Puse gutta's blogg

En presentasjon

Å skulle skrive et blogg innlegg med ræva plantet på de ytterste fem cm med stol fordi en sovende pus har okkupert de innerste 95 % av stolsetet er ganske normalt for meg. Alternativet er et sett med særdeles kvasse klør i en særdeles ømtålelig kroppsdel og en særdeles arg pus som vil furte resten av kvelden.
Joda, en presentasjon av gutta og sida deres. Her vil jeg fortelle litt om hva de opplever, hva jeg opplever som katte eier, kanskje gi noen råd og vink og ellers hva som faller ned i hodet på meg av katte tanker og ideer. For å begynne med begynnelsen som det så vakkert heter, jeg har vokst opp med dyr, katter hunder kyr og sauer og hele menageriet. Så jeg er godt vant for å si det slik. Da jeg etter år med studier og jobb og desslike skulle flytte ut hjemmefra sammen han jeg da var sammen med ønsket jeg meg katter. Det var kattunger på gården hjemme da, og vi fikk to av dem. Magre små skrotter som var desperate etter mat siden de var blitt hevet ned i fjøset etter å ha blitt født i huset inne. Fra overflod til fattigdom kan en si, som å hive en nordmann rett ned i ørkenen i afrika med beskjed om å greie seg selv. Nok om det. Det ble Blackie og Jerry, og jeg har aldri angret.
Jerry fikk magesjau med en gang stakkar, min daværende samboer som forøvrig var en gedigen idiot gav ham for mye mat så det ble dyrlege besøk. Blackie derimot holdt seg frisk, han er litt mer tøff slik.
Snart vokste de til, de ble store og flotte og der jeg bodde var det masse rotter som de gjorde sitt aller beste for å drepe. Bonden som eide gården var naturlig nok storfornøyd med jeger instinktene deres. Jeg fant halve rotter på trappa svært ofte, å gå ut på trappa om morgenen uten tøfler på gjorde en bare ikke. Følelsen av rå innvoller mellom tærne gjør liksom noe med en. Og selvsagt hadde det å bo ved en gård sine negative sider. En gang jagde Jerry en rotte ned i møkkkjelleren og fant ikke veien ut igjen. Jeg var fra meg av bekymring til vi fant ham og fikk opp ristene så vi fikk ned en planke han kunne klatre opp på. Jeg vet ikke hvem som var mest lettet, Jerry eller meg!
Eller den gangen Blackie gjentok bragden, men tok seg opp igjen selv... og kom stormende inn døra dryppende av våt møkk i det jeg skulle til å reise på jobb. Det var å grabbe katten før den rakk å nå stua med golvtepper og sofa og hive den i dusjkabintettet, rive av seg klærne og kaste seg inn med katten og håpe at en kom fra opplevelsen med ihvertfall litt hud i behold. Noe jeg forøvrig gjorde, han var så avkjølt at det varme vannet nok var aldeles nydelig for ham.
Og så var det den gangen Jerry prøvde å håndhilse på Hr hoggorm, noe hr hoggorm ikke likte særlig mye. Pusen kom jamrende hjem med en pote som en golfball, det ble tur til dyrlegen og et par tusen bye bye. Men hva gjør en vel ikke for dyra sine?
De var der for meg da jeg fant ut at samboeren min rett og slet bedro meg og snyltet på meg enda jeg hadde en elendig jobb som bare gav minimalt med lønn, og de var der da jeg heiv ham ut. Og de var der da jeg fant en ny mann som snart elsket dem like mye som meg, og som har betydd alt for meg siden. Vi fikk kjøpt oss nytt hus og flyttet, noe som gav meg nattsvart samvittighet siden det nye huset lå rett ved en vei i motsetning til det gamle jeg leide som lå midt på et stort kubeite med null veier og slikt rundt. Men det gikk bra, gutta tilpasset seg. Noen ganger går de oss på nervene og andre ganger er de gull verdt, akkurat som unger flest.
Nå i høst gav Blackie meg en real støkk siden han brått droppet maten, begynte å sikle uhemmet og hadde ånde som en selvdød grevling. Ikke lot han meg se etter heller så det ble tur til doktor dyregod. Jeg var livredd for noe alvorlig som i verste fall kunne bety avlivning, og for en mega regning siden vi har utrolig stram økonomi. Men heldigvis, han hadde kuttet seg i tunga! Et kutt på hver side av den, ganske dype men heldigvis var det nok med en antibiotika sprøyte, litt smertestillende og spesial diet i en uke. Dyrt nok men etter et par dager var mitt svarte gull seg selv igjen og lettelsen var påtagelig.
Lettelse ja, noen ganger har det nesten kokt over for meg. Blackie pusen har nemlig en særegenhet, han elsker planter.... Ja ikke slik at han beundrer dem, han eter dem! Og jeg har ikke akkurat grønne fingre så jeg sliter med å holde liv i det vesle jeg har så da er det ikke akkurat ekstra helsesomt at noen gnager på dem. Særlig roser, roser elsker han. Synd at jeg elsker roser også. Før jul siste året før jeg flyttet kjøpte jeg nye jule planter, inkludert en flott rød potterose med masse glitter på bladene. Jeg satte den i en fin vase på kjøkkenbordet og gikk og la meg, glad og fornøyd.
Da jeg sto opp igjen morgenen etter var det kun stenglene tilbake, Blackie satt på bordet og så totalt uskyldig ut med masse glitter og blader i munnviken og hadde han kunnet snakke hadde han vel sagt noe slikt som " Rose? hvilken rose? Jeg vet da ikke noe om noen rose?" Totalt uskyldig altså... Og i kattedassen glitret og skinte det i mange dager etterpå, han ville vel pynte opp i elendigheten tenker jeg. Gjøre avtredet til et mer festlig sted.
Av og til skal de fotfølge meg, jeg leker litt slik naturfotograf og av og til blir de med meg, på tur. Ikke så veldig langt men langt nok vil jeg si. Særlig om matmor har vært syk, da er de aldri langt vekk fra meg. Noen ganger har de vekket meg om natten og da har jeg som regel hatt lavt blodsukker( er diabetiker) så da kan en være takknemlig for at en har dem. Fulllt så morro er det ikke å være i full gang med visse akrobatiske og intime øvelser som som regel utføres i horisontalen i en seng og få fem kg katt rett opp på seg, eller å oppdage at en brått blir iaktatt. Som jeg sier til min kjære, jeg vil ikke ha noen situasjoner a la" røder'n og han olaf".
Av og til blir de med å henter posten, Jerry danser ved siden av meg, dasker lekent etter hendene mine og spurter av gårde som et olja lyn og Blackie kommer hver kveld og vagler seg på hofta mi før jeg sovner. De sier at det å ha kjæledyr er sunt for en, det kan jeg skrive under på, tusen ganger om det så skal være. For de gir livet krydder, de gir ubetinget kjærlighet og av og til hever de takten på blodpumpa di akkurat så mye som du trenger!

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

11.10 | 14:03

Takk 😊👍

...
09.10 | 12:49

Dette bildet er tatt et stykke unna Snøhetta, noen km øst for turisthytta der bussene nå stopper.

...
08.10 | 22:00

Hei hvor er dette bildet?

...
03.08 | 11:29

så fine fantasy bilder du er kjempeflink anne olga

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE