Smakebiter

Når jeg skriver fantasy hender det ofte at jeg finner opp karakterer som jeg brått føler at jeg kan utforske litt mer. Her møter vi en av dem, en figur som så avgjort kan bli et spennende bekjentskap videre. Han er en drage med evnen til å skifte ham og leve som en alv eller et menneske og det fører ham inn i en del kinkige og også interessant situasjoner: Denne novellen er av det litt mer vovede slaget og anbefales ikke for mindreårige. Her hjelper han et reisefølge og oppdager at takknemlighet kan uttrykkes også på svært intime måter.

 I takknemlighet

 

 

Den smale dalen gjenlød av rop og skrik, lyden av metall mot metall og vrinsk fra vettskremte hester. En stor vogn trukket av seks store gråskimler sto kjørt inntil et klippefremspring og fem menn forsvarte den desperat mot en bande med landeveisrøvere. Det var dobbelt så mange av dem som av forsvarerne og de virket temmelig sikre på å vinne. En av de fem mennene var allerede såret og vaklet bakover mot vogna og de fire som sto tilbake ville ikke klare  å holde stand særlig lenge. Da brått skjedde noe uventet, et brøl hørtes fra oversiden av klippen og en skikkelse ramlet formelig ned fra himmelen og landet blant de fire karene som ennå sto. De stirret forskrekket på den nyankomne, uvisse på om dette var en ny fiende, men det var det neppe. Den fremmede var en stor lang kar kledd i reiseklær og kappe. Han ruvet over dem alle og hadde trukket to slanke sverd mens han var i lufta. Nå gikk han til angrep på landeveisrøverne som også hadde blitt litt forbauset av synet og nølte ørlite grann. Det var nok, den fremmede raste frem med de to sverdene parat og to røvere stupte hodeløse.

Den neste fikk et sverd tvers gjennom brystet og en annen stupte med et hogg over skulderen som gikk langt ned i brystkassen. Brått var det bare seks stykker igjen! De fire som forsvarte vogna hev seg fremover igjen, nå som de var mer jevne i antall kunne de kjempe i stedet for bare å forsvare seg og etter bare et kort minutt var det bare to igjen av røverne og de forsto klokelig at dette ikke var et sunt sted å være på så de tok beina fatt og løp for livet. De fire forsvarerne trakk pusten dypt av lettelse og så forskende på den fremmede som rolig tørket av sverdene sine og plasserte dem i slirene over ryggen igjen. De ante ikke helt hva de skulle tro om mannen, ingen de visste om beveget seg så raskt og sikkert. Han nikket kort til de fire som sto litt samlet for sikkerhets skyld.     - Dere var heldige, den gjengen der har flere reisende på samvittigheten! De fire smilte nervøst. - Vi tviler ikke på det, de angrep som om de var trente soldater, vi merket ikke noe før det var for sent. Den fremmede så fort over de døde som lå der på bakken. - De plager ingen heretter, men trent var de nok. Disse fjellpassene har vært livsfarlige lenge, hvorfor har dere valgt å reise slik en farlig rute? Den eldste av de fire tok seg synlig sammen og tok av seg lua som tegn på respekt. - Vel, vi har ikke noe valg. Herren vår beordret det og vel, en blir ikke gammel i hans tjeneste om en ikke adlyder. Den fremmede skottet bort på vogna, den var dyr og fin og hestene var verdt flesk også, antagelig var eieren adelig. - Er det herren deres som sitter i vogna? I så fall burde han ha hjulpet dere om han er noe til kar. Den eldste skar en grimase. - Det er hans hustru og hennes terner, de er på vei fra kysten etter å ha oversett noen av herrens forretninger der.

Den fremmede løftet hodet litt og øynene smalnet, den eldre mannen syntes et øyeblikk at det glødet i blikket, som på en stor katt i mørket. - Han tar sjanser med sin hustru da vil jeg si, men nå er dere trygge ned til dalen igjen. De angriper aldri to ganger, og ihvertfall ikke når de har mistet så mange av sine. De tre andre hadde fått den sårede mannen opp i vogna i bakrommet der bagasjen ble oppbevart, nå sto de og så avventende på sin kommanderende. Den eldre mannen tørket svetten av pannen.- Vel, jeg må ihvertfall si at jeg er deg ytterst takknemlig for at du valgte å hjelpe oss, vi hadde vært ferdige uten din ekspertise. Jeg er Simon av Vharda, jeg skylder deg våre liv.

Den fremmede smilte bare, et smalt smil uten tenner som egentlig var nesten skremmende, det de hadde sett fortalte dem alle at dette var en ytterst farlig skapning. Simon så grundigere på mannen som tårnet over ham, huden var ganske mørk og håret virket for å være svart eller rødsvart, og øynene var ravfarget. Det han kunne se av trekkene under hetten på kappa sa at dette var en vakker mann, men det var noe skremmende ved ham. - Jeg kalles Ghuad, jeg hørte bråket så jeg tenkte jeg fikk hjelpe til.

Simon bukket kort. - Da Ghuad må jeg si at det var et gudenes hell at du var i nærheten, har du en hest her et sted? Ghuad så et øyeblikk litt forvirret ut. - Vel, nei, jeg er til fots. Hesten min brakk et bein på vei opp fjellet så jeg måtte avlive den. Simon skar en medfølende grimase.- Det var trist å høre, men du kan få sitte på videre med oss, vi har plass på vogna. Det er det minste vi kan gjøre etter at du hjalp oss? Ghuad nølte et kort øyeblikk, så nikket han og ble med Simon bort til vogna. Det var et ledig sete bak på vogna og han så at gardinet i vinduet på ene siden beveget seg et kort øyeblikk. Han syntes et øyeblikk at han så det glimtet i øyne der inne og følte en svak lukt av parfyme men ingen viste seg eller tok kontakt. Greit, om de ikke ville vise noen form for takknemlighet var det deres valg.

Vogna satte seg i bevegelse, Simon var kusken viste det seg og han mestret seksspannet på en ypperlig måte, snart gikk det ganske fort bortetter fjellveien på tross av snøen. Ghuad trakk kappen tettere om seg og så seg rundt. Han hadde jaktet på røvere i disse fjellene i flere uker nå, det var snart ingen tilbake og han gliste for seg selv. Han hadde lært å finne leirene deres og i sin rette skikkelse hadde han ingen vansker med å tilintetgjøre leire og røvere samtidig. Det var flaks for dette følget at han hadde vært i nærheten og sjekket noen spor, egentlig var han ikke på jakt denne dagen men litt ekstra spenning var bare bra. Han følte seg alltid så levende etter en slik kamp. Røverne var amatører alle sammen, ingen av dem kunne måle seg med ham og han var glad til for å ha blitt kvitt enda noen misdedere.

Snart var fjellet tomt og han kunne reise videre til neste sted, han så frem til det. At disse folkene tilbød ham skyss var egentlig ikke med i beregningen men han sa ja for å virke normal, og ikke vekke mistanke. Og veien gikk til et godt vertshus nede i dalen, han kunne trenge et par dager med avslapning og god mat nå. Han kunne godt unne seg det etter noen uker med kamper og leting. To av karene satt på kuskebukken ved siden av Simon og en satt bak ved siden av Ghuad, det var en yngre kar som ennå ikke hadde dun på haka og han virket temmelig nervøs ved siden av den svære fremmedkaren. Ghuad bare overså ham, han hadde andre ting å tenke på. Veien var godt anlagt nedover liene og snart nærmet de seg dalbunnen i hoveddalføret, en elv rant makelig gjennom området og vertshuset sto akkurat der fjellveien kom ned på hovedveien gjennom dalen. Det var stort og kunne romme mange gjester, og det var viden kjent for sin gode service og utmerkede kjøkken. Ghuad hadde vært der før en gang, men det var mange år siden nå. Ingen ville huske ham uansett, skikkelsen han hadde valgt seg da var en annen enn den han hadde nå.

Simon sørget for at Ghuad fikk et rom og alt han ønsket på deres regning, Ghuad følte seg et øyeblikk nesten litt brydd, han var ikke vant med at folk var så vennlige men han takket litt stotrende og fant ut at rommet var av de bedre der. Faktisk temmelig stort med en god seng og svært luksuriøst. Han kjente seg litt usikker, slike tilstander var han ikke vant med i det hele tatt for vanligvis holdt han seg i sin egentlige skikkelse og da trengte han verken seng eller varme. Men hvorfor ikke når muligheten bød seg? Han fikk utnytte dette for alt det var verdt. Etter å ha nytt et fortreffelig måltid og mottatt noen halvveis skremte og halvveis flørtende blikk fra tjenestejenta som kom med maten slappet han av en stund før han bestemte seg for å ta et bad. Området var vulkansk og det var mange varme kilder der, vertshuset hadde fått en av dem ledet inn i kjelleren der det var et bad som var kjent for å være bra.

Han fikk på seg en av de fremlagte slåbrokene og gikk litt usikker ned til kjelleren, det var ingen andre der for øyeblikket og han sukket lettet. Han var ikke vant til å være sammen med mennesker ennå og var alltid redd for å gjøre tabber som kunne røpe ham. Det var ille nok at øynene hans var som de var, ørene hans var også som på en alv og trekkene hans var for vakre til å være fullstendig menneskelige. Helst holdt han seg for seg selv for å unngå nysgjerrighet eller pågående spørsmål. Det var et stort basseng der nede med sitteplasser innfelt langs kanten, varmen slo mot ham og føltes merkelig behagelig selv om han selvsagt aldri frøs. Det luktet litt stramt der nede og dampen drev mellom de mørke steinveggene. Noen lamper sto og brant og kastet et flakkende skinn rundt seg, han hadde sett steder som så verre ut. Vannet var temmelig varmt men han kom seg nedi og sukket lettet, egentlig trengte han dette. Han stinket ille etter kampen og i denne skikkelsen kunne han bli både støl og sliten. Vannet var behagelig etter litt og han lente nakken bakover mot bassengkanten og bare slappet av.

Han var sjelden ute av sin egen skikkelse men av og til var det nødvendig og han hadde ofte spilt rollen som reisende for å lokke røverne frem. Da var det å stille sin styrke opp mot angripernes og selv om han alltid vant hadde han faktisk blitt lettere såret et par ganger. Han hadde et ganske ferskt arr over låret som ennå gav et visst ubehag og et kutt på overarmen som var temmelig sårt men det ville gro fort, som det alltid gjorde på hans slag. Det var en av bakdelene ved denne formen, at han kunne bli skadd lettere enn når han var i drageskikkelse. Men som drage kunne han ikke nyte noe slikt som dette og bedre mat og drikke hadde heller ingen betydning for ham, Han tok en hjort og åt den nesten hel og så var han mett en stund. Slik sett var det alltid en fornøyelse å utforske hva denne kroppen gav av nye opplevelser. Han var selvsagt sterkere enn noen dødelig og raskere også og han var klar over sin overlegenhet men han syntes det var morsomt å gå blant menneskene og se på deres daglige liv og lære mer. De var fascinerende på mange måter, så mangesidige og forskjellige. Han så slike osean av både godhet og ondskap i dem og ofte begge deler i det samme mennesket.

Han lente seg bakover, fikk hodet i vannet og gned det lange rødsvarte håret grundig, det var fullt av floker og svette og han likte ikke følelsen. Han var mest fornøyd når han var velpleid, det var vel hans mentorer blant gudinnens utvalgte som hadde lært ham det. Han var da ikke noe simpelt villdyr heller, sin verdighet skulle en aldri glemme. Med magen full av god mat og et par glass av vertshusets beste vin var han svært fornøyd med dagen. Det ville bli uvant å sove i en seng men han aktet å kose seg som best han kunne når han hadde sjansen. Han ble sittende der og døse og bare nyte roen og freden der nede i halvmørket.

Han rykket til av en uventet lyd, en dør hadde lukket seg et sted og han åpnet øynene og så seg forvirret rundt, en svak lukt kom sigende med luftdraget og det var noe kjent ved den. Dampen skjulte det meste av rommet og han skjønte at han ikke var alene lenger, han kunne høre fotttrinn mot flisene og bevegelser. Han kremtet høyt for å tilkjennegi at han var der, antok at det var det mest høflige å gjøre. Han følte seg brått brydd, han var naken og tanken på å la andre se seg avkledd var ikke bare fristende. I sirkus hadde det vært normalt, der brydde han seg ikke for han kjente alle og de kjente ham men her var det fremmede. Dampen delte seg formelig og en skikkelse kom sakte frem i lyset fra de nærmeste lampene. Ghuad stirret, det var en kvinne og han kremtet igjen enda høyere og en smule panisk for å gjøre henne klar over at han var der. Hun så bort på ham, et smalt smil gled over det alvorlige ansiktet. - Jeg hørte deg første gangen! Hun stanset ved trappen ned i bassenget, trakk rolig av seg de myke filttøflene. Ghuad presset seg mot steinen med en følelse av gryende panikk, hva var dette? Var hun uhøflig eller var det vanlig å bade to kjønn sammen der hun kom fra? Han kjente igjen parfymen nå, dette var fruen han hadde reddet før på dagen.

Hun gikk sakte ned i vannet, den hvite lette kjolen hun bar virket for å nærmest smelte bort og Ghuad tvang blikket vekk. Hun var kanskje over sin første ungdom men hun var antagelig av de kvinnene som bare blir vakrere med årene, mer moden og elegant. Hun førte seg ihvertfall med stor selvsikkerhet og det stolte ansiktet fortalte om en sterk personlighet. Han måtte se på henne igjen, hun var uvanlig. Ansiktet var for markert til at en kunne kalle henne en stor skjønnhet, nesa var for fremtredende og munnen en tanke for bred men hun hadde utstråling. Ved gudinnen som hun hadde utstråling. De mørke øynene var store og blikket gjennomtrengende, fortalte om en enorm viljestyrke. Hun hadde en lang flette av mørkt kastanjebrunt hår med en vakker bronseaktig glans og nå flettet hun det opp med raske lette bevegelser.

Noe ved henne fortalte om klasse og velstand for hun var velstelt og den enkle kjolen av dyrt stoff, hun bar armbånd med rubiner i og det satt en diamant i hvert øre, men Ghuad sanset noe fremmed ved henne som brøt med velstanden. Det var et hint av desperasjon i øynene, noe jaget i bevegelsene hennes. Ghuad fant henne brått fengslende, ble nysgjerrig på hva hennes historie var. Men hun var også foruroligende, hva gjorde hun der i badet? Når hun så at det var en mann der? Hun så på ham, smilet hennes var nesten spotsk. - Du trenger ikke være redd meg, en mann som deg må da være vant med kvinner? Om du da ikke er av dem som foretrekker andre menn, det må jeg i så fall si er synd, slik en sløsing med gudenes gaver. Ghuad forsto først ikke helt hva hun mente men så skjønte han og kjente at han ble sprutrød i fjeset. - Æhh, neida, jeg æh, jeg foretrekker kvinner ... Han merket hvordan han stotret og kunne slått seg selv!

Hun skakket på hodet, det danset noe i blikket hennes, noe vilt og ubendig som gjorde ham nervøs. Hva i alle guders navn var det hun hadde i tankene? - Jeg regnet med det. Jeg er Ahnirab, hustru til lord Bhoru av Valaju. Du berget oss i dag, jeg er deg meget takknemlig. Ghuad prøvde å presse seg enda tettere opp til bassengkanten. - Det... det var bare en glede edle frue. Ghuad tvang seg til å se på ansiktet hennes, kjolestoffet ble gjennomsiktig i vann og det var tydelig at hun visste det også. Hun viste seg rett og slett frem, med vitende og vilje. Hun smilte sakte, det var noe bittert i ansiktet hennes som fikk ham til å se nærmere på henne. Hun virket sliten eller kanskje heller oppgitt. - Så bra at noen gleder seg over det, min mann gjør det neppe. Men jeg takker deg Ghuad, mitt liv er i det minste verdifullt for meg.

Hun sto der med haken hevet og så ut som en dronning, det flammet i blikket hennes. Han tvang blikket bort igjen, så nær som hun sto så han alt, hver kurve og hver detalj av den smekre kroppen hennes. Hun var virkelig en vakker skapning, kanskje ikke av det slanke og nesten gutteaktige slaget som var så populært for tiden men en virkelig kvinne. Med hofter og midje og et par bryster han kjente jenter som ville drept for.

Ghuad tvang seg til å ta seg sammen. - Ærede frue, du burde ikke være her, jeg mener, alene med en mann i bassenget... Det glimtet til i blikket hennes. - Er du så ridderlig at du engster deg for ryktet mitt? Ghuad nikket lettere panisk, han begynte å skjønne hva det var den edle fruen ville! Ahnirab satte hendene i hoftene, smilte sakte. - Mine terner holder kjeft de, og noen gullmynter sikrer at vertshusets folk også holder munn. Ingen vet at jeg er her, og ingen vil vite det heller. Jeg er som sagt meget takknemlig, og jeg vil gjerne vise det. Ghuad svelget hardt, duften av parfymen hennes var nesten bedøvende og han var så avgjort en hann, som om han noen gang hadde vært usikker på det. I sirkus hadde han gjort seg sine erfaringer, noen av de mer lettlivede kvinnelige gladiatorene hadde vågd seg frempå og gitt ham noen riktig så minneverdige stunder men dette var da noe annet. Denne kvinnen var da gift! Og Ghuad hadde kanskje ennå en noe gammelmodig holdning.- Ærede frue, æh, din takknemlighet er så aldeles nok.

Hun så skarpt på ham. - Er jeg ikke tiltrekkende nok? Hun løftet armene og strakte seg, blikket hennes var dvelende og Ghuad greide ikke trekke øynene til seg. Hun smilte vitende. - Blikket ditt forteller alt! Ghuad skulle ønske at han visste hva han burde gjøre, han ville ikke såre henne med en avvisning og han ville heller ikke bryte noen uskrevne regler. Hun smilte igjen, det var igjen et snev av desperasjon i blikket hennes.  - Er det fordi jeg er gift? Ghuad nikket forsiktig, hun sukket lavt og gikk et par steg nærmere. Å ha henne så nær var nervepirrende, i denne skikkelsen hadde han sterke følelser og akkurat nå kokte de.

 Hun så rett på ham. - Min mann har rørt meg en gang i de femten årene vi har vært gift, en gang! På bryllupsnatten var han full og hev seg over meg som om jeg var krigsbytte og etterpå gikk han til sitt eget kammer og lot meg ligge igjen skjendet og vettskremt. Etter det har han ikke sett i min retning. Jeg er ikke vakker nok for ham, og alt for lavættet. Ghuad så vantro på henne.                       - Men...hvorfor er dere gift da? Ahnirab så litt vantro på ham.   - Du er naiv, jeg ble solgt til ham av min far, mot et landområde som var strategisk viktig. Min mann fikk et annet område i bytte som var viktig for ham. Jeg var handelsvare. Ghuad følte brått at noe som lignet medynk rørte seg i brystet. - Hvordan kan han si at du ikke er vakker nok?

Hun smilte, et ekte smil. - Se det var et ekte kompliment, det har ikke vært for mange av dem i mitt liv. Han foretrekker dem unge, jeg er bare hans tredje hustru, lavest i rang. Han har to andre koner, den eldste er femten, og tynn som en sild. Han liker dem slik!

Ghuad rynket pannen, mennesker sluttet aldri å sjokkere ham men dette var direkte motbydelig. Hun måtte ha sett utrykket i ansiktet hans, det var noe merkelig fornøyd i de vakre mørke øynene.   - Jeg er bare en byrde for ham, en gjenstand han helst ville vært foruten. Denne reisen var noe han foreslo, han vet at mange som krysser fjellene aldri vender tilbake. Det er hva han ønsker skal skje meg. Ghuad kjente at halsen strammet seg, vreden begynte å koke i ham dypt der inne i sjelen. - Om det er sant er han et usselt menneske som fortjener straff. Ahnirab smilte mykt, de myke kobberbrune krøllene glinset i lampelyset, hun var virkelig vakker. - Gudene straffer ham allerede du fremmede, de siste årene har han knapt kunnet ta sine to barnebruder til sengs, og jeg takker dem hver dag. Jeg har ofret i templene mer enn en gang kan jeg love. Ghuad måtte flire. - En passende straff! Hun senket blikket, det luet i det av vilje og kraft. - I sannhet, jeg gleder meg til å se ansiktet hans når jeg vender tilbake i en bit.

Ghuad så fort på henne. - Hva om han gjør deg noe? Ahnirab lo lavt, det var en bitter latter uten glede. - Men det har han allerede gjort, hver dag har han gjort livet mitt til en kamp. Aldri har jeg vært bra nok, til og med mitt folkeslag må han rakke ned på. Nei, han har aldri lagt hånd på meg, men det er slag som sårer mer enn de fysiske. Ghuad forsto at hun måtte være av en annen etnisk gruppe enn sin ektemann, men for ham var slikt likegyldig. -Jeg vet det, du er tapper som har klart deg så lenge.

 Hun så mildt på ham, sto så nær at han følte varmen fra pusten hennes. - Jeg er sterk, det er sannheten. Det er en styrke skapt av nødvendighet, en styrke jeg har lært å finne med årene. Hun løftet handa og strøk den lett mot kinnet hans. - Jeg har brutt lovene mange ganger, frykt ikke for det. Det er min hevn for mitt tapte liv. Ghuad så bedende på henne. - Ærede frue, du vet ikke hvem jeg er.... Hun avbrøt ham med en myndig håndbevegelse. - Jo, jeg vet. Jeg har evnen til å se det få andre ser. Men din hemmelighet er trygg hos meg, vindrytter! Ghuad så vantro på henne.    -Og alikevel så ... Hun smilte sakte og bikket på hodet, - Og allikevel vil jeg vise min takknemlighet på en så .. håndfast... måte? Ghuad kunne bare nikke usikkert. Hun strøk en finger nedover brystet hans, en fjærlett berøring han vanligvis knapt ville merket men nå situasjonen tatt i betraktning var det nok til å få ham til å skjelve. - Du er vakker vindrytter, alt en kvinne kan begjære. Og du skremmer meg, men lite er mer ... pirrende enn frykt.

Ghuad svelget tungt, stemningen var blitt så utrolig tett, hjertet hamret så det hørtes ut som torden i ørene på ham. Han forsto henne nå, så hennes motiv og behov for å bli begjært og ønsket av noen, Noen med mer hjerte enn hennes udyr av en husbond. Dette var for henne den ultimate hevnen, ikke noe kunne komme opp mot det. Å bli begjært og elsket av en skapning som ham. Ahnirab smilte spørrende og han nikket nølende, ennå litt usikker på om dette var riktig. Hun tok et steg bakover, vrikket lett på skuldrene og det allerede gjennomsiktige kjolestoffet gled ned av skuldrene hennes, hun skjøv plagget av seg med et par raske bevegelser og var fullstendig naken. Ghuad måtte lukke øynene et kort øyeblikk, han husket stundene i sirkus og merket hvordan kroppen brått lengtet vilt etter en slik opplevelse igjen. Han var bare redd for å miste kontrollen og skremme eller skade henne, tross alt var han mye sterkere enn henne. Når han var i sin rette skikkelse hadde han ingen slike drifter, dette var noe han kun kunne nyte i denne formen,og brått satte han mer pris på den enn noen gang før.

Ahnirab la hendene på skuldrene hans, han kjente at de smale litt kjølige hendene skalv lett, blikket hennes brant formelig og han følte seg litt uskikkelig, som et rampete barn. Denne kvinnen skyldte ikke sin husbond noen troskap, heller tvert i mot. Og han hadde lovet å bringe hevn til de som ikke selv kunne hevne seg. Nå var kanskje dette ikke akkurat hva gudinnen hadde i sinne da hun gav sine undersåtter sine bud men han hadde da sin frie vilje til å følge hennes forordninger som han selv valgte det? Ahnirab så dvelende på ham, det lange håret hennes virket for å være like mykt som silke og han strøk fingrene gjennom noen løse lokker, han hadde rett. Hun så på ham med et spørsmål i blikket. - Liker du det?

Ghuad nikket og lot begge hendene gli gjennom de lange myke bølgene. - Min husbond hater fargen, jeg ser ut som en hest mener han. Han vil bare ha blonde kvinner. Ghuad knurret nesten.      - Han er blind for sann skjønnhet, tro ikke annet. Håret ditt er som høstløv i gyldent solskinn. Hun strøk handa over brystet hans igjen. - Og du er poetisk vindrytter, ja ditt slag har ord på seg for å være det. Og dere har ord på dere for noe annet også.. Ghuad så spørrende på henne. - Hva da? Handa hennes gled ned fra brystet hans og Ghuad gispet og måtte lukke øynene da den fant det den var ute etter. Det gnistret rent for blikket på ham og all følelse han hadde i kroppen virket for å rase dit ned. Det var ihvertfall ingen tvil om at han var påvirket av stunden, og klar for det meste. Ahnirab fikk et underlig utrykk i ansiktet, noe som lignet hunger og tvil i blanding. - Og ordene var sanne!

Ghuad  lente seg bakover mot kanten av bassenget, hun visste virkelig hva hun gjorde, ved alle guder han kjente til. Hun lente seg forover mot ham, og han la armene rundt henne og strøk hendene nedover den sterke ryggen hennes. Enden hennes var perfekt, andre ord kunne ikke beskrive den, helt fantastisk. Ahnirab stønnet lavt og kysset ham på halsen. Det var et kyss med et snev av tenner og Ghuad skjønte at hun hadde erfaring i massevis, følelsen var vanvittig opphissende. Han lente seg forover, kysset henne på munnen og hun besvarte det ivrig. Hun smakte lett av vin og blomster, av rent og ufordervet liv og han ønsket at det skulle bli perfekt, for dem begge. Hun hadde løftet hendene nå og la dem rundt nakken hans. Hun var overraskende sterk, og han likte det. Likte den overgivne iveren hennes, lysten som virket for å ha overtatt henne fullstendig. Munnen hennes var så utrolig myk og tunga hennes gjorde virkelig oppsiktsvekkende ting med hans egen, han hadde aldri opplevd lignende. Hele kroppen skalv av iver nå, det gjorde nesten vondt og hver berøring var en søt pine han ikke ville skulle ende. Ahnirab kunne virkelig denne kunsten, mye bedre enn ham selv. Hun kysset ham på halsen, skjøv ham varsomt foran seg mot trappa opp av vannet og han adlød litt forvirret.

Han var ikke sikker på hva hun ville men antok at hun ville opp av bassenget. Hun stanset ham da han var nesten oppe av vannet, hun sto nedenfor ham i trappa og hendene hennes kjærtegnet ham varsomt men bestemt. Ghuad kunne bare klamre seg til rekkverket med ene handa og prøve å ikke virke for uerfaren, men det neste hun gjorde fikk ham nesten til å krysse grensen der og da. Ghuad hadde hørt andre snakke om det men selv ikke jentene i sirkus hadde gjort det der med ham, følelsen av lepper og tunge som kjærtegnet ham der nede var nesten mer enn han holdt ut. Han knøt handa så hardt sammen at neglene skar i håndflaten i et forsøk på å beholde selvkontrollen, han ville ikke at dette skulle ende, ennå! Han skulle ofre noe virkelig stort til gudinnen som takk for denne opplevelsen, det lovte han dyrt og hellig.

Til slutt sto han der og skalv og greide knapt stå på beina, han la handa varsomt på hodet hennes. Prøvde å snakke rent men det var ikke enkelt. - Ahnirab, ikke mer nå, jeg klarer ikke mer uten å ... Hun sluttet men så på ham med et uskikkelig blikk, lignet brått på en litt skøyeraktig jente. - Er jeg så god? Han nikket matt. - Ja! Han tok seg sammen med en kraftanstrengelse, trakk henne opp i trappa så de ble jevnhøye. Hun skulle ikke ha gjort dette uten at han gav noe til gjengjeld og noe hadde da jentene i sirkus lært ham. Han lente seg mot henne, fanget en hard og nydelig formet brystvorte i munnen, lot tunga og tennene leke varsomt med den. Ahnirab gispet og la hodet bakover, gav seg over til ham. Han skiftet og fortsatte samtidig som han lot hendene utforske resten av henne. Hun var utrolig, myk og fast på en og samme tid, formene hennes passet så utrolig godt inn i hendene hans. Lukten hennes fikk sansene hans til å koke, hun var mer fristende enn noe annet han hadde opplevd på svært svært lenge. Hun presset seg mot ham, viste ham hvor hun likte å bli berørt og han adlød gladelig. Hendene hennes var like generøse overfor ham og han gyste av fryd over følelsene hun skapte i ham. Dette var å være i live, fullt og helt, enda mer enn i kampens hete og blodrus.

Han skjøv seg nedover, lot tunga tegne et snirklete spor nedover den myke magen hennes og hun gispet høyt og plasserte ene foten i rekkverket så han slapp til. Hun slapp fra seg et lite skrik da han fant frem og begynte å kjærtegne hennes mest følsomme steder med tunga, varmen han følte kom brått ikke bare fra vannet og dampen i rommet. Han fortsatte til hun skalv og klynket av iver, merket på henne hvor nær hun var. Det var noen lave benker plassert bakerst i badet og han grep henne og bar henne bort til dem. Hun klynket navnet hans ivrig og vred seg til, ble stående på knærne på benken med ryggen til ham. Hun vred seg og fanget blikket hans, satte enden i været og han forsto hva hun ønsket. Han grep henne om hoftene, i den høyden passet de perfekt til hverandre, han slapp å huke seg ned i det hele tatt. På tross av iveren han følte husket han på å være forsiktig, han var svært varsom da han styrte seg på plass, hun var kanskje ikke vant med all verden heller. Ahnirab lagde en merkelig lyd i det han gled inn og fylte henne, et slags uartikulert rop av ren ubetinget lyst, det fikk det til å dirre i ham.

Følelsen var overveldende, han hadde glemt hvor deilig dette var, hun var så varm og myk og herlig og de passet så godt sammen at en skulle tro de var skapt for hverandre. Hun begynte å bevege seg, gynget frem og tilbake mot ham og han fulgte rytmen hennes, møtte henne og kjente hvordan det snart ble for mye å holde tilbake.

Ahnirab falt ut av rytmen, kroppen rykket til og han grep henne hardere om hoften, presset henne mot seg og kjente hvordan hun brått klemte sammen rundt ham i kraftige rykk. Hun skrek navnet hans og Ghuad merket hvordan det strammet seg i hele kroppen, at han ikke lenger kunne holde tilbake. Det banet seg vei og eksploderte i ham, han bet tennene sammen og dempet ropet av ekstase. Skrek han høyt ville hele vertshuset høre det, og han aktet ikke å dele dette med gud og hvermann. Det gnistret for øynene på ham, det var nytelse på grensen til pine, nesten mer enn han kunne fatte at hjertet hans tålte. Ahnirab hikstet og skalv ennå, i korte dirrende rykk som tvang frem lignende reaksjoner hos ham. Det virket som en evighet men var bare sekunder, og han var glad til. Han ante ikke hvor mye denne kroppen tålte og han var nesten redd det kunne bli for voldsomt. Ahnirab lot seg falle fremover og han fulgte etter, ble liggende ved siden av henne og gispe etter luft som en pisket hest. Hun smilte sakte, et vitende og underlig vemodig smil. - Nå, var det verdt å minnes? Ghuad nikket og kysset henne i nakken. - Ja, så avgjort. Jeg har aldri følt lignende. Hun lukket øynene med et glimt av salighet i blikket. - Godt, da blir jeg aldri glemt. Hun presset seg tettere inntil ham og han følte noe som lignet ydmykhet. Han hadde i det minste også gitt henne noe å minnes ved for dagene som kom. Han snuste ned i håret hennes. - Du er den beste jeg noen gang har hatt, din mann har gått glipp av en skatt. Hun smilte sakte med lukkede øyne. - Og det er min hevn, at han aldri vil få vite hva jeg kunne vært for ham, hva jeg kunne gjort for ham. Og nå vil mitt navn leve evig hos deg vindrytter, du vil alltid huske meg som jeg er nå. Han nikket kort, forsto hva hun mente. De ble liggende der en stund og Ghuad lot hendene følge linjene i kroppen hennes, undret seg over hvor skjør og samtidig sterk hun var. Menneskekroppen var fremdeles slikt et mysterium for ham. Ahnirab snudde seg mot ham igjen, blikket hennes var kjærlig. .- Men dette er ikke alt jeg kan, jeg har betalt for å ha badet for meg selv i natt. Om du vil lære mer? Ghuad smilte og kysset henne på halsen, nappet lett i huden med de skarpe hjørnetennene og hun gyste synlig av fryd. - Ærede frue, jeg er din lydige læregutt. Hun smilte bredt og gled opp over ham med en smidig bevegelse. - Godt, da følger flere leksjoner og den første kommer nå!

Morgenen etter forlot Ghuad vertshuset like etter at sola sto opp, han var langt fra uthvilt men kjente en slags trang til å forlate stedet fortest mulig, Han ønsket ikke å møte henne igjen og bli nødt til å late som om han ikke kjente henne, samtidig som han av hele sitt hjerte ikke ønsket å se henne bli borte. Han ville blitt der med henne, hvor lenge hun enn ville ønsket det men det var umulig. Natten de hadde delt hadde vært noe unikt, en oase av lykke og nærhet i et hav av vold og kulde. De hadde drevet sammen som to skipbrudne vrak og funnet ny styrke i hverandre og gledene de hadde delt. Ghuad ville huske henne i all evighet, lenge etter at hun var borte og hennes ben kun støv i en grav et eller annet sted. Hun hadde vist ham en verden av sensuell glede han knapt hadde trodd eksisterte og han var en mye mer erfaren person nå. Han hadde sett hva følelser gav i tillegg til den rå legemlige lysten og det hadde lagt en helt ny dimensjon til elskov for ham. Det ville aldri mer bli det samme. Hun hadde vist ham variasjoner og nye sider ved det han knapt hadde kunnet forestille seg og han følte en slags dyp ydmykhet over å ha gitt henne så mye nytelse som han tross alt hadde.

Hun hadde hvisket til ham at ingen noen gang ville kunne måle seg med det han hadde gitt henne, det hadde vært hennes livs natt. Og hun hadde gitt ham også nye følelser han ikke ante at han hadde, lokket frem nytelse på måter han var totalt uvitende om. Vinden som blåste rundt hushjørnene kjentes kaldere enda ved tanken på varmen de hadde delt, fjellet var så utrolig mye mer ødslig enn dagen før. Ghuad så ned på vertshuset da han var halvveis opp i fjellsida, vogna kjørte ut fra gårdsplassen. Hun var på vei til sin likegyldige og hatefulle ektemann, han ville igjen prøve å kvele lyset i henne, gleden og skjønnheten Ghuad hadde bevitnet. Det var noe bittert i blikket hans i det han tok til å gå videre. Hun hadde gjort det i takknemlighet for at han reddet henne fra røverne, og han visste at i stedet sto han i takknemlighetsgjeld til henne. Han hadde lært mye om mennesker i løpet av den natten, enda mer om kvinner og det var verdifull lærdom. Jo, hun hadde betalt sin gjeld men han hadde knapt begynt å gi tilbake for det hun hadde gitt ham. Ved et gammelt forkrøplet tre stanset han og så opp på de piskende grå skyene, nei, han ville ikke la dette skje. Han måtte betale tilbake gjelden til henne, han måtte se til at hennes skjebne ble blidere enn den hun ventet. Han hadde da ære nok til å vite hva som var dannet og høflig. Med en ed forsvant han inn i fjellkløftene på jakt etter et sted der ingen kunne se ham endre tilbake til sin egen form.

Et par dager senere var Ahniabs husbond ute på en ridetur, han hadde med seg en av sine utallige elskerinner, en spe lyshåret jente på rundt tolv somre som red bak ham med et konstant vettskremt utrykk i det søte ansiktet. Hun hadde allerede lært å frykte sin nye herre og hans raseri over å ikke strekke til lenger. Lorden red en god fullblodshest som hadde kostet mye og var godt trent. Lorden ble derfor ganske bestyrtet da hesten brått stanset midt i ridestien og begynte å bukke. Først trodde han at det var veps som stakk dyret, så ble han var at trærne like ved beveget seg på en lite botanisk måte. Det var noe der, og det var stort!

Hesten skrek og gjorde et byks ingen rytter kunne håndtere, han ble slengt rett av og gikk på baken på ridestien med et rop. Jenta hadde ikke greid å tøyle sin hest, den var på vei vekk allerede og lorden skrek etter sin egen hest som slettes ikke hørte etter. Dyret løp for livet vekk fra lukten den kjente. Mannen kom seg på beina, så at trærne hadde blitt stille igjen, han rynket pannen, forsto ikke noe. Han merket brått at han ikke var alene, snudde seg sakte med hjertet i halsen, det var noe der som var langt fra vennligsinnet. Det sto en mann der bak ham, en svær kar på rundt to meter med utrolig vakre fremmedartede trekk og spisse ører som en alv. Øynene var som dypt gyldent rav og de så kaldt på lorden. Mannen holdt en stridsøks i handa, et digert våpen vanlige menn ville hatt vansker med å løfte av bakken. Lorden famlet etter sin egen kårde, den var ynkelig smal og elegant til sammenligning med øksa. - Hvem er du? Hva er det du vil?! Panikken gjorde stemmen lys som en jentes og den fremmede blottet tennene, de var lange og kvasse og alt annet enn menneskelige. Lorden innså brått hva han hadde foran seg, hva slags skapning dette var. Han lagde et pip og hev kården, prøvde å løpe men det var ingen vits. Ghuad tok mannen igjen etter to steg og Ahnirabs ektemann ramlet om hodeløs. Ghuad plasserte øksa i bakken ved siden av liket, han så kaldt på det. Denne mannen var så kald og ondsinnet at han ikke var verdig å bli drept av en drage, en skarpretter øks var det rette våpenet i så måte. Ghuad hadde sørget for å samle mye informasjon og han hadde fort skjønt at hans beslutning var den riktige. Det var langt fra alt Ahnirab hadde visst om sin husbond, mye av det Ghuad hadde funnet var horribelt. Denne mannen fortjente det som skjedde, og forhåpentligvis jaget gudinnens ulver sjelen hans og fortærte den. Ghuad ristet på seg og gikk tilbake i skogen. Han ville aldri se henne igjen, det var slik det måtte være selv om det på en måte gjorde vondt. Men han hadde gjort det han kunne for å gjøre livet hennes bedre fremover, og det var gjort i takknemlighet.

 

Jeg har opparbeidet meg et eget lite univers jeg bruker i skriveriene mine. Her møter en mange av de typiske fantasy skapningene og jeg har et fast galleri av karakterer som brukes i romaner og noveller. Her møter vi to av dem, alvene Elywen og hennes make Våk, som kommer over noe de absolutt ikke ventet i en fredelig liten landsby.

 

 

 Redskaper

 

Føl hennes styrke

Frykt hennes makt

Vit at rettferd er på vei

Mørket må vike og ondskap må dø

Når gudinnens redskap er valgt.

 

Vadestedet ved tolv eiker hadde en gang vært et meget travelt sted, reisende i hundretall hadde krysset Shlakh elva akkurat der. Hvert år hadde pilegrimer, handelsfolk, kveggjetere og andre gått ned veien som ledet til det eneste stedet i dalen der elva kunne krysses uten at man trengte å svømme. Hester og kveg ville sette sitt merke på elvebredden og for hvert år slet hovene den mer ned så den ble mindre og mindre bratt og farlig. De hadde vært nødt til å krysse der, for det var det eneste krysningspunktet innen rekkevidde for Mialaypasset. Passet var viktig for landet, et vitalt punkt som bestemte mye av landets handel med naboene til øst og nord. Fjellene var alt for høye og farlige til å bli krysset noe annet sted så alt som ble fraktet inn i landet fra de retningene måtte over passet. Å krysse elva var enkelt, å krysse fjellene ikke. Liv gikk tapt hvert år, hele karavaner kunne forsvinne nærmest sporløst i plutselige snøstormer, snøskred eller de mer sjeldne mudderskredene. Folk ville gå seg bort og noen ganger aldri bli funnet igjen. De sa at hver en fjerding av den veien ville vært dekket med beina til de uheldige om det ikke hadde vært for gribbene og de få barmhjertige sjelene som tok tid til å begrave kropper de kom over.

Siden kryssingen av fjellene var så farlig ble byen som lå ved foten av fjellene der stien begynte temmelig viktig. Her kunne de reisende hvile og samle krefter til anstrengelsene som lå foran dem, andre kunne feire at de faktisk hadde kommet over i en bit og den vesle byen var like livlig og broket som noen stor grenseby. Her ville noen prøve å drukne sin frykt og tvil i mjødfatene og andre ville prøve å søke tilgivelse for de synder de måtte ha begått før de krysset fjellene. Du kunne kjøpe og selge, finne omtrent alt du måtte ønske på dette ene stedet. Formuer var skapt og tapt hver dag og de faste innbyggerne hadde vent seg til det aller meste i den menneskelige natur, av både godt og ondt.

Ti år hadde gått siden alt forandret seg, ti år var gått siden jordskjelvet som ingen i landsbyen noen gang kunne glemme. Det hadde satt en stopper for alt i løpet av en eneste skjebnesvanger aften. Skjelvet hadde vært massivt og det hadde gjort enorme skader på de små samfunnene rundt fjellpasset men det verste var det som hadde skjedd oppe i fjellene. Passet var ennå åpent og stien intakt men skjelvet hadde på et sted fått en hel fjellside til å rase og dermed hadde en helt annen og mye enklere rute over brått blitt tilgjengelig for folk. En smal dal som før hadde vært umulig å nå var nå åpen og du kunne krysse på bare halve tiden av det du før måtte ha brukt.

Vadestedet ved tolv eiker var brått blitt glemt og det hadde byen også blitt etter hvert. Ingen trengte den lenger siden det nye passet lå nesten tre mil lengre sør og byen ble etter hvert nesten en spøkelsesby. Noen få mennesker levde fremdeles der, folk med familiens røtter så dypt begravd i den gode jorda i dalen at de ikke anså seg som i stand til å noen gang å flytte. Forfedrene deres hadde skapt sine hjem i denne eldgamle dalen og det var fullt mulig å leve bra der. Handelsmenn ble gårdbrukere igjen og de som hadde ledet karavanene over fjellene begynte igjen å gjete sauer og geiter på de fjellengene der de reisende før hadde latt hester og muldyr hvile. Kvinnene ville ikke lenger selge håndverket sitt men bruke det for å gjøre sine egne hjem vakrere og byen ble fredelig og trygg. Det hadde vært et rikt samfunn før og nå ble det enda rikere, bare på en annen måte.

            Det var sommer, heten fikk lufta til å dirre og fuglene hadde blitt stille i aftenvarmen. Dalen var svært fruktbar, avlingene stort sett gode og skogen sto tykk og grønn langs elva som snodde seg som et sølvbånd langsmed dalbunnen. Vannet sto lavt på denne tida og sola varmet sterkt men ennå var det noen kulper som var såpass dype selv i tørken at barna søkte dem opp og brukte dem til bading og lek. En liten gruppe ungdommer lekte i og ved elva denne aftenen, det hadde blitt for varmt til å arbeide og de nøt det å ha fri. Noen gutter plasket og herjet og prøvde å gjøre seg til for jentene som solte seg på elvebredden. To lekesloss på en enkel flåte og jentene prøvde å late som om de slettes ikke så på dem. Noen eldre barn slappet av i skyggen av et enormt Bhalang tre og anså seg selv for å være for modne og voksne til å delta i slike barnsligheter. Det var en god atmosfære der, ingen ventet at noe uvanlig skulle skje og ting var bra.

Brått løftet noen av barna hodet, de hadde hørt lyden av hover mot skogbunnen, noen av de eldste reiste seg og sjekket hvor de andre var, bare i alle tilfelles skyld. Noen vandrere krysset fremdeles passet der men det var slike som vanligvis av en eller annen årsak ikke kunne velge de vanlige rutene. Det var folk som var lyst fredløse, kriminelle og desperate menn, noen folk som var åpenlyst gale. De eldste kommanderte de yngre inn i skyggen av den enorme trestammen, de kunne gjemme seg der. Mange øyne snudde seg mot lyden som nærmet seg i en blanding av forventning frykt og nysgjerrighet. Lyden ble stadig høyere og de eldste nikket kort, to hester, det kunne ikke være mye å frykte av bare to ryttere men de forble i skyggen for sikkerhets skyld.

Hestene som lagde lyden dukket opp på elvebredden og mange stirret med store øyne. Ingen fredløs eide dyr som dette, det var de beste hestene barna noen gang hadde sett. Først kom en mektig brun hingst med svart man og hale, nakken hans var buet og sterk og beina lange  harde og muskuløse og hver en bevegelse var så lett og elegant som en sommerfugls dans over en blomstereng. Det var en stridshest, mer enn nitten hender høy og bakparten fortalte om enorm styrke og fart. Den andre hesten var en hoppe, også en stridshest men mer elegant feminin og nervøs. Skinnet hennes var dypt gyldent som en gullmynt og den silkeaktige manen og halen hvit som myrull på en høstdag, hun danset ned stien bak den store hingsten. Hun var nesten sytten hender høy men virket liten sammenlignet med hingsten, nesten som en ponny.

Barna hadde blitt så fascinert av dyrene at de helt glemte å se hvem rytterne var til de kom nærmere, da stirret de igjen, enda mer fascinert og forundret. Mannen som red hingsten var ingen vanlig person, han var svær også og ansiktet og trekkene hans fortalte alle med synets gave at han var av alveætt. Han hadde langt svart hår med en merkelig hvit stripe fra ene tinningen og huden var temmelig mørk også, nesten den samme fargen som på hans mektige ganger. Noen av barna gjemte seg bak hverandre, mannen var skremmende på et vis på tross av hans skjønnhet. Enhver kunne føle at denne mannen bar på en byrde av noe mørkt og farlig, noe ubeskrivelig og fryktelig. Han bar en lett lærrustning over tunikaen og to svære sverd hang over den brede ryggen. Han var en kriger om de noen gang hadde sett en.

            En kvinne red hoppa, en vidunderlig skapning like vakker som sin ganger, smekker og allikevel sterk på sin egen måte. Ansiktet var så vakkert at alle bare kunne måpe, de fant ingenting de kunne sammenligne denne skjønnhetsvisjonen med. Håret hennes hadde samme fargen som flammer og hun bar en ridedrakt av grønn fløyel som bare fremhevet hennes gylne øyne og perlemoraktige hud. Rytterne nådde elva og hestene blåste i nesa og gikk sakte ned til vannkanten. Hingsten nølte ikke et sekund, den sprang rett ut i vannet og plasket mens den vadet mot den andre bredden. Hoppa var mer nervøs, hun knegget og ville tydeligvis ikke bli våt men hun samlet motet sitt og fulgte hingsten utti. Hun bar hodet høyt og gjorde mye utav det. Barna kom frem fra gjemmestedene, de var for fanget av synet til å huske å være varsomme, dessuten var alver gode vesen, alle visste det.

Den brune hingsten hadde nesten nådd elvebredden på andre siden da det skjedde, den lyse hoppa skrek, en skrekkelig lyd som sendte ekko opp og ned langs åssidene. Lyden fikk alle til å stivne, de kunne knapt tro at en så fæl lyd kunne komme fra en hest. Noen av barna gispet og så vekk, visste på rent instinkt at noe galt skjedde. Hoppa steilet vilt og kvinnen på ryggen prøvde desperat å holde seg i salen, hesten pisket vannet med hovene og skrek fremdeles. Den brune hingsten og rytteren hans virket for å ha stivnet totalt, akkurat som de andre. Hoppa gikk ned igjen, prøvde å bukke men rytteren greide å holde hodet hennes oppe. Hun steilet i stedet en gang til, ristet seg fra hode til hale og alle så hvorfor hesten hadde panikk nå, noe som lignet et brunt bånd hang fra ene forbeinet like over koden. Det var helt klart en slange.

Mannen reagerte, han tvang hingsten til å snu og på noen få sekunder var han oppe på siden av den vettskremte palominoen. Han grep hoppa i bittet og tvang henne ned. Kvinnen var blek som et nyvasket laken og hun hadde mer enn nok med å klamre seg til salhornet for tømmene hadde hun mistet. Barna hadde samlet seg nå, stirret og pekte. Hoppa skrek og sparket fremdeles vilt men de kunne se hvordan de kraftige musklene i mannens armer strammet seg og sakte fikk han hesten under kontroll igjen. Han trakk henne etter seg inn mot stranda igjen, hun svettet og rullet med øynene men måtte adlyde for kreftene til hingsten og rytteren var for store til at hun kunne slåss mot dem lenge, allikevel var hun et skremmende syn. Barna flyttet seg unna for de to dyrene og rytterne virket for å bli oppmerksomme på dem for første gang. Mannen sprang ut av salen med elegansen til et dyr og hjalp kvinnen ned av den skremte hesten før han slapp sine egne tømmer og vendte oppmerksomheten mot hoppa.

            Hun sto stille nå, skalv og gispet etter luft som om hun hadde blitt hardt ridd lenge. Kvinnen så skrekkelig usikker ut og mannen sa noe til henne på et syngende melodisk språk barna ikke forsto et dugg av. Han knelte ned og løftet forbeinet varsomt, slangen var borte men det dryppet litt blod fra to små sår. Han reiste seg igjen og bannet, i det minste hørtes det ut som banning. Barna så på med like mye uro som kvinnen, de hatet tanken på at noe så vakkert som denne hesten skulle være skadet alvorlig. Det virket ikke helt for at mannen visste hva han skulle gjøre og en av de eldste barna, en gutt, samlet alt motet han hadde og nærmet seg ærbødig.

” Ærede? Om dere unnskylder at jeg trenger meg på, smeden vår er en stor ekspert på hester og han vet alt om slangene her i området også” Mannen så brått mye mindre skremmende ut, han rettet seg opp og strøk luggen ut av øynene. ” Takk gutt, setter pris på det, om du løper og henter ham fort skal du få en sølvmynt for strevet.” Gutten gispet og grep mynten alven slengte til ham og så var han borte som om han hadde fått brann i baken.

Resten av barna klynget seg ennå til hverandre og stirret. Hingsten blåste i nesa da et par kom litt for nær ham og de skjønte budskapet og pilte tilbake til de andre. Kvinnen svelget tungt og stirret på sårene med en bekymret mine i det vakre ansiktet. ” Hvor ille er det? ” Mannen skar en grimase.            ” Vet ikke, vi må vente til smeden kommer, jeg kjenner ikke slangeartene i denne regionen og jeg fikk ikke sett særlig nøye på den heller, det gikk så vanvittig fort det hele. ” Hoppa skalv ennå og så ut som om hun syntes skrekkelig synd på seg selv. Kvinnen prøvde å smile til barna men det smilet ble temmelig stivt og blekt.

            De trengte ikke vente lenge, en lang kar kom løpende og han hadde med seg en pose i ene handa mens gutten de hadde sendt løp bak ham, pesende som en pisket løpshest. Smeden stanset med sjokk og ærbødighet skrevet over hele fjeset, så ble han effektiv. Han grep tømmene til hoppa med selvfølgelighet og tjoret henne solid til et tre, så løftet han foten hennes med åpenbar kyndighet og studerte sårene nøye. Han sjekket avstanden mellom dem og klemte og rørte på leddene, kjente på temperaturen rundt sårene og sjekket om beinet var hovent. Han grep så posen og trakk ut en liten boks av keramikk som han vippet åpen med tollekniven sin. Den inneholdt en slags fet illeluktende olje og de to alvene gren på nesa og måtte snu seg bort, alle skjønte at deres sanser var skarpere og mer vare enn et menneskes. Han klinte den ekle oljen over sårene og så tok på en lett bandasje før han lot hoppa slippe beinet ned igjen. Hun sto med senket hode og så ukomfortabel ut.

” Hun blir ok igjen på noen dager, slangen var harmløs men beinet vil være hovent i noen dager så hun må hvile. Jeg kan ta meg av henne, jeg vet akkurat hva hun trenger for å bli like frisk som før” Alven slapp pusten hørbart og smilte, alle ble forbauset over hvor vakker og vennlig han brått virket.                                                                                                                                                      ” Vi er meget takknemlige min gode mann, jeg var virkelig bekymret der en stund og det var min make her også. Det er hennes hest ser du. ” Smeden klappet hoppa på nakken med en god del respekt og beundring. ” Jeg skjønner det godt, utsøkte dyr dere har, jeg har aldri lagt øye på noen bedre i mitt lange liv. Tillat meg forresten å introdusere meg selv, jeg er kjent som Thorar, dette er landsbyen Tolv eiker.”

Alven smilte litt brydd.  ” Tilgi meg for at jeg har vært uhøflig og ikke fortalt deg hvem vi er. Dette er min make Elywen og selv bærer jeg navnet Våk.” Thorar bukket dypt som tegn på respekt. ” Og deres utrolige gangere? ” Våk klappet hoppa vennlig på nakken.                                                                 ” Hun er Isrose, han er kalt Trollknuser” Smeden så på hingsten med smale øyne, kjente en stridshest når han så den. ” Trollknuser eh? Forundrer meg ikke ærede! ”

Han samlet tingene sine og Elywen smilte, hun begynte å få tilbake fargen og virket ikke så bekymret lenger. ” Fortell meg, er det et vertshus her noe sted? Og en god stall? ”                                   Thorar nikket, nesten overveldet av alvekvinnens skjønnhet. ” Det er et vertshus her ja, det er ikke hva det var før skjelvet for ti år siden men det er fremdeles et meget godt sted og maten er superb. ” Våk grep hingsten i tømmene. ” Hva med stallen der? ” Smeden skar en stygg grimase, klødde seg i hodet.                                                                                                                                                         ” Æh, vel, de har en stall men den er ikke bra, langt fra bra nok for dyr som deres. Den er for liten og foret er elendig. Det er bare en ansatt der og han er lat som dagen er lang, foretrekker å sove fremfor å stelle dyrene. ” Våk sukket lavt.                                                                                                  ” Det høres ikke bra ut, noen alternativer? ” Thorar nikket kort. ” Ja ærede, min egen stall, den er svært bra om jeg kan få skryte. Jeg kan stelle hoppa og tro meg, jeg har førsteklasses havre og høy, ikke som det middinfiserte sølet de kaller for på vertshusstallen. ”                                                                Våk smilte bredt.” Det er perfekt min venn, jeg vil selvsagt betale deg godt for foret og stallplassen.  Thorar rødmet dypt. ” Ærede, bare æren ved å ha slike dyr i min stall for noen dager er mer enn nok! ” Våk smilte igjen og Elywen trakk også på smilebåndet. ” Vi kan diskutere det senere min gode mann, nå vis oss veien”

En kort stund senere stanset de foran en stor stallbygning, bare utseendet fortalte alle at eieren elsket hester og visste hvordan de skulle tas best mulig vare på. To nydelige fullblodshester opptok to av boksene men resten av stallen var tom og smeden geleidet dem til de beste boksene. Bygaten hadde vært temmelig tom men de hadde sett nysgjerrige fjes overalt. Fremmede var en kilde til interessant sladder og skvalder og ingen hadde sett slike reisende som disse før.

Våk var svært fornøyd, dette var blant de beste staller han hadde sett og han forsto at Thorar var en meget kyndig mann som uten tvil kunne få Isrose frisk igjen på rekordtid. Han kunne lese en persons karakter meget lett og denne smeden likte han med en gang, det var ikke noe falskt eller overfladisk ved ham og han kunne så avgjort det han drev med. Han fikk salen av Trollknuser og børstet fort over den siden hingsten slettes ikke likte å bli for degget med. Hadde det ikke vært for at hesten tross alt trengte litt stell ville han neppe engang ha striglet den. Etterpå hjalp han Elywen med Isrose som fremdeles så ut som om hun syntes skrekkelig synd på seg selv, men hun var i gode hender og han var ikke lenger bekymret for henne. Thorar hadde lovet at ingen skulle få slippe inn i stallen, han visste at stridshester som Trollknuser ble trent til å angripe om noen andre enn eieren prøvde å ta dem med seg ut av stallen.

Det var flere folk i gatene da de kom ut fra stallen, de fleste prøvde å late som om de hadde noe utendørsarbeide som slettes ikke kunne vente men Våk gjennomskuet dem selv om de virket for å ikke bry seg om de fremmede fjesene. Alle var nysgjerrige som katter og nyheter sprer seg fort i en slik liten by. Thorar hadde fortalt dem hvor vertshuset lå så de grep saltaskene sine og begynte å gå. Våk følte øynene på seg og han likte det slettes ikke, han ble anspent og nervøs og Elywen rørte handa hans kjærlig.

” Ikke vær engstelig min kjære, det er ingen farer her, jeg føler det. De er bare ikke vant med vårt folk. ” Han smilte kort. ” Jeg vet det men instinktene mine sparker bakut her” Hun lo og bikket på hodet, humor glitret i blikket hennes. ” Når var det ikke at instinktene dine reagerte? Du er en kriger min kjære men det er ingen slag her! ” Han nikket sakte” Jeg er enig, undrer bare på hva de andre sier når vi ikke møter dem når vi skal! ” Elywen himlet fort med øynene og så litt trett på sin livsmake. ” Jeg har sagt det før, Frostfugl er med dem og jeg kan nå henne telepatisk og fortelle hva som har skjedd! ”                                                                                                                                     Våk nikket sakte, han hadde bare en merkelig følelse i bakhodet, som om noen snakket om ham akkurat utenfor høreavstand.

Vertshuset var plassert ved enden av gata og det hadde en gang vært meget luksuriøst. Det så fremdeles dyrt ut og bygningene var meget godt vedlikeholdt. Våk stirret på den flotte inngangen med malerier og utskjæringer samt masse blomster og kalkulerte i sitt stille sinn over hvor mye av reisepengene de kunne ha råd til å svi av her. Han bare håpet av merra ble fort frisk for her ville pengepungen bli temmelig lett fort. De gikk inn og en høy kvinne dukket opp bak noen forheng ved et skrivebord som tjente som desk. Det store rommet de kom inn var fylt med vakre møbler og det hadde en meget vennlig og koselig atmosfære, en følte seg meget velkommen og hjemme der. Damen var over sin første ungdom for å si det slik men hun var ennå meget vakker og kledd i en kjole av fløyel og sateng som måtte ha kostet flesk. Hun gispet lavt da hun så at de to gjestene var alver, så tok hun seg synlig sammen og ble meget profesjonell. Hun gikk mot dem med et stort smil og det var tydelig at hun var nysgjerrig som resten av landsbyen hadde vært. ” Hvordan kan jeg stå til tjeneste mine herskaper? ”

Våk bukket kort for å vise respekt. ” Min hustru og jeg selv trenger et rom for noen dager, med fulle måltider og vi trenger også et bad. ” Damen virket overbegeistret med ett, hun rødmet og lignet nesten en løpshest bak startsnora så ivrig var hun. ” Selvsagt min herre, vi har meget vakre og behagelige rom og også et meget fint bad.                                                                                             Hun skyndte seg bak bordet og tok frem gjesteboka og Elywen skrev dem inn siden Våk bare så vidt kunne lese og prøvde han å skrive lignet det bare et barns drodling. Damen smilte hele tiden, det var tydelig at tanken på litt inntekt var meget velkommen.

” Vær velkommen til vertshuset tolv eiker, jeg er Margharata, jeg driver og eier dette stedet.” Elywen presenterte dem og damen ringte i en liten bjelle. ” En av mine ansatte vil komme og lede dere til rommet. Dere vil ha det beste antar jeg? ” Det var håp i stemmen. Våk åpnet munnen for å si noe men Elywen tok ordet før han rakk å si noe som helst.                                                                   Hun nikket ” Jeg elsker tanken på litt luksus igjen, jeg synes vi har sovet ute i ukevis så jeg vil skjemmes bort litt, fortjener jeg det kanskje ikke? ” Våk stønnet innvendig og tenkte på pengepungen, Elywen så ut som om hun hadde forlatt hjemmet deres dagen før men hun hadde rett, de hadde vært ute lenge og hun fortjente litt luksus, det gjorde hun virkelig. Margharata smilte forstående og Elywen kunne sanse at denne damen var en meget vennlig og godhjertet sjel, en som ville gjøre alt hun kunne for å være til hjelp for andre. På utsiden virket hun kanskje profesjonell og kjølig men på innsiden var hun både medfølende og bløthjertet.

En dør bakerst i rommet gikk opp og en gutt kom løpende inn, han gikk i en lang skjorte lagd av enkel lin og en bukse stor nok for to gutter på hans størrelse. Han var tynn og virket temmelig nervøs og øynene var store i det skarpt dratte ansiktet. Elywen hadde sett hva sult kunne gjøre med mennesker og denne gutten sultet eller hadde gjort det for ikke lenge siden. Han bukket og grep saltaskene deres og husfruen klappet ham på hodet og smilte til ham.                                                     ” Vis dem til rom nr 5 Alhan” Han smilte tilbake og la på sprang og Elywen la merke til at han trakk på ene beinet på en underlig måte, et eller annet hadde skjedd med dette barnet.

De fulgte gutten inn i en stor hall og han stoppet foran en imponerende dør, den hadde flere gullornamenter og Våk følte seg litt nervøs. De kunne nok ha råd til dette men reisen var ikke over ennå og hva om noe uventet skjedde senere? De burde ha litt i reserve til eventualiteter.

            Rommet var svært, Elywen plystret imponert og studerte alle de luksuriøse detaljene. Dette måtte minst være konge suiten eller noe slikt. En enorm seng var plassert midt i rommet og Våk sukket og satte seg ned på den mens smilet hans ble bredere. ” Om vi ikke sover godt her ja da tror jeg neppe vi vil sove godt igjen noen gang. ”                                                                                      Elywen smilte og trakk av seg jakken, løsnet fletten og strakte seg. ” Ved gudinnen, jeg tror ikke jeg har vært så redd noen gang, jeg håper ved gudene jeg ikke opplever noe slikt flere ganger. ” Våk gjespet langt. ” Jeg også, jeg er glad den slangen var så harmløs. ” Hun satte seg ved siden av ham, lente seg mot skulderen hans. ” Gjett om jeg er det også, jeg elsker Isrose og tanken på å miste henne slik får hjertet mitt til å fryse til is. ” Våk klappet seg på magen. ” Jeg undrer på om maten her er like god som rommene? ” Elywen fniste og kilte ham på magen. ” Jeg vedder på at den er superb som smeden sa. ”

Noen banket på døra og Elywen løp bort og åpnet døra, en ung jente i en enkel uniform sto der, hun så temmelig nervøs ut og rødmet dypt mens hun nesten gjemte ansiktet i hendene.                                    ” F..fruen sier at baderommet er klart” Elywen smilte vennlig, jenta kunne kanskje være en femten år gammel men det var vanskelig å si sikkert. Hun virket temmelig tynn akkurat som gutten og hun hadde tydelige merker etter gamle blåmerker og sår rundt munnen og nesen, Elywen åpnet munnen for å spørre men lukket den igjen, det kunne være at det ble ansett som uhøflig å si noe om slike ting.

Våk grep noen rene plagg fra sataskene og de fulgte jenta ned en trapp og inn i et svært rom. Flere badestamper var plassert der i en sirkel atskilt av forheng og alt var like luksuriøst som resten av stedet, det var marmor og vakre detaljer overalt. Det var tydelig at vertinnen hadde smak for til og med håndklærne bar preg av klasse og stil. Jenta viste dem hvor de kunne finne såpe og annet de trengte og så gikk hun. Det var to stamper fylt med varmt vann og Elywen ventet ikke et sekund mer enn nødvendig, hun hev seg ned i et av dem så fort hun fikk av seg klærne, sukket dypt av lettelse og slappet totalt av.

To timer senere gikk de fra badet, Våk syntes han hadde ligget til bløt mer enn lenge nok men Elywen skulle gladelig blitt der enda lengre hadde det ikke vært for den sultne magen hennes som høylydt forlangte å bli fylt. Middagsbordet de kom til var akkurat så overveldende som de hadde ventet seg, det var mange retter og vertinnen holdt dem med selskap så de følte at de bare måtte spise selv om de snart følte seg fylt til randen av diverse delikatesser.

            Vertinnen underholdt dem med små historier fra stedets storhetstid og hun var virkelig en likande dame, Elywen likte virkelig å høre på henne. En kvinne kom fra kjøkkenet for å hente de brukte tallerknene og Elywen ble nødt til å snu seg bort et kort sekund. Det stakkars mennesket var stygt forslått, hun hadde en svær blåveis rundt det ene øyet som var nesten helt stengt, det var tydelige tegn på en eldre blåveis rundt det andre og hun hadde en nese som var blodig og blåslått og helt tydelig knekt. Hun virket for å mangle de fleste tennene og hun også så ut som et vandrende skjelett. Margharata stirret på den ferske blåveisen og sukket oppgitt.  ” Falt ned trappa igjen Nylla?  Stemmen rant av ironi!

Kvinnen så bort og skalv svakt. ” J   ja frue, jeg er klønet! ” Nyllas stemme var tom og uten liv og Margharata rørte den magre handa varsomt. ” Hvor mange ganger har jeg sagt at du ikke bør prøve å skjule det han gjør med deg og barna? ” Hun svarte ikke, grep bare tallerkenene og gikk ut.

Elywen satt med nysgjerrigheten tydelig over hele fjeset og Margharata sukket langt, hun så svært trist ut men prøvde å smile. Elywen bikket på hodet. ” Jeg så gutten og jenta som viste oss til badet, de lignet Nylla ganske mye, hennes barn? ” Margharata nikket og øynene hennes ble fjerne. ” Ja, jenta er eldst og hun har to til som er for unge til å arbeide. Jeg har gitt alle arbeide her for Nyllas mor var min niese og de trenger pengene desperat. Jeg prøver å hjelpe men hun nekter meg det”             Våk rensket halsen med et kremt. ” Slår hennes mann henne? ” Margharata lo men det var en sarkastisk latter. ” Åh nei da, langt ifra, hun bare faller ned trapper og går inn i dører og andre ting som om hun var blind eller noe. Selvsagt slår han henne, og barna med. Lille Alhan har en dårlig fot for faren brakk den på ham da han bare var en baby siden han skrek og de to yngste var døden nær da jeg gav moren jobb her.” Elywen bare stirret. ” Arbeider ikke faren deres i det hele tatt? ”

Margharata ristet voldsomt på hodet, hun hadde tydeligvis glemt alt om å være profesjonell.                   ” Nei, han arbeider ikke i det hele tatt, han er en tyv når sjansen byr seg og han er hele dalens store skam. En dum bølle er alt han er. Om Nylla eller ungene greier å tjene noen få slanter tar han dem og bruker dem til drikking og gambling og horer, det er ikke noe rart at de nesten har sultet i hjel. ” Elywen skalv, hun bare stirret på Margharata med store øyne. ” Og ingen gjør noe som helst? ” Den eldre kvinnen så ned i golvet med en bedrøvet og skamfull mine.                                                           ” Ingen tør gjøre noe, han er en svær og voldelig mann og han har venner her, menn som ham selv. Vi ønsker oss ikke vansker her, jeg gir Nylla noen få slanter i hemmelighet og lar dem spise her på vertshuset, de får det som blir igjen av måltidene til gjestene og det pleier å være en del. ” Hun sukket! ” Jeg skulle ønske det var mer jeg kunne gjøre, Nylla var slik en god jente før hun møtte ham og nå er hun redd sin egen skygge og alt for redd for ham til å vedgå hva han driver med. ”

            Våk så rasende ut, hendene var knyttet hardt og han knurret nesten. ” Er det ingen lov her, ingen som forsvarer de uskyldige? ” Margharata rustet på hodet. ” Det var en lensmann her men da Yalg kom hit med Nylla forsvant han, noen tror han ble myrdet. Han var en god mann men ikke særlig sterk er jeg redd, ikke sterk nok til å få et grep på en slik bølle og slabbedask.” Elywens stemme var klar som krystall. ” Jeg er sikker på at han prøvde og at det var årsaken til at han forsvant. ” Vertinnen stirret på den vakre alven med store øyne. ” Er de synsk ærede? ” Elywen lagde et svakt smil. ” Nei det trengs ikke her, sunn fornuft holder lenge for å trekke slutningene om hva som har skjedd. ”                                                                                                                                               Margharata kom seg på beina. ” Dette er et godt sted å leve mine venner, denne familien er den eneste tornen i vårt kjød kan du si. De lever i et elendig gammelt skur bak et lagerhus og ethvert forsøk på å hjelpe har feilet totalt, han er en ond mann, en ond mann! ”  Hun unnskyldte seg og gikk og Elywen ble sittende å stirre inn i flammene på vokslysene med fjerne øyne.

” Det var gudinnen selv som fikk oss til å stanse her Våk, jeg er sikker. Hun vil at vi skal hjelpe disse stakkars barna” Våk prøvde å se rolig ut men det gikk ikke særlig bra, Elywen kjente den svarte flammen i blikket hans alt for vel. ” Ja, det er hennes vilje, det er derfor det føltes så merkelig da vi forlot stallen, vi er hennes soldater og hun trenger oss til å utkjempe sine slag, om jeg bare visste hvorfor? ” Elywen la albuene på bordet, så ut som om hun tenkte hardt. ” Vi er hennes redskaper kjære, hun vil bruke oss som hun lyster. Vi må bare vente til hun gir oss veien vi skal gå.  Våk sukket, rørte handa hennes kjærlig og hun kjærtegnet hans tilbake. ” Det vil bli hardt å vente, jeg har aldri sett noe lignende. Stakkars kvinne og stakkars barn! ” Elywen nikket stille.                                 ” Mennesker kan være så grusomme til tider, de behandler til og med sine egne familier verre enn udyr”

Våk reiste seg opp. ” Enig, vi må finne ut så mye vi kan, får vi nok bevis kan jeg reagere ut fra det. Som våpenmester kan jeg være både jury dommer og bøddel, og om ikke Nylla snakker er det kanskje andre som vil.» Elywen så på ham, hun virket for å være nysgjerrig. ” Hva er det du tenker på min kjære? ” Han smilte og hjalp henne opp. ” Hun fortalte oss jo at han drikker, det pleier å være et skjenkested selv på slike små plasser gjør det ikke? Det er mulig jeg kan få tatt en nærmere titt på denne jævelen. ” Elywen lyste opp ” God ide, jeg skal se om jeg kan få barna til å si noe som vil hjelpe oss. ”

Våk forlot vertshuset og begynte å spasere gjennom gatene, folk stirret og han kunne ikke annet enn å føle seg ukomfortabel, han var ikke vant med denne typen oppmerksomhet. Det var et skjenke sted der, han hadde gjettet riktig. Det lå på andre siden av landsbyen og hadde nok en gang vært et meget travelt og muntert sted men nå så det mer ut som om det var i desperat behov for kunder. Skiltet utenfor døra var så slitt og ødelagt at det ikke lenger var lesbart og resten av fasaden var heller ikke mye å rope hurra for. Malingen skallet av og noen av de små vinduene var knust og byttet ut med alt fra gamle saueskinn til biter av knekte golvbord. Inntrykket var temmelig sjuskete og han regnet med hva han ville få se på innsiden, det var ingen overraskelser i så måte.

            Rommet innenfor var stort men det var få lys der og støv og møkk virket for å ha lagt beslag på enhver overflate, bordene var seige og svarte av fett og sot fra de osende lampene. Han skar en grimase, så seg vaktsomt rundt. Det var fem menn der, de spilte kort ved et bord i et hjørne og eieren av stedet kunne ikke være inne for øyeblikket for Våk så ham i hvert fall ikke noe sted. Våk fant et bord og slo seg ned, han hadde med vilje satt seg slik at han kunne holde et lite øye men karene uten å bli lagt merke til selv og kortspillet var heller interessant, det var helt tydelig at samtlige jukset, den beste i den tvilsomme kunsten ville nok være den som stakk av med potten.

Alle karene var kledd i heller utslitte filler og de var bevæpnet med kniver og korte sverd. En av dem bar en øks og Våk måtte smile for seg selv. Våpenet hadde kanskje vært bra en gang i tida men eieren som bar det nå hadde ikke tatt vare på det. Bladet var rustent og bøyd og bulket og skaftet virket for å være bortimot råttent det også. Dette var ikke krigere, de var vant til at folk var mindre vant med vold enn dem selv og derfor redd dem. Han kunne høre på konversasjonen deres at de alle var uten arbeide, at de ikke gadd å gjøre et ærlig dagsarbeide heller, og at hovedinntekten kom fra diverse lyssky aktiviteter dette avsides stedet passet perfekt for. De var avskum og snyltere og like stokk dumme og uopplyst som de virket for å være. Våk ventet, han håpet på å få noe mer informasjon, kanskje fra eieren.

Mens Våk satt og ventet i puben gikk en mann langs en smal sti i skogen bak landsbyen, han hadde tydelig hastverk og ansiktet kunne avslørt selv for en blind mann at eieren var svært opphisset over noe. Han gikk i de samme utslitte fillene som resten av gjengen på puben og hadde Våk vært der ville han ha møtt Nyllas voldelige mann ansikt til ansikt. Yalg stanset ved en skjult liten hytte lagd av tilfeldig sammenraskede byggematerialer og greiner og rask, det var der de brente hjemmebrent og han smilte igjen. Endelig hadde det kommet en sjanse til å gjøre virkelig store penger, det var ikke mindre enn han fortjente. En annen mann arbeidet på innsiden av hytta, han ordnet et eller annet på apparatet de brukte til brenningen og lagde et heller tannløst og fåret smil da han så Yalg.               ” Nå kompis, det ser ut te at du har gode nyheter? !”

Yalg smilte og satt ned, ansiktet fortalte om både stupiditet og brutal arroganse mikset med et generelt hat mot hele skaperverket med unntak av ham selv. Han nikket bestemt. ” Hør her Karloo, jeg har sett noe utrolig, vi skal bli rike mann, skittent rike! ”  Karloo så mistenksom ut, han knep øynene sammen og satte seg sakte ned ved siden av den store karen. ” Hva er det du snakker om? Forrige gangen du fikk en ide ble vi nesten drept, jeg vill ikke ha noe av noe lignende igjen hører ru? ”                                                                                                                                                            Yalg bare snøftet. ” Bha, det var bare uhell, de soldatene skulle ikke vært der i det hele tatt, en eller annen offisersradd fikk vel feil ordre, nei detta er noe helt annet” Karloo sukket. ” Ok, spytt ut, jeg hakke hele dagen på meg heller! ”

Elywen ble på rommet deres men hun sa fra til vertinnen at hun trengte litt hjelp med noen småting. Etter litt banket det på døra og den unge jenta sto der, hun så nervøs ut og Elywen smilte kort men vennlig.” Kom inn kjære deg, jeg trenger noen til å hjelpe meg med håret mitt, jeg får ikke børstet det helt ut bak alene. ” Hun gikk over til en stol og satte seg ned og jenta rødmet og grep børsten med skjelvende hender. ” Hva heter du jente? ”                                                                                       Elywen gjorde stemmen så myk hun bare kunne og jenta begynte å børste henne med litt usikre drag. Elywens hår var svært langt og tett og nå som det hadde vært vått trengte det virkelig å bli gjennombørstet. ” J … jeg er Jahara min frue. ”                                                                                         Elywen smilte.  ” Et vakkert navn barn, jeg er Elywen ”  Jahara svelget usikkert og ydmykt. . ” Ja vel frue ”  Elywen lot jenta jobbe og begynte å konsentrere seg, som alv hadde hun en del evner mennesker ikke har og hun forberedte seg på å bruke dem for å hente inn mer informasjon fra jenta. Hun åpnet sinnet, prøvde å finne en måte å få jenta til å glemme frykten som knuget henne og fortelle mer om familien.

Våk ventet lenge, så dukket en liten mann opp bak disken, han så nesten ut som en rotte i et hus der de avler katter så nervøs virket han. Han virket ikke for å like klientellet sitt særlig mye, de ropte ham over med mer øl og han så ut som om han ventet at de skulle rane ham der og da. Mannen fikk brått øye på Våk og gispet høyt, øynene hans ble enorme og han hikket nesten av sjokket, så raste han rundt disken og nærmet seg alven med ærbødig varsomhet. ” Min herre, dette er en ydmyk pub, ikke et passende sted for … for noen som deg herre! ” Våk bare smilte smalt. ” Puben din er ikke så ille, tro meg, jeg har sett steder atskillig verre enn dette. ”  Mannen bukket og svelget kort.                         ” Hvordan kan jeg tjene deg min herre? ”                                                                                                      Han så skremt ut og Våk visste hvorfor. Han virket for å være et meget følsomt menneske og slike følte ennå den byrden av mørke som Våk fremdeles bar og utstrålte. Elywen hadde reddet sjelen hans men han hadde en gang vært en dødens tjener og det var ennå merkbart for de med åpne hjerter.

” Du kan fortelle meg litt om en mann ved navn Yalg! ”  Den lille mannen tok et stort steg bakover og bleknet enda mer. ” Min herre, jeg … jeg kan ikke! ” Våk lente seg ørlite gran forover, han smilte men det var et farlig smil, det viste hans mørke side tydelig for alle som hadde evnen til å se. ” Hvorfor gamle mann? Er du redd for at han vil drepe deg om du snakker? Ikke om jeg dreper ham først, alt jeg trenger er et vitne til hans onde gjerninger og så kan jeg handle som en utsending fra gudene, som deres rettferdighet. ”                                                                                                           Mannen krympet seg foran ham, han skalv nesten synlig og Våk kjente lukten av frykt fra ham, gjennomtrengende og ekte. ” Jeg kan virkelig ikke.. jeg…vær så snill, la meg være! ”  Han snudde og formelig løp ut til bakrommet. Våk lagde en stygg grimase, så denne Yalg var så ille? Da fikk han bruke hardere metoder!

Elywen satt stille, hun lot jenta jobbe og hun fikk langsomt en hypnotisk adgang til sinnet hennes. Det var et forferdelig sted, så fylt med mørke og frykt og fortvilelse og Elywen hadde aldri noen gang vært i kontakt med et slikt sinn før. Problemet var bare at uansett hvor hardt hun prøvde så ville ikke jenta avsløre noe som helst direkte. Det var som om det arme barnet hadde bygd en solid rustning rundt sjelen og nektet noe som helst å få adgang, selv sine egne tanker. Det var som om hun prøvde å beskytte seg i mot sine egne tanker og minner, å fornekte dem totalt.                                                                                                                       Elywen ble nødt til å slippe grepet etter en stund, ellers ville hun antagelig skade jenta og det trakk mye av hennes egne krefter å gjøre dette uten at barnet merket noe til det. Hun kunne tvinge seg adgang til minnene hennes men da ville jenta antagelig bli traumatisert for livet og det ønsket Elywen så avgjort å unngå.

Hun takket barnet for arbeidet og gav henne noen små mynter, så la hun seg nedpå senga og håpet at Våk hadde hatt bedre hell. Det var ennå ingen direkte beviser mot Yalg og det gjorde henne fortvilet. De måtte løse dette på et vis. Enten var den mannen meget heldig eller utrolig slu. Elywen sov nesten da Våk kom tilbake, han var sint og skuffet og Elywen visste hvorfor av rent instinkt.            ” Ingen sa noe? ” Han nikket kort og trakk støvlene av med en sint grimase.                                                   ” Stemmer, jeg prøvde å snakke med pub eieren men han var så livredd at han nesten pisset i buksene. Jeg prøvde drikke kameratene til Yalg også og fikk lurt i dem nok øl til å løsne selv den stiveste tunge men nei, de sa ikke et kløva ord som kunne virke fellende mot deres gode venn. De er rett og slett vettskremt, mannen har et stålgrep på dem og jeg skulle likt å vite hvordan, han må være absolutt hensynsløs. ”                                                                                                                      Elywen sukket og omfavnet ham. ” Ikke bekymre deg min elskede, i morgen finner vi en måte å få bevis på, stol på meg, jeg vet det! ” Våk smilte litt trist, kjærtegnet håret hennes langsomt og kjærlig. ” Du er en optimist min kjære, ja du har rett. I morgen,, la oss få oss noe søvn, det har vært en lang dag og jeg er sliten. ” Elywen kysset ham og nikket. ” Riktig tankegang kjære du, la problemene hvile til i morgen. ”

Landsbyen ble langsomt stille, mørket  svelget den og dekket den med sitt tykke teppe av natt og selv hundene holdt kjeften lukket og fant et sted å sove. Thorar hadde sjekket stallene for natten, han hadde tatt en titt på Isroses bein og det var temmelig hovent og stygt men det ville bli ok om noen dager slik han hadde gjettet. Hoppa var en vennlig sjel som godtok at han håndterte henne men han visste meget godt hvor farlig den store hingsten var. Han gav de to stridshestene litt mer høy og gikk for å stenge porten da han hørte en rar lyd, det var nesten så han begynte å tro at noen var på taket? Han snudde for å se og plutselig traff noe ham i hodet, hardt og kjapt. Han så stjerner og så ramlet han sammen på bakken, fullstendig slått ut.

            Yalg og Karloo hoppet ned, de bar de samme klærne som før men nå hadde de smurt dem inn med gjørme, bare sånn for sikkerhets skyld. Yalg snek seg rundt stallveggen  og Karloo snek seg etter, synlig nervøs. ” Yalg, jeg tror ikke dette er så lurt , eierne er jo alver mann! ”  Yalg lagde bare et nedlatende smil. ” Det betyr ingenting, er du plutselig blitt en feiging?  Da får jeg ta de hestene selv og når jeg har solgt dem blir jeg den rikeste her i bygda!  Karloo vred hendene i en miks av følelser. ” Men de så han derre alvekaren i puben og han var svær mann. Alver bør ikke bare ignoreres, de er mer enn oss! ”

Yalg knurret nesten av irritasjon. ” De er bare misfostre din tosk, de har ingen magi, det er bare folkesnakk! De er ikkeno å være redd for, bare pene fjes og slikt. Nå konsentrerer du deg her ellers nagler jeg deg til veggen her etter øra! ”  Karloo bare svelget og tørket svetten av pannen, han kjente Yalg godt nok til å vite at alle trusler kunne bli satt ut i live uten noe forvarsel i det hele tatt.

Yalg åpnet sakte stalldøra, rommet var stille og mørkt og han tente en lampe for å kunne se i det hele tatt. Karloo stirret på hestene, den gyldne hoppa sov tydeligvis og hingsten sto og tygget på høyet sitt. Yalg gliste, han visste at disse hestene var verdt en sann formue og det var nesten så han siklet ved synet. Dette ville bli som å stjele godter fra en unge! Han gikk bort til hoppa sin boks og grep et tau som hang der for å feste det i grima hennes. Karloo bare sto der som om han var frosset til stedet, han hadde ikke helt trodd det Yalg fortalte ham men nå forsto han at disse dyrene var enda mer utrolige enn den dumme bølla påsto at de var.   

Han var blitt stadig mer nervøs, visste at hestetyver dinglet for forbrytelsen og han hadde ikke tenkt å forlate denne verden på slik en ubehagelig og nedverdigende måte. Disse alvene ville vel heller neppe hvile før de fant ridedyrene sine igjen, og da ville de finne Yalg og ham selv også. Han følte kaldsvetten renne nedover ryggen nå, hvorfor i alle guders navn hadde han gått med på å hjelpe Yalg med dette? Det kom til å ende med forferdelse, alle hans instinkter fortalte ham det og han ønsket han var ti mil vekk.

Yalg hadde festet tauet til grima og trakk i det og hoppa våknet og løftet hodet. Hun stirret med store forvirrede øyne på den fremmede mannen som sto der i hennes boks. Hun fryktet ingen mennesker men hun forsto ikke hvorfor hun skulle ut nå og beinet hennes gjorde vondt ennå, hun ville ikke forlate tryggheten i stallen. Hun nektet å gå og Yalg ble sint, han la ikke merke til at hingsten nå hadde glemt høyet sitt og hadde begynt å vandre rundt i boksen sin med flate ører og rullende øyne.

Yalg rykket i tauet igjen, det var hardt og Isrose ble skremt, ingen hadde noen gang behandlet henne slik. Hun vrinsket og prøvde å steile men det vonde beinet hindret henne og hun greide bare å hoppe bakover et par steg. Yalg bannet stygt og grep en taustump som ellers hang der for å låse boksdørene, slo hoppa over bakparten med den. Det gjorde utslaget! Hoppa skrek i frykt og smerte og sinne, denne mannen luktet ille og han var  fremmed og gjorde henne vondt. Hun ville ikke akseptere dette! Hun senket hodet med en kvikk bevegelse og prøvde å bite ham i armen, kjevene hennes var kraftige nok til å rive armen av mannen men Yalg var forbausende rask på tross av utseendet. Han flyttet seg ut av faresonen og festet grimetauet til veggen. ” Så du biter din elendige haug med gammal havre, jeg skal lære deg manerer! ” Isrose prøvde å rive seg løs men tauet var solid og godt festet. Hun sparket og skrek igjen og Yalg slo henne brutalt over ansiktet med taustumpen. Det var brått en merkelig mørk ild i de vanligvis så vennlige øynene, hun kjempet for livet nå.

Karloo bare stirret, han var for sjokkert til å gjøre noe som helst, han bare sto der og måpte som om han var like dum som Yalg påsto han var. Hingsten skrek og steilet nå og de to fullblodshestene knegget panisk og raste rundt i boksene sine, skremt av bråket og det som skjedde. Noen kom til å høre dette levenet og de ville bli oppdaget snart. Han prøvde å snakke til Yalg.

 ” Kom igjen, vi må stikke, det kommer snart folk, halve landsbyen må høre dette! ” Yalg bare bannet grovt og slo hoppa igjen, hun svettet kraftig nå og øynene flammet formelig av frykt og sinne. Hun kunne ikke komme unna mannen for både tauet og grima var sterke nok til å holde henne, ingen av delene ville ryke med det første. Yalg gliste ondskapsfullt og slo henne over flanken, en tykk hoven stripe ble synlig på den gyldne huden. ” Der fikk du ditt loppespiste gamle krek, jeg er din nye herre nå og du skal sannelig få lære hvem som er sjefen! ” Isrose prøvde å steile igjen men tauet gjorde at hun mistet balansen og falt ned på knærne. Yalg var der med en gang og startet med å piske hoppa over ryggen og halsen som en gal, ansiktet lyste av sadistisk fryd.

            På vertshuset våknet Elywen med et skrik og Våk gispet og stirret på henne med store øyne, hun stirret tilbake med sjokk i blikket. ” Noe skjer hos hestene, jeg føler at Isrose trenger hjelp! ” Våk spratt ut av senga og trakk på seg buksene med en stygg grimase. ” Jeg sanser det samme, noe er virkelig galt! ” Elywen trakk fort på seg en av Våks skjorter og et underskjørt og de løp ut av rommet, de visste begge at noe forferdelig var i ferd med å skje.

Karloo bestemte seg, han kunne ikke vente der på at folk ville ta ham så han løp ut og lot døra stå åpen. Han skulle prise gudene for den avgjørelsen senere, den reddet livet hans. Hingsten steilet igjen, øynene rullet og hovene dundret mot golvet. Han visste at hoppa var i fare, han luktet ondskapen fra menneskehannen og han visste hva han hadde å gjøre.                                                         Våk ville alltid beskytte Elywen og Trollknuser ville uten å nøle beskytte Isrose. Den enorme hingsten spant rundt og slo ut med de kraftige bakbeina, brukte all sin kraft. Boksdøra formelig eksploderte med et smell som kunne høres over hele landsbyen. Trollknuser skrek, en forferdelig høyfrekvent lyd som var det siste mange fiender hadde hørt i dette livet, det var en klar utfordring og advarsel. Han var ikke lenger stengt inne i boksen.

Yalg hørte selvsagt smellet og snudde seg, det han så fikk ham til å slippe taustumpen og strekke seg etter en høygaffel men det var for sent. Trollknuser var et skrekkinnjagende syn nå, ørene var nesten borte i den tykke svarte manen og tennene var blottet. Øynene var hvitringet av sinne og han var raskere enn en skulle tro det var mulig å være for et så stort og muskuløst dyr, Yalg var ikke på langt nær så rask. Han kunne ikke unnslippe stridshingstens vrede og begge forhovene traff mannen midt i brystet med et smell, han fløy baklengs og kolliderte med veggen bak.

 Hingsten gikk i nærkontakt, grep mannen med tennene etter skulderen og løftet ham illskrikende klar av bakken. Yalg prøvde å slå hingsten over mulen men det var for sent, livet ebbet ut i ham for hovene hadde knust brystkassen hans og punktert begge lungene. Trollknuser slapp mannen og kroppen falt sammen på golvet som en sekk med poteter, deretter avsluttet hingsten jobben med å steile og la hele kroppsvekten på mer enn et tonn gjentatte ganger lande på Yalgs jordiske rester. Du kunne høre  lyder som når noen brekker  døde greiner av et tre. Kroppen bare lå der og hingsten ristet på hodet og vendte oppmerksomheten mot hoppa igjen. Hun sto oppe nå men skalv fra hode til hale og hun var dyvåt av svette. Flere av piskeslagene hadde gått gjennom huden også så hun blødde. Trollknuser kjærtegnet henne ømt med mulen, han ville beskytte henne til deres herre og mester kom, hun var trygg nå.

På gaten kom folk snublende ut av hjemmene sine, alle revet ut av søvnen av all vrinskingen og skrikingen. Våk og Elywen løp så fort de greide, mange hadde samlet seg utenfor smedens hjem og Våk brøytet seg vei gjennom folkemengden og fikk porten opp. Elywen var rett bak ham og hun skrek i da hun så Thorar ligge der på bakken som om han var død. Våk snudde ham rundt, rørte ved nakken. ” Han lever, er bare slått ut. En eller annen, ta hånd om ham! ”  Et par av naboene kom frem og begynte å stelle med ham så Våk og Elywen snudde seg mot stallen, døra var åpen og Våk stirret på mengden med nysgjerrige og skremte mennesker. ” Hva dere enn gjør, ikke gå inn i stallen før jeg sier at det er trygt. ” Alle nikket, han trengte egentlig ikke å si noe til dem om det, lydene fra stallen hadde for lengst fortalt dem at det var fare der inne.

Våk gikk sakte bort til døra, han svelget og åpnet døra helt, kikket inn. Han stirret og Elywen gispet, det var vantro i blikket hennes. Trollknuser sto ved siden av Isrose med ville øyne og foran de to dyrene lå Yalgs døde kropp. Han var totalt knust! Isrose knegget da hun så Elywen og Trollknuser kneiset med nakken, vrinsket høyt og triumferende.                                                              Elywen skalv. ” Allmektige gudinne, hva er det han har gjort med deg min skjønne! ” Merkene på den blanke huden var enda mer tydelige nå og Våk knurret lavt. ” Han pisket henne, den sadistiske kjøteren, sønn av en ork og et rabid villsvin.” Trollknusers øyne glødet ennå av opphisselse så Våk var meget varsom da han nærmet seg hesten, han klappet ham på nakken og hingsten rørte ham fort med nesen før han vendte oppmerksomheten mot hoppa igjen.

Elywen tok av Isrose grima og tårene rant nedover kinnene hennes. Våk tok et noe nøyere overblikk over merra og hun virket ikke for å være alvorlig skadet men hun skalv ennå og sårene var ganske stygge, de trengte stell. Han var ennå så sint at han dirret og han trengte virkelig all sin selvbeherskelse for å styre seg nå. Han satte hingsten i en av de andre boksene, så hjalp han Elywen med å rense og vaske de stygge piskemerkene før han åpnet dørene igjen.                                   Folkene stirret med store øyne på det flate liket, noen kvinner besvimte nesten av synet for det var utvilsomt temmelig grotesk. Våk kunne føle hvordan stemmen hans skalv av følelser.

” Gode folk i Tolv eiker, denne mannen prøvde å stjele våre hester, en forbrytelse som er forbundet med dødsstraff. Gudene har talt og denne mannen har allerede blitt straffet for sine onde gjerninger.” Det var en merkelig stillhet i mengden, de hadde kjent Yalg og de fleste hadde fryktet ham. Elywen gikk bort til Våk, la armen over hans.                                                                                       ” Gudinnen har talt antar jeg, hun valgte sine redskaper og denne gangen var det ikke oss hun valgte til å gjøre jobben. ” Våk smilte og nikket kort. ” Nei, det var Trollknuser som var hennes utvalgte denne gangen! ” Elywen tørket øynene. ” Jeg antar at Isrose blir ok igjen men hvorfor kunne ikke det svinet ha prøvd seg på Trollknuser først, da hadde han blitt drept før han kunne rukket å skade min elskede Rose. ” Våk sukket lavt ” Vi får vel aldri vite sannheten der kjære, noen ganger må bare skjebnen få vandre sin egen vei, ikke engang gudene vet hvor hun velger å gå. ” Elywen så ned.                 ” Du har rett min kjære, som vanlig. ! ”

Dagen etter våknet Thorar og han var ikke særlig hardt skadd, han begynte å arbeide på Isroses skader med en gang, han mente at hun neppe ville få arr etter sårene engang. Yalgs kropp ble brent og ingen savnet ham nevneverdig. Ikke engang svirebrødrene sørget over ham, de så hans død som et tydelig tegn. Våk måtte bruke flere dager på å roe ned hingsten og han innså visdommen i det som hadde skjedd. Ingen der ville ha vågd å si noe som helst men for et dyr betydde ikke det noe, Trollknuser knep Yalg på fersken og reagerte på den eneste måten han kunne.

Nylla og barna flyttet inn på vertshuset, de var mer enn velkomne der og da Elywen og Våk reiste nesten to uker senere så alle mye bedre ut allerede. Nylla hadde grått da hun fikk høre at Yalg var død men ingen trodde for et øyeblikk at det var tårer av sorg. Isrose ble frisk igjen, hoppa var ennå litt nervøs men hun kom seg fort og Elywen gjorde sitt ytterste for å skjemme henne bort. Våk visste at landsbyen nå hadde blitt et bedre sted å bo, Yalg var borte og han hadde vært pådriveren, den som skapte problemer, den som mange andre ville følge uten spørsmål. Han betalte Thorar en stor sum selv om smeden påsto at det slettes ikke var nødvendig. Margharata hadde også fått mer enn hun egentlig bad om så Våks lommebok var nesten tom men det hadde vært verdt det.

Han klappet hingsten kjærlig på nakken i det de startet på turen over passet. ” Denne gangen min venn, må jeg si at hun valgte et redskap verdig hennes rettferd. ” Hingsten blåste i nesa og slo over i trav. Hans stålharde hover hadde vært gudinnens våpen denne gangen og en eller annen gang kunne det være at de ville bli hennes redskap igjen.

Jeg skriver fantasy som sagt, og av og til liker jeg å skrive litt humoristisk. Her er en novelle jeg originalt tenkte ut til en konkurranse. Den omhandler en dverg med et skal vi si, hårete problem?

Haggard den hårløse

 

 

I en dvergby dypt inne i fjellene på et avsides lite sted bodde en dverg med et stort problem. Ja problemet hans var virkelig alvorlig og merkelig! Da han ble født tullet moren hans ham inn i et gammelt saueskinn og alle de andre dvergfruene kom og dikket og synes han var et uvanlig velskapt barn, med nydelig dun på de riktige stedene og alt. ”Han blir du stolt av” mente de og alt var bra, i slik cirka to måneder. Dere forstår, dverger er hårete, ja ekstremt hårete. De har hår på steder andre raser knapt kan drømme om og de er stolte av hårveksten sin. Selv kvinnene har skjegg og for en dverg er det knapt noe mer mandig og barskt enn skikkelig grov og stri og kraftig skjeggvekst. Kvinnenes er vel så stort og imponerende men mykere i strukturen og mer lettstelt og hos begge kjønn begynner skjeggveksten slik omtrent ved et par måneders alder. Det gjorde det ikke hos stakkars Haggard, hos ham ramlet alt håret av!

Dere kan tro moren hans var fortvilet, ikke bare manglet han skjegg, han manglet hår totalt. Ikke annet enn øyebryn og øyevipper hadde han og selv det var sparsommelig for å si det pent. Alle dverger har skjegg, selv de som mister håret på hodet med alderen og de er få, så Haggard stakkar stakk seg ut som en svart drage i en flokk sauer. Hun prøvde alle mulige kurer og til slutt begynte hun skamfull og forvirret å gjemme gutten bort. Hun var redd for hva de andre dvergene ville si for mange var overtroiske og ville kanskje tro at barnet var forbannet eller noe slikt, og de kunne kanskje i verste fall kreve at hun tok ham med seg og dro derfra. De andre barna mobbet såklart etter hvert som han vokste til, de kalte ham ukoselige ting som ” eggskalle” ” steinknoll” og ikke minst” hvitost”

 Haggard stakkar vokste opp til å bli en meget melankolsk og tidvis forvirret ung dverg. Fysisk sett var det ingen ting galt med ham, langt derifra! Han var sterk og seig som noen og meget begavet på mange områder men ingen så det. Alt de så var at han manglet hår! Der de andre mennene gikk stolt med håret vakkert flettet og skjegget trimmet og elegant dandert gikk Haggard med senket hode og en gammel hette for å skjule skammen. Han var deprimert, ja han var desperat!

Dverger kommer også i puberteten og det gjorde jo ikke dilemmaet mindre kan en si. Han lengtet seg syk etter å få være med de andre ungdommene og flørte og leke som dem men nei! Jentene lo av Haggard og mente at han måtte være en bytting av noe slag. Guttene ertet ham nådeløst og en skulle tro at han ville bli sint og ta igjen men nei. Haggard var fredelig på sitt vis, han prøvde å løse problemet på andre måter. Han lagde løsskjegg av geiteragg og lot som om han ikke hørte det ondsinnede de andre dvergene lirte utav seg. Løsskjegget klødde og røytet og oste geitebukk og når jentene lekent og flørtende prøvde å trekke i det, en skikkelig turn on for enhver mannlig dverg, falt det av. Haggard ble ustanselig til latter for alle og mer og mer desperat ble han. Han prøvde å kompensere på andre måter, et ikke ukjent fenomen blant menn som føler at noe mangler, enten det er reelt eller ikke.

Først tenkte han at han skulle vise seg som en modig og dristig kriger. Han meldte seg til utallige farlige oppdrag mot orker og andre uvesen og han sloss drabelig og godt. Utallige orker drepte han men ingen ting endret seg. Hørte han dem kalle seg Haggard orkedreper? Nei, han var og ble hårløse Haggard. Deretter prøvde han seg med statusobjekter. Ingenting er mer status for en dverg enn ei staselig øks og Haggard arbeidet som en gal i minene og kjøpte seg ikke bare en men tre utsøkte økser av aller ypperste klasse. Så de andre dvergene på øksene i stedet for hans hårløse fremtoning? Akk nei, de bare ristet på hodet og mente at nå var hårløse Haggard blitt skjør i toppen også.

Kunnskap, kunnskap burde være nøkkelen til respekt. Haggard studerte  fanatisk og ble en sann mester innen bergverksdrift, geologi og andre viktige kunnskapsområder men han ble ikke kalt den vise eller den lærde for det, det forble hårløse Haggard. Han satte seg ned og tenkte, lenge og vel, det måtte da være noe som kunne gi ham et annet navn enn dette oppnavnet han etter hvert hatet slik? Han prøvde seg innen sport. Dverger har svært få sporter siden de ikke akkurat er skapt for de store krumspringene men de få de har er veldig populære. Han ble snart dyktig i både bryting og vektløfting og håndbak, både beinkrok og det å kaste tunge ting langt men ingenting hjalp. Haggard ble en utrolig veltrent ung dverg jentene normalt sett ville siklet vilt etter men han var fremdeles flintskallen ingen ville ha. Det å ha hår var for viktig, en for innarbeidet del av dvergenes kultur.

Tro det eller ei, men poesi er viktig for dverger, det å lage gode rim og vers er noe som raskt gir en et godt navn og Haggard prøvde seg. Han lagde rim og fortellinger som fikk de andre til å klappe begeistret og lattermildt men alt han hørte var at ” jaggu er hårløse Haggard morsom når han vil” Alt han ønsket var at bare en, bare en eneste dverg skulle kalle ham noe annet. Hans hårløse hode vokste i sinnet hans til det ble en besettelse og han begynte å isolere seg fra de andre. Moren hans gråt fortvilede tårer men kunne ikke hjelpe og mange av de andre dvergkonene så litt skjevt på henne for noe galt måtte hun da ha gjort for å få en slik unge? Haggard så det og det gjorde ham enda mer ute av seg for han var jo så glad i moren.

 Han vandret rundt i byen og prøvde å finne en løsning og han så ikke lenger skjønnheten berget rommet. Han så ikke at de andre egentlig hadde godtatt ham på et vis, alt han merket var at han var annerledes og han visste ikke hvorfor! Han forbannet gudene ofte og titt og begynte å bli bitter og sur, en folk unngikk å snakke med. Ikke arbeidet han, ikke gjorde han noe, han bare gikk å surmulte og ofte tenkte han at kanskje det beste hadde vært om han aldri hadde blitt født. Ja så ille ble det at han begynte å tenke på å hive seg ut fra en av broene som hang over de veldige dypene i hjertet av fjellet. Det eneste som stanset ham var tanken på hvilke navnløse beist som kom til å gnage knoklene hans rene der nede, og at han ville bli husket som hårløse Haggard som ikke orket mer.

En dag kom han over en gammel formel i byens bibliotek. Den skulle gi økt hårvekst og i noen hektiske dager var Haggard grepet av en intens iver og et like intenst håp. Formelen var skrevet på alvisk av alle ting, et språk han ikke akkurat behersket til fingerspissene men han greide å oversette det meste og så var det å skaffe ingrediensene! Akkurat det viste seg å bli en utfordring for hvor i en by med dverger oppbevares slikt som salamanderøyne og værballer samt melk fra svarte kuer. Haggard var desperat nok til å gå utenfor byen og søke seg ned til nærmeste landsby. Det bodde ikke mange mennesker der og de fleste var bare bønder men det var da en slags lege der og han burde da forhåpentligvis ha noen remedier som i det minste lignet det formelen krevde.

 Stakkaren ble mer enn forbauset da Haggard vekket ham sent på natta og krevde de diverse ingrediensene og lista gjorde vel karen overbevist om at denne underlige skapningen tjente mørke makter men Haggard fikk da i det minste det den fortumlede legen hadde på lager. Salamanderøyne hadde han ikke, så det ble froskeøyne for det lignet da ganske mye, og værballer var vriene å opprive men katten til smeden hadde blitt gjellet den dagen og de ynkelige restene av pusens manndom var løsningen. Svarte kyr fantes ikke på mils omkrets men svarte geiter var det der og melk var da melk ikke sant? Urtene i oppskriften var enklere, de hadde legen de fleste av med unntak av nyserot og alrune. Omsider hadde han alt og måtte vente på fullmånen som krevdes for at det hele skulle bli riktig. Aldri hadde stakkars Haggard vært mer utålmodig i sitt liv, han vandret rundt og rundt i rommet sitt til han slet en grop i golvet og tiden sneglet seg sakte av sted, ja den var å sammenligne med rennende bek.

Fullmånen steg til slutt og han tjuvlånte en av morens kjeler og skyndte seg til et avsides rom for å koke sammen ingrediensene.

Han begynte fort å tvile for skulle det virkelig lukte så forferdelig? Det luktet bent frem verre enn dragespy og det ferdige resultatet hadde en ekkel grågrønn muggfarge som ville fått en god gammeldags heks til å snu i døra. Haggard var tapper, det kunne ingen ta fra ham. Han smurte den forferdelige gugga over hele kroppen, så gikk han til sengs med et inderlig håp i sitt stakkars plagede hjerte. Da han våknet om morgenen klødde han intenst over det hele og jo da, han hadde fått hår. Masse hår, faktisk enormt med hår. Aberet var at det var grønt i en tone som var nesten selvlysende. Og det vokste som en bambusskog på steroider, nesten en halvmeter i døgnet. Allerede dagen etter lignet arme plagede Haggard et grotesk overvokst lykketroll og han vågde seg ikke ut fra rommet. Det vokste hår på hver en ledig centimeter hud, i ansiktet var det hår til og med i nesa og på øyelokkene og moren hans besvimte nesten da hun så sin sønn forvandlet til noe som på den tida minnet aller mest om en svær tue med gras. Hun tok seg inn, hadde vel vent seg til at ekstreme ting skjedde rundt hennes sønn, og tok sauesaksa fatt. Det ble senere kjent som den store høstslåtten i lagerrommet og uansett hvor mye hun klippet vokste det for fort til at hun greide å holde tritt med det. Rommet ble nesten fylt med hår og Haggard stakkar ble nesten kvalt av alt håret. Ikke fikk han spise eller drikke og det stinket også, han luktet ikke så rent lite som en geitebukk midt i paringstida.

Han var like ved å be moren om å ta saksa og kutte hodet av ham da håret brått sluttet å vokse, deretter ramlet det av, hvert et minste lille hårstrå og tingene var tilbake til den gamle tilstanden. Han sto der glatt som en barnerumpe fra øverst til nederst og av alt håret vevde moren hans ti gode tepper og et par store kapper samt nok sokker til å holde en stor familie varm på beina en hel vinter. Haggard resignerte, og han holdt seg mer og mer borte fra de andre. Av og til gikk han til og med ned til landsbyen og drakk seg full på vertshuset for det var nesten ingen som så at han var en dverg i halvmørket der inne. Alle trodde bare at han var en kortvokst mann eller en guttunge eller noe slikt og alle visste jo at verden krydde av merkelige skapninger. Så en kveld kom en fremmed til landsbyen, en kar på gjennomreise og han var kledd i grått med en svær spiss hatt og støttet seg på en lang knortekjepp. Med skarpe øyne i det skjeggete og skarpskårne fjeset slo den fremmede mannen seg ned ved baren og bestilte noen beger mjød og begynte å helle i seg med en fart som var ikke noe mindre enn fenomenal. Haggard sanset fort en plaget sjel på lik linje med sin egen og vandret bort til den fremmede for han var faktisk litt nyssgjerrig. Den fremmede hilste vennlig men avmålt på ham til han så hva Haggard var for noe, han tok nemlig av seg hetta og røpte elendigheten. Den fremmede virket faktisk ganske sjokkert over utseendet til den unge dvergen men det var medlidenhet også i det kvasse blikket.

Vanligvis ville Haggard aldri ha gjort noe slikt foran en fremmed men det var noe med denne gamle mannen som fikk ham til å gjøre noe han ellers aldri ville gjort. Han åpnet seg helt, fortalte om elendigheten i minste detalj og mannen røpte at han var trollmann og slet noe helt forferdelig med å utføre et eller annet oppdrag. Etter som de begge ble fullere enn det som godt var ble de faktisk gode busser og trollmannen røpte at han hadde problemer med en sta liten kar som måtte bli med på en eller annen slags ferd til et fjell men som ikke ville for alt i verden og at han lette etter en metode å få lurt ham med. Det var visst noe med en drage og noe slikt involvert også, veldig viktige saker.

Haggard fikk et lite håp da han fikk vite at denne nyfunne vennen var en trollmann, kanskje han kunne trylle så han fikk det han ønsket mest av alt i verden, nemlig hår og skjegg? Trollmannen så skarpt på Haggard, så klasket han ham hardt på skallen med neven. Han sa at han ikke kunne trylle hår på Haggard, og det av en spesiell grunn.

- Alle har en rolle her i verden, og de er skapt for å fylle den rollen, sa han høytidelig. – Selv den minste av oss har en sti å gå og den kan vi ikke vike fra for det vil endre allting, det kan bli tua som velter lasset.  Han snøt seg og bestilte enda en mjød. – Du Haggard har også en rolle å spille, og hårløsheten er en del av det. Det er en gave, ingen forbannelse. Du har bare ikke sett det ennå. Uttalen var blitt litt uklar nå så Haggard hadde litt vansker med å forstå mannen men meningen var da klar om ikke særlig trøstende. Trollmannen la en trøstende arm rundt Haggards kraftige skuldre og nikket som en snill gammel bestefar. – Selv ikke de viseste av oss kan se hvordan det vil ende og…. Hvorfor fikk jeg en følelse av deja vu nå, hmmm.  Han bøttet nedpå med enda litt mjød og snart skrålte han med på en drikkevise som handlet om en kar som kommer hjem om kvelden og finner kona i senga med en hobbit og to sauer.

Haggard hadde tidenes verste hengehode dagen etter og det sier ikke lite. Han tenkte på det trollmannen hadde sagt og bestemte seg for å slutte å sture. Kanskje det virkelig var noe i det han hadde fått vite, at det var en grunn til at han var født hårløs. Det gikk noen måneder og han fant ut at jo da, det var bedre å godta det enn å kjempe mot det og moren hans var evig glad for at det ikke ble mer klipping for hun hadde fått dobbeltsidig senebetennelse i begge armene under anstrengelsene. På den tida forelsket Haggard seg, i en vakker liten dvergmø med nydelige brune øyne og et rødgyldent skjegg så blankt og mykt som dun og silke. Hun var nok ikke helt uvillig men Haggard var ingen, han var bare hårløse Haggard og det holdt ikke for faren til den søte lille frøken Ginara. Han led alle verdens plager i mange dager og trodde at tingene igjen ville bli fryktelige men så skjedde noe som skulle endre livet for Haggard, og det var uventet og dramatisk.

Ikke alle vet det men dverger er livredd for ild, det virker kanskje noe selvmotsigende siden dverger er slike legendariske smeder men det skyldes at de er meget flinke til å lage sikre smier. Alle smiene de har er forbundet med sinnsrike kanaler som leder luft inn i dem på en slik måte at en får maksimal varme uten gnister og åpen flamme og de samme kanalene styres av et komplisert system av spjeld og spaker. Når smiene er kalde blir de rengjort og tømt ved hjelp av kanalene og det har faktisk vært sett svarte måker og terner i området rundt byen. Årsaken er at de har fløyet nær åpningen til kanalene når smiene ble rengjort for sot. Årsaken til dvergenes angst for ild er selvsagt alt håret, hår brenner meget godt , og det å få skjegg og hår svidd er et mareritt for en dverg, det går ut over selve egoet, selvfølelsen og mandigheten for karene og forfengeligheten for kvinnene. Samtidig må en legge til det faktum at dverger heller ikke er særlig glade i vann, de er faktisk livredde for det. Å bade for en dverg er utenkelig, det er faktisk mer trolig at en gris begynner å verpe egg av mithril enn at en dverg frivillig bader. Dette er fordi selve anatomien deres er uforenlig med svømming, de er korte og grove og tunge og synker som et blylodd. Onde tunger vil ha det til at noen ondskapsfulle kapteiner en gang i tidens glemte farvann brukte dverger til anker. Fordi dverger ikke liker å vaske seg setter det seg matrester og annet i skjegget og det blir svært fett, og fett brenner meget godt. Faktisk er det nesten med dverger og vann som det er med katter og vann, noen har forsket på det og funnet ut at det å kaste en dverg i et badekar er som å prøve å presse to kraftige magneter mot hverandre plusspol mot plusspol. Noen har enda til foreslått at dette fenomenet kan brukes på et eller annet vis, til å drive møller ved å feste en dverg til et vannhjul eller til å skape energi på noe vis. Det tar normalt sett bare et par tidels sekunder før dvergen er ute av vannet og han har sjelden rukket å bli fuktig engang.

I deres verden er det et utrykk som heter ” å kaste en dverg på bålet”, i andre verdener og settinger ville kanskje ordet ” bensin” vært brukt men virkningen er den samme. Dverger brenner og de brenner godt, det er derfor dverger og drager går så eksepsjonelt dårlig sammen! Dessuten lager jo alt fettet og det en god del lukt og for mange dverger er det et statussymbol å lukte gamle matrester. Det viser at en har god råd og kan spise alt en ønsker. Stakkars Haggard var jo avskåret også fra dette viktige symbolet på å høre til gruppen.

Nåvel, situasjonen var som følger, en eller annen smedlærling hadde greid å henge fra seg en sekk med stålbarrer på feil hendel, nemlig den som styrte alle spjeldene til smiene og den gav etter. Resultatet var at det brått ble mye mer luft til smiene enn det som var meningen, gnistene fløy overalt og flammene buktet seg brølende mot taket og rommet med smiene ble rømt, og det fort. Ingen dverg vil risikere sin stolthet i det infernoet som nå raste der inne og hele produksjonen av våpen og bruksgjenstander og smykker var truet. Alle sto der og tvinnet skjegget mellom fingrene og ante ikke sin arme råd. Noen måtte gå inn og vende hendelen igjen men hvem? Det var ingen av dem som vågde det! De gnistene som fløy når en smidde var tross alt noe de var vant med, det beskyttet de seg mot med forklær og hetter av lær men dette var så mye verre enn det. Om ikke brannen ble slukket snart kom det til å bli for hett for selve smiene og steinene ville sprekke og da måtte alt bygges opp på nytt og det er få ting med unntak av ild og vann en dverg frykter mer enn å gjøre noe om igjen.

Haggard hørte ståheien og kom til og undret seg over hva som sto på. Da han så ilden og røyken og de andres fortvilede ansikter var det som om han fikk en åpenbaring. Ja, brått var det som om han så den gamle trollmannen stå der foran seg og vifte belærende med pekefigrene ” Var det ikke det jeg sa gutten min?” Haggard forsto brått hvorfor han var født hårløs, hvorfor han tilsynelatende var blitt forbannet på dette viset. Det var en mening bak det og nå lovpriste han de guder han en gang hadde forbannet. Han hadde en rolle ja og det var som brannsjef! Rolig gikk han forbi gjengen med rådløse dverger og spurtet mot enden av rommet. Nå fikk han igjen for all treningen, han løp faktisk temmelig raskt til dverg å være og han enset nesten ikke ilden og gnistene for på ham var det ikke noe de kunne feste seg til og begynne å brenne i. Visst var det varmt men det gikk fort og han grep hendelen og fikk den tilbake i rett posisjon. Flammene fikk ikke mer luft nedenfra og døde ut og infernoet sluknet på noen sekunder. Tilbake sto en gjeng med lamslåtte dverger og en strålende glad Haggard. Brått hadde han fått selvtilliten og egenverdien tilbake og det var med løftet hode han gikk ut for å motta de andres takknemlighet.

Det ble vendepunktet, fra denne dagen var det ingen som så noe rart i at Haggard var uten hår og skjegg, faktisk så forsto de hva de hadde fått i ham og han fikk en egen uniform av kongen med en stillisert flamme på brystet, lagd i ekte mithril. Han var brannsjef for hele berget og hadde fått et stort ansvar men han elsket jobben og nå var det ikke lenger noen som kalte ham hårløse Haggard. Nå var det Haggard den tapre folk kalte ham og han kom seg over skyheten og motgangen han hadde møtt. Ja til og med hans utvalgtes far gav seg over til beundringen og lovprisningen og en vakker dag ble Haggard gift med den skjønne frøkenen som blygt røpet at hun syntes at Haggards hårløse hode var ” dyrisk sexy” Haggard levde et langt og lykkelig liv, han og hans hulde viv fikk etter hvert sju barn, to jenter og fem gutter og av dem var tre hårløse som faren. De ble brannvoktere som ham og utgjorde starten på en etter hvert meget fremstående ætt dverger som blant annet utpekte seg som utmerkede dragedrepere. Da Haggard etter et langt liv gikk bort ble han minnet med en statue, midt i dvergbyen sto han støpt i bronse med hevet hårløs hake og sitt skallede hode stolt skinnende og i hendene holdt han en fakkel som alltid ble holdt brennende.

 

 

 

 

Nyeste kommentarer

11.10 | 14:03

Takk 😊👍

...
09.10 | 12:49

Dette bildet er tatt et stykke unna Snøhetta, noen km øst for turisthytta der bussene nå stopper.

...
08.10 | 22:00

Hei hvor er dette bildet?

...
03.08 | 11:29

så fine fantasy bilder du er kjempeflink anne olga

...
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE