Diverse skriverier

Her er en liten novelle av det humoristiske og fandenivoldske slaget :) Håper dere liker den.

 

 

Klaskeren.

 

Veikroa som lå langs hovedveien var viden kjent. For det første hadde den mat som var så god at det ble sagt at trailersjåførene gladelig kjørte noen mils omvei bare for å nyte en bedre middag der. For det andre var det virkelig en trivelig liten kro med en egen huslig sjarm. Eieren som het Guri var en utrolig kokke og meget bestemt av seg, alt skulle være på stell og hun kunne være temmelig stri men overfor trailersjåførene var hun som alles kjære gamle mamma. Hun så til at karene fikk den maten de trengte og var rask til å si ifra om hun mente at de trengte mer enn bare en kort stopp. Ingen forlot det stedet før de hadde fått seg en liten lur om de trengte det.
På kroa jobbet det en fem seks kjøkkenjenter samt et par karer som var altmuligmenn, De hadde også et par vaskekoner som tok seg av de tolv rommene som var til leie. Det var oftest trailersjåfører og oljearbeidere på vei hjem til to ukers ferie som brukte dem, samt en og annen stakkars bilist som brått innså at kroa var siste sted på mangfoldige mil der en kunne ha håp om å leie en real seng for natta.
Kroa var ikke stor men det var alltid folk der, mange av de lokale kom også dit for å spise eller bare sitte å snakke og kose seg. Og Guri så til at alle ble servert og at ingen manglet noe, de fleste karene som var fast inventar der var på fornavn med hele staben og de var som en slags utvidet familie bundet til veien som bant vest og øst sammen. Hos Guri fikk karene vite nyeste nytt om veiforhold over vidda og om de trengte hjelp til å legge på kjettinger eller noe slikt stilte stedets karer gladelig opp. Så kroa var et godt sted, et sted der alle koste seg, det vil si, alle koste seg helt til en ny kunde begynte å dukke opp rundt to tre ganger i uka.
Den nye kunden fikk fort tilnavnet klaskeren, han hadde en stygg uvane med å klaske kvinnfolkene på baken, hardt og frekt. Klaskeren var ansatt i et elektronikkfirma og kjørte mye og da stanset han alltid der på kroa og var generelt en pest og plage. Serveringsjentene hatet ham og han klasket også kvinnelige gjester på baken. Klaskeren hadde en helt egen teknikk også, slaget kom liksom litt nedenfra så baken disset på de litt fyldige og siden klaskeren var en liten tass av en kar fikk han god vinkel også. At mannfolk klasker damene på baken kan jo til tider bare være sjarmerende men det var det ikke når han gjorde det, for klaskeren slo virkelig og han var generelt sett utrivelig. En småfeit liten fyr med gammal skjeggstubb, en stank av gammal svette tjukk som havtåke, brilleglass tjukke som bånn i colaflasker og en hentesveis som ville gjort Donald Trump grønn av misunnelse.  Og han gliste alltid, et slikt småsleskt glis mens øya hang på alle hunnkjønn til stede som om blikket hans var låst til dem. Og han svettet, svettet så det rant nedover den runde pannen og han tørket den stadig med et lommetørkle som så ut som om det hadde vært uvaska siden invasjonen av Normandie.

Det virket som om klaskeren virkelig trodde at alle damer bare elsker å bli klasket på baken i alle tenkelige situasjoner og antagelig hadde fyren et kvinnesyn som ville gjort en erkekonservativ mullah rimelig stolt. I det minste oppførte han seg slik, serveringsjentene ble konsekvent tiltalt som «søta» « Søtsaken» «honning» eller enda verre « Tøs». Guri kunne han til nød titulere som «Frue» men andre damer ble av og til nærmest fanget i et hjørne mens denne lille mannslingen hvisket diverse utrivelige forslag til hva de kunne finne på sammen og hva han kunne tenke seg å gjøre med henne. Serveringsjentene nektet plent å forlate kjøkkenet når Klaskeren var til stede og karene serverte i stedet. De andre gjestene likte ham ikke heller, han ødela stemningen og Guri var på nippet til å ringe lensmannen og anmelde fyren for trakassering men han betalte jo for seg og var stort sett bare der noen korte timer. Uansett så la damene lavt i terrenget mens han var til stede.
Klaskeren holdt dermed på lenge helt til en vakker dag da alt brått endret seg. Klaskeren var nemlig svært svaksynt, og jentene spøkte ofte med at han var blind som en flaggermus uten de tjukke brillene. De mente for øvrig at Klaskeren  garantert var jomfru for ingen dame ville vel ha noe med det der å gjøre. Klaskeren ankom en sen onsdagskveld i en høststorm som virkelig rev i trærne og fikk trailerhengerene som  var parkert på parkeringsplassen til å svaie. Det regnet horisontalt og alle var glade for at de var innendørs. Det lød et svakt og kollektivt stønn fra stab og gjester da døra gikk opp og Klaskeren ankom. Han gliste til Guri og siklet etter en av serveringsjentene som hurtig søkte dekning bak disken. Trailersjåførene sendte fyren noen stygge blikk, de flørtet gjerne med jentene men aldri på en slik måte. Han var ille ansett også av karene og det hadde vært på nære nippet at de ikke tydde til håndgripeligheter ved et par anledninger.
Klaskeren går til disken for å bestille mat men ved et lite skjebnens lune sklir han i en vanndam på golvet og mister brillene i golvet. Ingen tilbyr seg å hjelpe og Klaskeren famler rundt på golvet en god stund før han finner brillene og famler gjennom lommene for å finne noe å tørke av dem med. Det han finner er det skitne fete lommetørket så det kunne umulig gjøre situasjonen bedre. Han står der på kne og pusser briller ivrig da noe brått dukker opp i Klaskerens synsfelt, hvor begrenset det enn er. Selvsagt ser han ikke klart, han ser bare det uskarpe omrisset av et pent rutet skjørt og et par bein med høye hvite strømper som går forbi og instinktene lar seg ikke stanse av den ubekvemme situasjonen. Han slår til, klasker neven i den passerende bakenden med et realt sving med armen. Men reaksjonen denne gangen er uventet, ikke noe hvin eller fornærmet snøft.
En grov stemme høres brått fra oven og han er plutselig formelig omringet av slike skjørt og hvitkledde legger. «What’s yer doing ya goddam wanker?»
Klaskeren får på seg brillene, rundt ham står en sirkel av mannfolk, og ikke bare det. De fleste er meget røslige og hårete. På skjortene de bærer over kilten står det med store bokstaver. «Edinburgh bagpipe orchestra and historical battle reenactment group»
Klaskeren stirrer med store øyne på en særdeles rasende kar på en nitti, og han innser at han har gjort en gedigen tabbe. En av karene bærer faktisk på et claymore sverd og Klaskeren rekker å tenke at det må være en replika før noen griper ham og hiver ham på beina. «Right guys, let im ave it»
To minutter senere vakler Klaskeren ut av døra og ut i øsregnet, desperat etter å komme seg vekk fra denne situasjonen. Skjorta er revet i fillebiter, han blør neseblod og brillene er knekt. Hentesveisen er det bare rester igjen av og et par tenner har sagt adjø til eieren. Han hadde kort og godt fått en god og grundig omgang gammeldags juling og det i løpet av to minutter blank. Klaskeren vakler ut til bilen sin og forsvinner og etter denne episoden begynte han å bruke en annen kro der lensmannen tilfeldigvis også pleide å spise . Kort fortalt gikk det bare to uker før Klaskeren havnet bak lås og slå og måtte dele celle med en svær kar som ble meget interessert da en betjent tilfeldigvis røpet hva Klaskeren drev med. Det viste seg at han hadde en kusine som jobbet på Guris kro og om omgangen skottene gav ham var ille var det barnemat i forhold til hva som nå ventet.
Og på Guris kro ble skottene som hadde søkt tilflukt fra uværet applaudert og fikk middag og drikke gratis samt at de ble ønsket hjertelig velkommen tilbake når som helst. Klaskeren kom aldri tilbake dit og Guri hengte for sikkerhetsskyld opp et skotsk flagg ved døra, bare som en liten påminnelse om hva som kunne ventes om en viss person noen gang satte beina innenfor døra der igjen.

Noen ganger er det godt å skrive noe som bare er bent frem infamt, særlig når en hisser seg opp over et eller annet og lite gjør meg mer hissig enn slike skinnhellige folk som rakker ned på alle andre men som har masse svin på skogen selv. Vel, her er en historie om en irritert ung dame, en veldig tvilsom predikant og et black metal band med noen gode ideer.

Operasjon Helvete og åpenbaringen.

 

 

Hilde kjente at sinnet virkelig kokte i henne, at hun egentlig hadde lyst til å reise seg og virkelig sette en støkk i folk. Ja hadde hun kunnet skreket det ut høyt det hun tenkte ville vel hele forsamlingen blitt halvdøve og halvparten få infarkt av sjokket. Hun så ned i golvet for ikke å røpe tankene sine, bestemoren hennes satt ved siden av og hun kunne se hvordan den gamle også slet med å holde sine følelser under kontroll.
Hun skottet opp mot podiet der han sto, selvgod og smilende og like glatt som en ål i en tønne med smør. Hun hadde sett det hele, hvordan anklagene bare gled av ham som vann av ei gås og hvordan mange i menigheten nærmest slo ring rundt mannen. Selvsagt var det ikke hans feil, selvsagt var han den uskyldige parten her. Hun hatet ham, virkelig hatet det trynet med det alt for blanke gliset og det glatte håret det sikkert trengtes en hel tube med hårgele for å holde på plass. Han hadde stått der foran alle sammen, stått der oppe og forsikret dem om at jada, han hadde syndet og jada det var galt av ham men satan hadde fristet ham. Og nå hadde han sett lyset og ved Jesu hjelp snudd synden ryggen.

Det var måten han sa det på som fikk det til å koke over for henne, måten han nesten kjærtegnet ordet på der det smøg seg ut av det påkostede gliset. Saaaaataaaaan lød det, som om det var noe sensuelt over det. Han formelig sugde på ordet, kjærtegnet det! Og alle disiplene hans var så i ekstase over alt han sa, halleluja lød det både her og der og de tilga, ja selvsagt tilga de ham. Han hadde jo vært fristet må vite, og hadde snudd fristelsen ryggen. Ja sannelig var deres hyrde sterk i ånden om ikke alltid i kjødet men alle kunne jo ikke være herren lik heller?

Hilde kunne strupt fyren, bent frem drept ham. Der sto han og var den angrende synder som fikk hele menighetens samlede omsorg og hengivenhet mens hun som liksom hadde fristet ham snaut kunne vise seg utendørs lenger. Hilde hadde sett Eldbjørg for bare noen dager siden, sett hvordan det søte vesle ansiktet hadde fått mørke skygger som ikke hadde vært der før. Sett hvordan forvirring og sorg tæret på den mest uskyldige av dem alle. Hun skulle ønske hun kunne gjort noe, hjulpet den stakkars jenta, men hvordan? Eldbjørg var ikke normal, hun hadde visst en slags diagnose men ingen hadde brydd seg noe om det. At hun var håpløst barnslig og ute av stand til å ta egne beslutninger var det ingen som tenkte på nå. Ingen tenkte heller på at hun bare var sytten år og at det bleikfeite svinet var snart femti. For hun hadde fristet ham, tenkt det, hun hadde vært djevelens villige redskap som prøvde å lokke denne gode troende bort fra den rette veien.

            Hilde kjente at sinnet kokte i henne ennå, fyren sto der og mottok nesten en slags hyllest, fordi han hadde forført en jentunge? Fordi han hadde ødelagt et liv? Han fortjente fordømmelse, ikke dette her. Men det nyttet det ikke å si til menigheten. De så på ham som deres reddende hyrde eller noe i den duren. Hilde var ikke religiøs, slettes ikke et medlem men hennes bestemor var og hadde vært det siden hun var barn. Men ting hadde endret seg de siste årene og hun visste at den gamle bare gikk dit av gammel vane nå. Hun var ikke lenger enig med det som ble preket, ikke i det hele tatt.

Møtet var over og folk gikk hjemover igjen, Hilde støttet bestemoren varsomt under armen, det var glatt  og derfor hadde hun tilbudt seg å være med. Det var vanskelig å ta seg frem for de gamle nå.

Bestemoren spyttet i snøen, Hilde ble nesten skremt siden hun aldri pleide gjøre slikt så mild og vennlig til sinns som hun vanligvis var. « Tvi vøre meg Hilde, jeg skal aldri gå i den kirken igjen, det lover jeg deg. «

 Hilde så forbauset ned på det rynkete vesle ansiktet under den fjonge lilla hatten. « Men.. du har jo alltid gått dit? « Den gamle stampet med foten og stokken slo hardere i bakken enn noen gang før.  « Ikke nå lenger nei, nå er det slutt. Etter at den gjøken tok over har det blitt en farse hele greia. Det er ikke lenger herren de tilber jenta mi, det er ham! Og de greier ikke se det selv! Men jeg ser du, jeg ser det og jeg tror den fyren hører hjemme på det andre stedet! «                                                           Hilde måtte nesten smile av ordene og den gamle sukket lavt. « Slik han har behandlet den jenta burde han ha vært i fengsel. Hun kan ikke ha vært voksen nok da han begynte å tukle med henne og å si at hun fristet ham? Jeg trodde denslags gikk av moten da de sluttet å brenne kvinner levende på bålet jeg! « Hun slo stokken hardt ned i bakken igjen, riktig så det sang!                                                             « Jeg så slike holdninger under krigen, jenter som ble glade i tyske soldater. De ble også frosset ut eller enda verre, jeg skulle tro vi var kommet lengre nå men nei, de selvgode styrer verden» Hilde nikket, bestemor hadde rett i det. Menigheten beskyttet fyren så ingenting skulle få skitne til bildet av deres rene frelser. Det var til å bli kvalm av!

Hilde hjalp bestemoren hjem igjen, bygda var ikke stor men den hadde blitt en liten by de siste tiårene og det var et ganske bra folketall der. Nye folk kom flyttende inn hvert år på grunn av verftet som stadig fikk flere ordre på spesialbygde skip til oljeindustrien og fremtiden så lys ut der. Hun syntes bare at det var så synd av mange av de som bestemte var medlemmer i den forbaskede menigheten. Hun skjønte ikke hvorfor noen ville være med på slikt, var liksom ikke statskirka kristen nok? Var det den der følelsen av å være en av de få spesielt utvalgte som lokket? En slik             « Jeg vet noe som ikke du vet så ædabada» holdning?

Hun hadde allerede sett det, hvordan medlemmene nærmest tvang andre til å ta samme holdning som dem selv. Kona til menighetsrådets leder hadde samme frisørdame som moren til Eldbjørg, som nå ikke fikk time der lenger. Årsaken var så dårlig kamuflert at det var til å le av! Og ikke fikk familien kreditt hos den faste landhandleren heller, de måtte reise til supermarkedet oppe i byen skulle de handle. Hilde visste at Eldbjørgs mor var alene med jenta og to gutter og hun hadde ikke engang egen bil. Faren hadde visst dødd i en ulykke på verftet to måneder før Eldbjørg ble født og siden da hadde visst den vesle familien greid seg selv. Om en kunne kalle det å greie seg.

Hilde hadde hørt holdningene de folkene spredte, de hørte hjemme i en annen tidsalder i hennes øyne. Eldbjørgs mor var liksom dårligere enn andre fordi hun var enke? Og fordi datteren skulle ha fristet den forbannede lederen? Hun kjente at det ennå kokte under topplokket hennes der hun skyndte seg bortover den islagte gata.

Hun skvatt da hun hørte en stemme som ropte navnet hennes. En høy svarthåret jente kledd i svarte jeans og en raff skinnjakke skyndte seg over gata og smilte bredt. Det var Laila, Hildes gode venn og en nabo også. Hun bodde to hus bortenfor Hildes og var ganske ny i bygda men hadde satt sitt merke der allerede. Om menigheten var nedlatende overfor Eldbjørgs familie var de på tuppene når det gjaldt Laila og hennes samboer Geir Robert. Ja at de var samboere var jo ille i seg selv, å bo sammen ugift slik var jo synd og fordervelse nok men Hilde var av og til modell, hun hadde vært stripper, hadde tatoveringer og slikt og hun gikk kledd på en måte få andre jenter der vågde. Og samboeren hennes? Hilde hadde sett folk som gikk over på andre siden av gata, helt åpenlyst, når de to kom gående. Geir Robert var nemlig sanger i et band og ikke i et hvilke som helst band heller, nei han var frontfigur i et band som spilte steinhard black metal av det råeste slaget. Det var full pakke på scena med blod og lys effekter, liksminke og growling.

Hildes mor hadde vært skeptisk til de nye naboene i et par uker, så hadde Laila troppet opp på et møte i den lokale velforeningen med noen hjemmebakte kaker som gjorde så stor suksess at samtlige damer der formelig tagg om oppskriftene, noe de prompte fikk. Og hun strikket og sydde som et lyn, var en racer til å safte og sylte og var snart venninne med nesten alle damene der med unntak av de finere fruene i menigheten. De nektet å hilse møtte de Laila og Laila hilste blidt til dem hver gang og visste nøyaktig hvor hun hadde dem. Hun hadde sagt at det ikke var noen steder det foregikk mer snusk enn i slike frikirkelige samfunn og Hilde var så hjertens enig i det.

            Ja selvsagt prøvde medlemmene av menigheta å sverte de to på alle tenkelige måter men heldigvis så var de fleste i bygda såpass moderne at de ikke brydde seg om det. Og de fleste likte både Laila og Geir Robert. Han jobbet på verftet som spesial sveiser og var bortimot uunnværlig der og Laila jobbet halvt som lærer på barneskolen og resten av tida var hun i full sving nede på den lokale skjønnhetssalongen i sentrum. Noen av de mest innbarka fruene hadde gått til rektor og ment at en slik kvinne ikke burde få undervise barn siden hun var så syndig men da hadde rektor heldigvis slått i bordet og fortalt dem med klare ord at hva folk gjorde på sin private fritid slettes ikke hadde noen innvirkning på jobben. Hun kunne vært hva som helst for alt han brydde seg, hun var en utmerket lærer.

Laila smilte men så Hildes ansiktsuttrykk og rynket pannen. « Noe galt Hilde? «                                      Hilde prøvde å smile men ansiktet var merkelig stivt og ville ikke være med. Hun hadde egentlig lyst til å snerre mot hele verden nå. « Har akkurat vært i kjerka, med bestemor. «                                         Laila så litt forskende på henne.   « Det bruker da ikke være grunn for denslags sure miner? «                 Hilde sukket lavt og kjente at hun var anspent og ille til mote, det verket liksom overalt. « Det er den idioten av en predikant, du har hørt ryktene har du vel? «                                                                       Laila sukket og la armene over kors, hun så brått temmelig truende ut for en som ikke kjente henne. « Jepp, kan ikke unngå det nei. Er det så ille som de sier? «                                                                                Hilde nikket, hun kjente at øynene ble mistenkelig blanke igjen. « Ja, alle slår ring om den forbanna... Slimålen! Og stakkars Eldbjørg hun har fått skylda! Og er liksom sååå fordervet og syndig! «

Laila bet seg i underleppa, hun så sint ut. « Slik er det alltid, har hørt om slike saker før. De sleiker slike kryp opp etter ryggen for å hindre at skandalene blir kjent, for da går de med i dragsuget siden de så åpenbart tilber typen! «                                                                                                                        Hilde nikket. « Enig, det var ikke slik her før han kom hit, de var mer folkelige da men det krypet har nesten fått dem tilbake til middelalderen holdningsmessig sett. Du vet hva som skjedde i fjor sommer før du kom hit? « Laila rynket pannen. « Nei? Hva da? «

Hilde sukket lavt. « Noen kasta en pose med innvoller på inngangsdøra til Doktor Hansen, og sykesøster på skolen fikk bilen sin tagget ned med diverse skjellsord. « Laila så lettere sjokkert ut, hun hadde neppe hørt om det nei. « Hvorfor? «                                                                                          Hilde lagde et slags smil. « Dr Hansen jobber på gynekologiske på sentralsykehuset og har utført aborter og sykesøster har delt ut p-piller til jentene på ungdomsskolen. Gjett om alle vet hvem som står bak men  det var ikke håndfaste bevis så lensmannen kunne ikke gjøre noe!»                                      Laila hadde fått en hard linje i pannen, hun så sint ut. « Slike ting er som et jævla ras, en begynner med slike forskrudde holdninger og så prøver alle å overgå de andre så de skal fremstå som enda bedre og mer rett troende. Det er en innadgående spiral. «

Hilde bare sukket og så ned på skoene sine, de var sølete og våte, hun burde skaffet seg noen nye snart. « Hmm, noen burde banket litt fornuft inn i hodene på dem igjen. «

Laila tok seg sammen. « Vet du, nå går vi hjem til meg og så spanderer jeg litt kakao og kaffe, jeg bakte litt i går og trenger en prøvesmaker. Deal?» Hilde nikket og smilte, det var alltid så koselig hos Laila. Det vesle huset var liksom så trivelig med de fine gamle møblene og alt det rare som var samlet der. Det var et rot uten like til tider men det var bare sjarmerende og om det trengtes kunne hun visst få alt til å bli så skinnende rent at ingen husmor ville kunne finne noe å utsette på huset. Hilde hadde vært litt sjalu egentlig, Laila var så heldig på mange måter, hadde så mye. Og Geir Robert var så kjekk, i det minste hadde hun syntes det i begynnelsen. Ikke for det, hun syntes fremdeles at han var kjekk men han var jo opptatt og nå hadde hun fått øynene opp for en annen av gutta i bandet. Og han var singel og virket ikke helt uinteressert selv.

Hilde hadde vært på en konsert med gruppa en gang, for flere måneder siden. Det var sjelden de hadde konserter lokalt, mye pga all den negative oppmerksomheten imaget til gruppa trakk på. Noen trodde visst at de var den skinnbarlige selv og hisset seg opp til hysteri i diverse dårlig sammenbankede leserinnlegg i avisene. Men konserten hadde vært i nabobyen og Hilde hadde vært med Laila og fått gå back stage og hilse på alle. Det var flere band som spilte og hun hadde oppdaget at samtlige av de mange langhårete og svartsminkede karene var uvanlig trivelige å snakke med. Geir Robert sa at de fikk ut alt som helt frustrasjon og aggresjon på scena og i musikken. Og hun forsto det, for det var noe merkelig brutalt og samtidig vitalt ved den, noe fengslende som snakket til de mørkere sidene av sjelen.

Hun hadde vært litt sjokkert til å begynne med men så ble hun vant med stilen og det som hørte med og forsto at det bare var et image og en forsterkning av selve uttrykket i musikken de spilte. Hun hadde faktisk begynt å like stilen selv, og Laila hadde entusiastisk lært henne mye mer om både genren og den typen folk den trakk til seg.

Laila raste inn og slengte fra seg veska og jakka og Hilde fulgte henne inn på kjøkkenet. Geir Robert satt der allerede og drakk kaffe med håret satt opp og han stinket brent metall og svidd olje. Laila gav ham et kyss på kinnet og brydde seg ikke om lukta, hun var visst vant med den.                            « Hvordan har dagen vært? « Geir Robert satte fra seg kaffekoppen og gliste. « Jeg dukka formannen i dag» Laila snudde seg fort. « Du gjorde hva?!»                                                              Geir Robert gliste enda bredere og Hilde misunte de to forholdet litt, de var så sammensveiset og de hadde liksom hverandre. « Han mente at de nye platene til den forsterkningen skulle punktsveises først, jeg sa at det ikke er lurt siden den legeringen trekker seg for mye sammen under oppvarming men nei, de skulle og måtte punktsveises ja. «                                                                                    Laila satte seg ned ved siden av ham og trakk frem en kakeboks med noen små kaker som lignet litt på burgere. Merkelig farget var de også. « Smak, franske makroner. Har farga dem med konditorfarge så det er ingen fare! « Hilde tok en rosafarget en og den smakte utmerket. Hun hadde ikke trodd annet heller. Laila vente oppmerksomheten mot sin kjære igjen. « Og? «                                     Geir Robert trakk på skuldrene. « Den stakkars idioten av en lærling punktsveisa hele driten, og da sveisemaskina begynte vred hele sulamitten seg så alle sveisesømmene måtte skjæres opp igjen, platene valses til på nytt, forsinkelser og forbannelser og ekstra kostnader an mass. Fordi den bade gakk-gakken av en formann ikke vet forskjellen på spesial stål og vanlig byggemateriale. «    Laila måtte fnise og Hilde lo også. Alle visste at formannen der på verftet hadde jobben fordi sjefen var i slekt med faren hans, egentlig var han utdannet som fløytist av alle ting. Laila satte seg litt bedre til rette i stolen og skjøv kakeboksen nærmere Hilde som for å fremheve at det bare var å forsyne seg. « Hilde fortalte meg noe bekymringsverdig nå nettopp. «

Geir Robert så forbauset på dem. « Ja? « Laila fortalte fort om det inntrufne og han sukket og lente hodet mot hendene. « Det forundrer meg ikke, møtte på ene broren til Eldbjørg nede på verftet i forigårs, tror dere ikke kjerringa til menighetsrådslederen hadde vært hjemme hos dem og forlangt at Eldbjørg ble kastet på dør? «                                                                                                                            Hilde gispet og Laila så ut som en tordensky. « Ja mora deres ante ikke sin arme råd stakkars, hun er jo et forsagt kvinnfolk og den burugla kjører jo over alle, ingen andre enn henne som slipper til med innspill der i gården. « Laila skar en grimase, hun kjente til den damen. Hun satt alltid der oppe ved prekestolen rett ved siden av mannen sin, et langt skinnmagert kvinnfolk som så ut som et fugleskremsel. Mannen hennes så temmelig utskremt ut så det var nok hun som var sjefen i huset, uansett hvor mye hun skrøt av at hun underkastet seg sin husbond som en god hustru skal.

            Laila bannet matt. « Det må da være noe en kan gjøre med den idioten som leder dem?» Geir Robert trakk på skuldrene. « Ikke om han ikke gjør noe direkte ulovlig. Det er religionsfrihet vet dere. « Laila fnøs i nesa. « Frihet my ass! Da burde alle kunne ha religionen sin i fred men de folka der godtar jo bare sine egne. De er fan danse meg verre enn slike islamske fundamentalister! «     Geir Robert trakk på smilebåndet. « Nåååja, jeg vil ikke si det men de er ille, det er de. Var de slike før også? « Hilde ristet på hodet. « Nei, før var de ok, helt vanlige folk som kanskje var litt mer bokstavtro til bibelen enn de fleste men greie. Det var da den tullingen kom at det gikk utfor bakke. « Geir Robert trakk øyebrynene sammen i en tankefull grimase. « Når var det? «                        Hilde måtte tenke seg om en stund. « Det er sju år siden tror jeg, jo jeg er sikker, akkurat sju år siden i mai. «

Geir Robert tenkte seg om. « Den karen må jo ha kommet fra et eller annet sted? Og han tok liksom over helt der og da? « Hilde nikket. « Ja, han ble sjefen i løpet av bare noen uker, og så ble de mer og mer fanatiske og han styrer jo alt nå. «

Geir Robert så på Laila. « Det høres merkelig ut spør dere meg. Jeg tror jeg skal høre med gutta om de har noen ideer. Det er øving i kveld så vi får ha en liten ide samling etterpå. Du kan komme også Hilde. Vi er i kjeller'n under gymsalen, slik halv åtte. « Hilde nikket litt nervøst, ide samling? Det kunne være at noen av dem hadde gode ideer og de ville hun ikke gå glipp av. Hun lovte fort å være der halv åtte og så takket hun for kakene og gikk hjem. Moren hennes var ikke hjemme fra jobb ennå men Hilde kunne lage seg middag selv så det gikk greit. Noen ganger var det en fordel å ha en mor som jobbet på sykehjemmet og av og til hadde helgevakt. En fikk liksom tid til å være alene og slappe av.

Hilde stakk til øvelsen og møtte opp som avtalt. Det var flere der allerede og hun kjente ikke alle. Antagelig hadde Geir Robert brukt jungeltelegrafen og det var flere enn bandmedlemmene der. Alle hilste og Hilde hilste tilbake, temmelig nervøst. Geir Robert satt med et ark og noterte, han smilte til henne. Laila drev å brygget kaffe på den gamle ovnen bakerst i lokalet, det var et mirakel at den ennå fungerte så gammel som den var. « Gutta har en del påfunn Hilde, og de er fornuftige! «                      Hilde trakk frem en hard og nedsittet krakk og slo seg ned, det var en merkelig stemning der av fandenivoldsk energi. « Ok? Hva da? «

Geir Robert holdt opp arket. « Fyren må jo ha hørt hjemme et sted før og vi tenkte vi skulle finne ut hvor han kommer fra. Kanskje det er noe snusk på ham der også som menigheta burde kjenne til. « Hilde fniste og karene så ivrige ut, de så sikkert for seg både det ene og det andre. Rart å tenke på at dette var gutter mange i bygda så på som de reneste satanister.

 Laila halte frem en gammel reisetv og plasserte den på bordet.» Det er vel sending nå, fra deres egen lille stasjon» Hilde visste at menigheten hadde sin egen tv kanal som sendte hver søndagskveld og noen kvelder i uka også. Det var stort sett bare masse svada og selvforherligende skryt. Geir Robert hjalp Laila med å plugge til og søke inn den gamle tv'n og et litt uklart bilde av predikanten viste seg. Han sto der i kirka foran altertavla og la ut om nåden og styrken han hadde funnet i herren. En av de andre gutta gliste litt rått. « Legg på låta Profit preacher av Clawfinger på den snutten der så har dere den perfekte musikkvideo. «

 Gutta gliste men en av dem lente seg nærmere tv'n å myste litt, han så ut som om han undret seg på noe. Geir Robert kikket bort på ham. « Er det noe Kjell? « Hilde kjente ikke Kjell, han var egentlig lys teknikker for bandet og var sjelden i bygda, han var nesten tredve og svær og langhåret men en rolig og stø kar. « Jeg tror forsyne meg jeg har sett den karen før! «                                                                  Alle stirret på Kjell som myste på den dårlige skjermen igjen. « Her i bygda? « Kjell så litt irritert på Knut som spilte bass, det hendte han stilte litt overflødige spørsmål. « Nei, da var det jo ikke noe å skrike opp om» Han pussa støv av tv skjermen. « Joda, jeg har sett ham, for ti år sida da jeg besøkte søstra mi i statene. « Hilde holdt pusten nesten. « Er du sikker? «

Kjell bannet litt. « Visst faan er jeg sikker ja, jeg kjenner igjen det nesegrevet og den sleiken der ja. Fyren er ettersøkt dere! « Geir Robert måpte og Laila slapp nesten kaffekanna i golvet » Hæ?! « Kjell nikket sindig. « Sant som jeg sitter her. Men han het noe anna der borte altså, antagelig gjorde han navnet sitt mer amerikansk. Og så stakk han på sitt norske pass for fyren er jo født i Norge så vidt jeg veit. « Geir Robert lente seg fremover og de andre så forventningsfulle på Kjell. « Jammen hvorfor er han ettersøkt? « Kjell skar en grimase. « Var en diger sak detta skjønner dere, var på tv hele tida da jeg var der borte. Ufyselige greier faktisk» Han så litt advarende på Hilde som bare satt der og gapte.

Kjell fortsatte etter å ha tatt en slurk kaffe, den var kølsvart og kruttsterk men det virket for at de likte den slik. « Fyren var leder for ei sekt der borte, slik skikkelig lukket og eksklusiv vet dere. Og han stakk med alt de andre eide og hadde. Rubbel og bit tok han og borte ble'n visst. «                            Geir Robert slapp pusten med et gisp, han hadde visst holdt den lenge. « For en jævel?! «                         Kjell så ned og skar en grimase. « Det var ikke alt, purken kikket jo karen nærmere etter i korta og han var innblanda i en del shady greier. Narko, prostitusjon, mafiaen ville visst gjerne ha et ord eller to med ham også, noe med en svindel. «                                                                                                                    Gutta så storøyd på hverandre og vesle Eirik med det gulrotrøde håret gliste litt skjevt. « Du svindler ikke de folka der og overlever! «                                                                                                      Kjell fortsatte med lav stemme. « Ja, men det vakke det verste ser dere. Den sekta var temmelig pervo, han hadde visst førsteretten til alle kvinnfolka og da spilte ikke alderen noen rolle. Noen av de han kalte koner var visst bare en ti tolv år. Og de fant masse porr på maskinene til fyren, dyr og unger og fåglarna vet hva mer. Ja han var visst egentlig satanist og det ble nevnt at de linka ham til unger som var blitt borte, dyr som var funnet drept og slike ting.«

Geir Robert fikk noe vilt i blikket, noe svart og farlig. « Så han er såpass gæern ja! «                                   Gutta så sinte ut alle som en. Eirik blåste i nesa. « Han rømte til gamlelandet og tok nytt navn og er i gang igjen tenker jeg. Og en slik dævel er leder for en menighet?! «                                                            Geir Robert smilte sakte, og det var ikke et pent smil. « Tipper de fikk et litt annet syn på ham om de fikk vite om alt dette her! «                                                                                                                       Kjell trakk på skuldrene. « Er mye info å finne tror jeg, det var en stor sak der borte og de hadde bilder av ham også. In action bokstavelig talt. « Knut satte fra seg kruset sitt med et smell. « Børre! Vi kan spørre Børre! Han er en trollmann på data! «

Geir Robert smilte igjen og slo neven i bordet så kaffekopper og kanne danset. Laila måtte berge kanna i all hast før den gikk i golvet. « Flott ide, ringer du ham? Og jeg tipper på at purken her er veldig interessert også. Er han ettersøkt og de gir folka der borte fritt leide kjøper de seg jo litt goodwill. «                                                                                                                                                         Knut gikk ut og ringte Børre, Hilde kjente ikke Børre men visste hvem det var. Han gikk ut av skolen et par år før hun begynte og var kanskje en fem og tjue år. Svær og rund med tykke briller og fett hår, alle trodde han var en skikkelig taper når de så ham men Hilde visste at karen var et geni, særlig når det gjaldt datamaskiner. Knut kom inn igjen etter tjue minutter, ansiktet lyste formelig.               « Børre kommer hit om en halv time, han tar med utstyret sitt sa han. Han mente at han burde kunne fikse detta ganske greit. « Geir Robert så litt betenkt ut. « Hva mener han med å fikse det? « Knut rågliste, det blinket i tennene hans. « Jeg tror han mener at når han er ferdig kommer det svinet til å ønske at han aldri var født. «

Guttene så fremdeles litt sjokkert ut, Eirik tok en kake og tygde ettertenksomt på den. « Rart det der egentlig, at slike folk kan få slike stillinger. « Knut nikket og Laila fylte i mer kaffe. « Det er bukken som passer havresekken tror jeg. Var det mye penger han snøt folk for? «                                      Kjell nikket og tok for seg av baksten. « Jepp, han stakk visst med rundt hundre og femti mill, i dollar altså. « Flere plystret vantro og Geir Robert bannet kort, « Og ofrene sitter igjen med ødelagte liv tenker jeg, har sett hvordan slike sekter fungerer. De folka blir aldri kvitt traumene. « Laila var svart i blikket. « Vet dere gutter, jeg tenker vi kaller detta for operasjon Helvete! For han fortjener jaggu Helvete også!» Ingen protesterte og Hilde kjente en merkelig kriblende følelse av iver i brystet, den var neppe snill men kanskje det var rettferdighet der ute allikevel. Kanskje den forbannede predikanten som kalte seg gudelig fikk som fortjent.

            Snakket gikk nå, alle var ivrige og opphisset og Geir Robert sa at han håpet fyren gjorde det samme her, fant de noe slikt snusk kunne de virkelig snu folkesnakket hundre og åtti grader som han sa. Og trommeslageren og han som rigga det elektriske på konsertene rågliste og mente at noen fete bilder av predikanten sammen med kvinnfolk neppe ville gjøre noen skade. Hilde satt der som i en døs, ting skjedde virkelig og de skjedde fort! Laila smilte bredt, hun så glad ut. « Skal se det blir orden på det, at Eldbjørg får oppreisning. « Hilde bare nikket» Får håpe det!»

            Børre ankom, i en svær van som var lakkert nesten svart. I den hadde han en hel haug med datamaskiner og utstyr og han og gutta bar det inn og rigget det til på rekordtid. Da maskinene var oppe og gikk plugga han til diverse som sikkert var et slags mobilt bredbånd og han forklarte litt svett og gispende at det gjorde det umulig å spore maskina hans. Prøvde noen havna de på en server et eller annet sted i den dominikanske republikk. Børre så ut som om han tilbrakte livet i sin mors kjeller med W.O.W og pizza og porr men var skarpere enn mange andre og lynrask til å skjønne hva de ønsket.

Før de riktig rakk å skjønne det hadde han funnet haugevis av avisoverskrifter fra saken samt videoklipp, intervjuer med sektmedlemmer og politi. Alt la han over i en ekstern disk og så begynte han å virkelig jobbe. Han gikk inn på sekta sin egen hjemmeside som var i hans øyne amatør arbeide av verste sort. Brannmuren deres kunne ikke stanset en fem åring med en kommodore sekstifire som han sa. Han sakset sammen opptak av predikanten og la dem i en egen mappe som han merket med navnet hans her i landet og navnet han hadde brukt i statene. Noen av filene postet han direkte til youtube med begge navnene gjennom en fiktiv persons konto. Geir Robert bare måpte av farten karen jobbet med.

Børre bare gliste, smilte hans rakk fra øre til øre og det var tydelig at han elsket å virkelig få brukt det han kunne. Noen av filene sendte ham pr mail til noen av de politikontorene som ble nevnt i forbindelse med saken og han sendte dem også til politiet der i fylket. « Skal bli artig å se hva de nå får ut av detta» Børre så fort på de andre der. « Det jeg skal gjørra nå er hacking av ganske så avansert grad, dere holder kjeft ok? « Alle nikket og Hilde kjente en slags spenning, detta var ikke hva hun vanligvis ville gjort men det var utrolig fascinerende, og det tjente en god sak. Børre jobbet en god stund, alle satt som på nåler og stirret på skjermen som blafret i blått mens fingrene til Børre gikk som lynraske missiler over tastaturet. Etter litt gliste han bredt. « Han gjør det samma igjen folkens, jeg er inne på maskina menigheta har dokumentene sine på, er vel bare han som har adgang til den vil jeg tru, og det regnskapet skal dere lengre ut på sjøen med! «

Geir Robert satte seg ved siden av ham.» Javel? « Børre pekte. « Det kontonummeret der ser suspekt ut, jeg tror det er en skjult link her et sted. Når de tror at penga går til felles kassa så går mesteparten til hans egen konto. Jeg skal sjekke detta her tror jeg»                                                               Laila så storøyd ut, det var noe som lignet hunger i blikket hennes og Hilde forsto det egentlig. Jo mer snusk de fant jo mer sannsynlig var det at detta ble tidenes oppvask. « Jepp, jeg hadde rett. « Børre tastet som en gal. « Han har en konto skjult i utlandet et sted, tipper mesteparten av penga er der. « Geir Robert så smalt på skjermen. « Er det der hva jeg tror det er? « Han var hås og Børre bare gliste stygt. « Jess sir, det er penger han har tynt til seg mens han har vært her. «                                   Geir Robert strøk seg over håret, han så sjokkert ut. Laila gikk bort og kikket over skulderen hans.             « Er dere gærne? Det er jo... « Børre nikket. « Flere mill ja, skattefritt og ærlig og redelig stjælt. Hva syns dere jeg skal gjørra med dem? «

Geir Robert så spørrende på Børre. « Hva mener du? « Børre hadde noe i blikket som minnet om vanvidd. « Han har jo ikke bruk for alle de penga? Jeg kan overføre mye av det til bedre folk kan en si. « Han tasta litt til, scrollet og skiftet mellom to ulike maskiner. « På hovedkontoen hans i Sveits er det temmelig stint med penger. Jeg lar det stå igjen nok til at det får ham bura inne, og så folk får igjen litt, men jeg har en ide her. « Hilde begynte å forstå at Børres ideer kunne være ganske så innfule.

Det ble tastet igjen i en stiv fart og Børre konsentrerte seg tydeligvis hardt. Han rettet seg opp og smilte nesten salig.» Der, nå er det overført ganske mange mill fra den kontoen til kontoene til diverse terror grupper, flere bannlyste metal band og noen siter for sære fetisjer. Jeg har lagt det inn så det ser ut som om det har skjedd over flere år altså, ikke alt på en gang nei. Det ser mistenkelig ut. « Geir Robert måtte glise. « Tror han vil få trøbbel med å forklare det. «

Børre trykket seg ut og gikk inn på menighetens pc igjen, trykket seg visst rundt litt og så rynket han pannen og så litt forbauset ut. « Visste dere at det er overvåkning i sakristiet? «                                 Hilde rykket til, hun husket brått noe som skjedde for mange år siden. « Jo, det er satt opp et kamera der. En tulling drev å tente på hus så de kosta på et kamera bare for sikkerhetsskyld. Det går visst bare i en slags loop tror jeg. « Børre nikket og gryntet kort, han trykket seg rundt. « Aha, opptakene har blitt lagra på pc'n her helt automatisk, tror ikke noen har giddi å sjekke dem eller gå inn å slette dem heller. De har vel glemt hele greia tenker jeg. «                                                                                     Laila la hodet på skakke. « Sjekk noen av dem, kanskje vi ser noe interessant? « Børre åpnet en mappe og valgte en fil, den var kanskje et døgn lang og han rynket panna. « De har kjøpt et godt kamera, hel digitalt faktisk og veldig bra. Kan ikke skjønne hvorfor ingen har fulgt det opp? Det er jo ukevis på ukevis med opptak her! « Fila åpnet seg, de så ned i sakristiet fra ene hjørnet der Hilde visste at det sto en høy og smal bokhylle med ekstra salmebøker i. Børre spolte fort fremover og det skjedde ikke noe lenge. Så ble det mørkt i rommet og lysene kom på.

Alle rykket til da de så bevegelse, Børre senket farten og de så at det var predikanten, han gikk rundt og virket for å vente på noen, så kom det en person inn og Laila måpte imponert. « Nei så dæven, det er jo selveste fru menighetsledern jo. Hilde lente seg nærmere, jovisst var det den skinnmagre merra av et kvinnfolk, og hun var kledd i noe som på en vanlig dame ville vært både sensuelt og kanskje vovet men som på henne så direkte malplassert ut.                                                       Børre gliste og Geir Robert bannet matt. Laila så bort og Hilde måtte se i taket, hun trodde ikke sine egne øyne. « Det.. det er jo..» Børre nikket frydefullt. « Amatør porno av det verste slaget, jeg tror jeg heller ville knulla en vedstabel enn det kvinnfolket der men hu hei hvor det går gitt. Fyren må være altetende. «                                                                                                                                              Geir Roberts stemme var kald men klar, han slo i bordet. « Sjekk de andre filene raskt, se om det er flere av damene i menigheten som mottar nåden rett fra... «                                                                              Laila gliste slibrig og avsluttet  »  Det hellige legeme selv mener du, eller det hellige lem da vil jeg si stemmer bedre! « Knut sukket og hadde et lidende uttrykk i ansiktet. « Jeg er ødelagt, banna bein. Jeg kan aldri ha sex mer etter å ha sett det der, det er jo.. urk! « Eirik så mer nøktern ut. « Fyren gjør det med vilje, ser dere ikke det? Han har tatt vare på filene for å presse dem med dem! «

Alle så på ham med forvirring i blikket, Eirik var ikke den skarpeste kniven i skuffen men noen ganger sjokkerte han dem ved å slå til skikkelig og dette var et slikt tilfelle. Børre svor grovt og begynte å sile gjennom filene fort og elegant, det virket for at han hadde et program av noe slag som bare valgte de filene som viste folk og bevegelse for en god del filer ble bare borte og så gikk maskina fort gjennom resten. Hilde så vekk men hun skjønte på reaksjonene at Eirik hadde rett.                   « Tror snart det bare er gamle enkefru Johansen han ikke har vært bortpå nå, og hu er jo nitti og sjelden ute av senga. «                                                                                                                                             Laila var matt i røsten og de andre gutta så sjokkert ut. Børre stanset maskina litt og kikket fort på ene fila. « Si meg, tar jeg feil eller er ikke det der... ? « Geir Robert rykket til. « Nei så farao, så han står der og preker om at homofile og bifile vil brenne i helvete og så svinger han begge veier selv. « Laila gliste og pekte på skjermen. « Jeg tipper at det blir ham selv som får'n rett i rassen neste gang, når han havner i fengsel. «

Geir Robert myste litt. « Det der er sjefen for varelageret på verftet, ordentlig pirkete idiot som aldri unnlater å fortelle om hvor dydig og bra han er. Detta skulle gutta likt å se» Hilde kunne snaut tro det, hvor mye var det egentlig den karen drev med av snusk?

Børre lagde kopier av filene og la dem på disken sin, så søkte han litt videre og etter litt fikk han en mine som lignet den en katt får når den ser en stor skål med fløte. « Han er idiot folkens, han har vært innom den maskina via sin egen. « Geir Robert så vantro på ham. « Hæ? Virkelig? «                    Børre nikket. « Oh yes baby, jeg kan tracke ham tilbake til han personlige gitt, skal jeg? «                                     Laila slo neven i bordet, det glødet i blikket hennes. « Gjør det, se hva du finner! « Børre gikk i gang og brukte to tastatur og to skjermer mens han mumlet merkelige greier og fingrene gikk som lyn. Om han ikke var særlig sosialt glup så var han tydeligvis en av de bedre hackerne i landet. Det gikk litt mer tid nå og Laila kokte opp mer kaffe. Stemningen hadde blitt anspent og ventende, det var noe merkelig i blikkene der som fortalte om skadefryd men også sjokk.

            Børre slo nevene sammen og bukket teatralsk  » Og Voila mine damer og herrer, jeg har adgang. « Laila klappet ham på skulderen. « Se hva du finner, og lagre alt av interesse. «                            Børre gikk i gang og stakk tunga ut av munnviken. Det så corny ut men viste bare at han konsentrerte seg maksimalt. Hilde likte ham bedre og bedre egentlig.                                                                            « Fyren er totalt amatør, de passordene kunne en dyslektisk blind og døv apekatt knekt med bind for øya og arma i fatle. « Børre fniste litt og så spredte et huldsalig glis seg over ansiktet hans.                          « Aha, her har vi godsakene folkens. Jeg tror ikke dere vil se disse filene men jeg skal sende dem til purken både her og there over, og lage en liten overraskelse for ham. «                                                                   Laila rynket pannen. « Ille? « Børre nikket. « Veldig ille, men jeg vet hvordan jeg skal få ham i garnet her, la oss se. « Han virket for å sjekke hvor diverse filer var fra og så åpnet han nye vinduer og gjorde en hel masse Hilde ikke forsto. « Såh, nå ser de hvilke siter han har vært bortpå og lasta dem fra, og hvem han har bytta bilder med også. I am good!!!»

Geir Robert skar en stygg grimase. « Unger? « Børre nikket. « Jess, purken sporer en ring nå, tenker jeg linker ham til den jeg, så får han virkelig litt å tygge på. « Laila gyste. « De kan vel ikke finne ut at du har vært der? « Børre ristet på hodet. « Niks, jeg etterlater ingen spor. Han karen purken her i landet bruker på slikt er god, men jeg er bedre.»                                                                                            Børre fniste litt igjen og gikk inn på noen mapper, linket og trykket og jobbet lynraskt. « Loggen sier mye om hvor du har vært på nettet, skader jo ikke at han nå tilsynelatende ofte er på sider som viser søte rosa kosedyr, mannfolk i bleier og hjemmesidene til diverse band av det veldig svarte og dystre slaget. «

Laila gliste bredt. « Legg til noen dame sider også! « Børre smilte nådig. « Som den skjønne damen ønsker, karens rykte skal sendes dypere enn dypt! « Han klikka litt mer og bikket på hodet. « Denna siten her omhandler mote, sminke og denslags, de fleste brukerne er veldig femi homser. Greit? « Laila fniste og det var lett hysteri i lyden. « Praktfullt min venn! « Børre lekte seg nå, koste seg i glansen av all oppmerksomheten og det han fikk til. Det var antagelig sjelden noen satte slik pris på talentet hans som nå.

Han lente seg forover og kikket på noe som sto der, øynene smalnet litt. « Han er online nå, skal vi se hva han ser på? « Geir Robert så vantro på Børre. « Kan du det uten at han merker noe? «                 Børre nikket stolt og åpnet to vinduer og la dem side ved side. « Der ser vi hva han ser, og han har web camera så jeg skal se om jeg kan få det på uten at han merker det. Så ser vi ham også! «                    Geir Robert måpte og fikk noe andektig i blikket og Laila gyste. « Er glad ikke mange greier detta her, storebror ser deg liksom. « Børre bare smilte og klikket i vei. « Det er for en god sak, slike drittsekker fortjener å kastreres, sakte! «

Børre jobbet litt og ene vinduet kom på, det var en chattekanal for ungdom og Laila slo neven for munnen. « Åh det sviiinet» Geir Robert bannet bare og Knut og Eirik og de andre karene så ut som om de var klare til å sløye noen. « Hun der er jo bare ni! Hun går på skolen der jeg jobber! «                   Hilde så at det var profilen til ei jente, hun virket for å snakke med en annen jente men det var bare predikanten, i forkledning. « Han ber henne legge ut bilder av seg selv naken, så de kan sammenligne...»

Geir Robert svor og snudde seg bort, Laila hadde uttrykket til et rovdyr i ansiktet. « Kan du koble henne fra? Herfra? « Børre nikket og fikk kobla fra jenta, hun ville bare tro at det var kluss med serveren. Børre så på dem, det luet i blikket. « Skal jeg lure ham tilbake? Jeg kan gå inn på nettet igjen i kveld og se om jeg kan få ham til å bite på? «

Geir Robert nikket. - Ja, gjør det. Og ta opp alt sammen, det blir bra beviser. «                                                Børre noterte seg det bak øret. « Hvor gammel vil dere jeg skal være? « Laila gyste synlig men stemmen var fast. « Ti, gjør deg så naiv som mulig, men sørg for at det er veldig tydelig i konversasjonen hvor gammel du er. Og prøv å gi inntrykk av at du ikke skjønner hva han mener om han foreslår noe tvilsomt. «

Børre så smalt på Laila. « Jeg skjønner gamet baby, han skal virkelig få slite med å bortforklare detta. « Det andre vinduet blafret også til live og de så et litt fordreid bilde av mannen som satt og stirret på skjermen, det blå lyset gjorde ansiktet underlig fremmed men Hilde kjente ham igjen.                        « Å fy søren, hva er det han gjør?! « Børre gliste og Geir Robert skar en grimase av avsky.                              « Det er jo klart? Drar'n som om livet avhang av det, jeg teiper det! «                                                            Børre smilte salig. « Klipper jeg riktig nå blir detta virkelig saker! « Hilde måtte nesten fnise også, men greide ikke helt. En gutt i menigheten hadde blitt straffet med juling på bare baken foran hele forsamlingen fordi moren hadde sett at han lekte med seg selv. Hun håpet den forbannede predikanten fikk livstid!

Børre sjekket resten av pc'n også, noen filer kopierte han og hun så at han sendte en del email fra sin egen maskin. « Skatte-etaten, folkeregisteret, barnevernet.... denna lista blir lang men jaggu skal det blir verdt det. « Laila bare presset leppene hardt sammen. « Amen til det! «                                         Børre snek seg rundt i mannens pc som en katt på jakt etter mus,lirket frem filer og logger mannen neppe visste eksisterte og plasserte det meste i sine egne disker. « Sannheten kan være tung å svelge og jeg tro menigheta vil ha veldig tungt for å fordøye hva de nå snart skal få vite. «                                        Han gikk ut fra predikantens maskin igjen og løftet armene som en mann som tilber en eller annen avgud. « Ærede forsamling, gjør dere klar for.... Børres åpenbaring!» Laila smilte sleskt. « Amen brødre, amen! «

Hilde følte seg merkelig fortumlet da hun gikk hjem, det var galt det de hadde gjort men allikevel riktig, ellers ble det jo aldri til at det svinet ble tatt. Moren hennes hadde hatt en hard dag med noen demente pasienter så hun merket ikke humøret hennes og Hilde la seg tidlig. Hun hadde ikke engang mareritt men tankene plaget henne lenge. Hun følte seg trett da hun våknet og ordnet seg og gikk til skolen.

Etter skoletid så hun at Laila ventet på henne utenfor hjemmet, hun så ivrig ut. « Børre fikk lokka ham i går kveld, og fant enda mer snusk fra borte i statene. Politiet har fått alt materialet nå, og Børre sier at det er som et vepsebol nå. De har brått masse spor å gå etter og slår nok til snart. « Hilde kjente at hun brått dirret, at hun ville se enden på dette. « Sa Børre noe om hva han vil gjøre da? « Laila smilte innfult. « Kom til oss i kveld, vi skulle se på tv sa han. «

Hilde begynte å skjønne hva som skulle skje, hun merket noe som lignet fryd. Hun løp hjem og spiste middag, gjorde lekser og prøvde å ta det med ro men det var en merkelig iver i henne nå. Det trengtes en real oppvask i den menigheta og hun ante at den ville begynne denne kvelden. Hun husket sagnet om Herkules og Augias staller som var fylt med møkk og denne gangen var det nok Børre som var Herkules, og dataen elva som ville vaske alt rent igjen.

Hun gikk til Laila og Geir Robert i sju tida, begge var benket i sofaen og Geir Robert gliste litt sleipt. « Børre fikk det til å se ut som om fyren var blodfan av et par anti kristne band i statene, og fylte musikk mappene hans med det verste han kunne finne. Alt fra polka til elendig gammal hestejazz. Tror etterforskerne vil få seg en real latter! « 

Laila slo på tv'n og fant riktig kanal. Det var bare flimmer foreløpig men snart kom ting til å skje. Hilde ante at det var barnemat for Børre å ta over sendingene til bibel kanalen som de kalte det. Laila smilte litt lurt. « Det kom en flokk med fremmedfolk til byen i dag. Venninna mi på hotellet sa at de sjekka inn i dag helt brått og de sa de var selgere men den skal de lengre ut på landet med. De var purk ja, med masse pc'er og greier. « Geir Robert gliste. « De skal overvåke fyren litt før de slår til, bann på det. «

Tv'n våknet til liv og logoen til kanalen dukket opp, det var Jesus med et lam under armen og en bibel i andre handa. Men noen hadde vært kreative for bibelen var brått opp ned. Det var ikke sikkert alle la merke til det men Hilde fikk en gysende følelse av forventning. Dette burde bli bra. Predikanten dukket opp som vanlig, glattstriglet og velkledd med salvelse i blikket og bibelen oppslått foran seg på prekestolen. Han begynte med den vanlige presentasjonen, leste litt fra et bibelvers og så begynte han å snakke om hvor syndige alle var og hvor rene hans elskede menighet var blitt under hans kjærlige men dog tuktende hånd. Ja de var alle sikret en plass i evigheten. Og så skjedde det. Predikanten var brått borte, i stedet sto det en kappekledd skikkelse der som holdt et brennende kors. Det var en cgi effekt og en sabla god en også.

             En malmtung stemme drønnet gjennom rommet. « Brødre og søstre, en hjord trenger en hyrde, ja uten er vi alle som forfløyne sauer i elgjakta. Som gråspurv i en badmingtonmatch. Men en hyrde må være en sann hyrde, ingen juksemaker pipelort hyrde, ingen hyrde som gnikker hyrdestaven uten vaselin eller bruker den på søyene og lar andre stuter..æh... værer... ta skylda for uønska lam. Nei en sann hyrde er hva alle trenger. Så se da hva som skjer med en menighet uten en sann hyrde. Jeg gir dere... Åpenbaringen, sannheten og det lyssky vesenet»

            Hilde lo så hun gapte, Børre hadde lagt inn et manipulert bilde av en sau som sto og prøvde å blåse opp en oppblåssbar sau av gummi. Og så kom det, alt sammen. En mash up av filene fra sakristiet, av bilder fra predikantens pc og sitene han var innom. Det var sakset mesterlig sammen med biter fra preknene hans og viste hvordan han metodisk brøt hvert eneste bud det er fysisk mulig å bryte for et menneske. Det var filer og filmsnutter fra statene der de så en mann som nesten sikkert var ham kose seg med noen gutter og en hest. Det var filer der han var ikledd en svart kappe med symboler som sikkert var reklame for den andre siden og i bakgrunnen mol stemmen hans selvgod og smørglatt om hvor ren og nestekjærlig han var.

Hilde trodde det knapt, at Børre kunne ha fått til alt dette og Geir Robert smilte litt drømmende.            « Han har bestisser han også, som hjelper litt til. « Hele snutten var bare noen få minutter lang men det var en ypperlig presentasjon av hva mannen egentlig var for noe, og hva han hadde gjort. Laila gliste fra øre til øre og Geir Robert lå bakover mot sofaryggen og lo så han hikstet. « Skal tro om de hovne fruene tør å klage over andres umoral nå, som hele bygda har sett dem ligge med baken i været for den idioten. «  Laila fniste. « Nei, tipper pipa får en ganske annen lyd ja»                                     Hilde lo også, det var tragisk hva den mannen hadde gjort men nå kom straffen.. og den ble velfortjent og hard.

I det fjerne hørte de brått sirener og Laila smilte drømmende og salig.  « Dermed er det i gang, jeg tror åpenbaringen gikk rett hjem jeg gitt. «

At det var kaos var mildt sagt, brått virket det for at verden hadde snudd seg totalt. Alle lo til de gråt over de patetiske unnskyldningene til diverse menighetsmedlemmer og det ble ganske mange heftige krangler og en god del skilsmisser utav det. Et par ble kjørt til sykehus med hjerteinfarkt, en ektemann strøk på dør og kom aldri tilbake igjen og mange oppdaget at de brått var blitt temmelig mye fattigere enn de regnet med. Foreldre var i harnisk og krevde å vite om deres barn var blitt ofre for det udyret og det nevnte udyret prøvde desperat å stikke av forkledd som en jente men ble fanget og bildene gikk landet rundt av karen som ble halt inn i en politibil av rasende politimenn. Han var iført sminke parykk og en rød kjole og latteren var helhjertet hos dem som så det. Politiet hadde mottatt mange anonyme tips og funnet temmelig sikre bevis mot mannen på computeren hans samt at de nå samarbeidet tett med politiet over i statene. De mente å ha bevis for at han sto bak flere mord. Altså ville han bli overført dit når alt var ordnet i gamlelandet. Skadefryden var til å ta og føle på. Brått var ikke de før så overlegne medlemmene av menigheten så overlegne lenger, flate var et ord som beskrev dem bedre.

Hildes bestemor gikk i stedet i en annen kirke og trivdes mye bedre og ungdomsklubben tok over lokalene. Hilde fulgte med på nyhetene, rett som det var kom det noe nytt. De hadde rullet opp en hel pedofili ring pga innholdet på karens pc. De hadde funnet bankkontoer i ulike land og linket ham til alt fra al quaida til ku klux klan. Diverse bilder av fyren lekket til pressen som gasset seg i saftige detaljer og mange undret seg på hvordan dette hadde blitt oppdaget. Ingen fant ut noe for Børre holdt kortene tett ved brystet og ingen sladret. Bandet til Geir Robert lagde en låt de kalte dark revelations som var et sleivspark til den nå forhatte predikanten og de lokale tok hintet og gjorde låta til en hit.

Nå var det ingen som så ned på Eldbjørg lenger, nå var hun brått et offer og fikk støtte og respekt men det var merkelig bittert at det ikke hadde skjedd før. Men hun blomstret opp igjen og familien fikk det mye bedre. Hilde følte seg litt stolt tross alt, hun hadde vært med på det og sparket i gang det som skjedde og det hadde gjort bygda bedre å bo i.

Predikanten havnet i fengsel i statene etterhvert, i et av de hardeste også. Og han fikk en kjempe av en kar ved navn Abdul som celle kamerat, fyren var en mann som satt inne for å ha banket og skadet en barnemishandler alvorlig, og fikk bemerkelsesverdig fort tak i hva hans nye nabo hadde gjort. Og predikanten fikk selv en liten åpenbaring i hva det innebærer å være hjelpeløs og i andres vold. Det var mulig at Vårherre hørte bønnene hans om å slippe enda en omgang i fellesdusjen men sannsynligvis snudde han bare det døve øret til. Det er noe som heter å rope ulv ulv.

 

Dette er en novelle som jeg ble inspirert til å skrive da jeg selv var seterbudeie. Det gikk vei forbi oss og folk kjørte gjerne som om de hadde stjålet både bilen og førerkortet og hadde fanden og hele anegalleriet i hælene... og det gikk med sau der hvert år som regel. Så her er det ei budeie som tar saken i egne hender og ordner opp, bokstavelig talt.

Rettferdigheten smaker salt!

 

 

Veien svingte seg oppover lia, krokete og mange steder bratt. En gang i tida hadde hardbarka mannfolk brutt den ut av berget med hakke og spett men det var mange år siden nå. Nå var den utvidet og gruslagt og utstyrt med både skilt og autovern på sine steder. Nei Krok-kleivslia var ikke å spøke med men nå om sommeren var det faktisk en riktig fin tur å ta om en ikke stresset for ille. Et stykke oppe i lia var det en sving, den var smal og brå og det gikk bratt utover på utsida av autovernet, utsikten var flott der men det var sjelden noen stanset lenge nok til å beundre den. I svingen var det godt og varmt, sørvendt som den var og det var vanlig at sauer og geiter la seg til der og alle visste at en burde ta foten av gassen før en nærmet seg stedet.
Sommeren var på sitt varmeste, det hadde vært styggvarmt i over to uker og lufta dirret rent. I bygda gikk gårdbrukerne og klødde seg i hodet og undret seg på om avlingene klarte seg og i fjellet trakk dyra ned til de lavere dalene der det ennå var litt vann å oppdrive. Noen sauer hadde funnet det vesle tjernet som lå inne på kjølen ovafor brattsvingen som den het på folkemunne, der var det ennå saftig gras å beite på og flokken aktet ikke flytte seg før det ble tørt også der. Et par tre søyer og noen lam lå i veikanten og ørtet og koste seg, de hadde slengt seg ned slik skjødesløst som sauer gjerne gjør. Ikke brydde de seg om bilene som av og til kreket seg forbi for biler var jo ikke farlige. Av og til lagde de rare lyder og noen ganger kom det folk ut av dem som brukte kjeft og bar seg men det var jo heller ikke farlig. Kjevene gikk rolig i sitt vante tempo, lammene var litt mer urolige enn mødrene og spratt rundt, slik lam gjerne gjør. Det var midt på dagen og varmt, ingen orket flytte seg på denne tida av døgnet.

         Nede i veien kom en bil sakte sneglende oppover, veien hadde vært skurt for noen dager siden og veihøvelen hadde tatt dypt, det var et grovt lag med grus og stein som lå løst i veibanen og det var lett å få sleng på føret. Bilen var en gammel Lada Niva, militærgrønn og preget av et langt og hardt liv som gårdsbil men ennå kunne den nok tynes ytterligere noen tusen kilometer. Den var lagd for å tåle det meste og gikk nesten uansett hva som skjedde. Inne i bilen satt tre jenter, de hadde vært nede i Gørrtjerna og badet midt på dagen, den ene av dem var budeie på Utsetra og de to andre var venninner av henne som var på besøk. Det var budeia som het Lissa som kjørte, Nivaen var budeiebilen til beitelaget, den tålte en støyt og hadde plass til både kraftforsekker og annet budeia kunne trenge å flytte på. Lissa hadde vært budeie der oppe i mange år nå, hun kjente veien og hun kjente bygda som sin egen bukselomme. De to i baksetet satt og snakket og fniste, Eldbjørg skulle gå siste året på politihøgskolen og Brita skulle starte på første året som dyrepleier student på veterinæren. De skulle dele hybel og nå ble det ivrig diskutert hva de skulle anskaffe av diverse ting. Lissa satt og holdt øye med veien, den var vond å kjøre på nå og hun giret kyndig ned den sterke firehjulstrekkeren foran de bratteste svingene.  Krok-kleivslia var stengt om vinteren og takke faen for det, det var ikke mulig å ta seg opp de bakkene selv med snøscooter.

Lissa rynket pannen, bak i speilet hadde hun sett noe som blinket, var det en annen bil som kom bakfra? Hun kikket en gang til i speilet, joda, det var en bil! En bil som kom i en aller helvetes fart og støvet sto som en ren sandstorm bak den. De to i baksetet ble klar over at sjåføren så bakover, de snudde seg. Bilen dukka opp igjen etter en av de mange krappe svingene, bakparten kom nesten ut men sjåføren trakk den inn igjen og gasset til på nytt. Lissa begynte å føle seg nervøs, veien var slettes ikke bred der og egentlig burde en ikke engang møte en annen bil, og ihvertfall ikke noe så stort som det som kom sprengende der bak. Hun bremset litt ned, la Nivaen så langt ut på veiskulderen som hun kunne, det var bare berget rett utenfor grøfta så mistet hjulene grepet kunne det bli stygt. Den som kom der bak brøt ihvertfall fartsgrensa, lengre nede i veien sto det et skilt som ettertrykkelig sa at hastigheter over førti kilometer i timen var farlig. Nå måtte da den bilen bremse ned? Lissa trakk pusten skarpt da den sølvgrå bilen dukket opp i speilet igjen, den kom like fort.  Eldbjørg sitter og måper. - I helvete, for en tulling.... Brita så bare skremt ut. Den sølvgrå bilen tar dem fort igjen, Nivaen gjør bare tjue oppover den smale bratte veien og Lissa er livsikker på at nå blir de påkjørt bakfra. Bilen vrenger ut, uler forbi dem så nær at speilene nesten rører hverandre og Brita hyler nesten. Eldbjørg ser bare rasende ut og Lissa bremser automatisk, hun vet hva slags skur av grus og stein som vil treffe Nivaen så fort det monsteret er forbi. Det brøler i en kraftig motor og den sølvgrå bilen forsvinner rundt svingen og etterlater Nivaen i en sky av grus og støv. Lissa slepper pusten igjen, hun har holdt den og nevene er skjelvne, det var like ved. Hun tvinger seg til å roe seg ned.        - Han der kjørte i nitti, minst! Eldbjørg er kvass i stemmen, den blivende politikvinnen i henne har våknet. Lissa stryker det blonde håret bort fra ansiktet med en trett mine.     - Det er noen slike her dessverre, er et nytt hyttefelt lenger inne, med dyre hytter. Brita svelger kort. - Hva slags bil var det der? Jeg har aldri sett en slik før? Eldbjørg snur seg med en kyndig mine. - Porsche Cayenne, dritdyr. Minst en mill for en slik en og jeg tror den der var nesten helt ny også. Lissa rister oppgitt på hodet. - Det hjelper deg ikke om du ryker utfor brattsvingen, da er denne gamle kassa mer å stole på.!

Den sølvgrå bilen raser oppover veien, grusskya står etter den og den sakner ikke farten i det den begynner å svinge inn i brattsvingen. Det er en lyd av bremser og en skur av grus som slår mot autovernet, så dumpe smell av noe bløtt. Den store bilen snurrer i veien, går merkelig nok ikke i bergveggen eller autovernet. Den blir i stedet stående med nesa i samme retning som den kom fra. Det ryker lett fra fronten og motoren kutter, det lyder en serie mindre pene eder fra førersetet.

Et par minutter senere kommer Nivaen rolig ruslende rundt svingen, grusskya har lagt seg og de tre jentene ser hva som har skjedd. Den store suv'en står ennå på et sted, eieren prøver visst å få liv i den kvalte motoren igjen. I  veien ligger tre søyer, to av dem rører seg ikke, en tredje prøver å komme seg opp men klarer det ikke, de mørke øynene er ville av panikk og smerte. Noen lam løper skrikende rundt, forvirret og skremte. Lissa banner, bestefaren hennes er finne og nå kommer hans beste eder til heder og verdighet. Hun stanser Nivaen og går ut, Eldbjørg og Brita ser at hun er rasende, det er noe svart i det vanligvis så blåe blikket og det milde budeie ansiktet har fått et hardt drag. Hun går mot førersetet på Porschen, fyren der inne gjør noen merkelige gester, som for å skyve unna noe i passasjersetet. De to venninnene går ut av bilen, de ser på de tre skadde dyrene, en av dem ser alt død ut men to er i live og den ene ligger og breker sårt. Lissa banker på vinduet og sjåføren veiver motvillig ned mens han ennå prøver å starte bilen. - For faen, kan ikke folk få værra i fred?! Stemmen er rå, ubehøvlet og uhøflig. Lissa ser at mannen er ganske så svømmende i blikket, han tygger på noe som må være mentol pastiller men hun syns hun kjenner en annen lukt under.  - Du må ringe eieren av de søyene, så han kan få erstatning for dem vet du, det er loven!              Fyren strekker ut armen, stikker pekefingeren rett under nesa på Lissa så hun må rygge tilbake. - Ikke faen om jeg skal ut med noen erstatning sier jeg bare, se bare, de jævla krekene har bulket bilen min har de. De har da for helvetet ikke noe her i veien å gjørra! Det er jeg som skal ha erstatning, for skadene på bilen!
Lissa dusjes nesten av spytt fra karen som nærmest fråder. Det er to i budeia, hun viker ikke en tomme, hun er vel vant med å håndtere sta stuter fra før av. Fyren ser bort på Brita og Eldbjørg, begge er i shorts og bikini topper siden de har bada og øynene hans henger seg fast i brystpartiet på dem. De skadde dyrene ser han ikke på i det hele tatt    – Du kjørte som en tulling, dette er ikke noen autostrada vet du! Fyren snur hodet igjen, kjapt som en kobra, Lissa får fingeren nesten tredd inn i nesa igjen. - Jeg trenger da vel ikke for faen å bli belært av en slik liten bondetuppe som deg, klapp igjen brødhølet du vesla. Detta har du ikke greie på! Lissa biter tenna sammen. - Du bør ihvertfall ringe noen så dyra kan bli ordentlig avlivet, de pines jo! Fyren banner grovt og vrir på startnøkkelen,denne gangen starter motoren og han vrenger den tunge bilen rundt i veien, Lissa må nesten opp på rekkverket for ikke å bli truffet og de to venninnene hennes står måpende og ser på at karen kjører over den ene søya for å komme seg ut på veien igjen. Bilen brøler og spinner og forsvinner på nytt i støvføyka. Eldbjørg banner bare matt og Lissa står der og er svart i blikket. - Jeg noterte bilnummeret med mobilen. Brita viser dem og Eldbjørg smiler fort. - Det er bra, men det er ikke mobil dekning her, ellers skulle jeg ringt med en gang. Makan til jævel! Lissa nikker, hun mumler noe for seg selv på finsk. Det er neppe pent men svært passende for situasjonen. - Jeg skal ringe, jeg har satelitt telefon. Den går gjennom uansett.
         Hun går bort til de tre påkjørte søyene, ser på øremerkene. - Jasså, så det er Torfinn sine ja, jeg regna med det. Det er bra! Eldbjørg ser forvirret på henne. - Bra? Lissa nikker, hun er stram i kjevene ennå, sinnet ulmer i blikket. - Ja, da slepper han ikke unna. Torfinn gir seg aldri for noen, uansett hvor mye penger de har. Brita svelger hardt, ser på de skadede dyra. - Hva skal du gjøre nå? Lissa sukker tungt. - Det den stuten burde gjort, den borteste søya der er alt død men den nærmeste har brukket ryggen og den ved autovernet der har nok indre skader. Jeg må spare dem for pinslene. Eldbjørg ser litt urolig på budeia som går bak i Nivaen og kommer tilbake med en sleggehammer og en stor kniv av det slaget jegere ofte går med. - Kan du detta? Lissa nikker, blikket er fremdeles kølsvart og dypt, de to kjenner henne og vet at nå er Lissa forbanna, og da nytter det ikke å prøve å roe henne ned før hun selv lar det skje. - Jeg har slått ihjel sau før, men aldri som har blitt kjørt ned slik. Hun smiler fort til Brita.      - Gå i bilen du, om du ikke vil se detta. Brita rister på hodet. - Jeg skal da studere til dyrepleier, såpass må jeg tåle å se.

Lissa gjør det hun må, så stikker hun kyndig dyrene og lar dem blø seg tomme, trekker skrottene ut av veien og finner frem en ren presenning bak i bilen. Hun åpner dem fort, i to av søyene renner det blod overalt, de har blitt knust innvendig av smellen og hun rister på hodet. - Tviler på at kjøttet på disse er brukbart men Torfinn får se på det selv, han vil kanskje tørke kjøttet og gi det til bikkjene. Så blir det da brukt til noe fornuftig. Hun vommer ut og trekker innvollene opp gjennom krattet, gjemmer det unna. Vinden suser tungt i trekronene og en kråke flyr kraksende over dem, det er noe merkelig ødslig  ved det. Noe nesten uhellsvangert. Lissa trekker selve skrottene opp i Nivaen, legger dem på presenningen og dekker over dem. Hun er blodig til albuene og det er striper av blod i fjeset på henne, hun ser nesten ut som en slags hedensk krigerdronning der hun står i fjellreven bukse og militærgrønn singlet. Armene svulmer av harde arbeidsmuskler, hun er vant med å ta i et tak. Eldbjørg ser på sporene i grusen. - Han bremsa ikke før han så sauene, se her, samme farta gjennom svingen som da han kjørte forbi oss. Å hadde jeg hatt uniform så skulle jeg så inderlig.... Lissa smiler kaldt. - Jeg skal be Torfinn ringe lensmann Andersen, han tar ikke med silkehansker på slike, det kan jeg love dere.
Hun fisker en telefon ut av ei lomme i buksa, leter gjennom minnet og finner et nr, hun står og venter litt, så høres det en grov bass. - Jaaa, det er Torfinn! Lissa forteller fort hvem det er, så begynner hun å forklare det inntrufne og både Eldbjørg og Brita skjønner fort at Torfinn må være nordlending for de hører klart og tydelig hva fyren sier og edene er blomstrende. Førrbainna gjeilltykje og hain steikje og fortære for ein hæstpeis er det mildeste mannen lirer utav seg. Lissa gir ham registreringsnummeret på cayennen, og Torfinn lover å ringe lensmann med en gang. Selv kan han ikke komme oppover med en gang for han har ei ku som skal kalve men så fort det blir morgen kommer han etter skrottene, og da er forhåpentligvis Andersen med. Eldbjørg har vært i bilen, henta kameraet sitt. Hun fotograferer nøye hjulsporene og får Lissa og Brita til å markere hvor søyene lå. Det løper noen lam rundt i bakken over svingen, Torfinn får fange dem inn når han kommer oppover. Heldigvis er de ikke avhengige av morsmelk lenger for å klare seg. Lissa er stiv i maska, hun har ennå ikke roet seg ned. - Den ene søya var yndlingen til ungene hans, Matilde kalte de henne. Beste søya han hadde sa han, jeg tror Torfinn kommer til å gi den karen et helvete. Eldbjørg smiler forsiktig. - Jeg hørte at han var grov i målet ja, nordlending? Lissa smiler, det er et farlig smil. - Yess, innfløtta. Gifta seg med ei jente herifra. Fyren er to meter høy og veier hundre og tredve kilo og alt er muskler, pleier å være vakt på bygdefestene og ingen kødder med den karen, det kan jeg love deg. Han tar vanlig karer under armen som kattunger og bærer dem rett ut.
Brita myser mot sola, peker på åsen på andre sida av dalen. - Det blinker der borte? Lissa tar frem kikkerten, hun er smal i blikket. - Det er veien inn til det nye hyttefeltet ja, og tar jeg ikke feil er det Hr hissig som er på tur innover. Det kunne jeg gjetta meg til. Hun legger kikkerten tilbake.- Da vet vi hvor han er hen!
De setter seg i bilen igjen, stemningen er ødelagt. Eldbjørg rynker på nesa over den rå slaktelukta som nå er i Nivaen, men hun sier ikke noe. Hun vet at Lissa er rasende ennå, budeia er glad i dyr, og detta har gått hardt inn på henne. Brita kremter kort. - Jeg tror fyren var drita, jeg mener, ingen oppfører seg vel slik edru? Eldbjørg nikker tenksomt.    - Det er godt mulig ja, men noen er bare slik, edru eller ikke. Lissa slår neven i dashbordet så bilen nesten gynger. - Han var full, ellers kan du kalle meg en krakk, jeg kjente lukta av pusten hans! Eldbjørg banner sakte. - Synd vi ikke har bevis, da kunne vi tatt'n for fyllekjøring også. Lissa svarer ikke, hun bare kjører, blikket er svart ennå og tilsynelatende fokusert på noe langt langt vekke. Hun kjenner ungene til Torfinn, to søte småjenter som er like glade i sauene som faren er det. De kommer til å bli skrekkelig lei seg nå. Dette er som faen selv også.

Etter en stund svinger de opp på neste åsen, tar av mot setra og humper seg de stakkars kilometrene inn til setervangen. Lissa trekker ut saueskrottene, henger dem opp inne på låven. Det er mulig at ihvertfall den ene kan brukes til folkemat, hun vet at naboen til Torfinn røyker kjøtt for bygdefolket. Og kona hans er også rene mesteren med lokale råvarer. Jentene samler seg på kjøkkenet etterpå, de er stille og ettertenksomme. Det gikk inn på dem alle sammen. Lissa har tatt frem et kart, hun betrakter det med en kald mine i ansiktet. Det virker for at hun pønsker på noe. Eldbjørg blir nysgjerrig men hun spør ikke, vet at Lissa må få fortelle når hun selv bestemmer seg for det.
De gjør unna kveldstellet, det går fort å melke de tredve kyrne men begge de to gjestene merker at Lissa tenker på det inntrufne. Hun pleier ikke være så stille av seg. Etterpå spiser de litt og så finner Lissa frem kartet igjen, trekker på seg noen varme klær og nikker til de to. - Hvis dere vil bli med så kle godt på dere. Brita ser litt skeptisk ut. - Hvor skal du? Lissa fester knivbeltet i buksa, hun ser innbitt ut. - Til hyttefeltet, jeg skal se litt nærmere på Hr Hissig. Eldbjørg raser avgårde etter litt tøy og Brita blir også med, litt nervøs men like fullt bestemt på å gjøre sitt. De kommer seg inn i bilen og Lissa kjører avgårde, de følger veien et godt stykke, så svinger hun brått av og inn på en skogsbilvei. Det er milevis av slike i området og Eldbjørg vet at Lissa kjenner skogene her som sin egen håndbak men hun fatter ikke helt hva budeia tenker på nå. De kjører en god stund på veien som er ganske bra, nesten like god som hovedveien. Så svinger Lissa av igjen og denne gangen er det en virkelig gammel vei, antagelig er det år siden sist det gikk bil der for ungtrærne skraper mot undersiden av Nivaen. Lissa girer og lirker bilen kyndig frem, Nivaen har gjort tjeneste under elgjakta mange ganger, tatt seg frem der få andre kjøretøy ville klart seg. En gang gikk farfaren hennes tom for drivstoff innpå skogen, han svor på at han helte på ei kanne med gammal matolje og ei halvflaske himkok av det tvilsomme slaget og bilen gikk helt til bygda igjen, bedre enn noen gang før mente han. Til slutt kommer de til en snuplass for tømmerbiler, Lissa parkerer Nivaen i skyggen og går ut, hun bikker på hodet og ser seg rundt. Det er tydelig at hun vet hvor hun er, og hvor hun skal. Hun henter frem en gammal grå ryggsekk fra bilen, så trasker hun avgårde etter en nesten forsvunnet sti.
Eldbjørg og Brita henger etter som klegg, budeia er vant med å gå i skogen, stegene er lange og jevne, hun følger terrenget i stedet for å slåss mot det. De to andre blir lett andpustne av tempoet men de er ivrige etter å finne ut hva venninnen pønsker på. Etter litt åpner skogen seg, de ser inn på en setervoll med noen gjerder og gamle seterhus. På andre siden av vollen går veien, og det er flere nye hytter der. Alle er fine og hvite og det er tydelig at de er i den høyere prisklassen. Innerst ligger det en hytte som er nybeiset, den glinser flott i kveldssola og størrelsen på hytta indikerer at eieren har bra med penger. Lissa gliser sakte, det er ikke et pent glis. - Jeg tror jammen Hr Hissig tror han er John Wayne! Eldbjørg måper litt, det er gjerde rundt alle hyttene der men foran den brunbeisa hytta er det slik gjerde en forbinder med westernfilmer. Brita rister på hodet. - Det er jo paddock gjerde, slik en bruker til hest! Lissa nikker med kjennermine. - Jeg var innover her for to uker sida, da var det ikke gjerder her ennå. Han har satt det opp i det siste tror jeg. Se bare på den porten! De to jentene glaner, porten er lagd av to svære furustammer som er stilt opp side ved side. Mellom dem henger et skilt med store bokstaver i beste wild west stil. Triple bar står det svidd inn i treverket. - Jeg skal gi deg bar jeg! Lissa mumler det sint.

Under er det en port men den er ikke som på de andre hyttene og de eldre seterhusene. Det er en slik port du ser på saloonen, svingdører som henger et stykke over bakken.      - Og hva er det han har tenkt å holde ute mon tro? Lissa's stemme drypper av sarkasme. Brita og Eldbjørg skjønner hva hun mener, de andre eiendommene er godt gjerdet inn, slik det er skikken i bygda. Gjerdene er lagd av sterke stolper som står i bakken med fire meters mellomrom. Det er strukket tråd mellom stolpene, oppe og nede og selve gjerdet er hundrevis av halvannen meter lange smale raier av treverk. De er rett og slett spunnet fast mellom de doble ståltrådene og lager et gjerde som er tett og solid og som ingen sau kan sette seg fast i eller ødelegge. På Hr Hissig sin eiendom er det helt annerledes. Porschen står parkert med rumpa helt inn mot svingporten, den er ikke engang stengt. Det virker for at eieren har satt den der så alle kan se og beundre den.
Det er tydeligvis folk på et par av de gamle hyttene på setervollen men i den nye avdelingen er Hr Hissig alene. Lissa går rolig nærmere, hun ser nøye på bilen.

         Det er noen bulker foran på den, ved ene forhjulet og bakover mot døra. Og det er riper her og der. Men mye synes det ikke, antagelig var farta så stor at sauene ble nærmest kastet unna. Det er mørkt inne i hytta, Lissa peker på veien. - Han har gått seg en tur ser det ut til, antagelig skal han vel ned til elva og fiske. Eldbjørg ser at sporene svinger påfallende mye. Med mindre fyren har hatt et slag så vaklet han mer enn han gikk. Lissa myser, hun har fått et merkelig utrykk i ansiktet. Hun går helt bort til porten, for noen andre ser det kanskje ut som om hun beundrer det vakre treverket, eller skiltet som henger der opp. Hun strekker fort ut handa, stryker den diskret over bakvinduet på bilen. Det er et tykt lag støv der, det er grått og brunt men det er noe hvitt der også.
Eldbjørg rynker forvirret pannen da Lissa stikker tungespissen borti bilstøvet og spytter.      - Hva driver du med? Lissa går bort mot veien igjen, hun ser ut som en som har lett etter lyset lenge men brått har oppdaget at det brant rett under nesa på en hele tiden. - Det er veisalt på den bilen Eldbjørg. Eldbjørg ser uforstående på budeia som setter seg ned på en stein der med ryggen mot hytta og bilen. - Og? Brita setter seg også, hun ser temmelig forundret ut. - Det er bare en vei her i bygda som  har vært saltet de siste to ukene, og det er baksideveien fra Unnes. De kjører tømmer der nå og det støvet så ille at de måtte salte for å binde noe av støvet. Eldbjørg begynner å skjønne, hun lener seg fremover. - Det er den veien som nesten møter hovedveien like ved Brunmyrsetra ikke sant? Lissa nikker og Brita ser forvirret ut, hun ser på de to. - Nå må dere forklare litt tror jeg, jeg er ikke så godt kjent her!

Lissa nikker og peker utover. - Alle som skal oppover fjellveien må gjennom bommen nede ved Breistad, og den er betjent hele sesongen så det går ikke å lure seg forbi. Jeg slepper å betale siden jeg har årskort og jobber her inne, men ellers koster det seksti kroner pr tur. Kjører en baksideveien kan en lure seg unna det men da trenger en jaggu en god bil også. Eldbjørg ser bort på cayennen, den er høy og sterk og klarer sikkert all slags terreng. - Så han har sneket seg unna bommen? Det er jo skikkelig kjipt gjort. Lissa knurrer nesten. -Ja, men det er ikke bare det. Det er to hundre meter fra enden av baksideveien og frem til hovedveien opp til fjellet, baksideveien ender nemlig i en velteplass for tømmer. Men for å komme til hovedveien derifra må en over et lite plantefelt som Per Oppigård gjorde i stand i fjor høst, og et kvigebeite som hører Ola Uthus til. Og jeg prata med Ola her for tre dager siden, en eller annen idiot hadde kjørt over beitet hans og ikke stengt grindene så kvigene hans var på rømmen over halve bygda. De hadde visst gått ned til hjemtraktene igjen. Han sa at kjerringa hans hadde vært i telefonen nesten halve dagen med sinte folk som ville klage over at de hadde fått kyr i blomsterbed og kjøkkenhager. Og ei av de drektige kvigene hans rota seg ned på riksveien og ble påkjørt av en trailer. Han var fly forbanna som ventelig kan være. Eldbjørg måpte nesten. - Nei så jævlig!

Lissa smilte smalt. - Ola hadde tatt bilde av sporene sa han, og den som hadde åpnet grindene hadde kjørt villmann over plantefeltet så Per må rydde opp igjen og sette nye planter flere steder, han var også i harnisk. Det er ingen bønder som har tid til å drive å kjøre til fjells for slikt fillearbeide nå midt i høyonna. Brita ristet på hodet. - Så det er Hr Hissig som har gjort det?
Lissa gliste kaldt, det var noe illevarslende i blikket hennes. - Det kan du ta gift på, den karen har sikkert råd til å betale seksti kroner i bomavgift men han er sikkert overbevist om at han burde slippe, siden han er så rik! Faen til kar, men jeg tror Ola blir glad for å vite hvem han skal sende regninga for den døde kviga til. Og Per vil sikkert også kreve litt erstatning, det var visst kjørt opp noe sinnssykt stygt. Eldbjørg så spørrende på budeia. - Det gjør de sikkert, men hva kan vi gjøre nå? Lissa smilte, det var noe fornøyd og forventningsfylt i det smilet. - Jeg skal gjøra jobben min som budeie for beitelaget. Ikke mer og ikke mindre. Hun trakk av seg sekken hun hadde på ryggen, tok frem et par små poser. - Her, strø dette på steinene her. Dette var foringsplass før vet dere, er på tide at det blir beita litt av her, er alt for langt gras.

Brita så ned i posen. - Salt?! Lissa nikker, det er en merkelig glans i blikket hennes. Eldbjørg får også en pose i handa, hun ser like forvirret ut som Brita. - Men? ... Lissa smiler vennlig men det er stål i blikket hennes. - Den fyren der borte vil nok få en klekkelig bot foruten erstatningene for sauene og den kvigen og plantene og kanskje miste førerkortet også, men syns dere at det er bra nok? Eldbjørg får noe hardt i minen. - Nei, ikke egentlig. Brita rister også på hodet og Lissa smiler fort. - Bra, strø salt på alle steinene her, jeg skal se om jeg finner sauene som skal holde til her i området. De har nok trekt ned mot elva nå i tørka men får de salt kommer de hit igjen. Ingen budeie går noe sted uten salt vet dere, det er rene magien til tider.
De to jentene begynner å strø salt på steinene, bare en snau neve på hver av dem. De skjønner at Lissa har baktanker med dette men forstår ikke hvilke det kan være. Budeia forsvinner i skogen nedenfor setra og Eldbjørg ser langt etter henne. Lissa er vanligvis en mild og vennlig person, dette har avdekket en side av personligheten hennes de vanligvis aldri ser. Det er mørke sider i alle mennesker pleide Eldbjørgs bestemor å si, og jo stillere vann, jo dypere grunn. Brita våger seg nærmere porten og den sølvgrå bilen, hun titter fort inn bakvinduet og rynker pannen med en truende mine. - Ser du det der? Eldbjørg kommer borttil henne, skygger for handa og ser hva Brita snakker om. Det er en lomme på baksida av passasjersetet, det står stukket en flaske ned i den. Det er ikke vann for å si det slik. Eldbjørg kjenner igjen etiketten, ikke rart mannen tygde mentol pastiller for å skjule lukta. - Hmm, så Hr Hissig drikker whiskyen sin bar, i farta også. Brita nikker, hun ser sint ut. - Tror du at lensmannen kan bevise det? Eldbjørg trekker på skuldrene. - Kanskje, det er jo mulig at noen så ham på tur oppover, det er jo mye hytter og trafikk på nedre delen av veien.
Etter litt er posene tomme, det er litt salt på alle steinene der. De to jentene setter seg i graset bak en stor einerbusk, er ingen som ser dem der om noen skulle dukke opp. Heldigvis er det så kjølig og stri vind nå at ingen gidder ut av de som er på hyttene. Snart hører de svak breking, den blir sterkere og Lissa dukker opp. Hun smiler fra øre til øre. Bak henne kommer en stor flokk sau og jammen er det med en god del geiter også. De svinser ivrig rundt og så fort de oppdager saltet gyver de løs på steinene. Brita skjønner ikke hvorfor Lissa ser så fornøyd ut, hvorfor det er et slikt infernalsk glimt i de blå øynene. Eldbjørg har begynt å forstå, hun har vokst opp på en gård og selv om dette krasjer litt med hennes yrkesetikk er det jo ikke ulovlig å fore dyra. Og vollen er overvokst, den må beites ned før graset blir for gammalt. At Hr Hissig har lagd et gjerde som kun kan stanse ei og anna ku og kanskje en hest er ikke deres problem. Lissa står og ser på, det er fryd i blikket hennes. Sauene løper rundt og snart er de første under den merkelige porten og inne på tomta foran den brune hytta. Antagelig har ikke Hr Hissig brydd seg om at de lokale har fortalt ham hvordan gjerdene bør være. Her i bygda får folk klare seg selv om de ikke vil høre på fornuft.
Noen geiter forsyner seg av graset foran inngangspartiet, så retter de sin oppmerksomhet mot det blanke monsteret som står i innkjørselen. Er det spiselig mon tro? Bukken som er med følget ser speilbildet sitt i en hjulkapsel, tar rennafart og smeller til den. Et kje er alt oppe på panseret og nupser ivrig på en vindusvisker. Ei voksen geit gnager fornøyd på ene bakskjermen, det smaker deilig salt av den jo, da er det jo klart at dette er en rullende saltstein. Lissa ler lydløst og vinker på de to jentene som står nærmest himmelfalne. - Jeg tror ikke Hr hissig vil trekke så mye damer med den bilen når de er ferdige med den. Eldbjørg skjærer noen merkelig grimaser, hun vet ikke helt om hun skal le eller grine. - Ja snakker om penisforlenger med potensproblemer he he he! Brita fniser og rister rent mens de tre går tilbake til Nivaen.      Lissa kjører inn på hovedveien igjen, så tar hun av og svinger inn på veien mot hyttefeltet. Det er en bom der og hun har et nøkkelknippe i hanskerommet. Hun finner riktig nøkkel og låser bommen, veien er smal der mellom to bergeskorter så ingen biler kan passere. - Det er sent nå, tviler på at de i de andre hyttene skal ut igjen, og Torfinn og lensmann kommer tidlig i morgen. Andersen har også nøkkel til alle bommene her innover. Eldbjørg vet ikke helt hva hun skal tro om metodene men hun vet at slikt aldri ville gått an inne i byen. Her på bygda derimot er det andre regler som gjelder.

         Tilbake i hytta for kvelden feirer de tre med hver sin pils og stemningen er ganske god da de finner køya. De er spente på hva Torfinn og lensmannen vil finne dagen etter.

Neste morgen gjør de morgenstellet fort, de er ivrige og mens de sitter med frokosten durer det og en stor pick up triller inn på tunet. En kjempe av en kar trer seg formelig ut av førersetet og bilen løfter seg betraktelig da han kommer seg ut av den. Lissa går ut og de to følger etter hakk i hel. Torfinn hilser vennlig men de ser at mannen har vært ute på et eller annet for flere knapper i skjorta hans er revet ut, en lomme henger på halv tolv og det er blod på bukselåret hans. Lissa ser forskrekket på ham. - Hva skjedde? Torfinn setter seg nonsjalant ned på den grove trebenken utafor seterveggen. - Jau det  ska æ si dokker jenter, makan til tykjekaill ska ein leite længe ætter. Han slår støvet av capsen sin mot benken. - Jammen fortell da? Lissa er ivrig og Torfinn gliser innfult. - Jau, først så ringe nå ein av naboan der oppe te han Andersen, det va visst ei gorrhysa av ein kaill som skreik og bar sæ så ille. Ja han baintes og svor så kvinnfolket vart visst reint nervøs. Brita fniser så hun rister igjen.- Hvorfor det? Torfinn smiler underfundig, det er noe i blikket hans som forteller dem at han har skjønt hvem som var der kvelden før.      - Joo, hain hadde vesst ikkje regna med at sauan kunne gå under gjerdet og porten hainnes, og dei hadde spist av biln hains.

Eldbjørg må fnise også. - Spist av bilen hans? Torfinn nikker sindig. - Akkurat ja, spist av biln. Dei hadde vist gnagd mesteparten av aill lakken av han, og det som var av gummilista og slikt. Geiten hans Børre på saga hadde visst slått sæ i lag med sauan hans Emil Søroset og dei hadde trækt oppover fra ælva for kvæiln. Ja dokker veit jo kor uhællig med mygg de e så nære vatn nå før tida. Lissa bare nikker sindig. Hun ser ut som en katt som har fanget og fortært en riktig så fet og fin rotte. - Ja kailn baintes så stygt at sjøl æ vart betænkt ja. Og hain nækta plænt å betale mæ førr de tre søyan han kjørte ihjæl.

Lissa så smalt på bonden som strøk seg over panna med en litt forbauset mine. Det var sjelden noen prøvde å gå i mot ham, de fleste visste bedre.
- Men dere fikk orden på det?  Torfinn gliste bredt. - Åh jauda, både godt og væll. Du veit, han Andersen e ikkje dum, og hain så ei heil flaske med slik Glenfiddisj i biln, og det bare oste gammal fyll av karn så dæ va ænkelt å lægge to og to samman. Og han ville ikkje bli me og ta blodprøve heiller. Ja han Andersen kunne visst bærre ta sæ sjøl i ræva meinte han visst. Eldbjørg rykket til, å snakke slik til en polititjenestemann var ikke lurt om en ikke ville ha ordentlig trøbbel. - Sa han det?!

Torfinn nikket sakte. - Jada, og æ va ein hælvetes bondelarv fikk æ vite. Ja han Andersen visste jo om det med kvigan te hain Ola og meinte at kona hans Per hadde sett kailn kjøre over beita hasses her om da'n men det va visst bærre slarv og førbainna løgn. Og at dæm fire ungdomman som leie hytta hannes Sivert nede væ Sikvatnet hadde sett hain kjøre forbi som om hain hadde både hinmainn og heile åsgårsreia i hælan var jo også bærre fjas og fanteri må dokker vit. Lissa koste seg visst-  Så noen så ham kjøre så fort ja, det var bra. Torfinn viftet med pekefingeren. - Ja men det blir likar, det blir mykje likar. Ein tyskar som va på vei oppetter vegen på sykkel i går blei forbikjørt av kailn, og hain fekk ei tomflaska i hauet, han sykla jo av arme mainn. De e angrep med farli våpen de. Eldbjørg gliste. - Ja og forsøpling også.

Lissa så storøyd på blodflekkene på bondens grønne felleskjøpet bukser. - Men blodet? Torfinn så litt brydd ut. - Njaaaa, dokker ser, hain ville ikkje væra med lennsmainn ned i bygda igjæn, og han forlangte å få vite navnan på dei som eigde de sauan som hadde gnagd i stykker biln hasses for han ville saksøke dæm aille som ein. Ja at gjerdet hasses va for dårlig det ville hain ikkje høyre noe snakk om. Ja åssa rauk han på hain Andersen da han ville arrestere kroppen. Brita gispet. - Gikk han løs på lensmannen?! Torfinn nikket, det var noe huldsalig i blikket hans. - Jaaa, han gjorde det ja, så æ måtte hjelpe hain Andersen kain dokker skjønne. Ja fyr'n ville jo ta mæ å, hain slo faktisk ætter mæ så æ slo tilbake og da var det litt neseblod, ja det vart nå det ja. Lissa måtte le, om en fikk et slag av Torfinn var det som å bli sparka av en hest.
- Men får du erstatning for de sauene? Torfinn rettet litt på den istykkerrevne skjorta, det er noe stolt i minen hans. - Jaaa, æ gjør nå det. Andersen veit jo at dokker veikjan ikkje fær med toskeskap og løgn og skrottan hæng nå her så de e nå i orden. Og det va ull og blod på biln så han kain ikkje ro sæ bort fra at det va hain som kjørte på dæm. Ja æ vil savne ho Matilde, de va ei go søya. Lissa brøt inn. - Så nå er fyren i arresten? Torfinn nikket sindig. - Jada, nå e han i arræsten, og hain Andersen va så førbainna som æ aildri ha sætt hain før. Ja kailn hadde med sæ ei slik bærbar læptop dei kaille det og han hadde visst lurt penga av firmaet sitt. Æ trur skattefuten kjæm te å gni sæ i heindern nå.

Jentene så sakte på hverandre, det var til pass. Torfinn fortsatte. - Ja og så låg det no'n bilda på dein maskina au, slike som e ulovlige å ha. Det va visst både unga og dyr sa hain lensmainn. Hain tykje førr ein kvalpeis! Æ e glad hain ikkje kjem te å fær hit opp no meir. Hytta bli det visst firma som lyt ta over, det va jo deira midla som var blitt brukt. Lissa gliste kaldt, det var visst ikke bare en fyllekjører de hadde fjernet, det var et skikkelig utyske. - Ja apropo sailt, ha dokker hængt opp de dærre skrottan? Hain nabon sku visst prøve å røyke dæm lovte hain mæ. Lissa nikket og viste veien mot låven. De tre søyene hang der til slakt men han som hadde ansvaret for det kom til å bli buret inne lenge etter dette. Lissa smilte til den svære bonden som langet ut bak henne. - De sier jo at rettferdighetens kvern maler langsomt men denne gangen malte den fort, og elegant. Og hevnen var ikke søt heller, men salt! Torfinn gliste i skjegget, han hadde skjønt hva Lissa hadde gjort og han visste at budeia kunne være innful hun også om hun følte at det trengtes. Det var slike kvinnfolk bygda trengte. - Jau, de e så evig rett, både dein og rettferdigheta!

Jeg har gått å tenkt litt på å skrive en samling noveller med utgangspunkt i hest, litt slik penny klubben aktig. Dette er en jeg skrev for noen år siden, med tanke på påska og påskegrøss. Den er skrevet i jeg form, men er rent påfunn.

Gjengangeren på Hovi

 

 

Jeg trodde ikke på spøkelser, alvorlig talt, ikke i det hele tatt. Når jeg hørte om folk som hadde sett slikt pleide jeg bare å blåse i nesa av dem og si at de sikkert hadde sett syner eller var susete i hodet. Gjett om jeg fikk meg en vekker og det til gangs. En kan kanskje si at jeg ble grundig omvendt.

Det hele begynte i fjor sommer, da flyttet vi fra leiligheten der familien min bodde til et småbruk foreldrene mine arvet fra en onkel av mor og jeg og broren min ble røsket opp med rota kan en si. Ikke at det var meg i mot, for jeg trivdes ikke der vi bodde før. Det var liten plass der og vi bodde nesten oppå hverandre, og det var midt i et boligfelt med folk overalt. En ble liksom aldri helt alene der og man måtte ta så mange hensyn hele tida. Foreldrene mine nølte i hvert fall ikke lenge da de fikk tilbudet og vi flyttet i løpet av en måned. For oss ungene betydde det at vi fikk hvert vårt svære rom og at vi brått kunne spille høyt og sole oss og bare herje uten at noen kom og klagde og det var jo deilig. Aberet er at far må kjøre oss to mil hver morgen ned til hovedveien så skolebussen kan plukke oss opp. Jeg syns egentlig ikke at det gjør noe som helst for da gjør vi da i det minste noe sammen og før så vi knapt noe til hverandre i det hele tatt.

Før bodde vi i byen nede ved munningen av fjorden og selv om det var pent der nede og kort vei til havet så trives jeg mye bedre her oppe. Bygda vi nå bor i ligger i en sidedal til hoveddalføret og det er en skikkelig bratt og svingete vei opp dit men så flater dalen liksom av og er bred og vakker med mange fine gårder og masse skog og småvann. Det er virkelig en idyll om sommeren men mer av en utfordring om vinteren, far måtte selge den gamle stasjonsvogna og kjøpe en sterk firehjulstrekker for bratta ned mot hovedveien ble en for stor påkjenning for nervene hans mente han. Læreren jeg har i naturfag kaller dalen for en hengedal som ble til under istida da en sidearm av hovedbreen grov seg ned i en gammel elvedal, ikke at det bryr meg men området er helt perfekt for den som er glad i naturen. Huset på gården er bare ti ganger større enn leiligheten var og mye finere med vakre tregolv som er kjempegamle og masse krinkler og kroker som jeg elsket å utforske. Det var også et digert uthus som hadde vært sauefjøs og en gammel stall der.

Der kommer vi vel egentlig inn på hovedgrunnen til at jeg likte ideen om å flytte til bygda i stedet for å bli boende i byen, jeg har hest og nede ved fjorden var det ikke noe godt hestemiljø. Her i bygda er det hester på nesten hver en gård og på gården Hovi er det en stor leiestall der hesten min ble oppstallet til far fikk i orden gamlestallen her hjemme. I byen sto Pontus som han heter på en stall halvannen mil lengre ut mot havgapet og selv om det var en veldig fin og ny stall så var miljøet der råttent. Det var bare en masse bertete jenter som skrøt av alt de vant og de brydde seg mer om å baksnakke hverandre og kaste skitt enn å kose seg med ridingen. Det var bare status og fasade som betydde noe og gjett om jeg fikk høre det noen ganger. Pontus har ikke noen stamtavle siden han er resultatet av et lite uhell, og derfor ble både han og jeg av og til sett på som hår i maten kan en si. Alle de andre hestene der hadde stamtavler lange som vonde år og vi ble liksom utfryst selv om jeg og Pontus til min store skadefryd slo mange av dem i de årlige gymkhana lekene. Pontus er min øyesten og det bryr ikke meg at han er en blanding av dartmoor ponni og shagya araber, helt perfekt er det ordet jeg pleier å bruke om godgutten min.

Her i bygda var det ingen som brydde seg om det, den dagen da far hentet ham og kjørte ham til Hovi var det en hel bataljon som møtte opp for å ønske nykomlingen velkommen og alle syntes han var bare skjønn. Jeg fikk brått minst fem nye villige hjelpere som godvillig ville hjelpe meg med stellet bare de fikk ha kontakt med ham. Stallen på Hovi var kjempediger, det var plass til femti hester der for det hadde egentlig vært et stort kufjøs og så var båsene gjort om til store spilt og bokser og det var helt utrolig koselig der. Litt gammelt kanskje men desto mer stemningsfylt og trivelig. Hovi er liksom hovedgården i dalen, den ligger helt øverst i bygda og er et gammelt herresete, eller noe slikt. I det minste ser en den fra hele bygda der den ligger og troner på en liten ås i enden av dalføret, og det er den fineste gården i hele dalen. Hovedbygningen der fikk mor til å måpe da hun kom oppom første gangen, hun mente at det å være husmor der må ha vært et mareritt. Det å vaske hele det huset til jul måtte ta flere uker. Det er to store nye fjøs der nå, et til kyr og et til gris men de er liksom skjult på baksida av åsen så en ser ikke dem fra bygda. En ser bare det store hvite hovedbygget og føderåds bygget som er like imponerende. En ser også de to svære stabburene som er laftet og fredet faktisk og den enorme gamle laftede låven fra sekstenhundretallet. Stallen ser en taket på over åskanten. Jeg tror den som anla gården der virkelig ville lage noe som var imponerende og det har de greid. Gården er visst verneverdig så de som driver der har ikke lov til å endre noe på utsiden av de gamle bygningene. Det er en diger park rundt bolighusene og en vakker allee langs gårdsveien.

Det bor tre generasjoner der, det er ikke lenger nødvendig med så mange folk for å drive jorda så det er to ansatte der, ellers greier sønnen på gården alt selv. Han og kona er liksom de som driver hele greia og han tok over to år før jeg flyttet til bygda. Han har tre barn og den eldste jenta, Åsta, er på min alder. Hun går på skolen jeg går på så det gikk fort til at vi ble venninner. Foreldrene til Stein som han heter bor også der, de har en leilighet i hovedbygget og heter Olav og Hjørdis og de er kjempekoselige og i begynnelsen av syttiåra tror jeg. Jeg følte meg hjemme og velkommen med en gang jeg kom dit og gled rett inn i stallmiljøet. Der var det ingen fisefine byfrøkner men en hel drøss unger fra gårdene rundt der som var vant med å få møkk under neglene og ta i et tak. Jeg ble fort fast inventar i stallen og vente meg til omskiftningene fort.

Selvsagt var det mye å gjøre i begynnelsen og jeg måtte hjelpe til mye med å fikse huset og få alt i orden men etter noen uker fikk jeg mer tid til å bruke på å ri og slikt og far var så fornøyd for han fikk virkelig vist at han var en fingernem kar. I leiligheten fikk han ikke gjort stort og når en jobber på et regnskapskontor blir det liksom ikke mulighet til å vise at man faktisk duger med hammer sag og spiker. Stalleia var også bare snaut halvparten av det den var i byen og her var det svære beiter hestene kunne gå på når de ikke var i bruk. Jeg merket at Pontus liksom blomstret opp etter bare noen dager der, den trivdes også mye bedre der.

Det var ikke før på sensommeren at jeg fikk vite om gjengangeren på Hovi og det skjedde en ettermiddag jeg drev på å møkket ut. Et par av jentene hadde gått over i gamlelåven for å hente noen halmbunter og kom tilbake helt ville i blikket. Jeg begynte å lure på om det var noe galt med hestene som gikk på beite bak låven så jeg gikk bort for å høre hva det var og de sto og snakket med Åsta så jeg hørte hva de sa.  – Det var Gyda, sa den ene av dem. – Hun sto midt på låvegolvet og glante på oss, jeg ble så redd at jeg nesten pissa på meg!

Åsta bare gliste, hun pleide aldri å la seg vippe av pinnen av noe. – Ta det med ro, hun har aldri gjort noen noe. Det er helt ufarlig.  Den andre jenta var helt skjelven. – Jammen, så nifs! Vi så veggen tvers gjennom henne, helt sant!                                                                             Jeg må ha sett ut som et levende spørsmålstegn og Åsta bare nikket kort til meg. – De har nettopp sett vårt lokale gjenferd, det skjer av og til at noen ser henne.

Jeg må ha hatt haka på sjette hakket eller noe for Åsta så litt forskende på meg. – Å filler’n, ikke si at du aldri har hørt om gjengangeren vår? Trodde hele landet kjente til det jeg.

Jeg måtte kremte. – Æh, gjenganger? Men… Åsta ristet oppgitt på hodet. – Greit, jeg trodde ikke på det heller men jeg har sett henne ni ganger og tro meg, det er virkelig. Tro meg eller ei, jeg vet hva jeg har sett, og hva folk ellers her har sett i flere hundre år.

Jeg stammet nesten, brått kjente jeg at hårene i nakken på meg virkelig strittet. – E..er det sant altså? Det er vel ikke her i stallen?!  Jeg tenkte på hestene selvsagt og jeg kunne liksom ikke helt tro på det hun sa selv om jeg på et vis visste at hun ikke løy for meg.

Åsta lo litt. – Nei da, hun viser seg bare i gamle låven og nede på gamle kirkegården, og helst på denne tida av året. Jeg trakk et lettelsens sukk, tanken på å møte et spøkelse i stallgangen fikk meg til å kaldsvette litt. – Men vet dere virkelig hvem det er?!

Åsta nikket. – Vi tror i det minste det, det er en eldgammel historie forstår du. Om du vil kan jeg få bestemor til å fortelle den for hun kan hele sagnet utenat og hun elsker å fortelle om det. Jeg skal bare gjøre ferdig stellet her så kan vi gå og høre.                                                           Jeg nikket litt usikker men ble litt nysgjerrig også. Mor hadde ment at en slik staselig gård ikke ville være komplett uten en gammel spøkelseshistorie og nå viste det seg jammen at stedet hadde et spøkelse.

Vi gjorde oss ferdige med det vi skulle gjøre og gikk bort til hovedbygningen, den var så flott og svær at jeg bare måtte glane. Det vokste villvin oppover veggene og jeg forsto at da den ble bygget måtte folkene som eide gården ha vært skamløst rike. Åsta pekte på noen tall på ene gavlen. – Det var en baron som bygde husene på syttenhundretallet, han var gift med datteren på gården her og var opprinnelig dansk selv. Han tok med seg arkitekturen og alt det der fra de store herregårdene i Europa og resultatet ble da fint?

Jeg nikket og så for meg en flott dame i krinoline og hvit parykk som spaserte nedover grusgangene, det ville sett helt naturlig ut.  – Mor mener at det må ha vært et forferdelig arbeide å stelle dette huset? Åsta nikket. – Før var det faktisk opp til seksti mennesker som jobbet her, kan du fatte det? Seksti ! Det er en hel bedrift det. Hun åpnet kjøkken inngangen og vi gikk inn, mye av huset var ubebodd og det bar det preg av. Det luktet liksom feil, det var noe som manglet der.

- Det var minst fire budeier til kyrne, tre fjøsgutter som foret og slikt og en som kjørte bort møkka. Det var fem stallkarer, tre kjørekarer og to smeder. Jeg tror det var tre jenter som stelte fjørfe og småfeet og så var det to karer som stelte grisene og minst fire mann som jobbet med å holde veiene her vedlike. Det var en portner og to vaktmestere og en haug med snekkere og malere og jeg tror det var ti gartnere som jobbet her om våren og sommeren. I huset var det en drøss med stuepiker og kammerpiker og kokker og vaskehjelper. Det var noen folk som bare jobbet med å bære ved og vann og sikkert en hovmester eller to også. Fytterakkern, de må ha hatt det lettvint de som var på toppen den gangen. Jeg kunne bare si meg enig.

Åsta fant leiligheten til besteforeldrene men jeg ville gått meg bort i alle gangene og korridorene, banna bein. Hjørdis åpnet og smilte og Åsta forklarte ærendet. Hjørdis ble ivrig med en gang. – Selvsagt skal jeg fortelle, det skulle bare mangle. Det er fint vær nå jenter, jeg tenker vi går ut på terrassen og så tar vi med en mugge med litt iste og koser oss.  Hjørdis var virkelig så hyggelig som noen kan bli og jeg likte henne veldig godt, hun var liksom så bestemor aktig overfor alle ungdommene her.

Vi gikk ut til den vesle terrassen som var lagd ved hushjørnet og satte oss i noen kurvstoler som sto der. Hjørdis kom med et brett med glass og en stor mugge og satte seg ned midt i mot oss, hun skjenket i og lente seg tilbake med et litt tankefullt blikk. – Så hun har vist seg igjen, ja det er tida for det nå. Det var visstnok på denne årstida hun døde.

Jeg så sikkert skrekkelig nysgjerrig ut for Hjørdis smilte og tok en slurk av teen før hun fortsatte. – Jeg kom hit sørfra som ungjente, skulle jobbe her men endte opp som gårdkone etter hvert. Det gikk bare tre uker fra jeg kom hit til jeg så Gyda første gangen og Olav måtte hente meg ned igjen fra øverste kvisten her i huset for jeg gjemte meg i panikk. Siden ble jeg jo vant med henne kan en si, hun er jo helt harmløs men skremmer nesten vettet av dem som ikke vet om henne da selvsagt.

Jeg kunne levende forestille meg det ja, jeg håpet at jeg aldri ble så heldig å se henne om en kan kalle det å være heldig. Hjørdis fortsatte. – Jeg vet ikke hvor mye du vet om denne bygda jeg Merete? Jeg måtte innromme at jeg visste minimalt og hun nikket kort. .- Det er vel ikke annet å vente, barna her får historien inn med morsmelka men for en utenfra er den kanskje litt tung å få med seg slik med en gang. Det er liksom ikke pensum i historiebøkene nå for tida. Hun snudde seg litt så hun så ut over bygda.

- Denne bygda ble tidlig bebygd for det er god jord her og mye vilt og fisk er det jo i elva. Man vet lite om hvordan samfunnet her var bygd opp i riktig gammel tid men en vet at alt i vikingtida var gården her hovedsetet i dalen og all jorda lå inn under Hovi eller hva den nå het på den tida. Navnet har den fordi det var et hov her på den tida. Det var en liten småkonge som holdt til der da og etter hvert ble alle de andre gårdene lagt inn under denne storgården. Jeg nikket for jeg hadde hørt litt om den tida på skolen.

-Bygda her er jo isolert og det tok sin tid før den tok igjen de mer urbane områdene nærmere kysten. Det ble bygd en kirke her men folk holdt på de gamle skikkene svært lenge, Faktisk var det så ille at biskopen truet med å bannlyse hele bygda om de ikke holdt opp med de hedenske sedene sine.                                                                                                                  Jeg måtte nesten trekke på smilebåndet, tror ikke noen i våre dager heller ville brydd seg stort om en bannlysning eller to.

Hjørdis trakk på smilebåndet. – Folket her i bygda er et stritt slag og var sikkert enda striere den gangen vil jeg tro. Det gjaldt å holde på det som var sitt den gangen som nå.

Hun tok en slurk av teen igjen og folket hendene over ene kneet. – Sagnet om Gyda går antagelig tilbake til sent på 11 hundretallet eller begynnelsen av 12 hundre tallet, ingen er helt sikre for det har aldri vært gjort noen ordentlige undersøkelser og på den tida var det jo ingen kirkebøker eller noe slikt. Det vi vet er at hun har vært sett her i mange århundrer, det første skriftlige beviset stammer visst fra fjorten hundretallet da en prest nevnte noe om en gjenganger her.

Jeg kunne ikke dy meg. – Men er dere sikre på at denne gjengangeren er denne Gyda? Det må da ha dødd folk her senere også? Hjørdis nikket. – Jo da, mange mener at gjenferdet er etter en seterjente som tok livet av seg fordi hun ble gravid utenfor ekteskapet men vi tror bestemt at det er Gyda ja, alt passer nemlig så godt med det.

Åsta smilte litt skjevt. – Bare hør nå så skjønner du det etter hvert.

Hjørdis fortsatte. – Man tror at Gyda var datteren til storbonden her på gården, han var en mann med stor makt på den tida for før det store jordraset nede i hoveddalen i femten tre og tjue gikk hovedveien sørover fjellet faktisk forbi her og dermed ble det til at de som skulle over som pilegrimer overnattet her og la igjen mye penger hvert år. Ene broren til bonden her som angivelig het Halfdan var gift med søsteren til en av kongens nærmeste menn og slikt gav prestisje den gangen, du vet, den tida var ekteskap mer en politisk foreteelse enn en rent personlig en. Slik bygde en viktige makt forbindelser og fikk liksom en mulighet til å påvirke dem som styrte og stelte.

Jeg nikket for jeg hadde hørt om slikt i historie timene, hvordan man brukte arrangerte ekteskap for å klatre i status og makt i samfunnet. Åsta gyste – Jeg er jammen glad det ikke er slik lenger jeg! Jeg måtte si meg inderlig enig der. Hjørdis smilte av ansiktene våre. – Ja dere hadde vært gifteklare begge to hadde dere levd på den tida, og fedrene deres hadde vel ligget på lur nede ved veien med armbrøsten klar tenker jeg, klare til å bli kvitt alle frierne.

Vi rødmet begge to og fniste.

Hjørdis kremtet litt. – Halfdan hadde som så mange andre storbønder og adelige en sterk ætt i ryggen og slektninger i nord og sør, familien hans satt med voldsomt mye prestisje så det er bare naturlig at de var stolte mennesker som ikke lot seg plukke på nesa. Han hadde tre sønner men bare en datter og det var Gyda og etter det sagnet sier så var hun virkelig en datter av sin far og meget klar over sin egen verdi. Åsta gliste bredt. – En ordentlig berte altså, jeg vet om noen slike i våre dager også. Jeg måtte le, jentene på stallen der Pontus sto var slike nesten alle sammen for foreldrene deres var slike viktige mennesker mente de, leger og advokater og fåglarna vet hva mer.

- Gyda var også en skjønnhet, ja de som har sett henne har jo sett at hun er vakker, hun ville faktisk vært regnet som en høy og flott kvinne selv i våre dager. På den tida var jo folk heller småvokst sammenlignet med oss i vårt århundre. Hun ble jo etter hvert gifteklar og det begynte å komme friere til henne og det var ingen hvemsomhelst som kunne få fri til en slik skatt, å nei så langt ifra. Der var det bare de rikeste og mektigste som kunne få innpass.  Hjørdis fylte glassene våre igjen og tørket litt av bordet, nesten litt fraværende. – På den tida var jo arrangerte ekteskap vanlig men det betydde ikke at jentene ikke hadde noe de skulle si, de fikk nok velge mellom dem foreldrene fant brukbare for dette var før kirken fikk makta til å plassere kvinnene et steg ned på den sosiale stigen under mennene. Det var jo vanlig at kvinner kunne få skilsmisse ganske lett og det ville en jo unngå så en tok det sakte i svingene til å begynne med.                                                                                                                        Åsta blunket til meg. – Jeg leste om det i en bok en gang, damene på den tida hadde faktisk mye makt, og en god del frihet også selv om det ikke alltid høres slik ut. Hjørdis så litt stolt på barnebarnet. -. Ja du leser jo mye Åsta min, og det er bra. Kunnskap er aldri av annet enn det gode. Vel, Gyda var som sagt stor på det, og meget stolt. Hun spente nok frierne på pinebenken lenge og vel før hun valgte og da tok hun selvsagt en mann av en annen fremstående slekt. Han var visstnok svært rik og ganske ung og pen og hun falt nok for ham også. I hvert fall tyder det som videre skjedde på det.

Jeg begynte å synes at dette faktisk var ganske interessant og fulgte virkelig med, Hjørdis kunne å fortelle så det ble levende for den som hørte på.

- Den gangen tok bryllupsforberedelser lang tid og siden dette var to viktige og mektige ætter som skulle forenes ble det et helt år å vente før alt var i orden. Frieren hadde sverget overfor Gyda at hun skulle få den vakreste kjolen noen brud hadde båret der i bygda noen gang, en brudekrone skulle hun få og hun skulle få ri til kirke på en hest ingen hadde maken til. Sølv skulle det være i seletøyet og hun skulle få store jordområder og mye krøtter i brudegave. Så dere skjønner, det var virkelig om å gjøre å godgjøre denne frøkenen. På den tida betydde jo slikt voldsomt mye for sosial status og hun krevde vel intet mindre heller.

Jeg måtte le. – Hun høres jo ut som en slik ” Bridezilla” en som en hører om borte i statene og der omkring, Åsta nikket ivrig. – Ja men det er slike her i landet også, slike som må styre hver en liten detalj i bryllupet sitt og som må bestemme absolutt alt så det blir helt perfekt ned til fargen på undertøyet til blomsterpiken. Jeg fniste. – Ja og kanskje til presten også hva vet jeg! Hjørdis lo litt oppgitt. – Jo hun var nok bortskjemt, men fremtida så jo virkelig rosenrød ut for henne og med en slik ætt i ryggen ville hun aldri få annet enn god behandling og respekt. Ætten var jo alfa og omega på den tida. Jeg var begynt å bli ordentlig nysgjerrig. – Men så gikk noe galt?

Hjørdis nikket litt sørgmodig. – Ja noe gikk galt, Gyda likte frieren sin godt, litt for godt faktisk for utpå våren ble folk var at den blivende bruden begynte å bli litt rundere enn før. Hun la seg ut på midten kan en si.

Jeg skar en grimase. – Auda, og det var skandale?

Hjørdis trakk på det. – Nei, ikke direkte, du vet, på den tida var man ikke så nøye på det der med en ren brud og alt det der, det var faktisk sett på som bra at bruden var med barn for da visste man at hun ikke var ufruktbar og de skulle jo gifte seg uansett. Man hadde jo et helt annet syn på seksualitet den gangen og selv om presten sikkert hadde et og annet å si betydde ikke det mye for her i bygda var det så som så med gudfryktigheten. Nei, det var ikke så farlig med det, man gliste kanskje litt godmodig i skjegget og mente at den ungdommen var seg selv lik og skjemtet litt med det men verre var det ikke. Nei, det gale skjedde på sen sommeren. 

Åsta så litt trist ut, hun kjente jo historien fra før.

- Det var bare noen måneder igjen til bryllupet og Gyda var antagelig minst sju måneder på vei, så skulle hun og noen andre jenter angivelig ut og lete etter noen rømte geiter og i skogen sklir hun på en løs stein og faller og slår seg ganske kraftig. I følge sagnet mistet hun barnet etter et par dager og ble alvorlig syk. Den gangen hadde man jo ikke slikt som antibiotika og blodoverføringer og slikt så den slags kunne virkelig være farlig. Fortellingen sier at hun kalte sin forlovede til seg da hun forsto at hun neppe ville overleve, hun ville at han skulle love henne en storslagen begravelse, like flott som bryllupet hun aldri skulle få oppleve, for hun mente at i og med at han var ”gravøren” så hadde han også sin del av skylda for at hun nå lå på det siste. Han nølte visstnok men sverget så at hun skulle bli begravd med kjolen, kronen og alt det andre han hadde lovet henne. Det å sverge slik var virkelig ikke noe man tok lett på, man var virkelig nøye på det å holde ord. Det beroliget henne og hun døde i fred.

Jeg gispet – Så tragisk, stakkars! Men hun går jo igjen?!

Hjørdis nikket. .- Ja, det gjør hun arme sjel. Forloveden hennes var nok ikke så renhjertet som han hadde gitt utrykk for, han svek henne av ren grådighet. Vel fikk hun en flott begravelse på kirkegården attpå til men den var ikke så storslagen som Gyda ville ønsket det for hun ble begravd i en vanlig kjole og hun fikk ingen krone med seg i graven.

Jeg rynket pannen. – Men var det vanlig å legge ting i graven til folk da? De var jo kristne? Hjørdis ristet på hodet. – I navnet ja, men ikke i handling. Presten var bare en nikkedukke og ennå tilba man æsene og gav folk gravgaver for det var vanlig å tro at man ville møte sine forfedre igjen på den andre siden og der måtte man vise at man hadde rikdom og makt. En måtte med andre ord virkelig kunne vise at ætten ennå var sterk og rik og at en sendte med sine kjære alt de trengte til den neste verden. Det var for å vise at man æret dem høyt og at man ikke var gjerrige. Det var nesten et slikt statusjag i det hinsidige. Sagnet sier at Gyda fikk ham til å love det han gjorde fordi hun ellers var redd hun ville komme til forfedrene som en fattig stakkar og hun skulle da vite og vise hvem hun var også på andre siden.

Åsta fnøs. – Glad det ikke er slik lenger  jeg.  Hjørdis ristet på hodet. – Si ikke det, nå er det jo om å gjøre å begrave folk i de fineste kistene vet du, ikke at de døde merker noen forskjell men det gjør de som møter opp i begravelsen.

- Så det ble en enkel begravelse?  Hjørdis nikket. – Ja, en mer kristen begravelse enn hun var vant med, kirkegården var nettopp åpnet og før hadde man jo hauglagt de døde og hun hadde vel sett for seg noe slikt. At hun skulle bli gravlagt med alt utstyret hun trengte til en husholdning og både hester og kyr. Men skikkene var blitt annerledes i løpet av hennes levetid og forloveden hennes ville ikke ofre en dyr hest og masse rikdom når det ikke ble noe mer av det.

Åsta lente hodet i hendene og sukket. – For en gnier! Hjørdis bikket på hodet. – En kan jo si det slikt, han forsvant fra bygda igjen og giftet seg med en annen jente fra en storætt sørpå men de sier at han var redd noen skulle stjele tingene han hadde lovet å gi Gyda mens han satt ved dødsleiet hennes så han gjemte alt et sted på gården. Da hun døde og han skulle hente tingene igjen hadde allerede noen greid å finne sølvet og gullmyntene og det fine sølvbeslåtte seletøyet og stjålet det. Det er kanskje noe i det for Gyda har vært sett i gamle låven og det lå en enda eldre låve der før, antagelig gjemte tyven tingene i høyet et sted til oppstyret gikk over. Mange sier at hun leter etter gravskatten hun aldri fikk og at hun ikke kan krysse over før hun finner det hun ble lovet.

Jeg kjente at jeg fikk en liten klump i halsen. – Så tragisk, selv om hun var høy på pæra altså. Jeg synes synd på henne.  Åsta nikket kort. – Det tror jeg alle gjør når de vet hva som ligger bak.

Hjørdis tømte glasset sitt og ryddet sammen litt. – Hun blir jo sett nede på gamle kirkegården også, det var jo en flott stavkirke der opprinnelig men den brant ned to ganger og så flyttet de hele greia ned til sletta ved elva og satte opp en steinkirke i stedet. Kirkegården er fredet men de vet hvor hun ligger for det ble visstnok satt opp en stor stein der og den står ennå. En kaller den ” Gydasteinen” og hun sirkler som regel rundt den som om hun ikke kommer seg bort fra den.

Jeg gyste så hårene reiste seg på armene mine. – Grøss, jeg håper jeg ikke får se det noen gang. Åsta bare trakk på skuldrene. – Det er ikke noe å være redd for vet du, hun skader da ingen. Kirkegården ligger faktisk ved ridestien vi bruker langs elva, det er ordentlig pent der nede. Jeg slo ut med armene. – Kan være så pent det vil for meg, jeg vil ikke dit på kvelden i hvert fall, ikke om ti ville hester trekker meg!

Vi gikk igjen og jeg tenkte mye på fortellingen i noen dager men så ble det liksom mye annet å tenke på og skolen begynte snart igjen så vi prøvde å presse så mye som mulig inn i de dagene vi hadde igjen med fri. Jeg red mye og koste med i sommervarmen og flørtet litt  med noen av guttene og mor og far hadde nok med sitt så jeg hadde temmelig frie tømmer. Jeg hadde faktisk glemt det meste om Gyda og sagnet helt til en morgen jeg var i stallen og skulle hjelpe et par av de små stalljentene med å hente strø i gamlelåven. Vi brukte en trillebår til det for de store firkant posene med sagflis veier ofte nesten åtti kilo og to småjenter på sju og åtte har ikke nubbesjans til å løfte dem. Jeg drev og slet med en slik steinhard pose for å få den opp i trillebåra da jeg brått merket at det ble så kaldt, faktisk iskaldt. Først trodde jeg at det var trekk noe sted men så kjente jeg at lufta sto stille og da var det som om et eller annet instinkt advarte meg om at jeg slettes ikke var alene der, og at den jeg delte rommet med ikke var noe menneske. Jeg kjente at knærne ble gele og halsen tørr som Sahara mens hjertet mitt galopperte av gårde i en vill fart. Jeg snudde meg sakte, ville ikke for alt i verden men måtte liksom. Bak meg var det en stor bred åpning inn i selve høyloftet og det var tomt, det var bare det eldgamle tregolvet der og vi hadde fått streng beskjed om å ikke gå ut på det for det var ikke trygt lenger.

Der midt på golvet så jeg henne, Gyda. Jeg turte ikke skrike, ellers ville jeg lagd et hyl en skrekkfilmregissør ville gått over lik for å få bruke i en film. Hun så liten ut først men så ble jeg var at det bare var beina fra knærne og opp som syntes, golvet i den gamle bygningen fra hennes tid var nok lavere enn i denne nyere låven. Hun var litt gjennomsiktig og hvitaktig og jeg sto der helt stiv som en statue og hyperventilerte mens jeg stirret. Jeg så at hun måtte ha vært virkelig pen for hun hadde fine trekk selv om de var slørete og klærne jeg skimtet måtte ha vært fine nok men sikkert ikke det hun var blitt lovet. Hun hadde langt løst hår og virket merkelig dukknakket, nesten oppgitt. Hodet hang og av og til skjulte hun ansiktet i hendene og jeg syntes nesten at jeg kunne sanse fortvilelsen hennes som om den var min egen. Brått syntes jeg forferdelig synd på henne. Jeg var ikke redd lenger, bare fylt med en sterk medlidenhet. Hun gikk rundt der inne og var av og til borte inne i veggen og det var tydelig at hun lette etter noe for hun bøyde seg og armene beveget seg som om hun rotet i høy eller noe. Etter litt rettet hun seg opp og jeg syntes det så ut som om hun sukket tungt, så vendte hun blikket oppover med et sorgfylt utrykk i fjeset og ble sakte borte som en tåkedott som løser seg opp i sola.

Jeg ble stående lenge, antagelig hadde ingen stått der så lenge og faktisk sett hva hun gjorde. Ingen hadde vært modige eller redde nok til å bare bli der i stedet for å løpe som tullinger ut døra igjen. Jeg tørket svetten, kjente at jeg skalv fra innerst til ytterst og at jeg liksom ikke hadde styrke i beina lenger. Jeg måtte sette meg ned litt før jeg turte gå ut igjen med strøet og jeg tror de andre så at noe hadde skjedd men de sa ingenting. De var vel vant med at folk kom fra låven og så ut som om de skulle på halloween fest utkledd som laken.

Jeg vet ikke hva som skjedde med meg men jeg fikk liksom ikke fred etter det, jeg tenkte på henne hele tida og jeg fikk liksom ikke fridd meg fra følelsen av at det måtte være noe jeg kunne gjøre for henne. Jeg prøvde å tenke meg hvordan det måtte ha føltes å få ødelagt alt på en slik måte og jeg kom frem til at det var umulig å forstå for en som meg i vår moderne verden. Det var ikke rart hun hadde spøkt der i flere hundre år.

Jeg begynte å leke med ideen om å se på kirkegården om det var noe der som kunne gi meg en ide og tok mot til meg og luftet tankene for Åsta. Hun mente at det ikke var noe vi kunne gjøre men hun var med på å prøve for hun syntes også synd på henne. Dessuten syntes hun at det snart ble nok av vettskremte jentunger hun måtte roe ned, ble vi kvitt problemet ville det bli en gledens dag for henne. Vi ble enige om å besøke kirkegården og se om vi så noe der og siden sommerferien snart var over nølte vi ikke men tok hestene våre og red ned dit samme kveld. Vi sa ikke noe om hva vi skulle gjøre, vi regnet med at de voksne ville synes at vi var helt på jordet og det ville vi jo ikke ha noe av.

 Det var en av disse flotte augustkveldene som var varme og milde med duft av blomster og turen ned dit var faktisk riktig fin. Pontus og hesten til Åsta, ei lita varmblodsmerr som het Cherie jafset i seg av gras og busker mens vi skrittet rolig ned til kirkegården og vi diskuterte det hele sammen mens vi red. Åsta røpet at hun aldri hadde prøvd å se gjenferdet der nede, hun hadde aldri turt men nå skulle hun se om det de sa var sant. Hun hadde sjekket noen bygdebøker bestemoren hadde og faktisk så hadde flere prester prøvd å fjerne Gyda men ingen hadde greid det. Jeg måtte trekke på smilebåndet. Var hun så stri som sagnet sa gav hun seg nok ikke så lett nei, og hun hadde neppe vært kristen så det nyttet vel neppe å komme der å preke om paradis og Jesus og hele den regla der. Det hadde vel hjulpet mer om noen fra hedningsamfunnet hadde kommet og preket vil jeg tro.

            Da vi kom frem bant vi hestene ved ei bjørk og gikk inn på det som hadde vært en kirkegård, jeg må vedgå at jeg syntes det så ut som et gammalt beite for det var ikke mye der som minnet om en kirkegård lenger. Det sto busker og trær der og det var bare et hvitt gjerde som skilte det fra det gamle kubeitet rundt. Noen steiner sto der og stakk opp av graset og Åsta pekte på en stor en.  – Det er Gydasteinen, siden hun var en viktig person fikk hun reist en stein over grava si. I ene bygdeboka sto det at det antagelig var en runeinskripsjon på den en gang i tida men at den ble slitt bort av vær og vind og kanskje prestene ødela den også hvem vet. Den var nok hedensk i deres øyne.

Jeg så på steinen og syntes jeg kjente litt av den tomheten og fortvilelsen jeg hadde sanset rundt gjenferdet, jo det var nok hennes stein. Vi gikk bort til en busk og slo oss ned, fant frem noe drikke og litt snacks og så satt vi der da, og ventet på noe vi ikke riktig visste ville skje. Men det var oftest på slike kvelder hun viste seg. Vi satt der og hvisket og hadde det egentlig ganske hyggelig og samtaleevnet dreide seg snart rundt til hester og gutter og alt slik jenter vanligvis skravler om. Åsta skulle komme i en ny klasse og gruet seg og jeg gruet meg til matten for vi skulle få en ny lærer som var kjent for å være streng som bare rakkeren. Vi hadde sittet der i to timer og det begynte faktisk å bli skumt da det brått ble kaldt og Åsta ble vid i blikket og pekte kort. – Se, nå skjer det noe!

Jeg så, en tåkedott viste seg like ved steinen og gradvis ble hun tydelig der hun gikk rundt steinen med hengende hode og skuldre. Hun rev seg i håret og vendte blikket oppover og jeg kjente en stor klump i halsen og en merkelig trang til å trøste. Det gikk rundt og rundt steinen og hun kom tydeligvis ikke der ifra, det var ganske klart. Hun var der kanskje tre fire minutter, så ble hun borte igjen og vi pustet ut. Åsta var blek og temmelig rystet men jeg følte meg underlig rolig, rart å tenke på når en tar det med i betraktningen at jeg hadde vært en ihuga skeptiker bare for noen uker siden, og nå var jeg til grader en troende.

Åsta pustet ut. – Fikk du noen ideer? Jeg ristet på hodet. – Nei, ikke her og nå, jeg tror jeg må tenke mer på detta gitt. Åsta nikket fort. – Ja vel, jeg vil hjem, fort…! Dette her har jeg ikke nerver til igjen, det sier jeg bare! Aldri mer!

Vi red hjem i stillhet, hestene var rolige og hadde visst ikke merket gjenferdet og det var rart for jeg husker at bestefar mente at hester kan se skrømt. Vi gjorde oss ferdige i stallen og sa godnatt og gikk hvert til vårt og jeg kom litt sent hjem den kvelden men mor sa ikke noe på det. Hun ante vel at slutten på ferien lå som en dom over hodet på oss ungdommene nå. Jeg tenkte og grublet på hvordan en kunne hjelpe Gyda, ja hvordan hjelper en egentlig en avdød med å finne fred? Det var egentlig en vanvittig tanke, hun var jo død for pokker, borte og forvandlet til jord for mange hundre år siden. Men jeg har vel egentlig alltid vært åpen for ideen om at det er mer enn at vi bare blir borte så det var kanskje ikke så umulig. Jeg satte meg ved pulten min og lagde et lite skjema med det jeg visste om henne. Årsaken til at hun gikk igjen måtte være at hun ikke fikk de tingene med seg i graven som hun hadde blitt lovet. Da forloveden hennes ikke ville begrave henne med alt hun trengte stengte han porten til evigheten for henne for hun kunne ikke komme til forfedrene som en vanlig fattig person, så stolt var hun nok. Det var altså gravgavene som var nøkkelen slik jeg så det men der sto jeg fast gitt. Det gikk jo ikke å grave opp igjen graven hennes og lage en gravhaug der med både ting og klær og attpå til dyr! Det gikk kanskje den gangen men ikke pokker om noen i våre dager ville godta at man tok livet av levende dyr bare for å begrave dem. Jeg ville i hvert fall ikke tenke tanken engang. Så da var vi akkurat like langt.

Jeg tenkte litt på de derre synske folkene en ser på tv i åndenes makt og slike programmer, de ville vel riktig ha kost seg med en slik utfordring men jeg tvilte på at de ville kunne gjøre noe til og fra for de åndene de fjernet var ikke så gamle. Gyda kunne kommet fra en annen planet hva tankegods og tro gjaldt. Deres metoder ville neppe være nok når flere prester hadde prøvd uten hell. Nei, jeg begynte å bli frustrert og øynene var som sand så jeg bestemte meg for å legge meg. Jeg reiste meg fra pulten og skulle skyve skrivebordslampa på plass men dytta til den heller vaklevorne bokhylla så flere bøker ramlet ned på golvet og jeg må nok innrømme at jeg bannet ganske så friskt. Jeg lente meg ned for å plukke opp den øverste boka og skvatt da jeg så hva slags bok det var. Det var en gammel bok om arkeologi som hadde stått der da vi tok over huset og den hadde fått bli for den var temmelig flott og sikkert verdt mye på et antikvariat. Jeg leste noen ord der og det var som om lynet brått slo ned i huet på meg, der var den, løsningen på problemet, rett foran øynene på meg!

Jeg formelig løp over til Hovi neste morgen, jeg rakk knapt få i meg frokosten og mor må ha trodd det brant et eller annet sted. Jeg var så an pusten da jeg fant Åsta at jeg ikke greide si noe på flere minutter og hun så ut som om hun trodde jeg hadde fått dilla eller noe. Jeg greide til slutt å stotre frem noen ord. – Jeg har funnet den, løsningen!                                                  Åsta knep øynene sammen.   – Tuller du?  Jeg ristet på hodet. – Nei, jeg er sikker på at det vil virke, det er den eneste måten vi kan hjelpe henne på.  Åsta krysset armene foran brystet og så brått veldig handlekraftig ut.  – Greit, spytt ut! Jeg vil vite alt om denne metoden du har funnet ! –

Den kvelden gikk vi ned til kirkegården med en spade og en ganske stor tre eske vi hadde funnet i snekker verkstedet på gården, det hadde vært ammunisjon i den men det spilte ingen rolle nå. Det var innholdet som betydde noe. Vi hadde rotet gjennom alle de gamle tingene våre begge to og om det jeg hadde lest stemte burde det være mer enn nok til å få en virkning. Om noen så oss tenkte de vel at vi var gale men fort gjorde vi klart alt sammen. Gyda skulle få en gravskatt ingen prinsesse kunne ønsket større og jeg bare håpet at det virket. Ideen jeg hadde fått var enkel. I det gamle egypt hadde det vært vanlig lenge at man begravde standspersoner sammen med alle tjenerne deres og masse dyr og mat og slikt men så ble det dyrt i lengden så man gikk over til å lage dukker som forestilte folk i stedet og de skulle da bli levende på den andre siden og tjene den avdøde i evigheten. Jeg vet ikke om det gjaldt for en person fra den nordiske del av verden men det var forsøket verdt.

Vi hadde funnet de gamle dokkene våre og satt enkle kjoler på dem og klippet håret deres siden Åsta hadde lest at treller hadde kort hår. Jeg hadde ranet broderen litt, han hadde et slikt spillbrett med masse fine brikker og det var både krigere og en stor krukke med gull. Om han ikke fant igjen noe kunne vi skylde på flyttinga. Åsta hadde hatt en slik diger lekegård med livaktige plastdyr av ulike slag og de gikk i kassa også, hele fjorten kyr og en masse sauer og okser og geiter og til og med hunder og et par katter. Jeg hadde hatt et barbie kjøkken sett og la ved alle grytene og kjelene og et dukke service også og noen duker og slikt. Alle Barbiesmykkene og en haug med klær ble lagt nedi der. Åsta hadde en gedigen brudekjole for en dukke hun hadde hatt, hvit og lang med perler og juksediamanter og slikt. For en jente fra elleve hundretallet måtte den være som en drøm. Det var et slør med og en diger tiara med dingeldangel og glitter og vi la ved et sminkeskrin med billig sminke fra Nille også. Jeg hadde hatt en periode da jeg lekte mye med dokker og hadde to Barbie hester som hadde samlet støv i mange år. Nå hadde jeg satt på det beste seletøyet på dem og malt over det med sølvtusj så det virkelig skinte og jeg la også ved en vogn som passet til dem og masse seletøy. Åsta gliste litt uskikkelig da hun la ved en Ken dukke også, det kunne jo hende at Åsta savnet forloveden på mer enn en måte som hun sa og jeg mente at Ken i så fall manglet et og hint for å være helt tilfredstillende men hun blåste bare av meg og mente at han nok ble komplett i det hinsidige. Da vi var ferdige var kassa helt fullstappet og Åsta lo og mente at Gyda ville møte forfedrene som en dronning med en hel hær tjenere og krigere og masse dyr også. Ingen ville blitt begravd med så masse ting på den tida.

Vi grov ned kassa så dypt vi greide ved steinen og passet nøye på å legge torva over igjen så ingen så at det var gravd der. Så satte vi oss ved busken og ventet som sist. Jeg må si at det kriblet temmelig hardt i magen der jeg satt, tenk om det virket? Da ble vel gjenferdet på Hovi borte men en sjel fant i det minste fred. Jeg bet tennene sammen og ventet og Åsta var like spent som meg.

Det gikk lenge før noe som helst skjedde, jeg begynte å tro at hun ikke ville vise seg den kvelden men så kom kulden og tåkedotten dukket opp. Hun var som sist, bøyd og fortvilet og vandret rundt steinen men da hun kom til fremsida stanset hun brått, så ned der vi hadde gravd og sakte ble hun utydelig, som om hun forsvant ned i bakken. Jeg og Åsta holdt pusten begge to, vi holdt hverandre i hendene så hardt at det gjorde vondt. Brått ble hun synlig igjen, og jeg kunne hylt av lettelse. På seg hadde hun dukkekjolen og selv om den så litt latterlig ut var den sikkert det vakreste hun hadde sett. Slikt stoff fantes neppe på hennes tid. Hun hadde tiaraen og sløret på og ansiktet strålte formelig av en lettelse og glede som kjentes som noe fysisk for oss begge to. Bak henne skimtet vi de to skamklipte Barbiene som nå var som ordentlige mennesker og de bøyde seg ydmykt for sin herskerinne. Det var sauer og kyr og andre dyr der og broderns tinnsoldater var blitt virkelige krigere. Ken sto der også, han ville gjort mang en filmstjerne anonym i sammenligning og ved siden av henne sto de to hestene jeg hadde gitt med ekte sølv på seletøyet og det var tydelig at ideen jeg hadde fått fra ushabti dukkene fra Egypt hadde virket. Alt hadde blitt virkelig for henne.

Gjenferdet strakte hendene frem foran seg, jeg er ikke sikker men jeg kan banne på at jeg så gledestårer på kinnene hennes og jeg følte meg merkelig ydmyk. Jeg hadde virkelig gjort noe godt, noe helt uselvisk. Følelsen var merkelig god, og trygg på et vis. Hun ble utydelig og det samme ble alt det andre og det ble stille der. Kulden var borte og jeg merket at tomheten og fortvilelsen jeg hadde følt der var helt borte. I stedet var det fred der nå, og en følelse av takknemlighet. Åsta måtte tørke tårene. – Du hadde rett, det er helt fantastisk. Vi gav henne fred!  Jeg nikket sakte. – Ja, nå hviler hun som hun skulle. 

Vi ble enige om å ikke si noe om dette til noen og det løftet holdt vi faktisk. Vi hadde delt noe som var så utrolig at vi liksom ikke så det som passende å slippe andre inn i opplevelsen vi delte. Vi snakket faktisk lite om det for vi trengte liksom ikke nevne det, det var på et merkelig vis unnagjort, det var ikke mer å si eller gjøre ved det.

Det gikk noen måneder før noen la merke til at noe manglet der, ingen så gjenferdet og først ble det ikke egentlig lagt noen vekt på det for det hadde hendt før at hun uteble en stund. Så gikk det nesten et helt år og nå forsto man at hun var borte. Jeg og Åsta satt og drakk te hos Hjørdis en sommerkveld et år senere, da hadde ingen sett henne siden den kvelden og Hjørdis sukket lavt. – Rart at Gyda ikke har vist seg nå, skal se at hun endelig har funnet fred arme sjel. Det var ikke for tidlig i så fall.

Jeg og Åsta smilte til hverandre i skjul, vi fikk fremdeles den gode varme følelsen når vi tenkte på den kvelden og vi visste også at Hjørdis hadde rett. Endelig hadde gjenferdet på Hovi blitt stedt til hvile etter århundrer med lidelse og fortvilelse og vi hadde vært dem som greide å få det til. Var det rart at vi delte denne følelsen av ydmykhet og stolthet?

Nyeste kommentarer

11.10 | 14:03

Takk 😊👍

...
09.10 | 12:49

Dette bildet er tatt et stykke unna Snøhetta, noen km øst for turisthytta der bussene nå stopper.

...
08.10 | 22:00

Hei hvor er dette bildet?

...
03.08 | 11:29

så fine fantasy bilder du er kjempeflink anne olga

...
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE