Diverse skriverier

Gjenferdet på Hovi

Jeg har gått å tenkt litt på å skrive en samling noveller med utgangspunkt i hest, litt slik penny klubben aktig. Dette er en jeg skrev for noen år siden, med tanke på påska og påskegrøss. Den er skrevet i jeg form, men er rent påfunn.

Gjengangeren på Hovi

 

 

Jeg trodde ikke på spøkelser, alvorlig talt, ikke i det hele tatt. Når jeg hørte om folk som hadde sett slikt pleide jeg bare å blåse i nesa av dem og si at de sikkert hadde sett syner eller var susete i hodet. Gjett om jeg fikk meg en vekker og det til gangs. En kan kanskje si at jeg ble grundig omvendt.

Det hele begynte i fjor sommer, da flyttet vi fra leiligheten der familien min bodde til et småbruk foreldrene mine arvet fra en onkel av mor og jeg og broren min ble røsket opp med rota kan en si. Ikke at det var meg i mot, for jeg trivdes ikke der vi bodde før. Det var liten plass der og vi bodde nesten oppå hverandre, og det var midt i et boligfelt med folk overalt. En ble liksom aldri helt alene der og man måtte ta så mange hensyn hele tida. Foreldrene mine nølte i hvert fall ikke lenge da de fikk tilbudet og vi flyttet i løpet av en måned. For oss ungene betydde det at vi fikk hvert vårt svære rom og at vi brått kunne spille høyt og sole oss og bare herje uten at noen kom og klagde og det var jo deilig. Aberet er at far må kjøre oss to mil hver morgen ned til hovedveien så skolebussen kan plukke oss opp. Jeg syns egentlig ikke at det gjør noe som helst for da gjør vi da i det minste noe sammen og før så vi knapt noe til hverandre i det hele tatt.

Før bodde vi i byen nede ved munningen av fjorden og selv om det var pent der nede og kort vei til havet så trives jeg mye bedre her oppe. Bygda vi nå bor i ligger i en sidedal til hoveddalføret og det er en skikkelig bratt og svingete vei opp dit men så flater dalen liksom av og er bred og vakker med mange fine gårder og masse skog og småvann. Det er virkelig en idyll om sommeren men mer av en utfordring om vinteren, far måtte selge den gamle stasjonsvogna og kjøpe en sterk firehjulstrekker for bratta ned mot hovedveien ble en for stor påkjenning for nervene hans mente han. Læreren jeg har i naturfag kaller dalen for en hengedal som ble til under istida da en sidearm av hovedbreen grov seg ned i en gammel elvedal, ikke at det bryr meg men området er helt perfekt for den som er glad i naturen. Huset på gården er bare ti ganger større enn leiligheten var og mye finere med vakre tregolv som er kjempegamle og masse krinkler og kroker som jeg elsket å utforske. Det var også et digert uthus som hadde vært sauefjøs og en gammel stall der.

Der kommer vi vel egentlig inn på hovedgrunnen til at jeg likte ideen om å flytte til bygda i stedet for å bli boende i byen, jeg har hest og nede ved fjorden var det ikke noe godt hestemiljø. Her i bygda er det hester på nesten hver en gård og på gården Hovi er det en stor leiestall der hesten min ble oppstallet til far fikk i orden gamlestallen her hjemme. I byen sto Pontus som han heter på en stall halvannen mil lengre ut mot havgapet og selv om det var en veldig fin og ny stall så var miljøet der råttent. Det var bare en masse bertete jenter som skrøt av alt de vant og de brydde seg mer om å baksnakke hverandre og kaste skitt enn å kose seg med ridingen. Det var bare status og fasade som betydde noe og gjett om jeg fikk høre det noen ganger. Pontus har ikke noen stamtavle siden han er resultatet av et lite uhell, og derfor ble både han og jeg av og til sett på som hår i maten kan en si. Alle de andre hestene der hadde stamtavler lange som vonde år og vi ble liksom utfryst selv om jeg og Pontus til min store skadefryd slo mange av dem i de årlige gymkhana lekene. Pontus er min øyesten og det bryr ikke meg at han er en blanding av dartmoor ponni og shagya araber, helt perfekt er det ordet jeg pleier å bruke om godgutten min.

Her i bygda var det ingen som brydde seg om det, den dagen da far hentet ham og kjørte ham til Hovi var det en hel bataljon som møtte opp for å ønske nykomlingen velkommen og alle syntes han var bare skjønn. Jeg fikk brått minst fem nye villige hjelpere som godvillig ville hjelpe meg med stellet bare de fikk ha kontakt med ham. Stallen på Hovi var kjempediger, det var plass til femti hester der for det hadde egentlig vært et stort kufjøs og så var båsene gjort om til store spilt og bokser og det var helt utrolig koselig der. Litt gammelt kanskje men desto mer stemningsfylt og trivelig. Hovi er liksom hovedgården i dalen, den ligger helt øverst i bygda og er et gammelt herresete, eller noe slikt. I det minste ser en den fra hele bygda der den ligger og troner på en liten ås i enden av dalføret, og det er den fineste gården i hele dalen. Hovedbygningen der fikk mor til å måpe da hun kom oppom første gangen, hun mente at det å være husmor der må ha vært et mareritt. Det å vaske hele det huset til jul måtte ta flere uker. Det er to store nye fjøs der nå, et til kyr og et til gris men de er liksom skjult på baksida av åsen så en ser ikke dem fra bygda. En ser bare det store hvite hovedbygget og føderåds bygget som er like imponerende. En ser også de to svære stabburene som er laftet og fredet faktisk og den enorme gamle laftede låven fra sekstenhundretallet. Stallen ser en taket på over åskanten. Jeg tror den som anla gården der virkelig ville lage noe som var imponerende og det har de greid. Gården er visst verneverdig så de som driver der har ikke lov til å endre noe på utsiden av de gamle bygningene. Det er en diger park rundt bolighusene og en vakker allee langs gårdsveien.

Det bor tre generasjoner der, det er ikke lenger nødvendig med så mange folk for å drive jorda så det er to ansatte der, ellers greier sønnen på gården alt selv. Han og kona er liksom de som driver hele greia og han tok over to år før jeg flyttet til bygda. Han har tre barn og den eldste jenta, Åsta, er på min alder. Hun går på skolen jeg går på så det gikk fort til at vi ble venninner. Foreldrene til Stein som han heter bor også der, de har en leilighet i hovedbygget og heter Olav og Hjørdis og de er kjempekoselige og i begynnelsen av syttiåra tror jeg. Jeg følte meg hjemme og velkommen med en gang jeg kom dit og gled rett inn i stallmiljøet. Der var det ingen fisefine byfrøkner men en hel drøss unger fra gårdene rundt der som var vant med å få møkk under neglene og ta i et tak. Jeg ble fort fast inventar i stallen og vente meg til omskiftningene fort.

Selvsagt var det mye å gjøre i begynnelsen og jeg måtte hjelpe til mye med å fikse huset og få alt i orden men etter noen uker fikk jeg mer tid til å bruke på å ri og slikt og far var så fornøyd for han fikk virkelig vist at han var en fingernem kar. I leiligheten fikk han ikke gjort stort og når en jobber på et regnskapskontor blir det liksom ikke mulighet til å vise at man faktisk duger med hammer sag og spiker. Stalleia var også bare snaut halvparten av det den var i byen og her var det svære beiter hestene kunne gå på når de ikke var i bruk. Jeg merket at Pontus liksom blomstret opp etter bare noen dager der, den trivdes også mye bedre der.

Det var ikke før på sensommeren at jeg fikk vite om gjengangeren på Hovi og det skjedde en ettermiddag jeg drev på å møkket ut. Et par av jentene hadde gått over i gamlelåven for å hente noen halmbunter og kom tilbake helt ville i blikket. Jeg begynte å lure på om det var noe galt med hestene som gikk på beite bak låven så jeg gikk bort for å høre hva det var og de sto og snakket med Åsta så jeg hørte hva de sa.  – Det var Gyda, sa den ene av dem. – Hun sto midt på låvegolvet og glante på oss, jeg ble så redd at jeg nesten pissa på meg!

Åsta bare gliste, hun pleide aldri å la seg vippe av pinnen av noe. – Ta det med ro, hun har aldri gjort noen noe. Det er helt ufarlig.  Den andre jenta var helt skjelven. – Jammen, så nifs! Vi så veggen tvers gjennom henne, helt sant!                                                                             Jeg må ha sett ut som et levende spørsmålstegn og Åsta bare nikket kort til meg. – De har nettopp sett vårt lokale gjenferd, det skjer av og til at noen ser henne.

Jeg må ha hatt haka på sjette hakket eller noe for Åsta så litt forskende på meg. – Å filler’n, ikke si at du aldri har hørt om gjengangeren vår? Trodde hele landet kjente til det jeg.

Jeg måtte kremte. – Æh, gjenganger? Men… Åsta ristet oppgitt på hodet. – Greit, jeg trodde ikke på det heller men jeg har sett henne ni ganger og tro meg, det er virkelig. Tro meg eller ei, jeg vet hva jeg har sett, og hva folk ellers her har sett i flere hundre år.

Jeg stammet nesten, brått kjente jeg at hårene i nakken på meg virkelig strittet. – E..er det sant altså? Det er vel ikke her i stallen?!  Jeg tenkte på hestene selvsagt og jeg kunne liksom ikke helt tro på det hun sa selv om jeg på et vis visste at hun ikke løy for meg.

Åsta lo litt. – Nei da, hun viser seg bare i gamle låven og nede på gamle kirkegården, og helst på denne tida av året. Jeg trakk et lettelsens sukk, tanken på å møte et spøkelse i stallgangen fikk meg til å kaldsvette litt. – Men vet dere virkelig hvem det er?!

Åsta nikket. – Vi tror i det minste det, det er en eldgammel historie forstår du. Om du vil kan jeg få bestemor til å fortelle den for hun kan hele sagnet utenat og hun elsker å fortelle om det. Jeg skal bare gjøre ferdig stellet her så kan vi gå og høre.                                                           Jeg nikket litt usikker men ble litt nysgjerrig også. Mor hadde ment at en slik staselig gård ikke ville være komplett uten en gammel spøkelseshistorie og nå viste det seg jammen at stedet hadde et spøkelse.

Vi gjorde oss ferdige med det vi skulle gjøre og gikk bort til hovedbygningen, den var så flott og svær at jeg bare måtte glane. Det vokste villvin oppover veggene og jeg forsto at da den ble bygget måtte folkene som eide gården ha vært skamløst rike. Åsta pekte på noen tall på ene gavlen. – Det var en baron som bygde husene på syttenhundretallet, han var gift med datteren på gården her og var opprinnelig dansk selv. Han tok med seg arkitekturen og alt det der fra de store herregårdene i Europa og resultatet ble da fint?

Jeg nikket og så for meg en flott dame i krinoline og hvit parykk som spaserte nedover grusgangene, det ville sett helt naturlig ut.  – Mor mener at det må ha vært et forferdelig arbeide å stelle dette huset? Åsta nikket. – Før var det faktisk opp til seksti mennesker som jobbet her, kan du fatte det? Seksti ! Det er en hel bedrift det. Hun åpnet kjøkken inngangen og vi gikk inn, mye av huset var ubebodd og det bar det preg av. Det luktet liksom feil, det var noe som manglet der.

- Det var minst fire budeier til kyrne, tre fjøsgutter som foret og slikt og en som kjørte bort møkka. Det var fem stallkarer, tre kjørekarer og to smeder. Jeg tror det var tre jenter som stelte fjørfe og småfeet og så var det to karer som stelte grisene og minst fire mann som jobbet med å holde veiene her vedlike. Det var en portner og to vaktmestere og en haug med snekkere og malere og jeg tror det var ti gartnere som jobbet her om våren og sommeren. I huset var det en drøss med stuepiker og kammerpiker og kokker og vaskehjelper. Det var noen folk som bare jobbet med å bære ved og vann og sikkert en hovmester eller to også. Fytterakkern, de må ha hatt det lettvint de som var på toppen den gangen. Jeg kunne bare si meg enig.

Åsta fant leiligheten til besteforeldrene men jeg ville gått meg bort i alle gangene og korridorene, banna bein. Hjørdis åpnet og smilte og Åsta forklarte ærendet. Hjørdis ble ivrig med en gang. – Selvsagt skal jeg fortelle, det skulle bare mangle. Det er fint vær nå jenter, jeg tenker vi går ut på terrassen og så tar vi med en mugge med litt iste og koser oss.  Hjørdis var virkelig så hyggelig som noen kan bli og jeg likte henne veldig godt, hun var liksom så bestemor aktig overfor alle ungdommene her.

Vi gikk ut til den vesle terrassen som var lagd ved hushjørnet og satte oss i noen kurvstoler som sto der. Hjørdis kom med et brett med glass og en stor mugge og satte seg ned midt i mot oss, hun skjenket i og lente seg tilbake med et litt tankefullt blikk. – Så hun har vist seg igjen, ja det er tida for det nå. Det var visstnok på denne årstida hun døde.

Jeg så sikkert skrekkelig nysgjerrig ut for Hjørdis smilte og tok en slurk av teen før hun fortsatte. – Jeg kom hit sørfra som ungjente, skulle jobbe her men endte opp som gårdkone etter hvert. Det gikk bare tre uker fra jeg kom hit til jeg så Gyda første gangen og Olav måtte hente meg ned igjen fra øverste kvisten her i huset for jeg gjemte meg i panikk. Siden ble jeg jo vant med henne kan en si, hun er jo helt harmløs men skremmer nesten vettet av dem som ikke vet om henne da selvsagt.

Jeg kunne levende forestille meg det ja, jeg håpet at jeg aldri ble så heldig å se henne om en kan kalle det å være heldig. Hjørdis fortsatte. – Jeg vet ikke hvor mye du vet om denne bygda jeg Merete? Jeg måtte innromme at jeg visste minimalt og hun nikket kort. .- Det er vel ikke annet å vente, barna her får historien inn med morsmelka men for en utenfra er den kanskje litt tung å få med seg slik med en gang. Det er liksom ikke pensum i historiebøkene nå for tida. Hun snudde seg litt så hun så ut over bygda.

- Denne bygda ble tidlig bebygd for det er god jord her og mye vilt og fisk er det jo i elva. Man vet lite om hvordan samfunnet her var bygd opp i riktig gammel tid men en vet at alt i vikingtida var gården her hovedsetet i dalen og all jorda lå inn under Hovi eller hva den nå het på den tida. Navnet har den fordi det var et hov her på den tida. Det var en liten småkonge som holdt til der da og etter hvert ble alle de andre gårdene lagt inn under denne storgården. Jeg nikket for jeg hadde hørt litt om den tida på skolen.

-Bygda her er jo isolert og det tok sin tid før den tok igjen de mer urbane områdene nærmere kysten. Det ble bygd en kirke her men folk holdt på de gamle skikkene svært lenge, Faktisk var det så ille at biskopen truet med å bannlyse hele bygda om de ikke holdt opp med de hedenske sedene sine.                                                                                                                  Jeg måtte nesten trekke på smilebåndet, tror ikke noen i våre dager heller ville brydd seg stort om en bannlysning eller to.

Hjørdis trakk på smilebåndet. – Folket her i bygda er et stritt slag og var sikkert enda striere den gangen vil jeg tro. Det gjaldt å holde på det som var sitt den gangen som nå.

Hun tok en slurk av teen igjen og folket hendene over ene kneet. – Sagnet om Gyda går antagelig tilbake til sent på 11 hundretallet eller begynnelsen av 12 hundre tallet, ingen er helt sikre for det har aldri vært gjort noen ordentlige undersøkelser og på den tida var det jo ingen kirkebøker eller noe slikt. Det vi vet er at hun har vært sett her i mange århundrer, det første skriftlige beviset stammer visst fra fjorten hundretallet da en prest nevnte noe om en gjenganger her.

Jeg kunne ikke dy meg. – Men er dere sikre på at denne gjengangeren er denne Gyda? Det må da ha dødd folk her senere også? Hjørdis nikket. – Jo da, mange mener at gjenferdet er etter en seterjente som tok livet av seg fordi hun ble gravid utenfor ekteskapet men vi tror bestemt at det er Gyda ja, alt passer nemlig så godt med det.

Åsta smilte litt skjevt. – Bare hør nå så skjønner du det etter hvert.

Hjørdis fortsatte. – Man tror at Gyda var datteren til storbonden her på gården, han var en mann med stor makt på den tida for før det store jordraset nede i hoveddalen i femten tre og tjue gikk hovedveien sørover fjellet faktisk forbi her og dermed ble det til at de som skulle over som pilegrimer overnattet her og la igjen mye penger hvert år. Ene broren til bonden her som angivelig het Halfdan var gift med søsteren til en av kongens nærmeste menn og slikt gav prestisje den gangen, du vet, den tida var ekteskap mer en politisk foreteelse enn en rent personlig en. Slik bygde en viktige makt forbindelser og fikk liksom en mulighet til å påvirke dem som styrte og stelte.

Jeg nikket for jeg hadde hørt om slikt i historie timene, hvordan man brukte arrangerte ekteskap for å klatre i status og makt i samfunnet. Åsta gyste – Jeg er jammen glad det ikke er slik lenger jeg! Jeg måtte si meg inderlig enig der. Hjørdis smilte av ansiktene våre. – Ja dere hadde vært gifteklare begge to hadde dere levd på den tida, og fedrene deres hadde vel ligget på lur nede ved veien med armbrøsten klar tenker jeg, klare til å bli kvitt alle frierne.

Vi rødmet begge to og fniste.

Hjørdis kremtet litt. – Halfdan hadde som så mange andre storbønder og adelige en sterk ætt i ryggen og slektninger i nord og sør, familien hans satt med voldsomt mye prestisje så det er bare naturlig at de var stolte mennesker som ikke lot seg plukke på nesa. Han hadde tre sønner men bare en datter og det var Gyda og etter det sagnet sier så var hun virkelig en datter av sin far og meget klar over sin egen verdi. Åsta gliste bredt. – En ordentlig berte altså, jeg vet om noen slike i våre dager også. Jeg måtte le, jentene på stallen der Pontus sto var slike nesten alle sammen for foreldrene deres var slike viktige mennesker mente de, leger og advokater og fåglarna vet hva mer.

- Gyda var også en skjønnhet, ja de som har sett henne har jo sett at hun er vakker, hun ville faktisk vært regnet som en høy og flott kvinne selv i våre dager. På den tida var jo folk heller småvokst sammenlignet med oss i vårt århundre. Hun ble jo etter hvert gifteklar og det begynte å komme friere til henne og det var ingen hvemsomhelst som kunne få fri til en slik skatt, å nei så langt ifra. Der var det bare de rikeste og mektigste som kunne få innpass.  Hjørdis fylte glassene våre igjen og tørket litt av bordet, nesten litt fraværende. – På den tida var jo arrangerte ekteskap vanlig men det betydde ikke at jentene ikke hadde noe de skulle si, de fikk nok velge mellom dem foreldrene fant brukbare for dette var før kirken fikk makta til å plassere kvinnene et steg ned på den sosiale stigen under mennene. Det var jo vanlig at kvinner kunne få skilsmisse ganske lett og det ville en jo unngå så en tok det sakte i svingene til å begynne med.                                                                                                                        Åsta blunket til meg. – Jeg leste om det i en bok en gang, damene på den tida hadde faktisk mye makt, og en god del frihet også selv om det ikke alltid høres slik ut. Hjørdis så litt stolt på barnebarnet. -. Ja du leser jo mye Åsta min, og det er bra. Kunnskap er aldri av annet enn det gode. Vel, Gyda var som sagt stor på det, og meget stolt. Hun spente nok frierne på pinebenken lenge og vel før hun valgte og da tok hun selvsagt en mann av en annen fremstående slekt. Han var visstnok svært rik og ganske ung og pen og hun falt nok for ham også. I hvert fall tyder det som videre skjedde på det.

Jeg begynte å synes at dette faktisk var ganske interessant og fulgte virkelig med, Hjørdis kunne å fortelle så det ble levende for den som hørte på.

- Den gangen tok bryllupsforberedelser lang tid og siden dette var to viktige og mektige ætter som skulle forenes ble det et helt år å vente før alt var i orden. Frieren hadde sverget overfor Gyda at hun skulle få den vakreste kjolen noen brud hadde båret der i bygda noen gang, en brudekrone skulle hun få og hun skulle få ri til kirke på en hest ingen hadde maken til. Sølv skulle det være i seletøyet og hun skulle få store jordområder og mye krøtter i brudegave. Så dere skjønner, det var virkelig om å gjøre å godgjøre denne frøkenen. På den tida betydde jo slikt voldsomt mye for sosial status og hun krevde vel intet mindre heller.

Jeg måtte le. – Hun høres jo ut som en slik ” Bridezilla” en som en hører om borte i statene og der omkring, Åsta nikket ivrig. – Ja men det er slike her i landet også, slike som må styre hver en liten detalj i bryllupet sitt og som må bestemme absolutt alt så det blir helt perfekt ned til fargen på undertøyet til blomsterpiken. Jeg fniste. – Ja og kanskje til presten også hva vet jeg! Hjørdis lo litt oppgitt. – Jo hun var nok bortskjemt, men fremtida så jo virkelig rosenrød ut for henne og med en slik ætt i ryggen ville hun aldri få annet enn god behandling og respekt. Ætten var jo alfa og omega på den tida. Jeg var begynt å bli ordentlig nysgjerrig. – Men så gikk noe galt?

Hjørdis nikket litt sørgmodig. – Ja noe gikk galt, Gyda likte frieren sin godt, litt for godt faktisk for utpå våren ble folk var at den blivende bruden begynte å bli litt rundere enn før. Hun la seg ut på midten kan en si.

Jeg skar en grimase. – Auda, og det var skandale?

Hjørdis trakk på det. – Nei, ikke direkte, du vet, på den tida var man ikke så nøye på det der med en ren brud og alt det der, det var faktisk sett på som bra at bruden var med barn for da visste man at hun ikke var ufruktbar og de skulle jo gifte seg uansett. Man hadde jo et helt annet syn på seksualitet den gangen og selv om presten sikkert hadde et og annet å si betydde ikke det mye for her i bygda var det så som så med gudfryktigheten. Nei, det var ikke så farlig med det, man gliste kanskje litt godmodig i skjegget og mente at den ungdommen var seg selv lik og skjemtet litt med det men verre var det ikke. Nei, det gale skjedde på sen sommeren. 

Åsta så litt trist ut, hun kjente jo historien fra før.

- Det var bare noen måneder igjen til bryllupet og Gyda var antagelig minst sju måneder på vei, så skulle hun og noen andre jenter angivelig ut og lete etter noen rømte geiter og i skogen sklir hun på en løs stein og faller og slår seg ganske kraftig. I følge sagnet mistet hun barnet etter et par dager og ble alvorlig syk. Den gangen hadde man jo ikke slikt som antibiotika og blodoverføringer og slikt så den slags kunne virkelig være farlig. Fortellingen sier at hun kalte sin forlovede til seg da hun forsto at hun neppe ville overleve, hun ville at han skulle love henne en storslagen begravelse, like flott som bryllupet hun aldri skulle få oppleve, for hun mente at i og med at han var ”gravøren” så hadde han også sin del av skylda for at hun nå lå på det siste. Han nølte visstnok men sverget så at hun skulle bli begravd med kjolen, kronen og alt det andre han hadde lovet henne. Det å sverge slik var virkelig ikke noe man tok lett på, man var virkelig nøye på det å holde ord. Det beroliget henne og hun døde i fred.

Jeg gispet – Så tragisk, stakkars! Men hun går jo igjen?!

Hjørdis nikket. .- Ja, det gjør hun arme sjel. Forloveden hennes var nok ikke så renhjertet som han hadde gitt utrykk for, han svek henne av ren grådighet. Vel fikk hun en flott begravelse på kirkegården attpå til men den var ikke så storslagen som Gyda ville ønsket det for hun ble begravd i en vanlig kjole og hun fikk ingen krone med seg i graven.

Jeg rynket pannen. – Men var det vanlig å legge ting i graven til folk da? De var jo kristne? Hjørdis ristet på hodet. – I navnet ja, men ikke i handling. Presten var bare en nikkedukke og ennå tilba man æsene og gav folk gravgaver for det var vanlig å tro at man ville møte sine forfedre igjen på den andre siden og der måtte man vise at man hadde rikdom og makt. En måtte med andre ord virkelig kunne vise at ætten ennå var sterk og rik og at en sendte med sine kjære alt de trengte til den neste verden. Det var for å vise at man æret dem høyt og at man ikke var gjerrige. Det var nesten et slikt statusjag i det hinsidige. Sagnet sier at Gyda fikk ham til å love det han gjorde fordi hun ellers var redd hun ville komme til forfedrene som en fattig stakkar og hun skulle da vite og vise hvem hun var også på andre siden.

Åsta fnøs. – Glad det ikke er slik lenger  jeg.  Hjørdis ristet på hodet. – Si ikke det, nå er det jo om å gjøre å begrave folk i de fineste kistene vet du, ikke at de døde merker noen forskjell men det gjør de som møter opp i begravelsen.

- Så det ble en enkel begravelse?  Hjørdis nikket. – Ja, en mer kristen begravelse enn hun var vant med, kirkegården var nettopp åpnet og før hadde man jo hauglagt de døde og hun hadde vel sett for seg noe slikt. At hun skulle bli gravlagt med alt utstyret hun trengte til en husholdning og både hester og kyr. Men skikkene var blitt annerledes i løpet av hennes levetid og forloveden hennes ville ikke ofre en dyr hest og masse rikdom når det ikke ble noe mer av det.

Åsta lente hodet i hendene og sukket. – For en gnier! Hjørdis bikket på hodet. – En kan jo si det slikt, han forsvant fra bygda igjen og giftet seg med en annen jente fra en storætt sørpå men de sier at han var redd noen skulle stjele tingene han hadde lovet å gi Gyda mens han satt ved dødsleiet hennes så han gjemte alt et sted på gården. Da hun døde og han skulle hente tingene igjen hadde allerede noen greid å finne sølvet og gullmyntene og det fine sølvbeslåtte seletøyet og stjålet det. Det er kanskje noe i det for Gyda har vært sett i gamle låven og det lå en enda eldre låve der før, antagelig gjemte tyven tingene i høyet et sted til oppstyret gikk over. Mange sier at hun leter etter gravskatten hun aldri fikk og at hun ikke kan krysse over før hun finner det hun ble lovet.

Jeg kjente at jeg fikk en liten klump i halsen. – Så tragisk, selv om hun var høy på pæra altså. Jeg synes synd på henne.  Åsta nikket kort. – Det tror jeg alle gjør når de vet hva som ligger bak.

Hjørdis tømte glasset sitt og ryddet sammen litt. – Hun blir jo sett nede på gamle kirkegården også, det var jo en flott stavkirke der opprinnelig men den brant ned to ganger og så flyttet de hele greia ned til sletta ved elva og satte opp en steinkirke i stedet. Kirkegården er fredet men de vet hvor hun ligger for det ble visstnok satt opp en stor stein der og den står ennå. En kaller den ” Gydasteinen” og hun sirkler som regel rundt den som om hun ikke kommer seg bort fra den.

Jeg gyste så hårene reiste seg på armene mine. – Grøss, jeg håper jeg ikke får se det noen gang. Åsta bare trakk på skuldrene. – Det er ikke noe å være redd for vet du, hun skader da ingen. Kirkegården ligger faktisk ved ridestien vi bruker langs elva, det er ordentlig pent der nede. Jeg slo ut med armene. – Kan være så pent det vil for meg, jeg vil ikke dit på kvelden i hvert fall, ikke om ti ville hester trekker meg!

Vi gikk igjen og jeg tenkte mye på fortellingen i noen dager men så ble det liksom mye annet å tenke på og skolen begynte snart igjen så vi prøvde å presse så mye som mulig inn i de dagene vi hadde igjen med fri. Jeg red mye og koste med i sommervarmen og flørtet litt  med noen av guttene og mor og far hadde nok med sitt så jeg hadde temmelig frie tømmer. Jeg hadde faktisk glemt det meste om Gyda og sagnet helt til en morgen jeg var i stallen og skulle hjelpe et par av de små stalljentene med å hente strø i gamlelåven. Vi brukte en trillebår til det for de store firkant posene med sagflis veier ofte nesten åtti kilo og to småjenter på sju og åtte har ikke nubbesjans til å løfte dem. Jeg drev og slet med en slik steinhard pose for å få den opp i trillebåra da jeg brått merket at det ble så kaldt, faktisk iskaldt. Først trodde jeg at det var trekk noe sted men så kjente jeg at lufta sto stille og da var det som om et eller annet instinkt advarte meg om at jeg slettes ikke var alene der, og at den jeg delte rommet med ikke var noe menneske. Jeg kjente at knærne ble gele og halsen tørr som Sahara mens hjertet mitt galopperte av gårde i en vill fart. Jeg snudde meg sakte, ville ikke for alt i verden men måtte liksom. Bak meg var det en stor bred åpning inn i selve høyloftet og det var tomt, det var bare det eldgamle tregolvet der og vi hadde fått streng beskjed om å ikke gå ut på det for det var ikke trygt lenger.

Der midt på golvet så jeg henne, Gyda. Jeg turte ikke skrike, ellers ville jeg lagd et hyl en skrekkfilmregissør ville gått over lik for å få bruke i en film. Hun så liten ut først men så ble jeg var at det bare var beina fra knærne og opp som syntes, golvet i den gamle bygningen fra hennes tid var nok lavere enn i denne nyere låven. Hun var litt gjennomsiktig og hvitaktig og jeg sto der helt stiv som en statue og hyperventilerte mens jeg stirret. Jeg så at hun måtte ha vært virkelig pen for hun hadde fine trekk selv om de var slørete og klærne jeg skimtet måtte ha vært fine nok men sikkert ikke det hun var blitt lovet. Hun hadde langt løst hår og virket merkelig dukknakket, nesten oppgitt. Hodet hang og av og til skjulte hun ansiktet i hendene og jeg syntes nesten at jeg kunne sanse fortvilelsen hennes som om den var min egen. Brått syntes jeg forferdelig synd på henne. Jeg var ikke redd lenger, bare fylt med en sterk medlidenhet. Hun gikk rundt der inne og var av og til borte inne i veggen og det var tydelig at hun lette etter noe for hun bøyde seg og armene beveget seg som om hun rotet i høy eller noe. Etter litt rettet hun seg opp og jeg syntes det så ut som om hun sukket tungt, så vendte hun blikket oppover med et sorgfylt utrykk i fjeset og ble sakte borte som en tåkedott som løser seg opp i sola.

Jeg ble stående lenge, antagelig hadde ingen stått der så lenge og faktisk sett hva hun gjorde. Ingen hadde vært modige eller redde nok til å bare bli der i stedet for å løpe som tullinger ut døra igjen. Jeg tørket svetten, kjente at jeg skalv fra innerst til ytterst og at jeg liksom ikke hadde styrke i beina lenger. Jeg måtte sette meg ned litt før jeg turte gå ut igjen med strøet og jeg tror de andre så at noe hadde skjedd men de sa ingenting. De var vel vant med at folk kom fra låven og så ut som om de skulle på halloween fest utkledd som laken.

Jeg vet ikke hva som skjedde med meg men jeg fikk liksom ikke fred etter det, jeg tenkte på henne hele tida og jeg fikk liksom ikke fridd meg fra følelsen av at det måtte være noe jeg kunne gjøre for henne. Jeg prøvde å tenke meg hvordan det måtte ha føltes å få ødelagt alt på en slik måte og jeg kom frem til at det var umulig å forstå for en som meg i vår moderne verden. Det var ikke rart hun hadde spøkt der i flere hundre år.

Jeg begynte å leke med ideen om å se på kirkegården om det var noe der som kunne gi meg en ide og tok mot til meg og luftet tankene for Åsta. Hun mente at det ikke var noe vi kunne gjøre men hun var med på å prøve for hun syntes også synd på henne. Dessuten syntes hun at det snart ble nok av vettskremte jentunger hun måtte roe ned, ble vi kvitt problemet ville det bli en gledens dag for henne. Vi ble enige om å besøke kirkegården og se om vi så noe der og siden sommerferien snart var over nølte vi ikke men tok hestene våre og red ned dit samme kveld. Vi sa ikke noe om hva vi skulle gjøre, vi regnet med at de voksne ville synes at vi var helt på jordet og det ville vi jo ikke ha noe av.

 Det var en av disse flotte augustkveldene som var varme og milde med duft av blomster og turen ned dit var faktisk riktig fin. Pontus og hesten til Åsta, ei lita varmblodsmerr som het Cherie jafset i seg av gras og busker mens vi skrittet rolig ned til kirkegården og vi diskuterte det hele sammen mens vi red. Åsta røpet at hun aldri hadde prøvd å se gjenferdet der nede, hun hadde aldri turt men nå skulle hun se om det de sa var sant. Hun hadde sjekket noen bygdebøker bestemoren hadde og faktisk så hadde flere prester prøvd å fjerne Gyda men ingen hadde greid det. Jeg måtte trekke på smilebåndet. Var hun så stri som sagnet sa gav hun seg nok ikke så lett nei, og hun hadde neppe vært kristen så det nyttet vel neppe å komme der å preke om paradis og Jesus og hele den regla der. Det hadde vel hjulpet mer om noen fra hedningsamfunnet hadde kommet og preket vil jeg tro.

            Da vi kom frem bant vi hestene ved ei bjørk og gikk inn på det som hadde vært en kirkegård, jeg må vedgå at jeg syntes det så ut som et gammalt beite for det var ikke mye der som minnet om en kirkegård lenger. Det sto busker og trær der og det var bare et hvitt gjerde som skilte det fra det gamle kubeitet rundt. Noen steiner sto der og stakk opp av graset og Åsta pekte på en stor en.  – Det er Gydasteinen, siden hun var en viktig person fikk hun reist en stein over grava si. I ene bygdeboka sto det at det antagelig var en runeinskripsjon på den en gang i tida men at den ble slitt bort av vær og vind og kanskje prestene ødela den også hvem vet. Den var nok hedensk i deres øyne.

Jeg så på steinen og syntes jeg kjente litt av den tomheten og fortvilelsen jeg hadde sanset rundt gjenferdet, jo det var nok hennes stein. Vi gikk bort til en busk og slo oss ned, fant frem noe drikke og litt snacks og så satt vi der da, og ventet på noe vi ikke riktig visste ville skje. Men det var oftest på slike kvelder hun viste seg. Vi satt der og hvisket og hadde det egentlig ganske hyggelig og samtaleevnet dreide seg snart rundt til hester og gutter og alt slik jenter vanligvis skravler om. Åsta skulle komme i en ny klasse og gruet seg og jeg gruet meg til matten for vi skulle få en ny lærer som var kjent for å være streng som bare rakkeren. Vi hadde sittet der i to timer og det begynte faktisk å bli skumt da det brått ble kaldt og Åsta ble vid i blikket og pekte kort. – Se, nå skjer det noe!

Jeg så, en tåkedott viste seg like ved steinen og gradvis ble hun tydelig der hun gikk rundt steinen med hengende hode og skuldre. Hun rev seg i håret og vendte blikket oppover og jeg kjente en stor klump i halsen og en merkelig trang til å trøste. Det gikk rundt og rundt steinen og hun kom tydeligvis ikke der ifra, det var ganske klart. Hun var der kanskje tre fire minutter, så ble hun borte igjen og vi pustet ut. Åsta var blek og temmelig rystet men jeg følte meg underlig rolig, rart å tenke på når en tar det med i betraktningen at jeg hadde vært en ihuga skeptiker bare for noen uker siden, og nå var jeg til grader en troende.

Åsta pustet ut. – Fikk du noen ideer? Jeg ristet på hodet. – Nei, ikke her og nå, jeg tror jeg må tenke mer på detta gitt. Åsta nikket fort. – Ja vel, jeg vil hjem, fort…! Dette her har jeg ikke nerver til igjen, det sier jeg bare! Aldri mer!

Vi red hjem i stillhet, hestene var rolige og hadde visst ikke merket gjenferdet og det var rart for jeg husker at bestefar mente at hester kan se skrømt. Vi gjorde oss ferdige i stallen og sa godnatt og gikk hvert til vårt og jeg kom litt sent hjem den kvelden men mor sa ikke noe på det. Hun ante vel at slutten på ferien lå som en dom over hodet på oss ungdommene nå. Jeg tenkte og grublet på hvordan en kunne hjelpe Gyda, ja hvordan hjelper en egentlig en avdød med å finne fred? Det var egentlig en vanvittig tanke, hun var jo død for pokker, borte og forvandlet til jord for mange hundre år siden. Men jeg har vel egentlig alltid vært åpen for ideen om at det er mer enn at vi bare blir borte så det var kanskje ikke så umulig. Jeg satte meg ved pulten min og lagde et lite skjema med det jeg visste om henne. Årsaken til at hun gikk igjen måtte være at hun ikke fikk de tingene med seg i graven som hun hadde blitt lovet. Da forloveden hennes ikke ville begrave henne med alt hun trengte stengte han porten til evigheten for henne for hun kunne ikke komme til forfedrene som en vanlig fattig person, så stolt var hun nok. Det var altså gravgavene som var nøkkelen slik jeg så det men der sto jeg fast gitt. Det gikk jo ikke å grave opp igjen graven hennes og lage en gravhaug der med både ting og klær og attpå til dyr! Det gikk kanskje den gangen men ikke pokker om noen i våre dager ville godta at man tok livet av levende dyr bare for å begrave dem. Jeg ville i hvert fall ikke tenke tanken engang. Så da var vi akkurat like langt.

Jeg tenkte litt på de derre synske folkene en ser på tv i åndenes makt og slike programmer, de ville vel riktig ha kost seg med en slik utfordring men jeg tvilte på at de ville kunne gjøre noe til og fra for de åndene de fjernet var ikke så gamle. Gyda kunne kommet fra en annen planet hva tankegods og tro gjaldt. Deres metoder ville neppe være nok når flere prester hadde prøvd uten hell. Nei, jeg begynte å bli frustrert og øynene var som sand så jeg bestemte meg for å legge meg. Jeg reiste meg fra pulten og skulle skyve skrivebordslampa på plass men dytta til den heller vaklevorne bokhylla så flere bøker ramlet ned på golvet og jeg må nok innrømme at jeg bannet ganske så friskt. Jeg lente meg ned for å plukke opp den øverste boka og skvatt da jeg så hva slags bok det var. Det var en gammel bok om arkeologi som hadde stått der da vi tok over huset og den hadde fått bli for den var temmelig flott og sikkert verdt mye på et antikvariat. Jeg leste noen ord der og det var som om lynet brått slo ned i huet på meg, der var den, løsningen på problemet, rett foran øynene på meg!

Jeg formelig løp over til Hovi neste morgen, jeg rakk knapt få i meg frokosten og mor må ha trodd det brant et eller annet sted. Jeg var så an pusten da jeg fant Åsta at jeg ikke greide si noe på flere minutter og hun så ut som om hun trodde jeg hadde fått dilla eller noe. Jeg greide til slutt å stotre frem noen ord. – Jeg har funnet den, løsningen!                                                  Åsta knep øynene sammen.   – Tuller du?  Jeg ristet på hodet. – Nei, jeg er sikker på at det vil virke, det er den eneste måten vi kan hjelpe henne på.  Åsta krysset armene foran brystet og så brått veldig handlekraftig ut.  – Greit, spytt ut! Jeg vil vite alt om denne metoden du har funnet ! –

Den kvelden gikk vi ned til kirkegården med en spade og en ganske stor tre eske vi hadde funnet i snekker verkstedet på gården, det hadde vært ammunisjon i den men det spilte ingen rolle nå. Det var innholdet som betydde noe. Vi hadde rotet gjennom alle de gamle tingene våre begge to og om det jeg hadde lest stemte burde det være mer enn nok til å få en virkning. Om noen så oss tenkte de vel at vi var gale men fort gjorde vi klart alt sammen. Gyda skulle få en gravskatt ingen prinsesse kunne ønsket større og jeg bare håpet at det virket. Ideen jeg hadde fått var enkel. I det gamle egypt hadde det vært vanlig lenge at man begravde standspersoner sammen med alle tjenerne deres og masse dyr og mat og slikt men så ble det dyrt i lengden så man gikk over til å lage dukker som forestilte folk i stedet og de skulle da bli levende på den andre siden og tjene den avdøde i evigheten. Jeg vet ikke om det gjaldt for en person fra den nordiske del av verden men det var forsøket verdt.

Vi hadde funnet de gamle dokkene våre og satt enkle kjoler på dem og klippet håret deres siden Åsta hadde lest at treller hadde kort hår. Jeg hadde ranet broderen litt, han hadde et slikt spillbrett med masse fine brikker og det var både krigere og en stor krukke med gull. Om han ikke fant igjen noe kunne vi skylde på flyttinga. Åsta hadde hatt en slik diger lekegård med livaktige plastdyr av ulike slag og de gikk i kassa også, hele fjorten kyr og en masse sauer og okser og geiter og til og med hunder og et par katter. Jeg hadde hatt et barbie kjøkken sett og la ved alle grytene og kjelene og et dukke service også og noen duker og slikt. Alle Barbiesmykkene og en haug med klær ble lagt nedi der. Åsta hadde en gedigen brudekjole for en dukke hun hadde hatt, hvit og lang med perler og juksediamanter og slikt. For en jente fra elleve hundretallet måtte den være som en drøm. Det var et slør med og en diger tiara med dingeldangel og glitter og vi la ved et sminkeskrin med billig sminke fra Nille også. Jeg hadde hatt en periode da jeg lekte mye med dokker og hadde to Barbie hester som hadde samlet støv i mange år. Nå hadde jeg satt på det beste seletøyet på dem og malt over det med sølvtusj så det virkelig skinte og jeg la også ved en vogn som passet til dem og masse seletøy. Åsta gliste litt uskikkelig da hun la ved en Ken dukke også, det kunne jo hende at Åsta savnet forloveden på mer enn en måte som hun sa og jeg mente at Ken i så fall manglet et og hint for å være helt tilfredstillende men hun blåste bare av meg og mente at han nok ble komplett i det hinsidige. Da vi var ferdige var kassa helt fullstappet og Åsta lo og mente at Gyda ville møte forfedrene som en dronning med en hel hær tjenere og krigere og masse dyr også. Ingen ville blitt begravd med så masse ting på den tida.

Vi grov ned kassa så dypt vi greide ved steinen og passet nøye på å legge torva over igjen så ingen så at det var gravd der. Så satte vi oss ved busken og ventet som sist. Jeg må si at det kriblet temmelig hardt i magen der jeg satt, tenk om det virket? Da ble vel gjenferdet på Hovi borte men en sjel fant i det minste fred. Jeg bet tennene sammen og ventet og Åsta var like spent som meg.

Det gikk lenge før noe som helst skjedde, jeg begynte å tro at hun ikke ville vise seg den kvelden men så kom kulden og tåkedotten dukket opp. Hun var som sist, bøyd og fortvilet og vandret rundt steinen men da hun kom til fremsida stanset hun brått, så ned der vi hadde gravd og sakte ble hun utydelig, som om hun forsvant ned i bakken. Jeg og Åsta holdt pusten begge to, vi holdt hverandre i hendene så hardt at det gjorde vondt. Brått ble hun synlig igjen, og jeg kunne hylt av lettelse. På seg hadde hun dukkekjolen og selv om den så litt latterlig ut var den sikkert det vakreste hun hadde sett. Slikt stoff fantes neppe på hennes tid. Hun hadde tiaraen og sløret på og ansiktet strålte formelig av en lettelse og glede som kjentes som noe fysisk for oss begge to. Bak henne skimtet vi de to skamklipte Barbiene som nå var som ordentlige mennesker og de bøyde seg ydmykt for sin herskerinne. Det var sauer og kyr og andre dyr der og broderns tinnsoldater var blitt virkelige krigere. Ken sto der også, han ville gjort mang en filmstjerne anonym i sammenligning og ved siden av henne sto de to hestene jeg hadde gitt med ekte sølv på seletøyet og det var tydelig at ideen jeg hadde fått fra ushabti dukkene fra Egypt hadde virket. Alt hadde blitt virkelig for henne.

Gjenferdet strakte hendene frem foran seg, jeg er ikke sikker men jeg kan banne på at jeg så gledestårer på kinnene hennes og jeg følte meg merkelig ydmyk. Jeg hadde virkelig gjort noe godt, noe helt uselvisk. Følelsen var merkelig god, og trygg på et vis. Hun ble utydelig og det samme ble alt det andre og det ble stille der. Kulden var borte og jeg merket at tomheten og fortvilelsen jeg hadde følt der var helt borte. I stedet var det fred der nå, og en følelse av takknemlighet. Åsta måtte tørke tårene. – Du hadde rett, det er helt fantastisk. Vi gav henne fred!  Jeg nikket sakte. – Ja, nå hviler hun som hun skulle. 

Vi ble enige om å ikke si noe om dette til noen og det løftet holdt vi faktisk. Vi hadde delt noe som var så utrolig at vi liksom ikke så det som passende å slippe andre inn i opplevelsen vi delte. Vi snakket faktisk lite om det for vi trengte liksom ikke nevne det, det var på et merkelig vis unnagjort, det var ikke mer å si eller gjøre ved det.

Det gikk noen måneder før noen la merke til at noe manglet der, ingen så gjenferdet og først ble det ikke egentlig lagt noen vekt på det for det hadde hendt før at hun uteble en stund. Så gikk det nesten et helt år og nå forsto man at hun var borte. Jeg og Åsta satt og drakk te hos Hjørdis en sommerkveld et år senere, da hadde ingen sett henne siden den kvelden og Hjørdis sukket lavt. – Rart at Gyda ikke har vist seg nå, skal se at hun endelig har funnet fred arme sjel. Det var ikke for tidlig i så fall.

Jeg og Åsta smilte til hverandre i skjul, vi fikk fremdeles den gode varme følelsen når vi tenkte på den kvelden og vi visste også at Hjørdis hadde rett. Endelig hadde gjenferdet på Hovi blitt stedt til hvile etter århundrer med lidelse og fortvilelse og vi hadde vært dem som greide å få det til. Var det rart at vi delte denne følelsen av ydmykhet og stolthet?

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

11.10 | 14:03

Takk 😊👍

...
09.10 | 12:49

Dette bildet er tatt et stykke unna Snøhetta, noen km øst for turisthytta der bussene nå stopper.

...
08.10 | 22:00

Hei hvor er dette bildet?

...
03.08 | 11:29

så fine fantasy bilder du er kjempeflink anne olga

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE