir det fart på formene før du vet ordet av det.“                                                                                            

Akisha rødmet dypt, hun følte seg nesten like mye på utstilling som på slavemarkedet, det virket forresten en hel livslengde unna. Naragh pekte på bassenget, han fant en kam og noen krukker. “Du får hoppe uti, stanken av slaveskip henger igjen over hele deg vesla og det er ikke en lukt jeg liker. Jeg har merket den på kroppen selv. “

  Hun så tvilende på ham før hun smøg av seg klærne, vel var han gammel men allikevel.. Eirin smilte fort.

“Han er ikke farlig, han er evnukk. Du trenger ikke skamme deg over noe for han har vært tjener hos kongen og tjent i haremet hans. Det er en ære å bli stelt av så kyndige hender.“

Akisha kjente ikke ordet evnukk, hun rynket pannen og så spørrende på den eldre mannen som smilte vemodig.

“Jeg ser undringen din jente, du kan si at jeg er en vallak, jeg ble kastrert av min eier som ung mann. “

 Akisha gispet forferdet. “Kan man gjøre sånt med mennesker? Det er jo forferdelig!”

 Naragh nikket. “Det er vanlig lengre øst, de som overlever er verdifulle som haremsvakter og slikt, det er vel en uskikk men verden er hard. En må finne seg i det eller gå til grunne.“

Akisha nikket bistert, gjett om hun visste akkurat det der.

Vannet var forbausende varmt og hun krympet seg i det hun steg uti. Eirin satte seg på kanten og gav seg til å helle vann over hodet hennes fra en krukke. “Jeg vet at Whaly gav hundre for deg, det er mye så jeg får stelle deg ekstra godt. Whaly ser mer i folk enn alle andre, jeg tror nesten hun har en sjette sans eller noe. Det kjedet er fint men det er skremmende, hvem har du fått det fra?”

Akisha smilte, vannet var utrolig behagelig når hun ble vant til temperaturen. “Det er min egentlige fars, en venn av ham hadde det med til meg, det er tenner og klør av en snøtiger.“

Eirin så undrende på henne. “Det dyret har jeg aldri hørt om, hva er det for tiger?”

  Akisha trakk på skuldrene med en trist rynke i pannen.

“Jeg vet ærlig talt ikke, jeg vet ikke noe om det, bare at det var en slags prøve å drepe en slik en. “

 Naragh hadde lyttet og fikk noe anspent i bevegelsene.

“Hvis din far drepte en slik var han en farlig mann, snø tigere lever bare i de aller høyeste fjellene i nord og de er store som en hest og villere enn noe annet dyr. De er sjeldne også, og lever lenge. Det sies at kongen her ønsket en slik til dyrehagen sin og at mennene hans lette i tyve vintre men at ingen av dem så så mye som spor selv om den drepte flere hester og menn. De mener det er et slags spøkelse, ikke et dyr av kjøtt eller blod. “

  Han så granskende på henne.

“Jeg tror nok at din far var nordfra, du er høy og vil bli høyere enda men ikke tynnere. Du har anlegg for styrke jente. Jeg skal sørge for at du blir både sterk og feminin, kulemuskler kler ingen. “

 Han smilte og gikk bort til den ene benken der han fant fram håndklær og oljer. Eirin vasket Akishas hår og pakket det inn i en oljefylt duk. “Sitt med  dette på en stund, det gjør håret blankere og mykere. Jeg tror du trenger en klipp også men det tar vi etter hvert. Du skal nok få karene til å sende gaver og brev til rommet ditt også. “                                          

Akisha fniste. “Hvorfor det?”

  Eirin gliste. “De kvinnelige gladiatorene er populære ser du, menn liker sterke kvinner men ikke som hustruer og noen liker dessuten damer som kan banke dem opp. De er så utrolig teite, men morsomme også. De tror at bare de gir en noen gaver og et søtladent dikt eller noe så kjenner en igjen dem oppe på tribunene. Det er erkefjollete  men en kan tjene godt på det, gaver er fint det. En bare sørger for og ikke vise at en liker noen av dem mer enn de andre og dermed har en smykker og penger og slikt lett tilgjengelig. “

 Akisha ristet på hodet. Dette var mer komplisert enn hun hadde trodd.

Eirin masserte skuldrene hennes og hun følte at hun ble mer og mer døsig, Eirin nynnet sakte og Akisha begynte  å bli redd hun skulle sovne der hun satt. Eirin skylte ut hårkuren og betraktet håret hennes med falkeblikk. “Det er ikke slitt, det er bra, du må nok spille fin frøken eller tjener eller noe til du er så flink til å fekte at du kan greie deg mot karene. Først da blir du virkelig berømt, skjønt, det er noen som liker de med mindre roller også. “

 Hun så skjelmsk på Akisha. “Hvordan er det med deg, har du noen kjæreste?”

 Akisha hoppet nesten i bassenget. “Nei, jeg kjenner ingen gutter, dessuten ble alle drept der jeg kom fra. “

 Eirin sukket. “Samme her, men jeg har en her som jeg er sammen med. Han arbeider i stallene og er kjempesøt men litt dum. Han tror liksom ikke at jeg er interessert. Menn er utrolig klossete til tider. “

 Akisha fniste lavt, hun koste seg virkelig nå og følte seg som i en fjern drøm. Hun nøt dessuten å ha en venninne å snakke med og virkeligheten føltes underlig fjern. “Jeg så en i et syn en gang, gudinnen passer på meg ser du, og hun sa at jeg skulle møte en som skulle berge sjelen min. I hvert fall var det de jeg tror hun mente?”

 Eirin så med store øyne på Akishas drømmende ansikt.

“Mitt folk tilbad gudinnen før, og kvinnene gjør det ennå, i smug. Hvis hun virkelig har vist seg for deg er du en av hennes yndlinger. Du vil neppe få noe lett liv men et interessant et, det kan jeg vedde alle perlene mine på. Hvordan så han ut?”

 Akisha smilte fjernt. “Han var høy og mørk og så fremmedartet ut, liksom uvirkelig på en måte men det kan ha vært visjonen som var uklar. Fjeset husker jeg ikke men han var på en måte kjent, som om jeg har sett ham før. “

 Eirin sukket betatt.                                                                                                                  

“Du er heldig slik, jeg har aldri opplevd noe overnaturlig, jeg er bare vanlige ordinære Eirin fra klippeøya. Jeg skulle vel bli kona til smedens eldste sønn hadde ikke nabo klanen overfalt oss og solgt alle kvinnene som slaver. Det var flaks jeg havnet her, jeg kunne endt på bordellet i havna, eller som leketøy for en eller annen pervers tulling. “

Akisha så smalt på den søte jenta. “Du er heldig, heldigere enn du aner. Jeg skulle gitt mye for å ha en normal fortid men det har jeg ikke. Stefaren min er død, jeg drepte to menn, jeg er uten røtter og om jeg ikke passer meg blir jeg en ond kriger uten sjel. Det viste gudinnen meg i en drøm. “

 Eirin sperret opp øynene og bleknet nesten. “Det er utrolig, drepte du virkelig to menn?” Akisha nikket. “Jeg skulle gitt alt for at det var ugjort men det er umulig å vende tida. Jeg har blod på hendene Eirin. Jeg har mistet alt jeg hadde, en røver har min mors sverd som jeg skulle passe så godt på og en bue min fars venn gav meg og jeg savner min far og hesten vår og gården og alt!!”

Hun følte at hun nesten var på gråten, det presset på i brystet og Naragh satte seg på bassengkanten. “Ta det med ro Akisha, tårer ødelegger huden. Jeg skal be en tjener se etter den røveren som har sakene dine, kanskje han kan spille dem fra ham. Hvilke bande tilhører han?”

 Akisha snufset men tok seg sammen.                                                                                        

“Han hører til i Bergads bande, en lys fyr og sverdet er tveegget med et ulvehode som sverdknapp og rødt lær på hjaltet. Buen er av barlind og fem og en halv fot lang..

Hun så forhåpningsfullt på den gamle mannen som smilte og klappet henne på hodet. “Slike våpen skulle være enkle å finne igjen, jeg skal se hva jeg kan gjøre. De er jo dine så det er bare riktig at du får dem tilbake. “

 Han gav henne handa. “Kom nå, du er  ferdig badet, nå skal du masseres og oljes inn. Huden din trenger skikkelig pleie. “

Akisha fulgte villig etter bort til benken, Naragh åpnet noen krukker og hun kjente at underlige lukter spredte seg i rommet. Det luktet nesten som et drogeri. Hun skvatt da han la hendene på skuldrene hennes og gav seg til å massere dem. Eirin smilte beroligende. “Det er bare å slappe av, dette vil du bli vant med. Alle gladiatorene blir massert minst en gang om dagen, det er viktig for at en ikke skal stivne til. Jeg er ikke gladiator men jeg får massasje to ganger i uka for det. Whaly er snill mot tjenerskapet også. “                                                         

Etter litt greide hun virkelig å slappe av og nøt Naraghs kyndige hender.                                     

“Du er godt bygget opp, det er bra. Jeg finner ikke noen skjevheter i ryggen din eller feiltrente muskler. Det er veldig fint for slikt gir smerter senere i livet. Du har vært heldig slikt min lille tiger. Whaly så nok ditt sanne potensiale med en gang hun så deg, hun er bare slik. “Akisha bare mumlet og adlød når han bad henne flytte på seg eller strekke på bein og armer. Det var utrolig behagelig å ligge slik og oljene han smurte på henne gjorde henne døsig. Hun skjønte at hun hadde sovnet der hun lå da Eirin lattermildt rusket i henne.

Da de var ferdige vandret de tilbake til spisesalen, Akisha kunne høre folk der nå og kvidde seg for å gå inn men Eirin dro henne etter seg. Nå var det mange der, folk på nesten alle benkene og det var flere store gryter hengt opp over ildstedet. Tre kjøkkenjenter løp fram og tilbake med store kjeler og en myndig dame som Eirin presenterte som over forstandersken for tjenerskapet. Hun virket myndig men mild og smilte varmt mot Akisha som ønsket å gjemme seg bak Eirin. Det gikk selvsagt ikke siden hun var et hode høyere enn den muntre kammerpiken.

Det var gladiatorer på alle benkene, folk av alle farger og størrelser og folkeslag. De hadde allikevel mye felles, alle bar klær og lette rustninger som fortalte hva de drev med og de hadde en utstråling av livat fandenivoldskhet som var ganske tiltalende. Akisha kunne kjenne igjen Erinius på den første raden men resten var fremmede for henne. Alle så opp og smilte da de så henne. Ali kom inn døra bak i salen og grep et ølkrus med en feiende bevegelse.                          

“Folkens, hils på Akisha, hun er vår nye søster. Whaly berget henne i dag fra en heller ufin skjebne, hun gav hundre for denne lille skatten her så behandle henne med respekt!”         Mengden ropte og huiet og Ali grep henne i armen og leide henne rundt. Hun skjønte at han ville presentere henne men trodde ikke hun kunne huske noen navn nå, hodet hennes spant av tretthet og forvirring.

Ved en benk satt tre kvinner, de var garantert de andre kvinnelige gladiatorene som hun hadde hørt om. De var høye og slanke men sterke også og ganske pene alle tre. To av dem var mørke med sort hår og brune øyne mens den tredje var meget lys og rødhåret.                                      

“Akisha, dette er Mazra, Nasren, og Sorcha. De er det viktig å holde seg inne med. “                Det kom med skjemt og hun forsto at de tre allerede likte det de så. De smilte vennlig og Sorcha, den rødhårede, klemte henne likegodt. “Det er sannelig bra at Whaly har øynene åpne, en slik liten kriger som deg bør ikke gå utrent.!”

 Ali gliste og dro henne videre.

De neste de stoppet foran var fire menn som satt for seg selv på en benk, de studerte henne med alvor men ikke uten glimt i øynene. Akisha forsto at de var viktige og at de hadde mye å si. Ali nikket mot dem.

“Dette er dine fremtidige lærere i kampteknikk når du kommer deg over det grunnleggende. Jeg vil tro at du allerede er kommet langt så du vil nok møte dem temmelig fort.“                   

Han pekte på dem etter tur. “Den flintskallede fyren med fletter i skjegget er Wilbwyn. Han er sverd og økse lærer og driver også med kunster på hesteryggen. Nestemann, med pannebåndet og det ytterst kledelige arret over nesen er Khean, han er bueskytter og lærer i alt som har med den slags å gjøre. “                                                                                                        Khean gliste og Akisha så at arret som gikk langs neseryggen helt ned til tippen slettes ikke skjemmet ham. Det gav ham bare særpreg. Den neste var en mørk mann med langt svart hår i en pisk nedover ryggen. Ali presenterte ham som Thi, han drev med økser og skjold og forsvarsteknikker. Hun ville møte ham ganske ofte. Den siste var en liten sprett av en fyr med lange barter og to fletter. Det var noe riktig fandenivoldsk over ham som hun likte med en gang og Ali bemerket at han lærte dem å lure folk trill rundt, enten det var med maskering eller oppførsel. Det var flere lærere der også men de var ikke så viktige, og hun måtte bare venne seg til at det ble mange nye fjes i begynnelsen.   

Akisha fikk seg en plass ved siden av Ali på en benk og den ene kjøkkenjenta gav henne en bolle med stuing. Suppa hun hadde fått før på dagen var borte og maten var så god at hun bad om en bolle til.

Det var øl å drikke til og Akisha følte seg langt fra sikker på om hun tålte det men hun fikk i seg et krus. Det smakte godt og Ali gliste, han mente at hun ville bli vant med slikt temmelig fort. Det var nesten en livsnødvendighet der, øl ble drukket til nesten alt. Det var høy stemning i salen og snart ble mange med på allsang og ordleker. De fleste av dem av en slikt karakter at det fikk Akisha til å rødme. Hun forsto at det slettes ikke var slikt her som det hadde vært i landsbyen. Det eksisterte nesten ikke tabuer der og folk snakket rett fra leveren. Zoleba dukket opp, med nesen i været og et nådig overlegent utrykk i det pene ansiktet. Hun overså Akisha glatt men verdiget Ali et fort smil før hun satte seg hos en meget staut ung mann som virket for å være relativt betatt av henne. Ali hvisket fort at den stakkaren sikkert ble dumpet som alle andre så fort Zoleba var lei av ham. Hun brukte bare menn til sengekos, ikke noe annet.

Akisha kunne ikke riktig forestille seg en slik holdning men passet seg vel for å vise ubehaget hun følte. Hun ville ikke la folk få et alt for godt innblikk i hennes egentlige jeg for fort. Det lønte seg å være litt lukket til man visste hvem en kunne stole på.

Etter en stund kom Eirin tilbake, hun skulle vise Akisha rommet hennes. Akisha var glad til, hun var skrekkelig trett og tanken på søvn fristende. Eirin ledet henne opp i tredje etasje, det var ganske enkelt å finne fram der og dørene var merket. Rommet hun fikk var faktisk forbausende stort. Det var en fin seng der med halmmadrass og rene linlakner, og det var to skap og et vindu oppe ved taket. Et vaskevannsfat sto på det minste skapet og i det største var det hengt inn klær av forskjellig type. Det var både enkle arbeidsklær og kjoler. Akisha ble stående og glo på alt dette som var blitt henne til del helt til Eirin kremtet bak henne.

“Dette er et vanlig rom, du får ominnrede det selv etter hvert, jeg skal sørge for at det er friske blomster her hver dag, da lukter det så godt her. Senga trenger du ikke re og vi skifter på sengene annenhver dag. Du vil ikke tro hvor mye vask det blir her. “

 Akisha smilte bare, senga dro på henne som en magnet på en kniv. Eirin hjalp henne med å få av seg klærne, og linlaknene var som kjølige kjærtegn mot huden. Hun sovnet nesten før hun fikk hodet på puten.

 Hun våknet av at sola stakk henne i øynene, vinduet var slik plassert at morgenens første lys traff rett på senga. Det var sikkert gjort med vilje. Hun følte seg fortumlet fremdeles, alt hadde hendt for fort og hun hadde ikke greid å fordøye alle inntrykkene ennå. Hun hørte fjernt lydene fra byen, rop, dyrebrøl, knirking i vogner, soldater som marsjerte. Hun visste at hun hadde noen hektiske dager foran seg før hun lærte å slappe av med alt dette nye. Musklene hennes verket, hun hadde ikke fått beveget seg på skipet og nå merket hun at det straffet seg. Det føltes ikke behagelig. Hun strakte seg og sto opp, magen knurret igjen og hun prøvde å huske når det var mat. Dette med tid var vanskelig for henne siden de ikke tenkte over det hjemme. Hun sukket, hjemme, det var en livslengde unna, som en drøm hun hadde drømt.

Hun lukket øynene og så for seg det kjente stedet men alt ble forvrengt av minnene fra overfallet. Hun forsto at det hadde ødelagt mer for henne enn en skulle tro. De gode barndomsminnene ville alltid være tilsølt av blod og redsel. Hun prøvde å samle seg, få oversikten over alt hun var og hadde opplevd. Det var ikke enkelt, hun hadde liksom våknet opp av en tåke og alt var mer virkelig enn før. Allikevel var noen minner brent fast i minnet, drømmene hun hadde hatt, de døde småbarna, likbålet, hendelsen i skogen, ingen av dem vakre eller gode men de var alle som omen som fortalte henne at livet aldri ville bli enkelt eller forutsigbart igjen. Hun var i ferd med  bli voksen på alvor.

Det banket på døra og Eirin kom inn, hun smilte da hun så at Akisha var våken.                         

“God morgen, jeg fikk beskjed om å la deg sove lenge i dag, men regn ikke med det til hverdags. Du må nok venne deg til å krype ut av loppekassa tidligere heretter. “                       Akisha bare smilte, hun var vant med å være tidlig oppe og så fort hun fikk hvilt ut ville det ikke være noe problem. Eirin fant en enkel tunika og et par lette bukser til henne. “Ta på dette, du skal visst testes ut i dag, Ali venter på deg etter maten. Det er spart en del til deg nede i spisesalen. Skal jeg være med deg?”

 Akisha nikket, hun visste ærlig talt ikke om hun ville finne tilbake alene, alt hun hadde opplevd dagen før virket veldig fjernt og tåket. Nede i kjøkkenet ventet en av kjøkkenjentene på henne med et smil og en stor bolle med stuing. Akisha merket at hun var meget sulten og spiste med god matlyst, det virket som om humøret ble meget bedre med en full mage. Eirin ventet mens hun gjorde seg ferdig og så ble hun geleidet ut mot arenaen. De kom ut i solskinnet og Akisha trakk etter pusten, det virket som om alle som jobbet der var samlet i arenaen denne morgenen. De trente eller snakket og hun roet seg litt ned. Kanskje de ikke ville bli klar over at hun var der? Tanken på å bli testet ut foran så mange var ikke bare hyggelig.   

Ali så henne og smilte vennlig mens han gjorde klar et lett sverd og noen andre våpen.                   

“Det er fint du er her tidlig vesla, dette blir en lang dag. Når vi har grillet deg her skal du lære om maskering og skuespill. Det tar tid å lære slikt ser du, derfor må en begynne tidlig”

Han slengte sverdet til henne, det var lett og godt balansert men hun så at eggen var slipt vekk. “Du får slåss med sløve våpen inntil videre, det er tryggest, husk at dette bare er en lek, ta det ikke for alvorlig for det er vondt å bli truffet av det metallrasket der uansett. Etterpå skal vi se hva du greier med en bue.“                                                                                             

Akisha samlet seg, hun lot kroppen gli inn i den litt fjerne stemningen som gjorde en i stand til å kjempe godt. Ali så det og nikket imponert. Hun hadde allerede lært noe som var ytterst viktig, kamp disiplin. Hun så fort på de andre våpnene som lå rundt om kring der, ingen av dem hadde egg, men det var noen pussige skjøter på noen av dem som fikk henne til å undre seg.

“Si meg, hva er det med de sverdene der borte?”

  Ali bare gliste og gikk bort til haugen. Deretter grep han et av dem og kjørte det inn i magen til parer stengene, blodet rant nedover skinnkjortelen. Akisha gispet forskrekket men han bare dro det vekk igjen og gliste. “Det er sammenbrettbart, bladet glir inn i seg selv, og det er fylt med griseblod. Det ser svært livaktig ut ikke sant? Vi bruker disse i de store dødscenene, jeg kan love deg at det gjør suksess!”

Akisha nikket matt. “Det vil jeg tro!”

Hun så at en yngre kar med vennlig ansikt og lange fletter kom bort til dem. Han nikket mot Ali som presenterte ham som Enok, han var ganske fersk og dugelig som sparringpartner for henne.  Akisha hadde nesten trodd at hun skulle slåss med Ali men forsto at den topptrente mannen måtte være lærer og overvåke feilene hennes i stedet. Enok hadde et litt lengre sverd enn henne og lengre armer og hun forsto at de tenkte å teste om hun la merke til det. Enok ville ha litt av et overtak om hun tillot ham å slåss på vanlig vis.

Gerulv hadde lært henne mye om å vurdere en fiendes svake og sterke sider og hun følte seg relativt selvsikker. Hun så på måten den unge mannen beveget seg på at han hadde flere svake punkter hun kunne utnytte. Ali smilte, klappet henne på skulderen. “Dette er ikke alvor men det kan bli det en dag, den som lærer å fekte til perfeksjon med sløve våpen er bedre rustet til å slåss med skarpe senere. Du er her først og fremst for å lære, gladiator er du i andre rekke. Sett i gang!”

Alis stemme runget og Akisha tok seg sammen, vendte hele sin oppmerksomhet mot Enok. Den unge gladiatoren var slu, han gjorde noen finter som ville avsløre hvilket nivå hun lå på men hun gjennomskuet ham fort. Hun hadde lært at det uventede er det som skiller mellom jevnbyrdige motstandere og gjorde noen uvanlige unnamanøvre som gjorde det umulig å lese henne.

 Enok virket forvirret av det, hun visste at mye av det Gerulv hadde lært henne var langt fra vanlig tradisjonell praksis. Den gamle krigeren hadde først og fremst lært henne kunsten å vinne for å overleve. Etter litt fikk de farten opp, finter og pareringer haglet og Akisha merket at hun ble underlig opprømt, hun greide å holde ham unna. Hun lekte seg med ham! Det var gøy å merke det og hun ble stadig støere og sikrere. Hun bestemte seg for å felle ham på en uvanlig måte. I det han gjorde et utfall senket hun kroppen og skjøv sverdbladet mellom knærne hans, deretter gjorde hun kollbøtte uten å slippe sverdet og han ble slengt overende. Hun hadde snudd høyden hans til sin egen fordel. Ali plystret fornøyd og Enok gned seg bak med et irritert grin, han virket for å mistro det han selv hadde sett.

 Ali klappet henne, smilet fikk de hvite tennene til å lyse. “Du er sannelig dyktig allerede, du er i stand til å tenke og ikke bare reagere, det er sjelden. Du må ha lært å tenke utradisjonelt og det er meget verdifullt, det gir deg en fordel. Jeg tror ikke vi trenger å lære deg så mye på det området. “

Han slengte sverdet unna. “Om du ikke er for trett skal vi prøve andre teknikker nå!”

Noen timer senere satt hun i skyggen og peste, aldeles utslitt. Hun hadde fått avdekket hullene i utdannelsen sin ganske grundig men hun hadde også fått meget ros. Hun hadde funnet ut at en mann med en slagstav kunne ta ut fem sverdfektere fort som bare fy og at hun slettes ikke greide å handtere en stridsøks eller et stridsgissel. De våpnene hun hadde vært borti var hun god i allerede men ukjente teknikker var vanskeligere for henne å takle. Hun hadde lært litt selvforsvar uten våpen og de sa at hun ville bli god men alle hun hadde prøvd å ta hadde gitt henne grundig juling. Hun hadde et blått øye og flere skrammer og følte at hele strupen besto av sand og atter sand.

Ali hadde skamrost henne foran Whaly og Akisha hadde vært meget stolt av det men nå følte hun seg elendig. Hun hadde langt å gå før hun var like god som Ali, eller de andre topp atletene. Eirin kom bort til henne med en mugge og et brett med kjeks.                                        

“Du trenger litt å styrke deg på, du ser forferdelig ut, men vær ikke redd. De vil ikke presse deg så hardt heretter. Du trenger bare trene en ting om dagen, ikke fem seks forskjellige om du ikke selv vil det. “

  Akisha drakk grådig av det kjølige vannet, det var en svak smak av ingefær i det som forbauset henne. Eirin så det og smilte fort. “Det er et knep Jalisa bruker, ingefæren gjør at en ikke blir så kvalm av vannet. Om sommeren er det best at en beholder det en drikker, det er vannmangel her relativt ofte, og fryktelig varmt. “                                        

 Akisha stønnet, hun syntes det var uutholdelig varmt allerede men det skulle altså bli enda verre? Død og pine!

Eirin pekte brått mot den andre enden av arenaen, “Nei se der, nå skal de øve på neste forestilling!”

Nyeste kommentarer

11.10 | 14:03

Takk 😊👍

...
09.10 | 12:49

Dette bildet er tatt et stykke unna Snøhetta, noen km øst for turisthytta der bussene nå stopper.

...
08.10 | 22:00

Hei hvor er dette bildet?

...
03.08 | 11:29

så fine fantasy bilder du er kjempeflink anne olga

...
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE